Høyesterett vil gi merknad til spørsmålet om Trygderettens formelle stilling.
Ut fra de utfordringene som utvalget har pekt på, er det forståelig at utvalget har vurdert om Trygderetten bør gjøres til en særdomstol. Vi ser også at det ved utvalgets forslag om å gjøre Trygderetten til en domstol vil kunne oppnås enkelte fordeler av betydning for Trygderettens arbeid. Høyesterett kan likevel ikke slutte seg til utvalgets anbefaling. Vi nøyer oss her med å peke på noen hovedpunkter:
På grunn av det store antallet saker og behovet for kostnadseffektiv behandling har Trygderetten en saksbehandling som avviker fra behandlingen i de alminnelige domstolene, særlig når det gjelder graden av muntlighet og bevisumiddelbarhet. Selv om Trygderetten avgjør enkelte saker etter muntlig behandling og av inntil fem medlemmer – og utvalget har lagt opp til økt bruk av slik behandling – vil de aller fleste sakene måtte avgjøres skriftlig, og til dels mer summarisk enn det som normalt forbindes med behandlingen i domstolene. Etter vårt syn er dette et tungtveiende moment mot å gjøre Trygderetten til en domstol. Vi viser til de tilsvarende vurderingene bak Særdomstolsutvalgets anbefaling i NOU 2017: 8 «Særdomstoler på nye områder?» punkt 33.7.2 om ikke å opprette en forvaltningsdomstol for utlendingssakene.
Vi vil også påpeke at den foreslåtte ordningen, der Trygderetten som domstol i første instans skal ha kompetanse til å prøve alle sider av saken og treffe nytt vedtak, jf. trygderettsloven § 20 første ledd, vil være noe prinsipielt nytt når det gjelder forholdet mellom domstolene og forvaltningen. Vi viser videre til at utvalget i spesialmotivene til utkastet til endringer i trygderettsloven § 26 andre ledd har påpekt at forslaget kan reise enkelte uavklart spørsmål om hvilken prøvelseskompetanse lagmannsretten og Høyesterett vil ha ved anke over avgjørelsen fra Trygderetten som førsteinstansdomstol.
Vi antar at forslaget om å gjøre Trygderetten til en særdomstol må ses i sammenheng med Domstolkommisjonens forslag i NOU 2020: 11 om at også saker om gyldigheten av kjennelse fra Trygderetten skal starte i tingretten, slik at lagmannsretten rendyrkes som en ankedomstol. Hvilken betydning det forslaget vil ha for den samlede behandlingen for domstolene – dersom det gjennomføres – må ses i sammenheng med kommisjonens forslag om blant annet en mer spisset prøving i lagmannsretten og muligheten for å avgjøre anken til lagmannsretten etter en skriftlig og forenklet behandling etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. For Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol vil det generelt sett være en fordel at de sakene som blir fremmet til behandling i Høyesterett fordi de reiser prinsipielle spørsmål, er behandlet etter allmennprosess i to instanser.
Toril Marie Øie høyesterettsjustitiarius
Ut fra de utfordringene som utvalget har pekt på, er det forståelig at utvalget har vurdert om Trygderetten bør gjøres til en særdomstol. Vi ser også at det ved utvalgets forslag om å gjøre Trygderetten til en domstol vil kunne oppnås enkelte fordeler av betydning for Trygderettens arbeid. Høyesterett kan likevel ikke slutte seg til utvalgets anbefaling. Vi nøyer oss her med å peke på noen hovedpunkter:
På grunn av det store antallet saker og behovet for kostnadseffektiv behandling har Trygderetten en saksbehandling som avviker fra behandlingen i de alminnelige domstolene, særlig når det gjelder graden av muntlighet og bevisumiddelbarhet. Selv om Trygderetten avgjør enkelte saker etter muntlig behandling og av inntil fem medlemmer – og utvalget har lagt opp til økt bruk av slik behandling – vil de aller fleste sakene måtte avgjøres skriftlig, og til dels mer summarisk enn det som normalt forbindes med behandlingen i domstolene. Etter vårt syn er dette et tungtveiende moment mot å gjøre Trygderetten til en domstol. Vi viser til de tilsvarende vurderingene bak Særdomstolsutvalgets anbefaling i NOU 2017: 8 «Særdomstoler på nye områder?» punkt 33.7.2 om ikke å opprette en forvaltningsdomstol for utlendingssakene.
Vi vil også påpeke at den foreslåtte ordningen, der Trygderetten som domstol i første instans skal ha kompetanse til å prøve alle sider av saken og treffe nytt vedtak, jf. trygderettsloven § 20 første ledd, vil være noe prinsipielt nytt når det gjelder forholdet mellom domstolene og forvaltningen. Vi viser videre til at utvalget i spesialmotivene til utkastet til endringer i trygderettsloven § 26 andre ledd har påpekt at forslaget kan reise enkelte uavklart spørsmål om hvilken prøvelseskompetanse lagmannsretten og Høyesterett vil ha ved anke over avgjørelsen fra Trygderetten som førsteinstansdomstol.
Vi antar at forslaget om å gjøre Trygderetten til en særdomstol må ses i sammenheng med Domstolkommisjonens forslag i NOU 2020: 11 om at også saker om gyldigheten av kjennelse fra Trygderetten skal starte i tingretten, slik at lagmannsretten rendyrkes som en ankedomstol. Hvilken betydning det forslaget vil ha for den samlede behandlingen for domstolene – dersom det gjennomføres – må ses i sammenheng med kommisjonens forslag om blant annet en mer spisset prøving i lagmannsretten og muligheten for å avgjøre anken til lagmannsretten etter en skriftlig og forenklet behandling etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. For Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol vil det generelt sett være en fordel at de sakene som blir fremmet til behandling i Høyesterett fordi de reiser prinsipielle spørsmål, er behandlet etter allmennprosess i to instanser.
Toril Marie Øie høyesterettsjustitiarius