NHO

Flere utviklingstrekk og et og mer sammensatt trusselbilde innebærer økt sårbarhet for Norge, for vår sikkerhet og for samfunnskritisk infrastruktur, også i fredstid. Dette innebærer forventninger og krav til økt oppmerksomhet og tiltak for et bedre forsvar og økt sikkerhet. Et økende geopolitisk spenningsnivå har blitt ytterligere forsterket av Russlands krig mot Ukraina og innebærer at både Norge og andre europeiske land må prioritere militære kapasiteter og beredskap høyere enn tidligere. Vi legger til grunn at Norges geopolitiske verdi har økt blant annet som følge av vår geografiske plassering og energipolitiske rolle i Europa og NATO-utvidelsen.

Vi er i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet.

Forsvarskommisjonen mener tre grunnleggende erkjennelser må ligge til grunn for utformingen av forsvars- og sikkerhetspolitikken: Sterkere bevissthet om alvoret, behovet for rask og omfattende handling og kravet til en helhetlig politikk. NHO støtter dette. Det er utvilsomt nødvendig å prioritere forsvarsevnen i lang tid fremover.

Statens primæroppgave er å sikre et trygt samfunn, herunder å beskytte infrastruktur og private verdier. Samtidig er det viktig at rollen til næringslivet i det nasjonale forsvars- og sikkerhetsarbeidet blir tydeligere, mer formell og strukturell.

Våre kommentarer til utredningen gjelder særlig bedriftenes rolle i politikken som skal utformes og gjennomføres når det gjelder statssikkerhet. Kommisjonens vurderinger er på et relativt overordnet nivå. Først i de kommende diskusjoner om mer konkrete veivalg og prioriteringer vil det være naturlig for oss å bidra med mer konkrete innspill.

Vi viser for øvrig til vårt kommende høringssvar til totalberedskapskommisjonens utredning, som på flere områder henger nært sammen med forsvarskommisjonens utredning.

Vi er enig i at totalforsvarskonseptet må revitaliseres, ved at både statssikkerhet og samfunnssikkerhet skal ivaretas. Koordineringen mellom sektorer, vertikalt så vel som horisontalt, bør bedres. Som kommisjonen skriver, viser beredskapsundersøkelsen at bedriftene mangler kontaktpunkter og støtte. Når det er et mål å øke bedriftenes bevissthet om mulige roller i totalforsvaret, må det tas hensyn til at næringslivet, i likhet med det offentlige, er langt mindre sektor- og bransjebasert enn tidligere.

Sammensatte trusler rammer også bedriftene, og de er samlet sett økende. Selv om sivilt-militært og offentlig-privat samarbeid i første rekke handler om totalforsvaret, gjør stadig større sammensatte trusler det nødvendig med et utvidet samarbeid med Forsvaret. Både Forsvaret og bedriftene vil tjene på at Forsvarets bidrag til samfunnssikkerhet økes.

Uavhengig av hva som måtte oppstå av kriser, vil det være nødvendig med private bedrifter i hverdagen, både i og etter situasjonen. Bedriftene bidrar med forsyning av varer og tjenester, arbeidsplasser og verdiskaping og til at samfunnet rundt forsvaret fungerer som normalt. Det er derfor viktig at også beskyttelse av bedriftene blir tatt hensyn til i arbeidet med å forebygge, avverge og håndtere kritiske situasjoner.

Vi er enig med kommisjonen i at en forutsetning for å håndtere trusler er deling av og mulighet til kommunikasjon. Kommisjonen trekker frem betydningen av kompetanse, forståelse og psykologisk motstandskraft i befolkningen. En slik motstandskraft er også nødvendig i bedriftene, i tillegg til digital motstandskraft, jfr Meld. St. 9 (2022-2023). Forsvaret må bidra med informasjon som er relevant for bedriftene, eventuelt gjennom sivile myndigheter, som må ha hovedansvaret for informasjon.

Næringslivet må bli mer årvåkent og bedre utstyrt for å håndtere ulike scenarier der hybride trusler blir en realitet, og i stand til å håndtere situasjoner hvor kritisk samfunnsinfrastruktur er satt ut av spill. Det krever økt samarbeid på tvers og at næringslivets rolle i det nasjonale sikkerhets- og beredskapsarbeidet blir tydeligere, mer formalisert og strukturert. Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) er et kompetanseorgan for bedriftene, og en egnet plattform for utvidet og utdypet offentlig-privat samarbeid. Det er derfor viktig å vurdere hvordan NSRs funksjon kan styrkes.

Kommisjonen tar til orde for å vurdere offentlig sikring av forsyningsevnen når det gjelder tilgang til et minimumsnivå av kritiske varer og tjenester. Kommisjonen peker også på at det er en forutsetning for effektive operasjoner, at alle aktører som er involvert i totalforsvaret har de ressursene som er nødvendig for å bidra. Vi er enig i dette. Kostnadene vil imidlertid være betydelige. I stor grad er det private bedrifter som leverer varene og tjenestene. Det er verken regningssvarende eller praktisk gjennomførbart at det offentlige står for all denne forsyningen. En betingelse vil derfor være at myndighetene har en positiv tilnærming til samarbeid mellom det offentlige og det private. Samtidig vil bedrifter som involveres i totalforsvaret bli påført kostnader, for eksempel som følge av sikkerhetsloven, ved oppbygging av kapasiteter. Dette reiser spørsmål om kostnader og hensiktsmessig og forholdsmessig bruk av ressurser.

Vi er enig med kommisjonen i at Forsvaret aldri vil kunne ha tilstrekkelige ressurser, kapasitet og fleksibilitet uten tilførsel fra private aktører. En konsekvens av dette bør være at Forsvaret konsentrerer seg om kjerneoppgaver. Forsvaret må vurdere innkjøp av varer og tjenester så langt det lar seg gjøre. Det vil være nødvendig med effektive rutiner for sikkerhetsklarering av både virksomheter og personell.

Vi støtter kommisjonens understreking av digitalt forsvar, militært og sivilt, offentlig og privat, som vesentlig for både stats- og samfunnssikkerhet. Norge trenger en mer samordnet styring av vårt krise- og beredskapsarbeid med næringslivet som en viktig part. Forsvaret er helt avhengig av sivil programvare og private partnere. De sammensatte truslene vi nå møter innen cybersikkerhet, krever en videreutvikling av totalforsvaret med en tydeligere og mer definert rolle for næringslivet. Bedrifter bør tas med inn i øvelser og inkluderes i planverk innen cybersikkerhet der det er naturlig. Forsvaret må tydelig kommunisere sine behov for støtte, slik at private aktører kan bidra med ønsket kapasitet og leveranse. Det er nødvendig med økt forutsigbarhet, langsiktighet og formalisering av avtaler.

Evnen til å forsvare Forsvarets systemer mot digitale angrep og evnen til selv å utføre digitale angrep som ledd i en større operasjonsplan, er avgjørende i dagens og fremtidens militære omgivelser.

Forsvarssektoren henger etter innen digitalisering og IKT. Riksrevisjonens vurdering av Forsvarets IKT i 2022 var nedslående, og dette bildet ble forsterket av FFIs vurdering av tilstanden på IKT-området i forsvarssektoren i 2023: Forsinkelser, mangler, sårbarheter, juridiske begrensninger, kompetansegap og kapasitet til å gjennomføre tunge, samtidige IKT-prosjekter er med på å forme utfordringsbildet innen digital infrastruktur. Den digitale kompetansen og kapasiteten i og rundt forsvarssektoren er fragmentert.

Forsvarets cyberkompetanse må derfor bygges opp og utnyttes bedre, i et tettere samarbeid mellom militær og sivil sektor. IKT-kompetansen må øke i Forsvaret gjennom kompetanseheving hos ansatte og gjennom rekruttering. Antall IKT-studieplasser bør økes betraktelig, og det må satses mer på forskning innen digitalisering generelt og cybersikkerhet inkludert datasikkerhet, kryptologi og kunstig intelligens spesielt.

De neste to tiårene vil digitaliseringen av samfunnet fortsette. Den økende bruken av skytjenester har ifølge Forsvarskommisjonen gjort at internett er blitt mer sentralisert og avhengig av store datasenter som nett-trafikken må gjennom. En nasjonal skytjeneste som baserer seg på kompetanse og ressurser fra offentlig og privat sektor i samspill må komme på plass, og det haster å behandle de foreliggende forslagene til løsninger fra NSM.

I arbeidet med å redusere digital risiko er Norge avhengig av tett samarbeid med andre land, og med private aktører innen teknologi og IT. I Meld. St. 9 (2022-2023) redegjøres det for behovet for en helhetlig og langsiktig tilnærming til nasjonal sikkerhet i hele samfunnet. Vi støtter dette.

Forsvaret må følge Riksrevisjonens anbefalinger om å foreta nødvendige avklaringer og beslutninger for å gjenoppta fremdriften i programmet MAST, som er en av grunnsteinene for at forsvarssektoren skal nå målene om digitalisering, effektivisering og økt operativ evne. Forsvaret må unngå at store dialogbaserte anskaffelser med lang varighet blir avlyst. Avlysninger svekker tilliten og investeringsviljen i privat sektor. Forsvaret må være forutsigbare i dialog med leverandører og i anskaffelsesprosesser.

Norske myndigheter må sikre at kritiske tjenester, både offentlige og private, kan tåle at man mister kontakt med internettet. Myndighetene bør definere og tilrettelegge for et minimumsnivå av tilgjengelighet og digital forsyningsevne. Kritiske samfunnsfunksjoner, som strømnett og elektroniske kommunikasjonsnett, bør være understøttet av en digital infrastruktur og datasentre på norsk territorium. Kommisjonen mener denne utfordringen er så viktig at den bør utredes nærmere.

Både militær og sivil sektor har behov for robust, digital infrastruktur inkludert ekom-infrastruktur og nasjonal datasenterkapasitet. Økt fare for ekstremvær og fiendtlige anslag bidrar til at det må investeres mer i sikkerhet og redundans, slik at samfunnets behov kan dekkes både i fred, krise og krig. Bredbåndsutbygging i hele landet og et nytt nødnett realisert på toppen av nettene som bygges og forvaltes av kommersielle tilbydere, vil sikre økt robusthet for alle.

Bredbåndsutbyggingen i Norge er primært finansiert av markedet. Markedsaktørene har i perioden 2014-2020 investert i størrelsesorden 50 mrd. kroner i fiber- og mobilnett. I tillegg kommer lokale, kommunale og fylkeskommunale investeringsmidler. Den statlige bredbåndsstøtten utgjorde om lag 1,4 mrd. kroner i samme periode. Statens rolle i finansieringen vil være av større betydning i kommende år. Målet må være å redusere regionale forskjeller og øke robusthet og redundans i nettene.

Et nytt og sammensatt trusselbilde gjør det også nødvendig å vie økt oppmerksomhet mot sikkerhet og beredskap i samferdselspolitikken. Det gjelder alle kommunikasjonsformer, det være seg med skip, vei, bane eller fly og tele-/digitale løsninger. Velfungerende kommunikasjonsformer er kritisk for all samhandling i samfunnet. Den nye sikkerhets- og beredskapssituasjonen utfordrer også dagens tradisjonelle tenkning innen samferdsel. Statlige transportvirksomheter må i sitt planverk ta høyde for og planlegge for hvordan alliert mottak kan sikres dersom situasjonen skulle kreve det. Dette blir enda mer aktuelt som følge av finsk og svensk medlemskap i Nato. Kommende NTP må gi tydelige strategivalg i retning av å sikre at samfunnskritiske kommunikasjonsløsninger fungerer. I dette ligger også gjennomføringen av offentlige anskaffelser i et sikkerhets- og beredskapsperspektiv.

Norges rolle som energileverandør til Europa krever særskilt oppmerksomhet i forsvars- og sikkerhetsarbeidet fremover. Sabotasjeaksjonene mot gassrørledningene i Østersjøen demonstrerte sårbarheten i samfunnskritisk energiinfrastruktur. Vårt omfattende system av gassrørledninger i Nordsjøen gjør oss sårbare for lignende sabotasjeaksjoner. I tillegg har vi flere mellomlandsforbindelser som er avgjørende for fleksibilitet og forsyningsevne for fornybar kraft. Dette må være et prioritert område for sikkerhet og beredskap, og det er viktig med god informasjonsutveksling og samarbeid mellom norske myndigheter og allierte og de private aktørene som har virksomhet på sokkelen.

Det er også et betydelig omfang av annen sivil infrastruktur, som tilgang til rent vann, vareforsyning og logistikkfunksjoner, som vil være avgjørende både for Forsvaret og for å holde hjulene i gang i samfunnet. Dette er temaer vi vil komme nærmere tilbake til i vårt høringssvar om Totalberedskapskommisjonen.

Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk viskes ut på stadig flere områder. Nasjonal suverenitet blir stadig mer krevende fordi stater er tett koblet sammen og gjensidig avhengige av hverandre. Det ser vi ikke minst innenfor det digitale. Private aktører er også blitt viktige leverandører av digital infrastruktur over hele verden. Norge må styrke sin evne til å operere i alle domener. Cyber er et domene som blir viktigere fremover. Evnen til samvirke nasjonalt og sammen med allierte i fellesoperasjoner på tvers av domenene er avgjørende for å styrke forsvarsevnen.

Norsk forsvars-, rom-, kommunikasjons-, IT- og teknologibedrifter er en del av den nasjonale forsyningssikkerheten, totalforsvaret og alliansens industribase. De må kunne bidra til styrkingen av Norges og alliertes forsvarsevne.

Romvirksomhet er viktig for cybersikkerhet i et forsvars- og beredskapsperspektiv. Norsk næringsliv spiller en sentral rolle i kapasitetsbygging og samarbeid mellom sivil og militær sektor, og Norge har gode forutsetninger for å bidra til utviklingen av internasjonal romvirksomhet. Små lavbanesatellitter har stor militær betydning, særlig for små aktørers tilgang på egne satellitter til overvåking, situasjonsforståelse, kommando og kontroll.

Samarbeid om områder som cyber, trusler i det digitale og ytre rom og tiltak for å imøtegå informasjons- og påvirkningsoperasjoner står allerede sentralt i EU og vil trolig bli enda viktigere de neste 10–20 årene. Dette viser mange EU-initiativ og -programmer, deriblant Secure Connectivity, der EU bygger opp kritisk infrastruktur innen satellittkommunikasjon, som i nær fremtid blir den viktigste bæreren av data for alle formål i Europa.

Norge er per i dag ansett som tredjeland og utestengt fra deltakelse i dette programmet. Regjeringen må sikre Norge full tilgang til EUs Secure Connectivity. Programmet er svært viktig for norsk romindustri og norske produkter/tjenester, men også i et sikkerhetsperspektiv, med tanke på overvåking av store områder, sikker kommunikasjon, forsvar og beredskap. Så lenge vi står uten en avtale som sikrer samarbeids- og integrasjonsmuligheter for norske teknologiske kapasiteter og operativ tilgang til Secure Connectivity, vil det ha en betydelig negativ effekt på nasjonale forsvarskapasiteter og sikkerhetsinteresser. Satellittflåten blir en sentral kommunikasjonslinje for samfunnssikkerhet, inkludert sikker, nær sanntids dataflyt i framtidens militære systemer samt for kritisk infrastruktur. Deltagelse i Secure Connectivity vil åpne muligheter for deltagelse i programmer knyttet til situasjonsforståelse i nordområdene. Om Norge står utenfor, vil vi ikke kunne påvirke utformingene av de systemene og tjenestene som utvikles til dette formålet. Full norsk deltakelse vil muliggjøre deling av måldata og bruk av norske militære kapasiteter mot innkommende trusler, samt legge til rette for sikker dataflyt for annen kritisk infrastruktur eller sårbare systemer under nasjonal kontroll.

Norge er i dag et av tredjelandene som samarbeider tettest med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I tillegg kommer samarbeid om blant annet beredskap, cyber, satellitter og investeringer gjennom EØS og andre avtaler. I den grad EU utvikler sikkerhets- og forsvarspolitikken videre, må Norge forholde seg aktivt og bevisst til dette. Et flertall av kommisjonens medlemmer anbefaler at regjeringen tar initiativ til å inngå en rammeavtale med EU om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken for å sikre bedre informasjon, innflytelse og forutsigbarhet. Vi støtter flertallets forslag.

Bruk av utenlandsk arbeidskraft eller arbeidstakere som er bosatt i Norge, men som har sin opprinnelse i land Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med, reiser vanskelige spørsmål knyttet sikkerhetsklarering og regler om diskriminering basert på nasjonalitet, som ofte er krevende å manøvrere i. Det er behov for tydeligere veiledning fra myndighetene på disse områdene.

Et styrket og oppgradert forsvar vil innebære omfattende kjøp av nytt forsvarsmateriell og utstyr. Norske bedrifter kan bidra med teknologi og løsninger på flere områder.

I overskuelig framtid vil etterspørselen overstige produksjonskapasiteten til forsvarsindustrien. Det må derfor avklares hva forsvarsindustrien skal understøtte Forsvaret med i fredstid, krise og krig, og i hvilket omfang og med hvilken varslingstid industrien skal ha beredskap for å kunne trappe opp leveranser. Verken Norge eller Europa har en forsvarsindustri med store lagre eller som raskt kan øke produksjonen om situasjonen tilsier dette.

Med ny situasjonsforståelse må samarbeidet mellom Forsvaret og forsvarsindustrien justeres, slik at mer langsiktige avtaler kan inngås med krav til leveringssikkerhet. Kommisjonen skriver videre at "Nasjonal industri er et virkemiddel for å sikre en forsvarsevne som er teknologisk oppdatert, med løsninger som er tilpasset norske forhold og behov, og som gir en nasjonal forsyningsevne." Et mer langsiktig og styrket samarbeid må også innebære styrking av FoU-bevilgningene. Høringssvaret fra Forsvars- og Sikkerhetsindustriens forening vil utdype muligheter i forsvarsindustrien.

Det er viktig at anskaffelsene av forsvarsmateriell og utstyr gir tilstrekkelig forutsigbarhet slik at kompetanse ikke går tapt og sikre at bedrifter som er en del av den kritiske samfunnsfunksjonen kan levere som normalt. Det gjelder særlig områder som viktig for å sikre kritiske forsyninger og tjenester som beredskapshensyn. Det bør foreligge planer som ivaretar et langsiktig perspektiv utover det tidskritiske, slik at vi både har beredskapslagre og bedrifter som raskt kan trå til på kritiske områder.

Videre bør et mer sammensatt trussel- og risikobilde også reflekteres inn i innkjøpsprosessene. Det krever bl.a. økt oppmerksomhet rundt risikostyring som avdekker avhengighet av leveranser, gjennom kunnskap og åpenhet om sårbare forsyningskjeder, vurdering av konsentrasjonsrisiko og unngå å bli for avhengig av enkeltleverandører. Oppdragsgivere må stille sikkerhetskrav til leverandørene i konkurransegrunnlaget, som leveringsdyktighet ved hendelser og åpning for alternative varer, tjenester eller leverandører. Økt bruk av innovative offentlige anskaffelser vil bli en nøkkel til å utvikle nye teknologiske løsninger.

Norge har særskilte fortrinn innen det maritime. Vi støtter kommisjonens vurderinger av behovet for en bred og fellesoperativ maritim satsing som omfatter relevante kapasiteter fra hele Forsvaret. Forsvarssjefen anbefaler i sitt fagmilitære råd en styrking og fornyelse av den maritime overflatestrukturen. Dagens utfordringsbilde og flere strategiske endringer i den geopolitiske situasjonen understøtter behovet for en forsterket innretning mot det maritime domenet. Et styrket samvirke mellom Forsvaret og vår maritime industri vil etter vår oppfatning være en forutsetning for å lykkes. Den maritime næringen besitter kompetanse og teknologi til å utvikle maritime kapasiteter og autonome systemer, som kan understøtte en forsterket innretning.

Samtidig vil en nasjonal maritim satsning innebære store muligheter for norsk forsvars- og maritim industri og muliggjøre styrking av den nasjonale beredskapen langs kysten for å møte Forsvaret behov for reparasjons- og vedlikeholdstjenester i fred, krise og krig. Regjeringen varslet i Meld St. 10 (2021-2022) at den vil utrede hvordan en eventuell standardisering av fartøy kan erstatte deler av dagens overflatestruktur. Det er sterke sikkerhets-, nærings- og klimapolitiske argumenter for å forsere byggingen av slike fartøy i Norge. For å spare tid og redusere risiko for en fremtidig anskaffelse av standardfartøyer mener vi derfor det vil være hensiktsmessig umiddelbart (i 2024) å starte opp et prosjekt for å ta frem et pilotfartøy.

Ifølge kommisjonen må en ny maritim overflatestruktur, omfattet av bl.a. nye fregatter, styrket ubåtkapasitet og flere standardfartøy som kystvaktfartøy og mineryddesystemer, være på plass rundt 2030. Det er viktig at det sikres fremdrift og tilstrekkelig finansiering av en modernisering av den maritime overflatestrukturen i en ny tid.

Alvoret som understrekes av Forsvarskommisjonen deles av Helsepersonellkommisjonen og Energikommisjonen. Felles for dem er at det understrekes et stort behov for handling, men også ressurser og prioritering. Samtidig mangler Norge tilstrekkelig kompetent arbeidskraft på flere områder, det økonomiske handlingsrommet i statsbudsjettet blir strammere og det norske skattenivået er allerede på et svært høyt nivå sammenlignet med andre land.

Alle sektorer – også Forsvaret – må utfordres og styres på å bruke kompetanse og personell effektivt og smart. Som kommisjonen beskriver, vil Norge i årene fremover trolig mangle kompetanse og arbeidskraft i flere sektorer. Arbeidslivspolitikken må legge til rette for et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked, for økt produktivitet og effektiv utnyttelse av arbeidskraften. Økt mobilisering av reservister reiser særlige problemstillinger knyttet til økt sårbarhet når viktig i mange tilfeller samfunnskritisk, personell tas ut for å forsterke Forsvaret. Vi støtter kommisjonens oppfordring om at partene i arbeidslivet må involveres for å avklare samtidighetsproblematikken som oppstår når man må øke beredskapen samtidig som samfunnet skal holdes i gang.

I en tid hvor forvars- og beredskapsevnen vår må styrkes, er det viktig at tiltakene er forholdsmessige og ikke unødvendig inngripende eller handels- og investeringshindrende. Det må være en fornuftig avveining og balanse mellom kostnader og effekt ved å styrke forsvarsevnen. Det samme må gjelde for reguleringer. Det er viktig at bedriftene blir tatt aktivt med i utformingen av reguleringene. Reguleringer må være treffsikre, slik at påbud og forbud har reell forebyggende effekt. Dette har nær sammenheng med at bedriftene ikke blir påført større kostnader enn det som er nødvendig.