Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) v iser til Forsvarskommisjonen av 2021 sin rapport NOU 2023:14 Forsvar for fred og frihet og invitasjon til å levere høringsinnspill til denne. Sikkerhet, fred og frihet kan ikke tas for gitt. Risiko-, trussel- og sårbarhetsbildet gjør det nødvendig å prioritere sikkerhet og beredskap langt høyere nå og i overskuelig fremtid.
Næringslivets Sikkerhetsråd mener Forsvarskommisjonens rapport er et meget godt grunnlag for styrking av norsk sikkerhet slik det er beskrevet i kommisjonens mandat. Vi vil påpeke tiltak vi mener er vesentlige for å forsterke forsvarets kapasitet gjennom effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser slik de er tenkt utnyttet i rammen av Totalforsvaret.
Totalforsvarskonseptet innebærer best mulig utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, sivile, militære, offentlige og private, til støtte for stats- og samfunnssikkerhet. Nasjonal beredskapslovgivning beskriver de rettslige forholdene mellom statsmaktene og forvaltningsorganenes myndighetsutøvelse når krise eller krig inntreffer. Beredskap bygges imidlertid ikke utelukkende ved hjelp av lover og forskrifter, men gjennom aktivt samarbeid og samvirke, etablert før krisen eller krigen inntreffer. Statssikkerhet og samfunnssikkerhet er gjensidig avhengig av hverandre. Begge må virke samtidig og utfylle hverandre i fred, krise og krig. Det må også påvirke måten vi planlegger, organiserer og operasjonaliserer Totalforsvaret på nå, og i overskuelig fremtid.
De globale utviklingstrendene og risiko-, trussel- og sårbarhetsbildet gjør det nødvendig å prioritere beredskap og økt motstandskraft. Disse endringene er så omfattende, at de må tas hensyn til i vår beredskap og totalforsvarsplanlegging. Særlig siden virksomheter, infrastruktur, lagerbeholdninger og produksjon av varer og tjenester hovedsakelig er i privat eie. Det er behov for å innrette totalforsvaret på en måte som ikke bare tilfredsstiller dagens behov, men som samtidig ivaretar den utvikling samfunnet har gjennomgått og vil gjennomgå de neste 10-20 årene. Gjensidighet, tillit, samarbeid og samvirke må være grunnlaget for det nye totalforsvaret, og alle relevante beredskapsressurser må innlemmes i det nasjonale beredskapsarbeidet.
Næringslivets Sikkerhetsråd vil peke på tre viktige tiltak som vil styrke norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv:
1. Behov for et helhetlig situasjonsbilde og styrking av tverrsektoriell overordnet ledelse og koordinering.
2. Behov for økt motstandskraft.
3. Behov for helhetlig kompetansestyring innenfor totalforsvaret.
Situasjonsforståelse er avhengig av at man faktisk forstår det man ser. Ansvaret for å ha tilstrekkelig og relevant situasjonsforståelse ligger hos ledere på alle nivå, uansett bransje eller virksomhet, offentlig eller privat. Ansvaret for å bygge et nasjonalt situasjonsbilde for ledelse av samfunnssikkerhet og beredskap har nasjonale myndigheter. Myndighetene har også et ansvar for å analysere, beskrive og formidle det overordnede situasjonsbildet slik at alle forstår hva som trengs og hvorfor, når stats- eller samfunnsbeskyttende tiltak iverksettes. Samfunnets generelle situasjonsbevissthet er grunnmuren i vår nasjonale beredskap. Uten helhetlig og god situasjonsbevissthet, mangler en viktig forutsetning for å iverksette tidsriktige og viktige tiltak.
Dagens krigføring preges av irregulære og ukonvensjonelle virkemidler. Sammensatte eller hybride trusler, kommer med lav eller ingen risiko for angriperen. Virkemidlene (politiske, økonomiske, juridiske, diplomatiske, digitale, kriminalitet, spionasje, sabotasje, informasjon og militære) kan benyttes hver for seg eller sammensatt, men slik at de understøtter og forsterker hverandre. Den sammensatte virkemiddelbruken inngår i et system som har som formål å svekke motstanderens motstandskraft, primært gjennom bruk av ikke-militære virkemidler.
Sammensatt virkemiddelbruk utfordrer vår tradisjonelle lineære og sektoriserte måte å identifisere og håndtere risiko og trusler på. I mangel av et helhetlig situasjonsbilde, klarer vi ikke å se tilsynelatende ulike hendelser i sammenheng. Eksemplene fra de siste årene viser tydelig at forbedret evne til å forstå det sammensatte, helhetlige situasjonsbildet er nødvendig. Demokrati og samfunn settes under press fordi vi selv ikke klarer å reagere raskt, proporsjonalt og med distinksjon og presisjon. Dette svekker vår beredskap og vårt totalforsvar.
På bakgrunn av dette støtter vi forsvarskommisjonens konklusjon om at EOS-tjenestene i større grad enn i dag må samarbeide med, og dele informasjon med, private aktører. Det vil styrke næringslivets situasjonsforståelse og mulighet til selv å motstå hybride trusler.
Vi støtter også kommisjonens vurderinger om at det er behov for sterkere styring og ledelse, med en mer helhetlig tilnærming til sikkerhet, forsvar og beredskap. En gjennomgang av beredskapsrådsstrukturen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå er nødvendig. Vi er glade for at kommisjonen også erkjenner at næringslivet må kobles tettere på disse strukturene. Vi deler i høyeste grad denne erkjennelsen, og ser frem til videre operasjonalisering av dette.
I næringslivet ser vi behov for et senter som har rettidig trussel- og risikoinformasjon og situasjonsforståelse fra alle sektorer. Videre bør det utarbeides et system for systematisk og hensiktsmessig deling trussel og risikoinformasjonen med offentlige og private sivile aktører. Det bør utvikles bedre løsninger for deling av gradert informasjon, og bedre løsninger for å fremme mer ugradert, men kontrollert, informasjonsdeling til private aktører. Helhetlig situasjonsforståelse er viktig for å treffe tidsriktige og gode beredskapstiltak i både offentlig og privat sektor, og kompetanse til å løse senterets oppgaver bør hentes fra offentlige og private virksomheter.
Samfunnet og næringslivet har endret seg siden den kalde krigens totalforsvar. Det er behov for en ny versjon av totalforsvaret, der næringslivet inviteres til økt samvirke med offentlige myndigheter, herunder Forsvaret. Nasjonal industriproduksjon av varer og tjenester er vesentlig for styrking av NATO-alliansen og totalforsvaret.
I næringslivet finnes kompetanse og ressurser til å forebygge, håndtere og gjenopprette. Næringslivet bør derfor i langt større grad inkluderes i det forebyggende beredskapsarbeidet fordi det er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet, og derfor i seg selv et mål for sammensatte trusler.
Trusselbildet treffer offentlige og private virksomheter på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Samvirke og samordning er derfor nødvendig om vi skal sikre enhetlig og effektivt samfunnssikkerhetsarbeid på tvers av sektorer og nivåer.
Offentlige anskaffelser bør benyttes som virkemiddel til å styrke egenproduksjon og for NATO alliansen, samt for å sikre nasjonal kompetanse og næringslivets tilstedeværelse i særlig viktige områder. Slike avtaler bør være langsiktige og forutsigbare i langt større grad enn det de synes å være i dag. Slik må det være om det sivile samfunnets evner og forutsetninger skal kunne legges til grunn for Forsvarets planlegging. Strategiske beredskapsavtaler bør benyttes i større grad enn i dag. Det vil sikre forutsigbarhet for alle parter, og tilgang til kompetanse, kapasitet og kapabilitet. Planene må øves for å oppnå effekt, presisjon og tempo.
Øvelser må gjennomføres i hele krisespekteret, og spesielt bør virksomheter som er ansvarlig for kritisk infrastruktur og som understøtter Forsvaret prioriteres inn i slike øvelser. Dette vil styrke både samfunnet og Forsvarets operative evne.
Skillet mellom sivile og militære mål er fortsatt relevant. Krigens folkerett gjelder for alle som deltar på norsk side, også sivile som bidrar sammen med eller til støtte for NATO og Forsvaret. Uklarheter på dette området bør avklares, og avbøtende tiltak innføres i Nasjonalt beredskapssystem (NBS). Alle må på forhånd vite hva som gjelder.
Samfunnets sårbarhets- og beredskapsutfordringer er i endring. Dette medfører endrede krav til kompetanse hos alle beredskapsaktører, sivile og militære, uavhengig av nivå. Kompetansekravene i næringsliv, forvaltning og i Forsvaret bør koordineres slik at både samfunnet og Forsvaret virker godt samtidig og over tid. Dagens komplekse samfunn krever høy grad av spesialisering. Sertifisering og andre kvalifikasjonskrav skal sikre trygg, faglig og forsvarlig utførelse. Dette gjelder både i Forsvaret og i samfunnet ellers.
Dersom Forsvaret ved mobilisering, ukoordinert og i stor grad skal rekvirere personell ut av næringslivet med hjemmel i forsvars- og beredskapslovgivning, risikerer vi verken å få et fungerende forsvar eller et fungerende samfunn. Forsvarskommisjonen antyder for eksempel økt bruk av reservister fra den private cybersikkerhetsbransjen, for å styrke Forsvarets cyberkapasiteter i krise og krig. Det mener vi er en svært dårlig idé. Den private cybersikkerhetsbransjen må sees på som et system, der det er summen av kapasiteter (spesialister, dataverktøy, overvåkningssystemer, logger, og analytikere) som leverer resultater.
Kraften i slike private «samvirkesystem» ble synlig for offentligheten i sommer, da det private cybersikkerhetsselskapet mnemonic avslørte en nulldagssårbarhet i regjeringens datasystem, sannsynligvis et digitalt angrep fra en statlig aktør. Dersom man tar ut nøkkelpersoner fra disse selskapene i en krise- eller krigssituasjon, vil resultatet trolig bli at det eksisterende systemet mister sin kraft, uten at man er i nærheten av å skape en tilsvarende militær kapasitet.
I stedet for å trekke ut enkelte spesialister, bør heller Forsvaret vurdere hvordan disse private cybersikkerhetssystemene kan utnyttes i sin helhet, for eksempel gjennom strategiske og forutsigbare avtaler.
Vi har med utgangspunkt i dagens sammensatte trusselbilde kommentert Forsvarskommisjonens rapport og vektlagt tre forhold som i et Totalforsvars perspektiv er viktig for norsk næringsliv. Samfunnet og Forsvaret må virke godt samtidig og så lenge det er nødvendig. Samordning, prioritering og koordinering er nødvendig for å sikre at samfunnets samlede ressurser utnyttes best mulig og så lenge det er nødvendig.
Et sammensatt trusselbilde krever kompetanse på andre områder og til andre formål enn det Forsvaret behøver for å løse sin del av samfunns- og statssikkerheten, og som kanskje håndteres best med sivile ressurser. Privatisering, effektivisering og teknologiutvikling har ført til at skillelinjene mellom Forsvaret og det sivile samfunn blir stadig mindre på enkelte områder. Den gjensidige avhengigheten øker. Nasjonalt fremstår personell og kompetanse som trolig den mest åpenbare flaskehalsen.
Næringslivets Sikkerhetsråd mener Forsvarskommisjonens rapport er et meget godt grunnlag for styrking av norsk sikkerhet slik det er beskrevet i kommisjonens mandat. Vi vil påpeke tiltak vi mener er vesentlige for å forsterke forsvarets kapasitet gjennom effektiv utnyttelse av samfunnets samlede ressurser slik de er tenkt utnyttet i rammen av Totalforsvaret.
Totalforsvarskonseptet innebærer best mulig utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, sivile, militære, offentlige og private, til støtte for stats- og samfunnssikkerhet. Nasjonal beredskapslovgivning beskriver de rettslige forholdene mellom statsmaktene og forvaltningsorganenes myndighetsutøvelse når krise eller krig inntreffer. Beredskap bygges imidlertid ikke utelukkende ved hjelp av lover og forskrifter, men gjennom aktivt samarbeid og samvirke, etablert før krisen eller krigen inntreffer. Statssikkerhet og samfunnssikkerhet er gjensidig avhengig av hverandre. Begge må virke samtidig og utfylle hverandre i fred, krise og krig. Det må også påvirke måten vi planlegger, organiserer og operasjonaliserer Totalforsvaret på nå, og i overskuelig fremtid.
De globale utviklingstrendene og risiko-, trussel- og sårbarhetsbildet gjør det nødvendig å prioritere beredskap og økt motstandskraft. Disse endringene er så omfattende, at de må tas hensyn til i vår beredskap og totalforsvarsplanlegging. Særlig siden virksomheter, infrastruktur, lagerbeholdninger og produksjon av varer og tjenester hovedsakelig er i privat eie. Det er behov for å innrette totalforsvaret på en måte som ikke bare tilfredsstiller dagens behov, men som samtidig ivaretar den utvikling samfunnet har gjennomgått og vil gjennomgå de neste 10-20 årene. Gjensidighet, tillit, samarbeid og samvirke må være grunnlaget for det nye totalforsvaret, og alle relevante beredskapsressurser må innlemmes i det nasjonale beredskapsarbeidet.
Næringslivets Sikkerhetsråd vil peke på tre viktige tiltak som vil styrke norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv:
1. Behov for et helhetlig situasjonsbilde og styrking av tverrsektoriell overordnet ledelse og koordinering.
2. Behov for økt motstandskraft.
3. Behov for helhetlig kompetansestyring innenfor totalforsvaret.
Situasjonsforståelse er avhengig av at man faktisk forstår det man ser. Ansvaret for å ha tilstrekkelig og relevant situasjonsforståelse ligger hos ledere på alle nivå, uansett bransje eller virksomhet, offentlig eller privat. Ansvaret for å bygge et nasjonalt situasjonsbilde for ledelse av samfunnssikkerhet og beredskap har nasjonale myndigheter. Myndighetene har også et ansvar for å analysere, beskrive og formidle det overordnede situasjonsbildet slik at alle forstår hva som trengs og hvorfor, når stats- eller samfunnsbeskyttende tiltak iverksettes. Samfunnets generelle situasjonsbevissthet er grunnmuren i vår nasjonale beredskap. Uten helhetlig og god situasjonsbevissthet, mangler en viktig forutsetning for å iverksette tidsriktige og viktige tiltak.
Dagens krigføring preges av irregulære og ukonvensjonelle virkemidler. Sammensatte eller hybride trusler, kommer med lav eller ingen risiko for angriperen. Virkemidlene (politiske, økonomiske, juridiske, diplomatiske, digitale, kriminalitet, spionasje, sabotasje, informasjon og militære) kan benyttes hver for seg eller sammensatt, men slik at de understøtter og forsterker hverandre. Den sammensatte virkemiddelbruken inngår i et system som har som formål å svekke motstanderens motstandskraft, primært gjennom bruk av ikke-militære virkemidler.
Sammensatt virkemiddelbruk utfordrer vår tradisjonelle lineære og sektoriserte måte å identifisere og håndtere risiko og trusler på. I mangel av et helhetlig situasjonsbilde, klarer vi ikke å se tilsynelatende ulike hendelser i sammenheng. Eksemplene fra de siste årene viser tydelig at forbedret evne til å forstå det sammensatte, helhetlige situasjonsbildet er nødvendig. Demokrati og samfunn settes under press fordi vi selv ikke klarer å reagere raskt, proporsjonalt og med distinksjon og presisjon. Dette svekker vår beredskap og vårt totalforsvar.
På bakgrunn av dette støtter vi forsvarskommisjonens konklusjon om at EOS-tjenestene i større grad enn i dag må samarbeide med, og dele informasjon med, private aktører. Det vil styrke næringslivets situasjonsforståelse og mulighet til selv å motstå hybride trusler.
Vi støtter også kommisjonens vurderinger om at det er behov for sterkere styring og ledelse, med en mer helhetlig tilnærming til sikkerhet, forsvar og beredskap. En gjennomgang av beredskapsrådsstrukturen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå er nødvendig. Vi er glade for at kommisjonen også erkjenner at næringslivet må kobles tettere på disse strukturene. Vi deler i høyeste grad denne erkjennelsen, og ser frem til videre operasjonalisering av dette.
I næringslivet ser vi behov for et senter som har rettidig trussel- og risikoinformasjon og situasjonsforståelse fra alle sektorer. Videre bør det utarbeides et system for systematisk og hensiktsmessig deling trussel og risikoinformasjonen med offentlige og private sivile aktører. Det bør utvikles bedre løsninger for deling av gradert informasjon, og bedre løsninger for å fremme mer ugradert, men kontrollert, informasjonsdeling til private aktører. Helhetlig situasjonsforståelse er viktig for å treffe tidsriktige og gode beredskapstiltak i både offentlig og privat sektor, og kompetanse til å løse senterets oppgaver bør hentes fra offentlige og private virksomheter.
Samfunnet og næringslivet har endret seg siden den kalde krigens totalforsvar. Det er behov for en ny versjon av totalforsvaret, der næringslivet inviteres til økt samvirke med offentlige myndigheter, herunder Forsvaret. Nasjonal industriproduksjon av varer og tjenester er vesentlig for styrking av NATO-alliansen og totalforsvaret.
I næringslivet finnes kompetanse og ressurser til å forebygge, håndtere og gjenopprette. Næringslivet bør derfor i langt større grad inkluderes i det forebyggende beredskapsarbeidet fordi det er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet, og derfor i seg selv et mål for sammensatte trusler.
Trusselbildet treffer offentlige og private virksomheter på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Samvirke og samordning er derfor nødvendig om vi skal sikre enhetlig og effektivt samfunnssikkerhetsarbeid på tvers av sektorer og nivåer.
Offentlige anskaffelser bør benyttes som virkemiddel til å styrke egenproduksjon og for NATO alliansen, samt for å sikre nasjonal kompetanse og næringslivets tilstedeværelse i særlig viktige områder. Slike avtaler bør være langsiktige og forutsigbare i langt større grad enn det de synes å være i dag. Slik må det være om det sivile samfunnets evner og forutsetninger skal kunne legges til grunn for Forsvarets planlegging. Strategiske beredskapsavtaler bør benyttes i større grad enn i dag. Det vil sikre forutsigbarhet for alle parter, og tilgang til kompetanse, kapasitet og kapabilitet. Planene må øves for å oppnå effekt, presisjon og tempo.
Øvelser må gjennomføres i hele krisespekteret, og spesielt bør virksomheter som er ansvarlig for kritisk infrastruktur og som understøtter Forsvaret prioriteres inn i slike øvelser. Dette vil styrke både samfunnet og Forsvarets operative evne.
Skillet mellom sivile og militære mål er fortsatt relevant. Krigens folkerett gjelder for alle som deltar på norsk side, også sivile som bidrar sammen med eller til støtte for NATO og Forsvaret. Uklarheter på dette området bør avklares, og avbøtende tiltak innføres i Nasjonalt beredskapssystem (NBS). Alle må på forhånd vite hva som gjelder.
Samfunnets sårbarhets- og beredskapsutfordringer er i endring. Dette medfører endrede krav til kompetanse hos alle beredskapsaktører, sivile og militære, uavhengig av nivå. Kompetansekravene i næringsliv, forvaltning og i Forsvaret bør koordineres slik at både samfunnet og Forsvaret virker godt samtidig og over tid. Dagens komplekse samfunn krever høy grad av spesialisering. Sertifisering og andre kvalifikasjonskrav skal sikre trygg, faglig og forsvarlig utførelse. Dette gjelder både i Forsvaret og i samfunnet ellers.
Dersom Forsvaret ved mobilisering, ukoordinert og i stor grad skal rekvirere personell ut av næringslivet med hjemmel i forsvars- og beredskapslovgivning, risikerer vi verken å få et fungerende forsvar eller et fungerende samfunn. Forsvarskommisjonen antyder for eksempel økt bruk av reservister fra den private cybersikkerhetsbransjen, for å styrke Forsvarets cyberkapasiteter i krise og krig. Det mener vi er en svært dårlig idé. Den private cybersikkerhetsbransjen må sees på som et system, der det er summen av kapasiteter (spesialister, dataverktøy, overvåkningssystemer, logger, og analytikere) som leverer resultater.
Kraften i slike private «samvirkesystem» ble synlig for offentligheten i sommer, da det private cybersikkerhetsselskapet mnemonic avslørte en nulldagssårbarhet i regjeringens datasystem, sannsynligvis et digitalt angrep fra en statlig aktør. Dersom man tar ut nøkkelpersoner fra disse selskapene i en krise- eller krigssituasjon, vil resultatet trolig bli at det eksisterende systemet mister sin kraft, uten at man er i nærheten av å skape en tilsvarende militær kapasitet.
I stedet for å trekke ut enkelte spesialister, bør heller Forsvaret vurdere hvordan disse private cybersikkerhetssystemene kan utnyttes i sin helhet, for eksempel gjennom strategiske og forutsigbare avtaler.
Vi har med utgangspunkt i dagens sammensatte trusselbilde kommentert Forsvarskommisjonens rapport og vektlagt tre forhold som i et Totalforsvars perspektiv er viktig for norsk næringsliv. Samfunnet og Forsvaret må virke godt samtidig og så lenge det er nødvendig. Samordning, prioritering og koordinering er nødvendig for å sikre at samfunnets samlede ressurser utnyttes best mulig og så lenge det er nødvendig.
Et sammensatt trusselbilde krever kompetanse på andre områder og til andre formål enn det Forsvaret behøver for å løse sin del av samfunns- og statssikkerheten, og som kanskje håndteres best med sivile ressurser. Privatisering, effektivisering og teknologiutvikling har ført til at skillelinjene mellom Forsvaret og det sivile samfunn blir stadig mindre på enkelte områder. Den gjensidige avhengigheten øker. Nasjonalt fremstår personell og kompetanse som trolig den mest åpenbare flaskehalsen.