Bergen kommune

Bergen kommune er glad for at regjeringen ved denne NOU-en har vist at den tar musikkfeltet på alvor, og kommunen vil takke utvalget for det omfattende arbeidet som er lagt ned i det endelige dokumentet titulert «Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for fremtiden».

Dokumentet er grundig og viser hvor omfangsrikt og mangefasettert dagens musikkfelt er. Dermed belyser det også utfordringer og muligheter som må møtes og tilrettelegges for på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer – med en kunnskapsbasert forståelse av at situasjonen og behovene for ulike geografiske områder, uttrykksformer og produksjonsmiljøer kan variere. Gjennom utredningens tre hoveddeler, fremheves musikkens betydning for mennesker og samfunn, musikklivets organisering og politikk samt musikkens næringspotensial. Slik presenterer rapporten et felt som ikke tilhører ett avgrenset politikkområde, men som berører hele samfunnet og som fordrer ulike satsinger og målsetninger parallelt. Dette er svært positivt, og løfter frem et perspektiv Bergen kommune deler med utvalget. I Bergen kommunes kunstplan for det profesjonelle feltet 2018-2027, står det at «å snakke om kunstens samfunnsrolle innebærer en bevisstgjøring av den potensielle makten kunsten har». Vi er glad for å se at et samlet utvalg har gått så grundig til verks for å belyse et iboende tverrsektorielt potensial i musikken.

Bergen kommune møter de mange anbefalingene som Musikkutvalget presenterer med iver. Dette fordi de langt på vei bygger på og anerkjenner feltets egne perspektiver, i tillegg til at vi kjenner igjen store deler av den presenterte situasjonsbeskrivelsen. Vi støtter anbefalingene og ønsker å fortsatt videreutvikle musikkbyen Bergen og musikklandet Norge. Det er mye å ta tak i, og mye som kan kommenteres i denne høringen. Vi ønsker å fokusere vårt innspill rundt tematikker knyttet til begrepet «potensialsvinn», som presenteres i rapporten. Begrepet gir en virkningsfull linse som vi mener kan bevare og styrke Bergen kommunes posisjon som en nasjonalt og internasjonalt ledende musikkby også i fremtiden – når den politiske oppfølgingen av de gode forslagene skal iverksettes.

I utvalgets egne ord viser del 1 «hvordan musikk gjør seg gjeldende på flere samfunnssektorer og livsarenaer». Kapittelet tydeliggjør hvordan musikk skaper verdi på mange måter samtidig, som kunst, men også som demokratisk verktøy for å bygge sivilsamfunnet, identitet, sosial deltakelse, beredskap, internasjonale relasjoner, utdanning, helse og bærekraft med mer.

I kapittelet introduseres begrepet «potensialsvinn» – et begrep vi tolker dobbelt hentydende. På den ene siden refererer begrepet til det etiske ansvaret som ligger i å legge til rette for at mennesker får mulighet til å utvikle sine ressurser og potensialer i det sosiale fellesskapet (at det menneskelige potensialet får komme til utløp og ikke forsvinner). Dette ansvaret deles blant alle forvaltningsnivåer. Samtidig introduseres en næringsmessig forståelse av begrepet: Rammene og strukturene for norsk musikknæring er utilstrekkelig og skaper potensialsvinn når talent, rettigheter, selskap og innhold overtas av utenlandske aktører. Med dette som utgangspunkt vil vi belyse tre aktuelle problemstillinger som henviser til ulike deler av rapporten. Den første er en bevisstgjøring av at potensialsvinn også er en høyst reell utfordring internt i Norge. Den andre gjelder distinksjonen mellom det frivillige og profesjonelle (samt det offentlige og kommersielle) feltet, mens den tredje problemstillingen gjelder musikk som næring og Bergens posisjon som Norges største musikkeksportør.

Potensialsvinn skyldes ikke bare utenlandsk overtagelse, men skjer også innenlands i de tilfeller lokal tilhørighet, fagmiljøer og kreative kraftsentre ikke tas på alvor, eller det ikke legges til rette for en enhetlig og tverrsektoriell samordning av mål og strategier på tvers av forvaltningsnivåer. Som Hurdalsplattformen presiserer, er det et uttalt politisk mål å legge til rette for et levende lokalsamfunn og arbeidsplasser i hele landet. Likevel viser Musikkutvalgets rapport hvordan deler av det bergenske musikklivet neglisjeres eller nedprioriteres av nasjonal politisk bestemmelse.

Rapporten viser blant annet at arbeidet med å styrke operaformidling i Norge og underbygge den landsomfattende interessen for opera langt ifra er ferdig. Dette er noe Bergen kommune har pekt på flere ganger, senest i Byrådets politiske plattform 2023 2027, som slår fast at den store og vedvarende skjevfordelingen mellom kulturinstitusjoner i Oslo-regionen og resten av landet må rettes opp. Bergen Nasjonale Opera må sikres et nødvendig løft som tillater dem å utøve sitt mandat som nasjonalopera og Vestlandets flaggskip innen operakunsten. Men det er ikke bare BNO som savner å tilgodesees hos de sentrale myndighetene. Griegakademiet måtte vente i en årrekke før oppstartbevilgningene var på plass tidligere i år, og både Edvard Grieg Korene og Bergen Filharmoniske Orkester mangler betydelige midler for å kunne utøve sine posisjoner til det fulle. Vi vil fremheve Griegakademiet sin rolle som nasjonal utdanningsinstitusjon. Etter år med plassmangel, støy, dårlig akustikk og svakt inneklima er kommunen svært tilfreds med at et nytt bygg nå skal reises. Det nye Griegakademiet vil være avgjørende for fremtidens musikere, komponister, musikkvitere, musikkterapeuter og musikkpedagoger. Vi vil også trekke fram BIT20 Ensemble, som over lang tid har utviklet seg som et av Norges og Nordens ledende ensembler for utvikling og fremføring av samtidsmusikk, og har potensial til å etablere seg som et nasjonalt samtidsmusikkensemble, til sammenligning med Carte Blanche sin posisjon for samtidsdansen. Med den unike kompetansen som er bygget opp i og rundt BIT20, med konstant samarbeid med internasjonalt ledende aktører på feltet, bør de få anledning til å utfylle dette potensialet, og få fast post på statsbudsjettet. Følgelig bør etableringen av en ny nasjonal scene for samtidsmusikk, slik utvalget anbefaler, også legges til Bergen og tilknyttes BIT20 Ensemble. Ved siden av institusjonene har byen også flere levende og etablerte scener og miljøer i det frie feltet for blant annet jazz, folkemusikk og populærmusikk som utgjør en sentral del av infrastrukturen i det nasjonale musikklandskapet.

Vi er glad for at rapporten underbygger vår forståelse av disse sakene. Kommunen er ofte en vel så viktig støttespiller som staten, både for politisk gjennomkraft og som økonomisk utslagsgiver, særlig for det frivillige og egenorganiserte musikklivet. Men tilrettelegging for grasroten og verdiskaping i økosystemet, der sosiale miljøer, kunstnerisk utvikling og næringspotensial er uløselig tilknyttet, krever tettere samhandling og forståelse for det bergenske potensialet nasjonalt.

Vi håper at Musikkutvalgets rapport kan gi kommuner og kommunale musikkmiljøer en mer sentral rolle i den nasjonale utviklingen. I dette inngår erkjennelsen av verdien av regionale kraftsentre og lokalmiljøer som utløsende for et vitalt og bærekraftig musikkliv også i nasjonal kontekst, men også en forståelse av at stat og fylke har potensial til å ta et større samordningsansvar. Blant annet i koblingen mellom musikk og andre sektorer, som helse, utdanning og næring. Endringsloven til Kulturlova tydeliggjør kulturen som er lovpålagt felt, og muliggjør en tryggere bevaring og videreutvikling av feltet også i økonomisk sårbare tider. Kommune-Norge er og har de siste par årene vært i økonomisk knestående, og omverdenen er preget av krig og uro. Dette går også hardt utover musikkfeltet, som både er lokalt forankret og samtidig i sin natur internasjonalt og ser utover kommune- og landegrenser. Bergen kommune er derfor glad for at rapporten erkjenner musikkens tverrsektorielle potensiale, og ber om at fremtidige statsbudsjetter følger opp anbefalinger knyttet til opprettelsen av søkbare ordninger for kommuner som kan utvide musikkens ringvirkninger innen helse og andre sektorer, eller på andre måter bygger strukturer for tversektoriell oppfølging – uten at midlene må hentes fra kommunale kulturbudsjetter. Dette er viktig fordi det bygger på erkjennelsen av musikkens relative autonomi og potensialsvinnets doble hentydning: For å utvikle innbyggernes potensiale eller bedre deres livskvalitet, må strukturen, arbeidsplassene og tilbudet være på plass. Sagt med andre ord; vi kan ikke rive ned musikkfeltet med én hånd og peke på dens ringvirkninger med den andre. Her har staten et særlig ansvar, men alle forvaltningsnivåer en felles forpliktelse for å sikre at aktive og varierte produksjonsmiljøer sikres gode vilkår.

Klarer vi å tenke mer helhetlig om musikkens roller og verdier, og å se disse i sammenheng med geografiske forskjeller og politiske mål utover kulturfeltet alene, slik rapporten tar til orde for, vil kommunene i større grad kunne ta ansvar og verne om samt bygge infrastrukturen til feltet – fra det frivillige, til det offentlige og det næringsmessige, både for institusjonene og det frie feltet – til alles fortjeneste. Eksempelvis gjennom en mer kostnadseffektiv organisering og bedre utnytting av skolebygg, som Bergen kommune vedtok i sin handlings og økonomiplan 2025-2028 og som NOU-en oppfordrer til.

Musikkfeltet er som nevnt mangefasettert og sammensatt, blant annet av et frivillig og profesjonelt musikkliv som står i et gjensidig avhengighetsforhold. Rapporten bryter ned de ulike begrepene på en god måte, og belyser de uklare nyansene som preger dem. Videre belyses viktige utfordringer som både imøtegås og skapes av dette skillet som av flere oppleves falskt eller konstruert. Rapporten peker på at oppdelingen både kan åpne og lukke dører for aktører, men at uklare definisjoner uansett bidrar til forvirring og et uoversiktlig virkemiddelapparat.

Til tross for dette, beholder utvalget et analytisk skille mellom det frivillig baserte musikkfeltet, det offentlig baserte musikkfeltet og det næringsbaserte musikkfeltet – samtidig som utredningen viser hvordan grensene mellom de ulike delene i praksis er flytende. Dette er Bergen kommune glad for av flere grunner. Først fordi diskusjonen har vært et tema internt, og fordi vi kjenner den igjen fra dialog med lokale aktører. Men også fordi vi, som Musikkutvalget, har landet på å beholde en tilsvarende analytisk og komplettert posisjon i arbeidet med å følge opp det lokale musikklivet.

Dette relaterer til begrepet potensialsvinn. For å unngå svinn mener vi ulike deler av feltet må møtes med ulike mål. Vår erfaring fra et forvaltningsperspektiv, er at det er nyttig å skille ulike perspektiver for å bevare oversikten og kvalitetssikre oppfølgingen av parallelle politiske mål. Musikkfeltet struktureres i tråd med en økosystemmodell som krever en grad av balanse for at helheten skal være god for alle aktørene. Dermed gir det mening å se noens bidrag i lys av deres frivillige engasjement, og andre i lys av deres kunstneriske utvikling (for å nevne noe) – selv om aktørene i realiteten overlapper og jobber sammen.

Det siste av de tre innspillene relatert til det ovennevnte begrepet, tar opp igjen behovet for å ta det næringsmessige aspektet på alvor. Utvalget refererer til norsk musikknæring som utilstrekkelig når talent, rettigheter, selskap og innhold overtas av utenlandske aktører. Ordet utilstrekkelig er essensielt, fordi det indikerer hvor viktig og potensielt undervurdert næringsperspektivet er for å sikre et godt musikkliv for framtiden. Her innlemmes musikknæringen som et sentralt ledd i feltets øvrige infrastruktur. Feltet består ikke bare av det frivillige og det offentlig baserte musikkfeltet – men også av det næringsrettede – som ikke utgjør en enhetlig bransje, men som favner mange ulike aktører, mål, strukturer og praksiser. Musikknæringen krever derfor et helhetlig politisk rammeverk som ikke ser kunstnerisk og kommersiell virksomhet som motsetninger, men som gjensidig forsterkende dimensjoner. Dette stiller Bergen kommune seg bak. Som poengtert i Bergen kommunes kunstplan for det profesjonelle feltet 2018-2027, er det avgjørende å ta musikknæringen og andre kreative næringer på alvor. Særlig når næringspotensialet i norsk musikk ikke er godt nok realisert, på tross av et rikt mylder av talent og initiativ.

Som det blir understreket i Kulturrådets rapport «Kunst i tall 2018», står Bergen for tyngden av norsk musikkeksport og bør sees som Norges største musikkeksportør. Denne posisjonen innebærer at vi sitter på mye kunnskap og kompetanse – men også at vi erfarer hvordan talent, rettigheter, selskap og innhold i dag går ut av landet som følge av at bransjen og norske musikkselskaper ikke er konkurransedyktige eller godt nok rustet for suksess. Bergen kommune og en samlet musikkbransje har tidligere tatt til orde for at Music Norway må øke sin tilstedeværelse og synlighet i byen, og vi er takknemlig for at rapporten etter vårt syn underbygger viktigheten av dette. Tyngden av norsk musikkeksport kommer fra Bergen, og det er etter vårt syn naturlig at hovedkontoret til Music Norway flyttes til Bergen. Dette er også et tiltak som vil bidra til å redusere den markante sentraliseringen av kulturmidler og kulturinstitusjoner på Østlandet.

Vi ser positivt på at rapporten trekker frem flere perspektiver på hvordan vi kan realisere det næringsmessige potensialet, herunder å styrke arbeidslivsrelevans og næringskompetanse innenfor høyere musikkutdanning, utvikle et nasjonalt opplysningskontor og utrede opprettelsen av et nasjonalt investeringsfond for musikknæringen. Her bør det nevnes at Bergen kommune er stolt eier av musikkfondet BUZZ, som får god omtale i rapporten.

Slik vi leser det, ligger det også mye uforløst potensiale i å riste av oss utdaterte holdninger om kommersialitet og musikalske uttrykk. Forvaltningsnivåene, Bergen kommune inkludert, har et ansvar for populærmusikken – og for å se den i sammenheng med resten av musikklivet. Dette er viktig når rapporten viser at verdikjeden i musikknæringen er kompleks, og at pengestrømmene går mellom aktører og involverer mange ledd og avtaleforhold på tvers av uttrykksformer, bransjer, landegrenser og sektorer. Mange artister og selskaper i det kommersielle sjiktet bidrar til nødvendig aktivisering i subsidierte eller frivillige deler av feltet, samtidig som de tross sin posisjon også avhenger av former for økonomisk støtte og/eller frivillig organisering. Vi håper dette kan gis mer fokus i fremtiden, og ser blant annet til musikkforeninger og de nylig konsoliderte Musikkontorene, herunder Brak, som viktige samarbeidspartnere i en slik prosess.

Avslutningsvis vil vi si noe om utvalgets todelte innstilling til Kulturrådets tilskuddsordninger for det profesjonelle musikkfeltet. Utvalget belyser at virkemiddelapparatet er bygget opp stykkevis over tid, og at det kan oppleves til dels uoversiktlig og med omfattende rapporteringskrav. Dette er noe Bergen kommune og det sittende byrådet er opptatt av å rydde opp i. Vi er også glad for at rapporten fremhever hvordan «semiinstitusjoner» i dag faller mellom to stoler. Vi er kjent med problemstillingen fra dialog med lokale aktører, og ser at flere helårsarrangører, festivaler og etablerte ensembler trenger en større grad av stabilitet. Samtidig er vi opptatt av å verne om et virkemiddelapparat som også legger til rette for fleksibiliteten og utviklingen som utgjør det frie feltet.

Vi registrerer at Kulturrådet har publisert nye retningslinjer for flere ordninger, og at det blant annet er innført nye virksomhetstilskudd for alle fagfelt. Det blir spennende å følge endringen i lys av denne NOU-en. Vi håper innretningen kan bidra til å forenkle søknadsprosessen, frigjøre muligheter og hjelpe etablerte aktører og aktører med gjentagende og/eller langsiktig produksjon å befeste samt øke forutsigbarheten i sin posisjon – uten at det går på bekostning av det frie feltet.

Til sist vil vi berømme utvalget for å omtale kunnskapsbehovet rundt barrierer og drivere for deltakelse. Dette er viktig for å utnytte musikkens demokratiserende potensiale. Barnefamiliepanelet i Bergen publiserte i år en rapport titulert «Alles idrett – jenters kultur», som belyser og løfter nettopp denne problemstillingen. Rapporten gir grunnlag for å iverksette treffsikre og målrettede tiltak for inkludering.

Når det gjelder de tre siste punktene i det avsluttende kapittelet i NOU-en, Publikum og musikkbruk, Tverrsektorielt samspill og samfunnsverdi og Musikknæringens utvikling, ønsker vi å få mer tallfestet kunnskap. Vi har sett noen tilfeller av dette, nylig gjennom Musikkontoret BRAK-rapporten «Bergens musikkbransje – Kartlegging av bransje og frilansmarked», finansiert av Bergen kommune, og rapporten fra Universitetet i Sør-Øst-Norge «Innovativ festivalpakketering – Inferno Metal Festival og Beyond the Gates», finansiert av Forskningsrådet. Behovet blir tydeligere og tydeligere – særlig med tanke på det urealiserte næringspotensialet og de tverrsektorielle mulighetene som ligger i musikklivet. Vi takker utvalget for å belyse kunnskapshullene og viktigheten av å tette dem.