Høringsuttalelse: NOU 23:5 Den store forskjellen
I NOU 23:5 omtales kvinnelige rusmiddelavhengige kun to steder:
1) om kvinnelige innsatt i fengsel med psykisk sykdom og lidelse (punkt 6.5, s. 95), og
2) tiltaksforslag nr.47 om kjønnsspesifikke behandlingstilbud innen rusomsorgen (s. 237).
Vi synes det er flott at NOU trekker frem behovet for mer kjønnsspesifikk forskning innen rusfeltet, og dette er noe vi støtter, hvis premisset er at det må forskes mer på kvinner.
Kvinnelige rusmiddelavhengige er mer eller mindre usynlig i rusmiddelbehandlingen. I Europeisk kontekst utgjør kvinneandelen ca. 20% i rusmiddelbehandling ( European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (2022), Women and drugs: health and social responses , https://www.emcdda.europa.eu/publications/mini-guides/women-and-drugs-h… ), men den er ca. 30% i norsk sammenheng. Spesifikk kvinnehelse som graviditet, valg av prevensjon, seksual- og underlivsproblematikk, og overgangsalder er et ikke-tema i rusfeltet. Det er en generell mangelfull bevissthet og kunnskap om seksuell helse som helsefremmende ressurs, og spesielt for kvinners (Helse- og omsorgsdepartementet: Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022)).
Kvinnelige rusmiddelavhengige er dessuten i liten grad representert i forskning ( https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/add.15842 ), og vi vet for lite om kvinnelige rusmiddelavhengige generelt sett. Men vi vet at k vinner i stor grad opplever dobbel stigmatisering (kvinne og rusmiddelavhengig) noe som gjør at kvinner har større barrierer for å søke helse- og/eller sosial hjelp enn menn (ibid). I tillegg gjør kvinnelige rusmiddelavhengige seg i liten grad tilgjengelig for hjelpetjenestene, blant annet pga. frykt for barnevern.
Skam er også en årsak til at få rusmiddelavhengige kvinner benytter seg av offentlig helsetjenester som fastlege, helsestasjon for unge, gratis HVP-vaksine, eller livmorhals- og mammografiprogrammet. Dermed et det et stort kunnskapshull om hvilke sykdommer rusmiddelavhengige kvinner har.
Kvinner i rusrelatert prostitusjon blir ofte ignorert og usynliggjort og overlates i praksis ofte til seg selv når det gjelder å håndtere voldelige episoder (Pro Sentret, Ute av sinn, ute av syne? Om rusfeltets håndtering av salg og bytte av sex i rusmiljøene Oslo: Pro Sentret, 2021). Selv om Oslo, Bergen og Molde har krisesentre spesifikt for rusmiddelavhengige kvinner, er det få krisesentre i Norge, kun 28% i 2021, som gir botilbud der personen har kjent rusproblematikk (Norges institusjon for menneskerettigheter 2022: Rus og menneskerettigheter, https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2022/09/NIM-R-2022-007.pdf ). Vi har dessuten for lite kunnskap om de spesifikke krisesentrene for rusmiddelavhengige kvinner.
En del kvinnelige rusmiddelavhengige er sexarbeidere med økt risiko for HPV-smitte ( https://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-020-09570-z ). Denne sammenhengen berører ikke NOU 23:5, og HVP-vaksinen bør derfor være et spesifikt tilbud til kvinnelige rusmiddelavhengige.
Tilbud om gratis prevensjon til kvinner opp til 25 år som NOU 23:5 foreslår er bra. Et godt tilbud til rusmiddelavhengige kvinner under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er gratis prevensjon. Men, blant annet ut fra et forebyggende helseperspektiv burde tilbudet om gratis prevensjon ikke begrenses til LAR, men være for alle kvinner i fruktbar alder i rusbehandling og/eller i aktiv rus.
Kvinner diagnostiseres i mindre grad med rusmiddelavhengighet enn menn (Sallaup, T.V., Vaaler, A.E., Iversen, V.C. et al. Challenges in detecting and diagnosing substance use in women in the acute psychiatric department: a naturalistic cohort study. BMC Psychiatry 16 , 406 (2016). https://doi.org/10.1186/s12888-016-1124-y ), noe som betyr at de ikke får den hjelpen de sårt trenger, og at rusmiddelproblemet kan utvikle seg over tid og ha negativ effekt på relasjoner til partner/barn og øvrig familie og samfunn/nettverk.
Kvinnelige rusmiddelavhengige er også en minoritetsgruppe – og deres kvinnehelse er viktig! Vi har for lite kunnskap om rusmiddelavhengige kvinner, om hvordan tjenestene skal komme i posisjon til å hjelpe dem og hva som eventuelt hindrer eller er tilretteleggere for at de kan nyttiggjøre seg hjelpen som allerede eksisterer.
Vi etterlyser derfor et sterkere fokus på kvinnelige rusmiddelavhengige i NOU 23:5.
I NOU 23:5 omtales kvinnelige rusmiddelavhengige kun to steder:
1) om kvinnelige innsatt i fengsel med psykisk sykdom og lidelse (punkt 6.5, s. 95), og
2) tiltaksforslag nr.47 om kjønnsspesifikke behandlingstilbud innen rusomsorgen (s. 237).
Vi synes det er flott at NOU trekker frem behovet for mer kjønnsspesifikk forskning innen rusfeltet, og dette er noe vi støtter, hvis premisset er at det må forskes mer på kvinner.
Kvinnelige rusmiddelavhengige er mer eller mindre usynlig i rusmiddelbehandlingen. I Europeisk kontekst utgjør kvinneandelen ca. 20% i rusmiddelbehandling ( European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (2022), Women and drugs: health and social responses , https://www.emcdda.europa.eu/publications/mini-guides/women-and-drugs-h… ), men den er ca. 30% i norsk sammenheng. Spesifikk kvinnehelse som graviditet, valg av prevensjon, seksual- og underlivsproblematikk, og overgangsalder er et ikke-tema i rusfeltet. Det er en generell mangelfull bevissthet og kunnskap om seksuell helse som helsefremmende ressurs, og spesielt for kvinners (Helse- og omsorgsdepartementet: Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022)).
Kvinnelige rusmiddelavhengige er dessuten i liten grad representert i forskning ( https://onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1111/add.15842 ), og vi vet for lite om kvinnelige rusmiddelavhengige generelt sett. Men vi vet at k vinner i stor grad opplever dobbel stigmatisering (kvinne og rusmiddelavhengig) noe som gjør at kvinner har større barrierer for å søke helse- og/eller sosial hjelp enn menn (ibid). I tillegg gjør kvinnelige rusmiddelavhengige seg i liten grad tilgjengelig for hjelpetjenestene, blant annet pga. frykt for barnevern.
Skam er også en årsak til at få rusmiddelavhengige kvinner benytter seg av offentlig helsetjenester som fastlege, helsestasjon for unge, gratis HVP-vaksine, eller livmorhals- og mammografiprogrammet. Dermed et det et stort kunnskapshull om hvilke sykdommer rusmiddelavhengige kvinner har.
Kvinner i rusrelatert prostitusjon blir ofte ignorert og usynliggjort og overlates i praksis ofte til seg selv når det gjelder å håndtere voldelige episoder (Pro Sentret, Ute av sinn, ute av syne? Om rusfeltets håndtering av salg og bytte av sex i rusmiljøene Oslo: Pro Sentret, 2021). Selv om Oslo, Bergen og Molde har krisesentre spesifikt for rusmiddelavhengige kvinner, er det få krisesentre i Norge, kun 28% i 2021, som gir botilbud der personen har kjent rusproblematikk (Norges institusjon for menneskerettigheter 2022: Rus og menneskerettigheter, https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2022/09/NIM-R-2022-007.pdf ). Vi har dessuten for lite kunnskap om de spesifikke krisesentrene for rusmiddelavhengige kvinner.
En del kvinnelige rusmiddelavhengige er sexarbeidere med økt risiko for HPV-smitte ( https://bmcpublichealth.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12889-020-09570-z ). Denne sammenhengen berører ikke NOU 23:5, og HVP-vaksinen bør derfor være et spesifikt tilbud til kvinnelige rusmiddelavhengige.
Tilbud om gratis prevensjon til kvinner opp til 25 år som NOU 23:5 foreslår er bra. Et godt tilbud til rusmiddelavhengige kvinner under legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er gratis prevensjon. Men, blant annet ut fra et forebyggende helseperspektiv burde tilbudet om gratis prevensjon ikke begrenses til LAR, men være for alle kvinner i fruktbar alder i rusbehandling og/eller i aktiv rus.
Kvinner diagnostiseres i mindre grad med rusmiddelavhengighet enn menn (Sallaup, T.V., Vaaler, A.E., Iversen, V.C. et al. Challenges in detecting and diagnosing substance use in women in the acute psychiatric department: a naturalistic cohort study. BMC Psychiatry 16 , 406 (2016). https://doi.org/10.1186/s12888-016-1124-y ), noe som betyr at de ikke får den hjelpen de sårt trenger, og at rusmiddelproblemet kan utvikle seg over tid og ha negativ effekt på relasjoner til partner/barn og øvrig familie og samfunn/nettverk.
Kvinnelige rusmiddelavhengige er også en minoritetsgruppe – og deres kvinnehelse er viktig! Vi har for lite kunnskap om rusmiddelavhengige kvinner, om hvordan tjenestene skal komme i posisjon til å hjelpe dem og hva som eventuelt hindrer eller er tilretteleggere for at de kan nyttiggjøre seg hjelpen som allerede eksisterer.
Vi etterlyser derfor et sterkere fokus på kvinnelige rusmiddelavhengige i NOU 23:5.