Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus sitt overordna mål er å gi alle pasientar som treng det tilgang til offentleg finansierte spesialisthelsetenester av god kvalitet.
Kvinnehelseutvalet gir ei oppdatert oversikt over kvinner si helse og kjønnsforskjellar i helse. Utgreiinga peikar på fire område der manglande anerkjenning av kjønnsforkjellar i helse særleg står fram:
Utvalet foreslår 75 konkrete tiltak for å styrke kvinner si helse og kjønnsperspektiv i helse. Utvalet foreslår at det til saman setjast av 1 milliard kronar til dette føremålet.
Helse Bergen er i hovudsak einige i utvalets skildring av utfordringar og støttar at utgreiinga bør følgjast opp med tiltak. Samstundes har vi funne det utfordrande at tiltaka er mange og har ulik grad av detaljering. Nokre av tiltaka er også mindre eigna til å oppfylle føremålet.
I høyringssvaret har vi lagt vekt på ei auka satsing på forsking, særleg for tilstandar med medisinsk uforklarlege plager og symptom. Vi kommenterer også fleire spesialisthelsetenester som særleg gjeld for kvinner. Tiltak om rus, psykisk helse og om pårørande har også fått plass i utkastet.
For å sikre kvinner og menn likeverdige og gode helsetenester, er det viktig med ein sterk offentleg finansiert helseteneste med gode pasientforløp på tvers av nivåa. Kvinner bruker helsetenester meir enn menn. Kvinner lever lenger enn menn, og blir oftare einslege som eldre. Fastlegeordninga er i krise, og ein aukande del av befolkninga manglar no stabile fastlegetenester. Dette vil særleg råke kvinner i ulike fasar av livet.
Når Helse- og omsorgsdepartementet no skal setje i gang arbeidet med ein strategi for kvinnehelse, meiner vi at det er svært viktig å også sjå til Helsepersonellkommisjonen sin rapport. Meir enn 2/3 som arbeider i helse- og omsorgstenestene er kvinner (NOU 2023:4 s 202). Med dei utfordringane vi står overfor, er det nødvendig å vere merksam på korleis helse i stort, her under kvinnehelse, vert prioritert. Vi støttar tiltak som kan medverke til at kvinner kan stå i arbeid lengre, også under og etter overgangsalderen.
Betre samhandling mellom kommune og spesialisthelseteneste er viktig, då fleire kvinner råkast av sjukdom kor det er behov for oppfølging frå ulike nivå. Vi meiner dessutan at omgrepet kvinnehelse er svært vidt, og burde i større grad vert differensiert når ulike tiltak vert omtalt.
Helse Bergen har, samarbeid med Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet, fleire sterke forskingsmiljø på kvinnehelse i Helse Bergen, og beklagar at Helse Vest RHF ikkje sendte tilbakemelding til Kvinnehelseutvalet om forsking, ref. rapporten, kapittel 7.6.6. Resultat frå forsking på dette området må gjerast tilgjengeleg for fagmiljøa.
Vi har stor tru på at økt satsing på forsking er viktig for å styrke status og å sikre utvikling innan kvinnehelse. Vi meiner at vi har for lite kunnskap om skilnader i diagnostikk og behandling av kvinner og menn. Vidare er det særleg behov for å auke kunnskapsgrunnlaget om tilstandar med medisinsk uforklarlege plager og symptom, som til dømes fibromyalgi og ME, som oftare rammer kvinner enn menn. Det er behov for målretta tiltak for å gjere forsking på dette feltet meir attraktivt, slik at diagnostikk og behandling blir meir presis, og helsepersonell får nyttige verktøy til å bidra til at folk betre kan meistre livet med slike tilstandar.
Vi meiner at biologiske kjønnsforskjellar kan tilseie ulik diagnostikk og behandling. I tillegg til at det trengs meir forsking om dette, må kunnskapen nå ut til tenestene.
Vi støttar derfor tiltak 15, og meiner at det må prioriterast å utarbeide nasjonale faglege retningslinjer på dei diagnosegruppene kor det er identifisert stor uønskt variasjon i tenestetilbodet. Vi trur at retningslinjer kan vere med på å bidra til riktig prioritering av pasientgrupper.
Vi vil særleg vise støtte til tiltaka som gjeld psykisk helse og rus. Når det gjeld tiltak 47, er dette særs viktig fordi kvinner ofte er i omsorgsroller med ansvar for born. Borna vil råkast om mor ikkje får helsehjelp.
Når det gjeld tiltak 38 om endometriose og adenomyose, peiker vi på resultatet frå arbeidsgruppa som blei leia av Helsedirektoratet og som er omtala i rapporten. Vi støttar arbeidsgruppa sine tre anbefalingar om å (1) opprette ei nasjonal kompetanseteneste, (2) lage nasjonale faglege retningslinjer og (3) opprette tverrfaglege endometrioseteam i alle helseregionar med regional sentralisering av avansert kirurgi. Endometriose er ein vanleg tilstand som bør kunne behandlast nærast mogleg der kvinna bur, og vi meiner det ikkje vil vere tenleg med etablering av ei nasjonal behandlingsteneste (sentralisert til ein stad i landet), fordi det vil krevje lang reiseveg for mange kvinner. Det vil dessutan føre til at godt opparbeidde fagmiljø, inkl. kirurgiske tilbod, mellom anna ved Haukeland universitetssjukehus, vil bli nedbygde. Dette vil gi ein høgare risiko for variasjon i behandlingstilbodet til kvinner med avansert endometriose i ulike delar av landet.
Tiltak 39 gjeld vulvapoliklinikkar i alle regionar. Vi meiner at det er meir hensiktsmessig at spesialisthelsetenesta har tverrfaglege kompetanseteam som tek i vare pasientar med ulike kroniske smertetilstandar i underlivet, inkludert vulvasjukdommar. Dette er dessutan eit område kor førebygging og oppfølging i fastlegetenesta og hos avtalespesialister er viktig.
Vi støttar også tiltak 69-75 om pårørandearbeid. Helsepersonell bør i større grad vere bevisst på at også menn er pårørande, slik at pårørandearbeidet vert meir likestilt.
Å prioritere svangerskaps- og fødselsomsorg er viktig, då dette bidreg til mange friske leveår i samfunnet. Noreg har svært gode resultat når det gjeld perinatal dødelegheit, og mødredødsfall er svært sjeldne. Rett prioritering av omsorga og livsstilstiltak i svangerskapet, kan bidra til redusert helserisiko gjennom heile livet, både for mor og for barn. Vi vil særleg støtte tiltak 40 om å sikre ei trygg og god svangerskaps-, fødsels- og barseloppfølging uavhengig av bustad. Tiltaket må sjåast i samanheng med rapporten «Endringer i fødepopulasjon og konsekvensar for bemanning og finansieringssystem» av Helsedirektoratet frå mars 2020.
Den største utfordringa for å realisere tiltaket er tilgang på helsepersonell og kompetanse, ref. Helsepersonellkommisjonen. Strategiske tiltak må setjast i verk i spesialiseringa og utdanningsløpa for jordmor og gynekolog for å behalde dei vi har og sikre vidare rekruttering til faga. Jordmødrer trengst først og fremst i sjukehusa. Vidare bør ein vurdere kombinerte stillingar for jordmødrer i sjukehus og kommunar. Vidare må det setjast i verk regulerande tiltak mot etablering av private tilbod innan fertilitet, svangerskap og fødsel som konkurrerer om det offentleg utdanna helsepersonellet.
Ein differensiert fødselsomsorg, med riktig seleksjon av risikosvangerskap og rett kompetanse på rett stad, er nødvendig for å sikre et trygt tilbod i heile landet. Vi støttar også særleg tiltak 23, ettersom gravide med innvandrarbakgrunn kan vere særleg sårbare og utsette for ulike uønskte utfall og komplikasjonar.
Vi meiner at styrking av primærhelsetenesta sitt tilbod gjeld også særleg for tiltak 42 om oppfølging av gravide med psykiske helseplagar, både under graviditet og etter fødsel.
Det er viktig når det gjeld tiltak 2 og 3 å vera seg bevisst at ISF ikkje er eit prioriteringsverktøy. Sjukehusa og helsepersonell skal prioritere ut i frå vedtekne prioriteringskriteriar, ikkje ut i frå kva som gir best inntening. Finansieringsmodellar må bidra til gode tenester og beredskap, blant anna med å ta høgde for endringar i fødepopulasjonen og dei konsekvensar dette gir for bemanning.
Kvinnehelseutvalet gir ei oppdatert oversikt over kvinner si helse og kjønnsforskjellar i helse. Utgreiinga peikar på fire område der manglande anerkjenning av kjønnsforkjellar i helse særleg står fram:
Utvalet foreslår 75 konkrete tiltak for å styrke kvinner si helse og kjønnsperspektiv i helse. Utvalet foreslår at det til saman setjast av 1 milliard kronar til dette føremålet.
Helse Bergen er i hovudsak einige i utvalets skildring av utfordringar og støttar at utgreiinga bør følgjast opp med tiltak. Samstundes har vi funne det utfordrande at tiltaka er mange og har ulik grad av detaljering. Nokre av tiltaka er også mindre eigna til å oppfylle føremålet.
I høyringssvaret har vi lagt vekt på ei auka satsing på forsking, særleg for tilstandar med medisinsk uforklarlege plager og symptom. Vi kommenterer også fleire spesialisthelsetenester som særleg gjeld for kvinner. Tiltak om rus, psykisk helse og om pårørande har også fått plass i utkastet.
For å sikre kvinner og menn likeverdige og gode helsetenester, er det viktig med ein sterk offentleg finansiert helseteneste med gode pasientforløp på tvers av nivåa. Kvinner bruker helsetenester meir enn menn. Kvinner lever lenger enn menn, og blir oftare einslege som eldre. Fastlegeordninga er i krise, og ein aukande del av befolkninga manglar no stabile fastlegetenester. Dette vil særleg råke kvinner i ulike fasar av livet.
Når Helse- og omsorgsdepartementet no skal setje i gang arbeidet med ein strategi for kvinnehelse, meiner vi at det er svært viktig å også sjå til Helsepersonellkommisjonen sin rapport. Meir enn 2/3 som arbeider i helse- og omsorgstenestene er kvinner (NOU 2023:4 s 202). Med dei utfordringane vi står overfor, er det nødvendig å vere merksam på korleis helse i stort, her under kvinnehelse, vert prioritert. Vi støttar tiltak som kan medverke til at kvinner kan stå i arbeid lengre, også under og etter overgangsalderen.
Betre samhandling mellom kommune og spesialisthelseteneste er viktig, då fleire kvinner råkast av sjukdom kor det er behov for oppfølging frå ulike nivå. Vi meiner dessutan at omgrepet kvinnehelse er svært vidt, og burde i større grad vert differensiert når ulike tiltak vert omtalt.
Helse Bergen har, samarbeid med Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet, fleire sterke forskingsmiljø på kvinnehelse i Helse Bergen, og beklagar at Helse Vest RHF ikkje sendte tilbakemelding til Kvinnehelseutvalet om forsking, ref. rapporten, kapittel 7.6.6. Resultat frå forsking på dette området må gjerast tilgjengeleg for fagmiljøa.
Vi har stor tru på at økt satsing på forsking er viktig for å styrke status og å sikre utvikling innan kvinnehelse. Vi meiner at vi har for lite kunnskap om skilnader i diagnostikk og behandling av kvinner og menn. Vidare er det særleg behov for å auke kunnskapsgrunnlaget om tilstandar med medisinsk uforklarlege plager og symptom, som til dømes fibromyalgi og ME, som oftare rammer kvinner enn menn. Det er behov for målretta tiltak for å gjere forsking på dette feltet meir attraktivt, slik at diagnostikk og behandling blir meir presis, og helsepersonell får nyttige verktøy til å bidra til at folk betre kan meistre livet med slike tilstandar.
Vi meiner at biologiske kjønnsforskjellar kan tilseie ulik diagnostikk og behandling. I tillegg til at det trengs meir forsking om dette, må kunnskapen nå ut til tenestene.
Vi støttar derfor tiltak 15, og meiner at det må prioriterast å utarbeide nasjonale faglege retningslinjer på dei diagnosegruppene kor det er identifisert stor uønskt variasjon i tenestetilbodet. Vi trur at retningslinjer kan vere med på å bidra til riktig prioritering av pasientgrupper.
Vi vil særleg vise støtte til tiltaka som gjeld psykisk helse og rus. Når det gjeld tiltak 47, er dette særs viktig fordi kvinner ofte er i omsorgsroller med ansvar for born. Borna vil råkast om mor ikkje får helsehjelp.
Når det gjeld tiltak 38 om endometriose og adenomyose, peiker vi på resultatet frå arbeidsgruppa som blei leia av Helsedirektoratet og som er omtala i rapporten. Vi støttar arbeidsgruppa sine tre anbefalingar om å (1) opprette ei nasjonal kompetanseteneste, (2) lage nasjonale faglege retningslinjer og (3) opprette tverrfaglege endometrioseteam i alle helseregionar med regional sentralisering av avansert kirurgi. Endometriose er ein vanleg tilstand som bør kunne behandlast nærast mogleg der kvinna bur, og vi meiner det ikkje vil vere tenleg med etablering av ei nasjonal behandlingsteneste (sentralisert til ein stad i landet), fordi det vil krevje lang reiseveg for mange kvinner. Det vil dessutan føre til at godt opparbeidde fagmiljø, inkl. kirurgiske tilbod, mellom anna ved Haukeland universitetssjukehus, vil bli nedbygde. Dette vil gi ein høgare risiko for variasjon i behandlingstilbodet til kvinner med avansert endometriose i ulike delar av landet.
Tiltak 39 gjeld vulvapoliklinikkar i alle regionar. Vi meiner at det er meir hensiktsmessig at spesialisthelsetenesta har tverrfaglege kompetanseteam som tek i vare pasientar med ulike kroniske smertetilstandar i underlivet, inkludert vulvasjukdommar. Dette er dessutan eit område kor førebygging og oppfølging i fastlegetenesta og hos avtalespesialister er viktig.
Vi støttar også tiltak 69-75 om pårørandearbeid. Helsepersonell bør i større grad vere bevisst på at også menn er pårørande, slik at pårørandearbeidet vert meir likestilt.
Å prioritere svangerskaps- og fødselsomsorg er viktig, då dette bidreg til mange friske leveår i samfunnet. Noreg har svært gode resultat når det gjeld perinatal dødelegheit, og mødredødsfall er svært sjeldne. Rett prioritering av omsorga og livsstilstiltak i svangerskapet, kan bidra til redusert helserisiko gjennom heile livet, både for mor og for barn. Vi vil særleg støtte tiltak 40 om å sikre ei trygg og god svangerskaps-, fødsels- og barseloppfølging uavhengig av bustad. Tiltaket må sjåast i samanheng med rapporten «Endringer i fødepopulasjon og konsekvensar for bemanning og finansieringssystem» av Helsedirektoratet frå mars 2020.
Den største utfordringa for å realisere tiltaket er tilgang på helsepersonell og kompetanse, ref. Helsepersonellkommisjonen. Strategiske tiltak må setjast i verk i spesialiseringa og utdanningsløpa for jordmor og gynekolog for å behalde dei vi har og sikre vidare rekruttering til faga. Jordmødrer trengst først og fremst i sjukehusa. Vidare bør ein vurdere kombinerte stillingar for jordmødrer i sjukehus og kommunar. Vidare må det setjast i verk regulerande tiltak mot etablering av private tilbod innan fertilitet, svangerskap og fødsel som konkurrerer om det offentleg utdanna helsepersonellet.
Ein differensiert fødselsomsorg, med riktig seleksjon av risikosvangerskap og rett kompetanse på rett stad, er nødvendig for å sikre et trygt tilbod i heile landet. Vi støttar også særleg tiltak 23, ettersom gravide med innvandrarbakgrunn kan vere særleg sårbare og utsette for ulike uønskte utfall og komplikasjonar.
Vi meiner at styrking av primærhelsetenesta sitt tilbod gjeld også særleg for tiltak 42 om oppfølging av gravide med psykiske helseplagar, både under graviditet og etter fødsel.
Det er viktig når det gjeld tiltak 2 og 3 å vera seg bevisst at ISF ikkje er eit prioriteringsverktøy. Sjukehusa og helsepersonell skal prioritere ut i frå vedtekne prioriteringskriteriar, ikkje ut i frå kva som gir best inntening. Finansieringsmodellar må bidra til gode tenester og beredskap, blant anna med å ta høgde for endringar i fødepopulasjonen og dei konsekvensar dette gir for bemanning.