I høringen foreslås det at Helsedirektoratet i særlige tilfeller kan godkjenne utdanningsvirksomheter selv om mindre enn halvparten av læringsmålene kan oppnås i virksomheten. Det foreslås at unntak bare kan gis dersom minst en tredjedel av læringsmålene for den enkelte spesialitet kan oppnås ved læringsaktiviteter i virksomheten, og virksomheten har inngått samarbeidsavtale med godkjent utdanningsvirksomhet om gjennomføring av de læringsmålene virksomheten selv ikke kan tilby.
Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus ser behovet av denne typen unntak for å kunne rekruttere og beholde leger til små, spesialiserte sykehus, og til enkelte spesialiteter, men har likevel noen betenkeligheter.
Et spørsmål er om felles kompetansemål er inkludert i «minst en tredjedel» av læringsmålene. Svaret på dette spørsmålet vil ha mye å si for hvor mange virksomheter og spesialiteter unntaket kan komme til å gjelde for, og hva de reelt sett kan tilby av læringsmål.
Vi er også usikre på i hvilken grad et sykehus (en virksomhet) som bare kan tilby en mindre del av utdanningen, «likevel vil kunne ta ansvar for et helhetlig utdanningsløp med god kvalitet, og legge til rette for oppnåelse av læringsmål». Denne helheten er til syvende og sist avhengig av at store deler av utdanningen gjennomføres på regionsykehus, som hver for seg dekker alle regionale og noen nasjonale funksjoner.
I dag har vi spesialiteter hvor antall gjennomstrømningsstillinger påvirker utdanning av egne kandidater ved regionsykehusene. Bruk av virksomheter som kan dekke mindre enn 50 prosent av læringsmålene krever at det er reell kapasitet til å dekke de resterende læringsmålene ved samarbeidende utdanningsvirksomhet(er). Regionsykehusene kan ikke pålegges å utvide antallet gjennomstrømningsstillinger dersom dette går på bekostning av kapasiteten for utdanning av «egne» spesialister, som er avgjørende for kvaliteten på pasientbehandlingen i regionen. Vi tror det da vil være mer hensiktsmessig å bruke de mindre utdanningsvirksomhetene som læringsarenaer, der primært ansvar for utdanningen ligger til den virksomheten hvor hoveddelen av utdanningen gjennomføres.
For utdanningsvirksomheter som skal benyttes til godkjenning av 30-50 prosent av læringsmålene bør kravet om akademisk kompetanse og forskningsaktivitet praktiseres mindre strengt enn for virksomheter som skal dekke over 50 prosent av læringsmålene, selv om forskning er en av sykehusenes fire hovedoppgaver. Det er ikke alle avdelinger i alle sykehus som til enhver tid driver aktiv forskning, og man risikerer å gå glipp av gode kliniske læringsarenaer om kravet praktiseres for strengt.
Det vil i mange tilfeller være mer hensiktsmessig å heller vurdere tjenestetid som bidrar til oppnåelse av nye læringsmål enn antall læringsmål ved en virksomhet. Ulike læringsmål kan kreve svært ulik tjenestetid og modning. Hvis forslaget går gjennom bør en godkjenning av «minst en tredjedel av læringsmålene» ikke kunne gis til virksomheter som kun kan dekke den tredjedelen av læringsmålene som krever minst tjenestetid.
Plastikkirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus har flerregionale og nasjonale funksjoner (behandling av leppe-kjeve-ganespalte, avansert brannskadebehandling), og er helt avhengig av solide og velfungerende team av erfarne spesialister og leger i spesialisering (LIS). Avdelingen tar allerede imot LIS fra andre helseregioner for oppnåelse av læringsmål. Med endringen i spesialistforskriften som er foreslått vil avdelingen kunne bli pålagt a nsvar for å tilby flere LIS fra andre virksomheter læringsmål og ‑aktiviteter. Dette vil kunne svekke vår mulighet til egen utvikling, blant annet av egne LIS. Avdelingen har utfordringer med å finne gode rutiner for godkjenning av læringsmål og ‑aktiviteter. E n del LIS skifter utdanningssted relativt hyppig, og det er svært vanskelig å holde oversikt over ulike læringsmål og ‑aktiviteter . Videre er det store forskjeller på hva som godkjennes og av hvem, og man kan stille spørsmål ved verdien av signaturene som blir satt. Jo flere som kan signere jo større forskjeller og usikkerhet. Avdelingen må sikre kvaliteten på spesialistutdanningen til de LIS som allerede er i utdanningsløp før vi kan tilby flere LIS utdanningsløp.
Vi ser en betydelig overgang av ferdig utdannete spesialister til privat, kommersiell virksomhet i sentrale strøk, der betalingsviljen i deler av befolkningen er stor. Dette gjelder for eksempel for spesialitetene dermatologi og plastikkirurgi. Vi mener det bør det gjøres en vurdering av hvor mange utdanningsstillinger vi skal tilby innen disse spesialitetene, og samtidig av ordninger som kan bremse opp for tapet av spesialister, som er utdannet i den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten, fra denne tjenesten.
Departementet skriver at det vurderer at den foreslåtte endringen ikke vil ha vesentlige økonomiske og/eller administrative konsekvenser. I stort kan det være at en større fleksibilitet i spesialistutdanningen for leger vil komme samfunnet som helhet til gode, selv om det vil medføre økt ressursbruk innen sentral helseforvaltning og den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten. Vi stiller likevel spørsmål om det bør innføres bindingstid og/eller overgangssummer for leger som er utdannet i de offentlig finansierte utdanningsvirksomhetene, men som går over i private virksomheter.
Marta Ebbing, fagdirektør, Forsknings- og utviklingsavdelingen
Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus ser behovet av denne typen unntak for å kunne rekruttere og beholde leger til små, spesialiserte sykehus, og til enkelte spesialiteter, men har likevel noen betenkeligheter.
Et spørsmål er om felles kompetansemål er inkludert i «minst en tredjedel» av læringsmålene. Svaret på dette spørsmålet vil ha mye å si for hvor mange virksomheter og spesialiteter unntaket kan komme til å gjelde for, og hva de reelt sett kan tilby av læringsmål.
Vi er også usikre på i hvilken grad et sykehus (en virksomhet) som bare kan tilby en mindre del av utdanningen, «likevel vil kunne ta ansvar for et helhetlig utdanningsløp med god kvalitet, og legge til rette for oppnåelse av læringsmål». Denne helheten er til syvende og sist avhengig av at store deler av utdanningen gjennomføres på regionsykehus, som hver for seg dekker alle regionale og noen nasjonale funksjoner.
I dag har vi spesialiteter hvor antall gjennomstrømningsstillinger påvirker utdanning av egne kandidater ved regionsykehusene. Bruk av virksomheter som kan dekke mindre enn 50 prosent av læringsmålene krever at det er reell kapasitet til å dekke de resterende læringsmålene ved samarbeidende utdanningsvirksomhet(er). Regionsykehusene kan ikke pålegges å utvide antallet gjennomstrømningsstillinger dersom dette går på bekostning av kapasiteten for utdanning av «egne» spesialister, som er avgjørende for kvaliteten på pasientbehandlingen i regionen. Vi tror det da vil være mer hensiktsmessig å bruke de mindre utdanningsvirksomhetene som læringsarenaer, der primært ansvar for utdanningen ligger til den virksomheten hvor hoveddelen av utdanningen gjennomføres.
For utdanningsvirksomheter som skal benyttes til godkjenning av 30-50 prosent av læringsmålene bør kravet om akademisk kompetanse og forskningsaktivitet praktiseres mindre strengt enn for virksomheter som skal dekke over 50 prosent av læringsmålene, selv om forskning er en av sykehusenes fire hovedoppgaver. Det er ikke alle avdelinger i alle sykehus som til enhver tid driver aktiv forskning, og man risikerer å gå glipp av gode kliniske læringsarenaer om kravet praktiseres for strengt.
Det vil i mange tilfeller være mer hensiktsmessig å heller vurdere tjenestetid som bidrar til oppnåelse av nye læringsmål enn antall læringsmål ved en virksomhet. Ulike læringsmål kan kreve svært ulik tjenestetid og modning. Hvis forslaget går gjennom bør en godkjenning av «minst en tredjedel av læringsmålene» ikke kunne gis til virksomheter som kun kan dekke den tredjedelen av læringsmålene som krever minst tjenestetid.
Plastikkirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssjukehus har flerregionale og nasjonale funksjoner (behandling av leppe-kjeve-ganespalte, avansert brannskadebehandling), og er helt avhengig av solide og velfungerende team av erfarne spesialister og leger i spesialisering (LIS). Avdelingen tar allerede imot LIS fra andre helseregioner for oppnåelse av læringsmål. Med endringen i spesialistforskriften som er foreslått vil avdelingen kunne bli pålagt a nsvar for å tilby flere LIS fra andre virksomheter læringsmål og ‑aktiviteter. Dette vil kunne svekke vår mulighet til egen utvikling, blant annet av egne LIS. Avdelingen har utfordringer med å finne gode rutiner for godkjenning av læringsmål og ‑aktiviteter. E n del LIS skifter utdanningssted relativt hyppig, og det er svært vanskelig å holde oversikt over ulike læringsmål og ‑aktiviteter . Videre er det store forskjeller på hva som godkjennes og av hvem, og man kan stille spørsmål ved verdien av signaturene som blir satt. Jo flere som kan signere jo større forskjeller og usikkerhet. Avdelingen må sikre kvaliteten på spesialistutdanningen til de LIS som allerede er i utdanningsløp før vi kan tilby flere LIS utdanningsløp.
Vi ser en betydelig overgang av ferdig utdannete spesialister til privat, kommersiell virksomhet i sentrale strøk, der betalingsviljen i deler av befolkningen er stor. Dette gjelder for eksempel for spesialitetene dermatologi og plastikkirurgi. Vi mener det bør det gjøres en vurdering av hvor mange utdanningsstillinger vi skal tilby innen disse spesialitetene, og samtidig av ordninger som kan bremse opp for tapet av spesialister, som er utdannet i den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten, fra denne tjenesten.
Departementet skriver at det vurderer at den foreslåtte endringen ikke vil ha vesentlige økonomiske og/eller administrative konsekvenser. I stort kan det være at en større fleksibilitet i spesialistutdanningen for leger vil komme samfunnet som helhet til gode, selv om det vil medføre økt ressursbruk innen sentral helseforvaltning og den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten. Vi stiller likevel spørsmål om det bør innføres bindingstid og/eller overgangssummer for leger som er utdannet i de offentlig finansierte utdanningsvirksomhetene, men som går over i private virksomheter.
Marta Ebbing, fagdirektør, Forsknings- og utviklingsavdelingen