Oslo kommunes høringsuttalelse
Finans- og Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte 15.03.2022 et lovprosjekt med egne etater. Det fremgår av høringsnotat - Etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven (U) side 9 at:
«Oppdraget var å foreslå endringer som legger til rette for en samordnet utleggstrekkprosess på tvers av namsmyndigheter, og for bedre og automatiserte prosesser og mer effektiv saksbehandling for alminnelig namsmann» .
Det kommer frem av (U) side 11 at:
«Lovprosjektet foreslår regler som etablerer en ny ordning hvor det skal løpe kun ett utleggstrekk mot samme skyldner, som kan gå til dekning av flere krav som kreves inn av ulike namsmyndigheter. Utleggstrekket vil også fremstå som ett utleggstrekk for den trekkpliktige.
Bakgrunnen for forslaget om ett utleggstrekk er at de ulike aktørene i dagens utleggstrekkprosess, herunder kreditor, skyldner, trekkpliktig og namsmannen, opplever ulike utfordringer med prosessen som vil kunne avhjelpes med ordningen ett utleggstrekk».
I (U) punkt 2.2, foreslås at det skal være to myndigheter som kan nedlegge utleggstrekk, den nye Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann.
Departementet foreslår at kommunene fortsatt skal ha adgang til å utøve særnamsmannsmyndighet for de kravene hvor de har slik myndighet i dag.
Departementet skriver at Innkrevingsloven er en lov for innkreving av statlige krav, tilpasset innkrevingsvirksomheten som Skatteetaten har ansvaret for. Departementet mener derfor at det ikke er naturlig at loven gjelder direkte for kommunene. Departementet foreslår derfor at kommunene skal ha særnamsmannsmyndighet gjennom særlige henvisninger i det aktuelle sektorregelverket til de relevante bestemmelsene i innkrevingsloven.
Kommunenes deltagelse i det nye systemet med ett utleggstrekk er omtalt i (U) side 172:
«Ut fra kostnadene og kompleksiteten knyttet til å gjøre kommunene til deltakere i det nye systemet, anser lovprosjektet det ikke som hensiktsmessig at kommunene deltar i den nye ordningen med ett utleggstrekk som egen namsmyndighet.
Lovprosjektet foreslår i stedet at innkreving av de aktuelle kravene ved utleggstrekk skal skje ved at kommunene går gjennom alminnelig namsmann. Kommunen beholder kompetansen som særnamsmyndighet, men særnamskompetansen vil ikke lenger gi adgang til selv å beslutte dekning ved trekk…»
Parallelt med lovprosjektets arbeid med høringsnotatet om ett utleggtrekk og endrede regler for alminnelig namsmann, har Finansdepartementet arbeidet med et høringsnotat med forslag om en ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Dette forslaget innebærer at reglene for Skatteetatens innkrevingsoppgaver samles i én lov under én innkrevingsmyndighet, som betegnes Innkrevingsmyndigheten.
I høringsnotat om lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) (I), skriver departementet (I) side 28:
«Departementet legger i dette høringsnotatet frem forslag om lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Forslaget innebærer at reglene for Skatteetatens innkrevingsoppgaver samles i én lov under én innkrevingsmyndighet. Innkrevingen omfatter skatter og avgifter, herunder skatt til kommunene og fylkeskommunene gjennom fellesinnkrevingen av inntekts- og formuesskatt.»
Forslag til ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), og forslaget med en ny ordning med ett utleggstrekk, kan etter Oslo kommunes vurdering innebære en forbedring og forenkling for skyldner, trekkpliktig og kommunen som kreditor.
De foreslåtte endringene er omfattende, og etter kommunens vurdering kan forslagene på enkelte områder få negative konsekvenser for kommunen som kreditor, og for skyldner.
Det er en reell mulighet for at de hjemlene kommune har for innkreving av kommunale krav i dag ikke i tilstrekkelig grad dekkes av forslaget, dette må hensyntas i videre arbeidet med forskrifter.
De forslagene som påvirker kommunene, skal på flere områder detaljeres og avklares gjennom videre arbeid med forskrifter. Det er viktig at kommunene får delta både i videre arbeid med å utarbeide lover og forskrifter, og ved videre arbeid med en virkningsanalyse av de forslagene som legges frem i høringsnotatene.
Forslagene kan påvirke kommunens kontantstrøm avhengig av hva resultatet blir etter det videre lovarbeidet. Oslo kommune ønsker å bli involvert i det videre arbeidet med forslagene i høringsnotatene.
Etter Oslo kommunes vurdering fremgår det av begge høringsnotatene at kommunesektoren i kun begrenset grad har vært involvert i utformingen av forslagene. Dette gjelder også slik vi ser det ved vurdering av konsekvensen av de endringene som blir foreslått. Det er slik kommunen vurderer det ikke mulig å anslå de økonomiske og administrative konsekvensene for kommunen som kreditor av forslagene slik de fremstår i høringsnotatene. Se (I) kap. 20 s. 439-442 og (U) kap. 13 s. 175-183.
Det foreslås regler som på noen områder forverrer kommunens posisjon som kreditor. Se blant annet kommentaren til dekningslovens § 2-8, og endringer i knyttet til overtredelsesgebyrene etter veitrafikklovgivningen. Oslo kommune har derfor flere kommentarer til forslagene sett fra kommunens ståsted som kreditor nedenfor.
Lovprosjektet foreslår i (U) s. 64 at reglene om trekkperiode i dekningsloven § 2-7 tredje ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd andre punktum oppheves.
Utleggstrekk mot skyldnere med en stor gjeldsbelastning vil kunne løpe over svært lang tid. Uten en begrenset trekkperiode vil det bli mer synlig for skyldner hvor lang tid han eller hun kan forvente å ha utleggstrekk i ytelsen sin. Dette vil kunne oppleves som en ekstrabelastning for skyldner.
Det kan også stilles spørsmål om skyldner med stor gjeldsbelastning i praksis vil fremsette innvendinger mot krav i det løpende trekket, hvis innvendinger mot enkeltkrav ikke vil ha noen betydning for størrelsen på trekket.
Vi mener opphevelsen av reglene om trekkperiode må sees i sammenheng med at krav som er omfattet av ett trekk eller står i kø ikke foreldes se (U) side 134. Det bør vurderes nærmere om dette samlet sett kan medføre en belastning ovenfor skyldner som ikke er forholdsmessig.
Det er etter vår vurdering viktig at man ivaretar ikke-digitale brukerne ved innføring av nye digitale løsninger. Det er viktig at både Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann er tilgjengelige og har kort saksbehandlingstid, både for digitale og ikke digitale brukere ved innføring av en ny løsning med ett trekk.
Lovprosjektet ser for seg at det kan opprettes et felles digitalt mottak, hvor det er mulig å henvende seg eller sende begjæringer digitalt se (U) s. 26.
I dag opplever vi som kommunal innkrever at det er meget lang saksbehandlingstid ved alminnelig namsmann i saker om utleggstrekk.
Innkrevingsmyndigheten kan etter den nye ordningen nedlegge trekk for egne krav. Alle andre kreditorer må forholde seg til alminnelig namsmann. Dette bør ikke gi Innkrevingsmyndigheten en fordel ovenfor andre kreditorer. Saksbehandlingstiden hos alminnelig namsmann må reduseres vesentlig ved innføring av den nye løsningen med ett trekk.
For kommunen er det viktig at den nye løsningen ikke gir Innkrevingsmyndigheten raskere dekning på sine trekk ved at de slipper å forholde seg til saksbehandlingstid hos alminnelig namsmann.
Dette må sees i sammenheng med at lovprosjektet foreslår at dagens regel om tidsprioritet oppheves, og at trukket beløp i stedet skal fordeles forholdsmessig mellom krav med samme prioritet etter dekningsloven § 2-8 (U) s. 73.
Innkrevingsmyndigheten bør ikke kunne nedlegge trekk bare for egne krav hvis det på tidspunkt for nedleggelse av trekket ligger ubehandlede begjæringer om trekk fra andre kreditorer i felles mottak.
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at krav av mindre størrelse, og som har prioritet fra § 2-8 bokstav a til f blir dekket først ved utleggstrekk.
Lovprosjektet foreslår i (U) s. 206 at
“ Dersom de krav som ikke kan dekkes samtidig er likt prioritert etter første og annet ledd, dekkes kravene forholdsmessig ut fra kravenes størrelse. Ved beregningen legges til grunn et kravs størrelse på det tidspunkt det ble besluttet trekk for kravet tillagt renter og kostnader som var påløpt på det tidspunktet. For krav som nevnt i første ledd bokstav a, b, d, e og f og krav som nevnt i annet ledd som knytter seg til slike krav, kan Kongen fastsette en annen fordeling enn foreskrevet i tredje ledd.”
Kommunen har fire kravstyper som vil falle inn under skatt og offentlig avgift med prioritet i hht. § 2-8 bokstav f. Dette er kommunale avgifter, eiendomsskatt, parkeringsgebyr og tilleggsgebyr for bruk av piggdekk.
Et parkeringsgebyr lyder i dag på kr 900, og med tillegg av 50 % forhøyelse utgjør det kr 1 350. Et tilleggsgebyr for bruk av piggdekk lyder på kr 750, og med tillegg av 50 % forhøyelse utgjør det kr 1 125.
I dag beslutter kommunen utleggstrekk selv for de fire ovennevnte kravstypene. Flesteparten av utleggstrekkene gjelder parkeringsgebyr, og de dekkes som regel fullt ut ved trekk i løpet av en måned på grunn av kravets beskjedne størrelse.
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at krav av mindre størrelse og som har prioritet fra bokstav a til f blir dekket først i utleggstrekket.
Det vil være en fordel for både skyldner og kreditor at innkrevingen av små krav blir avsluttet så raskt som mulig. Den samme tankegangen fremgår av gjeldsordningsloven § 4-8, 1. ledd bokstav e, der mindre krav kan innfris fullt ut. I praksis skjer dette helt i begynnelsen av gjeldsordningsperioden.
Hvis trukket beløp skal fordeles etter dividendeprinsippet vil dekning av kommunens krav ta uforholdsmessig lang tid, dersom det også er med store skatte- eller tilbakebetalingskrav i trekket.
Dersom det viser seg at det tar svært lang tid å få dekket krav gjennom utleggstrekk, vil en konsekvens av dette kunne bli at kommunen kan se seg nødt til å vurdere tyngre innfordringstiltak som for eksempel å begjære tvangssalg.
For krav på kommunale avgifter og eiendomsskatt, vil en økning i antall tvangssalgsbegjæringer gi tingretten økt saksmengde. Etter vår vurdering vil en økning i antall tvangssalg også være uheldig sett fra skyldneres ståsted.
Dette må sees i sammenheng med forslag til § 29, nr 2 som kan medføre at kommunen ikke får utbetaling på sine trekk fordi dividenden blir for lav.
I § 29, nr 2 i forslag til ny innkrevingslov foreslår departementet i (I) s. 491 at:
“Departementet kan i forskrift fastsette en nedre grense for hvor små beløp som utbetales, hvordan krav i trekket kan legges sammen ved beregningen, og hvordan slike beløp skal behandles.”
Fordeling av mottatt trekkbeløp
Departementet foreslår videre i (I) s. 491 at § 29 i ny innkrevingslov at
«(1) Innkrevingsmyndigheten mottar innbetaling av utleggstrekk fra den trekkpliktige og utbetaler innbetalt trekk til de berettigede kreditorene etter prioritet og forholdsmessighet, jf. dekningsloven § 2-8. Dekker ikke utbetalingen hele kravet, nedskrives hovedstolen før kostnader og til sist påløpte renter med mindre annet er bestemt i trekkbeslutningen.”
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at kommunen i begjæring om utlegg til alminnelig namsmann i saker med prioritet i hht dekningsloven § 2-8, 1. ledd, bokstav c og ny bokstav g, kan be om at sakens kostnader nedskrives før hovedkravet.
Dette er særlig aktuelt i saker som gjelder store beløp. Det vil være urimelig om kommunen som kreditor skal måtte forskuttere rettsgebyr for behandling hos alminnelig namsmann og deretter risikere at kostnaden ikke blir dekket inn på svært lang tid hvis trekket skal løpe i mange år før hovedkravet er dekket inn.
Det er viktig for kommunen som kreditor at kommunen får tilgang til opplysninger i den nye innsynsløsningen som kommunen har hjemmel til å få tilgang til som særnamsmann. Innsynsløsningen bør minimum gi tilgang til samme opplysninger som dagens innsynsløsning som inneholder grunnlagsdata, lønnsopplysninger fra a-meldingen og utleggstrekkdatabasen.
Det fremgår av (U) s. 170 at lovprosjektet anser at det vil bli for ressurskrevende for namsmannen dersom alle kreditorer må varsles hver gang krav kommer til eller forsvinner ut av utleggstrekket.
Lovprosjektet vil derfor ikke foreslå en plikt for namsmannen til å gi slike opplysninger til kreditorene når det legges et krav til i trekket jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21.
I stedet foreslår lovprosjektet at kreditorene kan gis tilgang til en digital innsynsløsning, hvor de selv kan undersøke status på trekket. Lovprosjektet mener det blant annet kan være hensiktsmessig at kreditorene får se antallet krav i trekket, kravenes prioritet, samt grunnlaget for beregningen av en eventuell dividende.
Tilgangen til opplysninger er av vesentlig betydning, og kommunene må få delta i arbeidet med å utarbeide den nye digitale innsynsløsningen.
Det fremgår av (U) side 16:
“Dersom ansvaret for pengehåndteringen legges til Innkrevingsmyndigheten, vil innbetalte beløp videreformidles til riktig kreditor maskinelt, og ordningen vil i praksis ikke medføre store endringer eller forsinkelser for kreditorene.”
Oslo kommune støtter lovforslaget med ett trekk da det vil gi gevinster for kommunen som trekkpliktig. Løsningen vil bidra til å forenkle kommunens arbeidsprosesser, samt sikre at trekkene blir håndtert og utbetalt til riktig trekkeier.
Det fremgår videre av (U) side 24:
«Begjæringer sendes i dag ofte manuelt, til tross for at brukeren er godkjent etter forskrift om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral. En plikt til å sende elektroniske begjæringer kan medføre behov for systemtilpasninger og kostnader o.l. for de som omfattes av plikten, noe som vil kunne oppleves som en ulempe.
Likevel, sett hen til muligheten for å øke automatiseringsgraden ved innsending av begjæringer, og den klare fordelen med å begrense innsending på papir og manuell saksbehandling for namsmannen, mener lovprosjektet at det kan være behov for å innføre en plikt for enkelte saksøkere til å sende inn begjæringer elektronisk.”
Oslo kommune støtter lovforslaget om å innføre plikt for saksøkere til å sende inn begjæring elektronisk. Gevinstene ved en felles digitalisert og automatisert prosess vil etter kommunens vurdering overstige kostnadene ved systemtilpasninger som vil oppstå.
De vurderingene som i dag legges til den enkelte arbeidsgiver og som er krevende fordi regelverket er ulikt, vil med en felles instans forenkle prosessen for trekkpliktig når dette samordnes. Dette er den siste helmanuelle prosessen kommunen har som er krevende. Etter kommunens vurdering vil Ivaretagelsen av personvern og informasjonssikkerhet bli betydelig bedre når prosessen og digitale løsninger blir automatisert
Etter kommunens vurdering vil gevinstene være knyttet til;
· Bortfall av saksbehandling av hvert trekk
· Bortfall av manuell registrering
· Bedre ivaretagelse av personvern og informasjonssikkerhet
· Dialogen med ansatte flyttes vekk fra arbeidsgiver til Innkrevingsmyndighet
· En mer forutsigbar og enkel løsning for de ansatte
· Kommunen opptrer ihht lovverket både innenfor personvern, informasjonssikkerhet og kommunen vil oppfylle kravene som trekkpliktig.
Det fremgår av (U) side 182 pkt. 13.7 Ikrafttredelsesforberedelser:
“En vesentlig del av forslagene her vil kreve utvikling av ny systemstøtte. Et slikt nytt system, med støtte for blant annet utleggstrekk og moderniserte saksbehandlingsløsninger, er allerede under utvikling i programmet Fremtidens innkreving. Det er etter lovprosjektets vurdering en betydelig fordel å unngå vesentlige endringer i de eksisterende IT-systemene. Ved å samkjøre ikrafttredelsen med leveransene fra Fremtidens innkreving, og legge til rette for overgangsregler for eksisterende saker, vil behovet for å gjennomføre nye regler i eldre IT-systemer begrenses til et minimum.”
Det er viktig at systemleverandørene blir tidlig involvert og forberedt på endringene som kommer. Systemleverandørene kan da sette i gang endringer som må til slik at mottakerne er forberedt og oppnår mest mulig automatisering.
Det er uklart hvordan den nye regelen i § 21 første ledd, se (I) s. 488 vil slå ut for så vel kommunen som skyldnerne.
For det første foreslås at alle kravene under loven skal kunne motregnes i skyldnerens tilgodebeløp. Kravene som kreves inn etter innkrevingsloven utvides i forhold til de som nå kreves inn etter skattebetalingsloven. Her er det ikke gjort virkningsanalyse, og det kan ikke utelukkes at kommunens dekningsutsikt påvirkes negativt.
For det andre kan motregningen skje uten at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 skal gjelde. Fører motregningen til at skattyteren ikke får tilstrekkelig til livsopphold, vil det ikke finnes noen effektiv klagemulighet for skyldneren.
For utleggsbegjæringer betales det i dag et gebyr på 1 504 kroner, jf. rettsgebyrloven § 14 første ledd. Skyldneren vil i de fleste tilfeller være ansvarlig for denne kostnaden. Der kommunene nedlegger utleggstrekk som særnamsmyndighet, påløper imidlertid ikke gebyr, jf. rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd.
Både av hensyn til skyldneren og av hensyn til kommunen foreslår lovprosjektet at det ikke skal påløpe gebyr etter rettsgebyrloven når kommunene ber den alminnelige namsmannen om å beslutte dekning ved trekk for de aktuelle kravene, se (U) s. 172.
Kommunen forutsetter at forslagene til ny § 7-9 tvangsfullbyrdelsesloven, se (U) s. 188, og rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd, se (I) s 502, gjennomgås lovteknisk.
Når kommunen må sende inn begjæring om utleggstrekk, vil det bli en sak hos for den alminnelige namsmannen, jf forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 jf gjeldende § 7-3 jf §§ 2-1 og 2-2, ikke «Innkrevingsmyndigheten eller annen særskilt namsmann» , som er vilkårene for fritak etter forslaget til rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd første punktum.
Siden begjæring etter ny § 7-9 ikke er behandlet i rettsgebyrloven § 14 første til sjette ledd, fører syvende ledd til at kommunen skal betale 2,1 ganger rettsgebyret, til tross for den uttalte hensikten om at kommunen ikke skal betale gebyr, se (I) s. 172 nest siste avsnitt.
Oslo kommune kan ikke se noen grunn til at Innkrevingsmyndigheten, som eneste særnamsmann, selv skal beslutte tvangsdekning av egne utleggspant tatt i enkle pengekrav (typisk utlegg i bankinnskudd), mens kommunen må sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann med lang saksbehandlingstid og tilhørende rettsgebyr.
I forslag til ny innkrevingslov § 24 er det foreslått at Innkrevingsmyndigheten som eneste særnamsmann selv kan beslutte tvangsdekning av egne utleggspant i enkle pengekrav, se (I) s. 489. I rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd, annet punktum er det i denne sammenheng foreslått at det ikke skal påløpe rettsgebyr når Innkrevingsmyndigheten selv beslutter dette, se (I) s. 502.
I høringsnotat (I), skriver departementet følgende på side 269: “O rdningen vil legge til rette for at Innkrevingsmyndigheten vil kunne styre ressursene slik at prosessen skjer mest mulig effektivt” , og at “ Det vil påløpe forsinkelsesrenter på kravet som er misligholdt, og skyldners rådighet over utleggsobjektet vil være begrenset. Det kan derfor være i skyldners interesse at tvangsdekning ikke tar lang tid ” .
Departementet foreslår i (I) s. 160 at forsinkelsesrenter skal være hovedregelen som forsinkelsesreaksjon, og at gebyr med 50 % forhøyelse for gebyr etter vegtrafikklovgivningen dermed skal erstattes med forsinkelsesrente.
Oslo kommune støtter departementets vurdering om at forsinkelsesrenter bør være den naturlige forsinkelsesreaksjon for de fleste typer pengekrav, men er uenig med departementet i at dette også bør gjelde for gebyrer ilagt i medhold av vegtrafikkloven.
Det foreligger særegne forhold som tilsier en annen forsinkelsesreaksjon for slike pengekrav, dvs. at bestemmelsen om overtredelsesgebyr etter vegtrafikklovgivningen bør forbli uendret.
Oslo kommune mener at det bør opprettholdes et skille mellom betalingsforpliktelser som oppstår som følge av at det offentlig tilbyr en tjeneste mv. og betalingsforpliktelser som påløper som sanksjon for brudd på et regelverk som håndheves av for eksempel politi og vegmyndighet. Kommunen mener at dagens ordning er vel innarbeidet og akseptert, samtidig som det har en allmennpreventiv effekt på betalingsviljen.
Parkeringsgebyr ilegges for overtredelser av nasjonale stanse- og parkeringsforbud i medhold av vegtrafikkloven. Slike forbud vedtas lokalt på bakgrunn av trafikkfaglige vurderinger, der trafikksikkerhet, særlig hensynet til myke trafikanter, og fremkommelighet for utrykningskjøretøy, blir vektlagt.
Tilleggsgebyr for piggdekk ilegges for manglende betaling av piggdekkoblat. Piggdekkgebyr er innført for å motvirke miljøproblemer knyttet til bruk av piggdekk.
Det er viktig å sanksjonere mot slike overtredelser. Når det er allment kjent at denne typen overtredelser blir sanksjonert sammen med en streng forsinkelsesreaksjon, så virker det forebyggende mot trafikkfarlig og miljøfiendtlig adferd. Etter kommunens oppfatning gir endringsforslagene samlet sett signaler om mildere sanksjonering ved overtredelser av forbud gitt i medhold av vegtrafikkloven, og vi anser dette som uheldig.
Likestilles forsinkelsesreaksjonen og innfordringen av overtredelsesgebyr med enhver annen betalingsforpliktelse, er Oslo kommune bekymret for at respekten for det offentliges gebyrer svekkes og betalingsviljen reduseres.
Etter gjeldende regelverk sanksjoneres det med 50 % påslag i forhøyelsesgebyr ved forsinket betaling av disse gebyrene. Oslo kommune vurderer at bestemmelsen om forhøyelsesgebyr på 50 % bidrar til at en stor andel blir betalt rettidig.
Ved endring av forsinkelsesreaksjon til forsinkelsesrenter vil skyldner kun bli påført ubetydelige tilleggsbeløp ved forsinket betaling.
Oslo kommune frykter på bakgrunn av dette at en overgang til forsinkelsesrenter som forsinkelsesreaksjon vil medføre at mange skyldnere får et langt mer avslappet forhold til overholdelse av betalingsfristen, som igjen kan føre til at respekten for parkeringsgebyr og tilleggsgebyr for piggdekk svekkes.
Forsinkelsesrenter er en mindre hensiktsmessig forsinkelsesreaksjon for ilagte gebyr etter vegtrafikkloven, og vi anbefaler å beholde dagens ordning med forhøyelsesgebyr som forsinkelsesreaksjon.
Det er også slik at departementets forslag vil medføre et betydelig inntektsbortfall i tillegg til at vil føre til en økning i antallet gebyrer som ikke betales rettidig. Konsekvensen er at kommunen må bruke mer ressurser på å kreve inn forfalte krav av denne typen.
Dagens regelverk medfører at en klage på et ilagt gebyr ikke fører til at betalingsfristen utsettes. Oslo kommune mottar årlig ca. 10 000 klager på parkerings- og piggdekkgebyr.
Det kan ikke utelukkes at en endring av forsinkelsesreaksjon vil føre til at færre klagere vil foretrekke å betale gebyret før klagen har blitt behandlet, når kostnadene ved å utsette dette er marginale.
En annen mulig konsekvens kan være at flere vil ønske at tingretten overprøver kommunens ileggelse av gebyr, da kostnadene også ved en slik prøving - i verste fall – vil bli idømte saksomkostninger (som pr. i dag normalt blir fastsatt av domstolen til kr 1 000).
Oslo kommune mener at det foreligger særegne forhold som tilsier at bestemmelsen om overtredelsgebyr med 50 % forhøyelse ved betaling etter forfall bør forbli uendret.
Finans- og Justis- og beredskapsdepartementet nedsatte 15.03.2022 et lovprosjekt med egne etater. Det fremgår av høringsnotat - Etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven (U) side 9 at:
«Oppdraget var å foreslå endringer som legger til rette for en samordnet utleggstrekkprosess på tvers av namsmyndigheter, og for bedre og automatiserte prosesser og mer effektiv saksbehandling for alminnelig namsmann» .
Det kommer frem av (U) side 11 at:
«Lovprosjektet foreslår regler som etablerer en ny ordning hvor det skal løpe kun ett utleggstrekk mot samme skyldner, som kan gå til dekning av flere krav som kreves inn av ulike namsmyndigheter. Utleggstrekket vil også fremstå som ett utleggstrekk for den trekkpliktige.
Bakgrunnen for forslaget om ett utleggstrekk er at de ulike aktørene i dagens utleggstrekkprosess, herunder kreditor, skyldner, trekkpliktig og namsmannen, opplever ulike utfordringer med prosessen som vil kunne avhjelpes med ordningen ett utleggstrekk».
I (U) punkt 2.2, foreslås at det skal være to myndigheter som kan nedlegge utleggstrekk, den nye Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann.
Departementet foreslår at kommunene fortsatt skal ha adgang til å utøve særnamsmannsmyndighet for de kravene hvor de har slik myndighet i dag.
Departementet skriver at Innkrevingsloven er en lov for innkreving av statlige krav, tilpasset innkrevingsvirksomheten som Skatteetaten har ansvaret for. Departementet mener derfor at det ikke er naturlig at loven gjelder direkte for kommunene. Departementet foreslår derfor at kommunene skal ha særnamsmannsmyndighet gjennom særlige henvisninger i det aktuelle sektorregelverket til de relevante bestemmelsene i innkrevingsloven.
Kommunenes deltagelse i det nye systemet med ett utleggstrekk er omtalt i (U) side 172:
«Ut fra kostnadene og kompleksiteten knyttet til å gjøre kommunene til deltakere i det nye systemet, anser lovprosjektet det ikke som hensiktsmessig at kommunene deltar i den nye ordningen med ett utleggstrekk som egen namsmyndighet.
Lovprosjektet foreslår i stedet at innkreving av de aktuelle kravene ved utleggstrekk skal skje ved at kommunene går gjennom alminnelig namsmann. Kommunen beholder kompetansen som særnamsmyndighet, men særnamskompetansen vil ikke lenger gi adgang til selv å beslutte dekning ved trekk…»
Parallelt med lovprosjektets arbeid med høringsnotatet om ett utleggtrekk og endrede regler for alminnelig namsmann, har Finansdepartementet arbeidet med et høringsnotat med forslag om en ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Dette forslaget innebærer at reglene for Skatteetatens innkrevingsoppgaver samles i én lov under én innkrevingsmyndighet, som betegnes Innkrevingsmyndigheten.
I høringsnotat om lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) (I), skriver departementet (I) side 28:
«Departementet legger i dette høringsnotatet frem forslag om lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Forslaget innebærer at reglene for Skatteetatens innkrevingsoppgaver samles i én lov under én innkrevingsmyndighet. Innkrevingen omfatter skatter og avgifter, herunder skatt til kommunene og fylkeskommunene gjennom fellesinnkrevingen av inntekts- og formuesskatt.»
Forslag til ny lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven), og forslaget med en ny ordning med ett utleggstrekk, kan etter Oslo kommunes vurdering innebære en forbedring og forenkling for skyldner, trekkpliktig og kommunen som kreditor.
De foreslåtte endringene er omfattende, og etter kommunens vurdering kan forslagene på enkelte områder få negative konsekvenser for kommunen som kreditor, og for skyldner.
Det er en reell mulighet for at de hjemlene kommune har for innkreving av kommunale krav i dag ikke i tilstrekkelig grad dekkes av forslaget, dette må hensyntas i videre arbeidet med forskrifter.
De forslagene som påvirker kommunene, skal på flere områder detaljeres og avklares gjennom videre arbeid med forskrifter. Det er viktig at kommunene får delta både i videre arbeid med å utarbeide lover og forskrifter, og ved videre arbeid med en virkningsanalyse av de forslagene som legges frem i høringsnotatene.
Forslagene kan påvirke kommunens kontantstrøm avhengig av hva resultatet blir etter det videre lovarbeidet. Oslo kommune ønsker å bli involvert i det videre arbeidet med forslagene i høringsnotatene.
Etter Oslo kommunes vurdering fremgår det av begge høringsnotatene at kommunesektoren i kun begrenset grad har vært involvert i utformingen av forslagene. Dette gjelder også slik vi ser det ved vurdering av konsekvensen av de endringene som blir foreslått. Det er slik kommunen vurderer det ikke mulig å anslå de økonomiske og administrative konsekvensene for kommunen som kreditor av forslagene slik de fremstår i høringsnotatene. Se (I) kap. 20 s. 439-442 og (U) kap. 13 s. 175-183.
Det foreslås regler som på noen områder forverrer kommunens posisjon som kreditor. Se blant annet kommentaren til dekningslovens § 2-8, og endringer i knyttet til overtredelsesgebyrene etter veitrafikklovgivningen. Oslo kommune har derfor flere kommentarer til forslagene sett fra kommunens ståsted som kreditor nedenfor.
Lovprosjektet foreslår i (U) s. 64 at reglene om trekkperiode i dekningsloven § 2-7 tredje ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd andre punktum oppheves.
Utleggstrekk mot skyldnere med en stor gjeldsbelastning vil kunne løpe over svært lang tid. Uten en begrenset trekkperiode vil det bli mer synlig for skyldner hvor lang tid han eller hun kan forvente å ha utleggstrekk i ytelsen sin. Dette vil kunne oppleves som en ekstrabelastning for skyldner.
Det kan også stilles spørsmål om skyldner med stor gjeldsbelastning i praksis vil fremsette innvendinger mot krav i det løpende trekket, hvis innvendinger mot enkeltkrav ikke vil ha noen betydning for størrelsen på trekket.
Vi mener opphevelsen av reglene om trekkperiode må sees i sammenheng med at krav som er omfattet av ett trekk eller står i kø ikke foreldes se (U) side 134. Det bør vurderes nærmere om dette samlet sett kan medføre en belastning ovenfor skyldner som ikke er forholdsmessig.
Det er etter vår vurdering viktig at man ivaretar ikke-digitale brukerne ved innføring av nye digitale løsninger. Det er viktig at både Innkrevingsmyndigheten og alminnelig namsmann er tilgjengelige og har kort saksbehandlingstid, både for digitale og ikke digitale brukere ved innføring av en ny løsning med ett trekk.
Lovprosjektet ser for seg at det kan opprettes et felles digitalt mottak, hvor det er mulig å henvende seg eller sende begjæringer digitalt se (U) s. 26.
I dag opplever vi som kommunal innkrever at det er meget lang saksbehandlingstid ved alminnelig namsmann i saker om utleggstrekk.
Innkrevingsmyndigheten kan etter den nye ordningen nedlegge trekk for egne krav. Alle andre kreditorer må forholde seg til alminnelig namsmann. Dette bør ikke gi Innkrevingsmyndigheten en fordel ovenfor andre kreditorer. Saksbehandlingstiden hos alminnelig namsmann må reduseres vesentlig ved innføring av den nye løsningen med ett trekk.
For kommunen er det viktig at den nye løsningen ikke gir Innkrevingsmyndigheten raskere dekning på sine trekk ved at de slipper å forholde seg til saksbehandlingstid hos alminnelig namsmann.
Dette må sees i sammenheng med at lovprosjektet foreslår at dagens regel om tidsprioritet oppheves, og at trukket beløp i stedet skal fordeles forholdsmessig mellom krav med samme prioritet etter dekningsloven § 2-8 (U) s. 73.
Innkrevingsmyndigheten bør ikke kunne nedlegge trekk bare for egne krav hvis det på tidspunkt for nedleggelse av trekket ligger ubehandlede begjæringer om trekk fra andre kreditorer i felles mottak.
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at krav av mindre størrelse, og som har prioritet fra § 2-8 bokstav a til f blir dekket først ved utleggstrekk.
Lovprosjektet foreslår i (U) s. 206 at
“ Dersom de krav som ikke kan dekkes samtidig er likt prioritert etter første og annet ledd, dekkes kravene forholdsmessig ut fra kravenes størrelse. Ved beregningen legges til grunn et kravs størrelse på det tidspunkt det ble besluttet trekk for kravet tillagt renter og kostnader som var påløpt på det tidspunktet. For krav som nevnt i første ledd bokstav a, b, d, e og f og krav som nevnt i annet ledd som knytter seg til slike krav, kan Kongen fastsette en annen fordeling enn foreskrevet i tredje ledd.”
Kommunen har fire kravstyper som vil falle inn under skatt og offentlig avgift med prioritet i hht. § 2-8 bokstav f. Dette er kommunale avgifter, eiendomsskatt, parkeringsgebyr og tilleggsgebyr for bruk av piggdekk.
Et parkeringsgebyr lyder i dag på kr 900, og med tillegg av 50 % forhøyelse utgjør det kr 1 350. Et tilleggsgebyr for bruk av piggdekk lyder på kr 750, og med tillegg av 50 % forhøyelse utgjør det kr 1 125.
I dag beslutter kommunen utleggstrekk selv for de fire ovennevnte kravstypene. Flesteparten av utleggstrekkene gjelder parkeringsgebyr, og de dekkes som regel fullt ut ved trekk i løpet av en måned på grunn av kravets beskjedne størrelse.
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at krav av mindre størrelse og som har prioritet fra bokstav a til f blir dekket først i utleggstrekket.
Det vil være en fordel for både skyldner og kreditor at innkrevingen av små krav blir avsluttet så raskt som mulig. Den samme tankegangen fremgår av gjeldsordningsloven § 4-8, 1. ledd bokstav e, der mindre krav kan innfris fullt ut. I praksis skjer dette helt i begynnelsen av gjeldsordningsperioden.
Hvis trukket beløp skal fordeles etter dividendeprinsippet vil dekning av kommunens krav ta uforholdsmessig lang tid, dersom det også er med store skatte- eller tilbakebetalingskrav i trekket.
Dersom det viser seg at det tar svært lang tid å få dekket krav gjennom utleggstrekk, vil en konsekvens av dette kunne bli at kommunen kan se seg nødt til å vurdere tyngre innfordringstiltak som for eksempel å begjære tvangssalg.
For krav på kommunale avgifter og eiendomsskatt, vil en økning i antall tvangssalgsbegjæringer gi tingretten økt saksmengde. Etter vår vurdering vil en økning i antall tvangssalg også være uheldig sett fra skyldneres ståsted.
Dette må sees i sammenheng med forslag til § 29, nr 2 som kan medføre at kommunen ikke får utbetaling på sine trekk fordi dividenden blir for lav.
I § 29, nr 2 i forslag til ny innkrevingslov foreslår departementet i (I) s. 491 at:
“Departementet kan i forskrift fastsette en nedre grense for hvor små beløp som utbetales, hvordan krav i trekket kan legges sammen ved beregningen, og hvordan slike beløp skal behandles.”
Fordeling av mottatt trekkbeløp
Departementet foreslår videre i (I) s. 491 at § 29 i ny innkrevingslov at
«(1) Innkrevingsmyndigheten mottar innbetaling av utleggstrekk fra den trekkpliktige og utbetaler innbetalt trekk til de berettigede kreditorene etter prioritet og forholdsmessighet, jf. dekningsloven § 2-8. Dekker ikke utbetalingen hele kravet, nedskrives hovedstolen før kostnader og til sist påløpte renter med mindre annet er bestemt i trekkbeslutningen.”
Kommunen forutsetter at det i forskrift blir bestemt at kommunen i begjæring om utlegg til alminnelig namsmann i saker med prioritet i hht dekningsloven § 2-8, 1. ledd, bokstav c og ny bokstav g, kan be om at sakens kostnader nedskrives før hovedkravet.
Dette er særlig aktuelt i saker som gjelder store beløp. Det vil være urimelig om kommunen som kreditor skal måtte forskuttere rettsgebyr for behandling hos alminnelig namsmann og deretter risikere at kostnaden ikke blir dekket inn på svært lang tid hvis trekket skal løpe i mange år før hovedkravet er dekket inn.
Det er viktig for kommunen som kreditor at kommunen får tilgang til opplysninger i den nye innsynsløsningen som kommunen har hjemmel til å få tilgang til som særnamsmann. Innsynsløsningen bør minimum gi tilgang til samme opplysninger som dagens innsynsløsning som inneholder grunnlagsdata, lønnsopplysninger fra a-meldingen og utleggstrekkdatabasen.
Det fremgår av (U) s. 170 at lovprosjektet anser at det vil bli for ressurskrevende for namsmannen dersom alle kreditorer må varsles hver gang krav kommer til eller forsvinner ut av utleggstrekket.
Lovprosjektet vil derfor ikke foreslå en plikt for namsmannen til å gi slike opplysninger til kreditorene når det legges et krav til i trekket jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21.
I stedet foreslår lovprosjektet at kreditorene kan gis tilgang til en digital innsynsløsning, hvor de selv kan undersøke status på trekket. Lovprosjektet mener det blant annet kan være hensiktsmessig at kreditorene får se antallet krav i trekket, kravenes prioritet, samt grunnlaget for beregningen av en eventuell dividende.
Tilgangen til opplysninger er av vesentlig betydning, og kommunene må få delta i arbeidet med å utarbeide den nye digitale innsynsløsningen.
Det fremgår av (U) side 16:
“Dersom ansvaret for pengehåndteringen legges til Innkrevingsmyndigheten, vil innbetalte beløp videreformidles til riktig kreditor maskinelt, og ordningen vil i praksis ikke medføre store endringer eller forsinkelser for kreditorene.”
Oslo kommune støtter lovforslaget med ett trekk da det vil gi gevinster for kommunen som trekkpliktig. Løsningen vil bidra til å forenkle kommunens arbeidsprosesser, samt sikre at trekkene blir håndtert og utbetalt til riktig trekkeier.
Det fremgår videre av (U) side 24:
«Begjæringer sendes i dag ofte manuelt, til tross for at brukeren er godkjent etter forskrift om elektronisk kommunikasjon med namsmannen og Statens innkrevingssentral. En plikt til å sende elektroniske begjæringer kan medføre behov for systemtilpasninger og kostnader o.l. for de som omfattes av plikten, noe som vil kunne oppleves som en ulempe.
Likevel, sett hen til muligheten for å øke automatiseringsgraden ved innsending av begjæringer, og den klare fordelen med å begrense innsending på papir og manuell saksbehandling for namsmannen, mener lovprosjektet at det kan være behov for å innføre en plikt for enkelte saksøkere til å sende inn begjæringer elektronisk.”
Oslo kommune støtter lovforslaget om å innføre plikt for saksøkere til å sende inn begjæring elektronisk. Gevinstene ved en felles digitalisert og automatisert prosess vil etter kommunens vurdering overstige kostnadene ved systemtilpasninger som vil oppstå.
De vurderingene som i dag legges til den enkelte arbeidsgiver og som er krevende fordi regelverket er ulikt, vil med en felles instans forenkle prosessen for trekkpliktig når dette samordnes. Dette er den siste helmanuelle prosessen kommunen har som er krevende. Etter kommunens vurdering vil Ivaretagelsen av personvern og informasjonssikkerhet bli betydelig bedre når prosessen og digitale løsninger blir automatisert
Etter kommunens vurdering vil gevinstene være knyttet til;
· Bortfall av saksbehandling av hvert trekk
· Bortfall av manuell registrering
· Bedre ivaretagelse av personvern og informasjonssikkerhet
· Dialogen med ansatte flyttes vekk fra arbeidsgiver til Innkrevingsmyndighet
· En mer forutsigbar og enkel løsning for de ansatte
· Kommunen opptrer ihht lovverket både innenfor personvern, informasjonssikkerhet og kommunen vil oppfylle kravene som trekkpliktig.
Det fremgår av (U) side 182 pkt. 13.7 Ikrafttredelsesforberedelser:
“En vesentlig del av forslagene her vil kreve utvikling av ny systemstøtte. Et slikt nytt system, med støtte for blant annet utleggstrekk og moderniserte saksbehandlingsløsninger, er allerede under utvikling i programmet Fremtidens innkreving. Det er etter lovprosjektets vurdering en betydelig fordel å unngå vesentlige endringer i de eksisterende IT-systemene. Ved å samkjøre ikrafttredelsen med leveransene fra Fremtidens innkreving, og legge til rette for overgangsregler for eksisterende saker, vil behovet for å gjennomføre nye regler i eldre IT-systemer begrenses til et minimum.”
Det er viktig at systemleverandørene blir tidlig involvert og forberedt på endringene som kommer. Systemleverandørene kan da sette i gang endringer som må til slik at mottakerne er forberedt og oppnår mest mulig automatisering.
Det er uklart hvordan den nye regelen i § 21 første ledd, se (I) s. 488 vil slå ut for så vel kommunen som skyldnerne.
For det første foreslås at alle kravene under loven skal kunne motregnes i skyldnerens tilgodebeløp. Kravene som kreves inn etter innkrevingsloven utvides i forhold til de som nå kreves inn etter skattebetalingsloven. Her er det ikke gjort virkningsanalyse, og det kan ikke utelukkes at kommunens dekningsutsikt påvirkes negativt.
For det andre kan motregningen skje uten at reglene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel 2 skal gjelde. Fører motregningen til at skattyteren ikke får tilstrekkelig til livsopphold, vil det ikke finnes noen effektiv klagemulighet for skyldneren.
For utleggsbegjæringer betales det i dag et gebyr på 1 504 kroner, jf. rettsgebyrloven § 14 første ledd. Skyldneren vil i de fleste tilfeller være ansvarlig for denne kostnaden. Der kommunene nedlegger utleggstrekk som særnamsmyndighet, påløper imidlertid ikke gebyr, jf. rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd.
Både av hensyn til skyldneren og av hensyn til kommunen foreslår lovprosjektet at det ikke skal påløpe gebyr etter rettsgebyrloven når kommunene ber den alminnelige namsmannen om å beslutte dekning ved trekk for de aktuelle kravene, se (U) s. 172.
Kommunen forutsetter at forslagene til ny § 7-9 tvangsfullbyrdelsesloven, se (U) s. 188, og rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd, se (I) s 502, gjennomgås lovteknisk.
Når kommunen må sende inn begjæring om utleggstrekk, vil det bli en sak hos for den alminnelige namsmannen, jf forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 jf gjeldende § 7-3 jf §§ 2-1 og 2-2, ikke «Innkrevingsmyndigheten eller annen særskilt namsmann» , som er vilkårene for fritak etter forslaget til rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd første punktum.
Siden begjæring etter ny § 7-9 ikke er behandlet i rettsgebyrloven § 14 første til sjette ledd, fører syvende ledd til at kommunen skal betale 2,1 ganger rettsgebyret, til tross for den uttalte hensikten om at kommunen ikke skal betale gebyr, se (I) s. 172 nest siste avsnitt.
Oslo kommune kan ikke se noen grunn til at Innkrevingsmyndigheten, som eneste særnamsmann, selv skal beslutte tvangsdekning av egne utleggspant tatt i enkle pengekrav (typisk utlegg i bankinnskudd), mens kommunen må sende begjæring om tvangsdekning til alminnelig namsmann med lang saksbehandlingstid og tilhørende rettsgebyr.
I forslag til ny innkrevingslov § 24 er det foreslått at Innkrevingsmyndigheten som eneste særnamsmann selv kan beslutte tvangsdekning av egne utleggspant i enkle pengekrav, se (I) s. 489. I rettsgebyrloven § 14 tolvte ledd, annet punktum er det i denne sammenheng foreslått at det ikke skal påløpe rettsgebyr når Innkrevingsmyndigheten selv beslutter dette, se (I) s. 502.
I høringsnotat (I), skriver departementet følgende på side 269: “O rdningen vil legge til rette for at Innkrevingsmyndigheten vil kunne styre ressursene slik at prosessen skjer mest mulig effektivt” , og at “ Det vil påløpe forsinkelsesrenter på kravet som er misligholdt, og skyldners rådighet over utleggsobjektet vil være begrenset. Det kan derfor være i skyldners interesse at tvangsdekning ikke tar lang tid ” .
Departementet foreslår i (I) s. 160 at forsinkelsesrenter skal være hovedregelen som forsinkelsesreaksjon, og at gebyr med 50 % forhøyelse for gebyr etter vegtrafikklovgivningen dermed skal erstattes med forsinkelsesrente.
Oslo kommune støtter departementets vurdering om at forsinkelsesrenter bør være den naturlige forsinkelsesreaksjon for de fleste typer pengekrav, men er uenig med departementet i at dette også bør gjelde for gebyrer ilagt i medhold av vegtrafikkloven.
Det foreligger særegne forhold som tilsier en annen forsinkelsesreaksjon for slike pengekrav, dvs. at bestemmelsen om overtredelsesgebyr etter vegtrafikklovgivningen bør forbli uendret.
Oslo kommune mener at det bør opprettholdes et skille mellom betalingsforpliktelser som oppstår som følge av at det offentlig tilbyr en tjeneste mv. og betalingsforpliktelser som påløper som sanksjon for brudd på et regelverk som håndheves av for eksempel politi og vegmyndighet. Kommunen mener at dagens ordning er vel innarbeidet og akseptert, samtidig som det har en allmennpreventiv effekt på betalingsviljen.
Parkeringsgebyr ilegges for overtredelser av nasjonale stanse- og parkeringsforbud i medhold av vegtrafikkloven. Slike forbud vedtas lokalt på bakgrunn av trafikkfaglige vurderinger, der trafikksikkerhet, særlig hensynet til myke trafikanter, og fremkommelighet for utrykningskjøretøy, blir vektlagt.
Tilleggsgebyr for piggdekk ilegges for manglende betaling av piggdekkoblat. Piggdekkgebyr er innført for å motvirke miljøproblemer knyttet til bruk av piggdekk.
Det er viktig å sanksjonere mot slike overtredelser. Når det er allment kjent at denne typen overtredelser blir sanksjonert sammen med en streng forsinkelsesreaksjon, så virker det forebyggende mot trafikkfarlig og miljøfiendtlig adferd. Etter kommunens oppfatning gir endringsforslagene samlet sett signaler om mildere sanksjonering ved overtredelser av forbud gitt i medhold av vegtrafikkloven, og vi anser dette som uheldig.
Likestilles forsinkelsesreaksjonen og innfordringen av overtredelsesgebyr med enhver annen betalingsforpliktelse, er Oslo kommune bekymret for at respekten for det offentliges gebyrer svekkes og betalingsviljen reduseres.
Etter gjeldende regelverk sanksjoneres det med 50 % påslag i forhøyelsesgebyr ved forsinket betaling av disse gebyrene. Oslo kommune vurderer at bestemmelsen om forhøyelsesgebyr på 50 % bidrar til at en stor andel blir betalt rettidig.
Ved endring av forsinkelsesreaksjon til forsinkelsesrenter vil skyldner kun bli påført ubetydelige tilleggsbeløp ved forsinket betaling.
Oslo kommune frykter på bakgrunn av dette at en overgang til forsinkelsesrenter som forsinkelsesreaksjon vil medføre at mange skyldnere får et langt mer avslappet forhold til overholdelse av betalingsfristen, som igjen kan føre til at respekten for parkeringsgebyr og tilleggsgebyr for piggdekk svekkes.
Forsinkelsesrenter er en mindre hensiktsmessig forsinkelsesreaksjon for ilagte gebyr etter vegtrafikkloven, og vi anbefaler å beholde dagens ordning med forhøyelsesgebyr som forsinkelsesreaksjon.
Det er også slik at departementets forslag vil medføre et betydelig inntektsbortfall i tillegg til at vil føre til en økning i antallet gebyrer som ikke betales rettidig. Konsekvensen er at kommunen må bruke mer ressurser på å kreve inn forfalte krav av denne typen.
Dagens regelverk medfører at en klage på et ilagt gebyr ikke fører til at betalingsfristen utsettes. Oslo kommune mottar årlig ca. 10 000 klager på parkerings- og piggdekkgebyr.
Det kan ikke utelukkes at en endring av forsinkelsesreaksjon vil føre til at færre klagere vil foretrekke å betale gebyret før klagen har blitt behandlet, når kostnadene ved å utsette dette er marginale.
En annen mulig konsekvens kan være at flere vil ønske at tingretten overprøver kommunens ileggelse av gebyr, da kostnadene også ved en slik prøving - i verste fall – vil bli idømte saksomkostninger (som pr. i dag normalt blir fastsatt av domstolen til kr 1 000).
Oslo kommune mener at det foreligger særegne forhold som tilsier at bestemmelsen om overtredelsgebyr med 50 % forhøyelse ved betaling etter forfall bør forbli uendret.