Høringsuttalelse til Nasjonal transportplan
Norge har signert både Naturavtalen i Montreal 2022 og Parisavtalen i 2016. Det må få konsekvenser for hvor og hvordan vi bygger større veger. Det er behov for å se over alle målsettinger ved større vegutbygginger. Det gjelder særlig vegprosjekter i regi av Statens Vegvesen som er startet før Parisavtalen og Montrealavtalen.
Jeg velger å ta et eksempel fra der jeg er hytteeier, utbyggingen av E39 mellom Molde og Ålesund. Vegvesenet jobber utfraut frautfra følgende målsetting:
Det overordna målet for ny E39/E136 mellom Ålesund og Molde er å skape ein felles bu- og arbeidsmarknad, og å redusere reisetida mellom dei to byane til under ein time. For strekninga vil trafikksikkerheit, framkomelegheit og miljø vere i fokus for planarbeidet.
Målsettingen ble formulert før Parisavtalen og Naturavtalen og bryter nå med mange prinsipper som gjelder for god planlegging og internasjonale forpliktelser.
Pandemien har lært oss at vi oftest bruker Teams, og bare møter fysisk av og til. Felles bo- og arbeidsmarked er ikke lenger hva det en gang var. Arbeidspendling blir for dyrt med bompengene for personbil. Det felles bo- og arbeidsmarkedet for Vestnes og Molde vil bli ødelagt av kostnadene. Det er lite sannsynlig at bussen gjennom den framtidige tunnelen på ruta Vestnes-Molde vil få like hyppige og billige avganger som ferga har i dag (oftest hver 20 min og gratis for fotgjengere og syklister).
Arbeidspendling med buss mellom Molde og Ålesund vil skje på den gamle vegen, som ofte ligger langt fra den nye veitraséen, dvs man får ikke effekten av kortere reisetid. Det legges altså ikke til rette for annen arbeidspendling en med personbil, samtidig som man ødelegger eksisterende kollektivtilbud for arbeidsreiser.
Tungtrafikken ønsker ikke at veien prioriteres. Turistene ønsker utsikten og kulturlandskapet, ikke en dyr bomveg med tunneler. Så hvem er det som skal bruke vegen?
Framskriving av trafikktall som bygger på trafikkvekst for personbiler dimensjonerer likevel vegen i Vegvesenets prosjektering. Med forutsetninger om strek trafikkvekst, noe som er stikk i strid med Parisavtalen og målsettinger om nullvekst i personbiltrafikken, planlegges store strekninger av vegen som en firefeltsveg. Uten forutsatt sterk trafikkvekst, ville det ikke blitt en så plasskrevende veg som firefeltsveg.
For å oppnå målsettingen om under en time i reisetid må vegen legges langt utenfor tettstedene. Det betyr nedbygging av urørt natur, friluftsområder, landskap og kulturmiljøer. En firefeltsveg med mange tunneler vil også gi svære fyllinger for å få avsetting for tunnelmasser. En av fyllingene vil rasere dalføret Solnørdalen der det er et vernet vassdrag med tilhørende store naturverdier, friluftslivsverdier og et flott kulturlandskap. Det største krysset planlegges lagt oppe i tregrensen på Ørskogfjellet, i en vernet myr. Det er veldig store verdier som planlegges rasert fordi man dimensjonerer vegen etter en ikke ønsket trafikkvekst og fordi man har en målsetting med prosjektet som har gått ut på dato. Dette bryter sterkt med de forpliktelser som følger av Parisavtalen og Naturavtalen. Klimaendringene må bremses og naturmangfoldet må ikke ødelegges og da kan man ikke bygge en veg i myr, på høyfjell, i vernede vassdrag osv og på en måte som dessuten ikke stimulerer til mer miljøvennlig transport.
Utbyggingen av E136 gjennom Romsdalen er overført fra Vegvesenet til Nye Veier. Det har ført at utbyggingen der planlegges utfra helt andre prinsipper nå. Her gjøres tiltak på eksisterende veg der det er mulig. Hensyn til lokalsamfunn, natur, kulturmiljø og landskap veier meget tungt. Kontrasten mot hvordan Statens Vegvesen planlegger over Ørskogfjellet og gjennom Solnørdalen er slående. Det lar seg altså gjøre å utbedre hovedveger i tråd med føringer fra både Parisavtalen og Naturavtalen.
Ber om at alle målsettinger for vegutbygging i regi av Statens Vegvesen ses over slik at de blir i tråd med internasjonale avtaler Norge har signert. Det vil få konsekvenser for innholdet i NTP, ikke bare på strekningen Molde-Ålesund, men antakelig også mange andre steder. Vi må ta være på kloden vår!
Jeg velger å ta et eksempel fra der jeg er hytteeier, utbyggingen av E39 mellom Molde og Ålesund. Vegvesenet jobber utfraut frautfra følgende målsetting:
Det overordna målet for ny E39/E136 mellom Ålesund og Molde er å skape ein felles bu- og arbeidsmarknad, og å redusere reisetida mellom dei to byane til under ein time. For strekninga vil trafikksikkerheit, framkomelegheit og miljø vere i fokus for planarbeidet.
Målsettingen ble formulert før Parisavtalen og Naturavtalen og bryter nå med mange prinsipper som gjelder for god planlegging og internasjonale forpliktelser.
Pandemien har lært oss at vi oftest bruker Teams, og bare møter fysisk av og til. Felles bo- og arbeidsmarked er ikke lenger hva det en gang var. Arbeidspendling blir for dyrt med bompengene for personbil. Det felles bo- og arbeidsmarkedet for Vestnes og Molde vil bli ødelagt av kostnadene. Det er lite sannsynlig at bussen gjennom den framtidige tunnelen på ruta Vestnes-Molde vil få like hyppige og billige avganger som ferga har i dag (oftest hver 20 min og gratis for fotgjengere og syklister).
Arbeidspendling med buss mellom Molde og Ålesund vil skje på den gamle vegen, som ofte ligger langt fra den nye veitraséen, dvs man får ikke effekten av kortere reisetid. Det legges altså ikke til rette for annen arbeidspendling en med personbil, samtidig som man ødelegger eksisterende kollektivtilbud for arbeidsreiser.
Tungtrafikken ønsker ikke at veien prioriteres. Turistene ønsker utsikten og kulturlandskapet, ikke en dyr bomveg med tunneler. Så hvem er det som skal bruke vegen?
Framskriving av trafikktall som bygger på trafikkvekst for personbiler dimensjonerer likevel vegen i Vegvesenets prosjektering. Med forutsetninger om strek trafikkvekst, noe som er stikk i strid med Parisavtalen og målsettinger om nullvekst i personbiltrafikken, planlegges store strekninger av vegen som en firefeltsveg. Uten forutsatt sterk trafikkvekst, ville det ikke blitt en så plasskrevende veg som firefeltsveg.
For å oppnå målsettingen om under en time i reisetid må vegen legges langt utenfor tettstedene. Det betyr nedbygging av urørt natur, friluftsområder, landskap og kulturmiljøer. En firefeltsveg med mange tunneler vil også gi svære fyllinger for å få avsetting for tunnelmasser. En av fyllingene vil rasere dalføret Solnørdalen der det er et vernet vassdrag med tilhørende store naturverdier, friluftslivsverdier og et flott kulturlandskap. Det største krysset planlegges lagt oppe i tregrensen på Ørskogfjellet, i en vernet myr. Det er veldig store verdier som planlegges rasert fordi man dimensjonerer vegen etter en ikke ønsket trafikkvekst og fordi man har en målsetting med prosjektet som har gått ut på dato. Dette bryter sterkt med de forpliktelser som følger av Parisavtalen og Naturavtalen. Klimaendringene må bremses og naturmangfoldet må ikke ødelegges og da kan man ikke bygge en veg i myr, på høyfjell, i vernede vassdrag osv og på en måte som dessuten ikke stimulerer til mer miljøvennlig transport.
Utbyggingen av E136 gjennom Romsdalen er overført fra Vegvesenet til Nye Veier. Det har ført at utbyggingen der planlegges utfra helt andre prinsipper nå. Her gjøres tiltak på eksisterende veg der det er mulig. Hensyn til lokalsamfunn, natur, kulturmiljø og landskap veier meget tungt. Kontrasten mot hvordan Statens Vegvesen planlegger over Ørskogfjellet og gjennom Solnørdalen er slående. Det lar seg altså gjøre å utbedre hovedveger i tråd med føringer fra både Parisavtalen og Naturavtalen.
Ber om at alle målsettinger for vegutbygging i regi av Statens Vegvesen ses over slik at de blir i tråd med internasjonale avtaler Norge har signert. Det vil få konsekvenser for innholdet i NTP, ikke bare på strekningen Molde-Ålesund, men antakelig også mange andre steder. Vi må ta være på kloden vår!