Høringssvar fra Haraldsplass diakonale sykehus til NOU 2023: 8 Fellesskapets sykehus
Dette er våre hovedinnspill til rapporten:
1) Ideelle sykehus skal være en tett integrert del av vår felles helsetjeneste, slik at alle deler av det offentlig finansierte helsevesenet brukes til det beste for pasientene. Rammer for vekst og samarbeid må nevnes eksplisitt i oppdragsdokumentene til RHF-ene.
2) NOU - en vektlegger i for liten grad behovet for å øke den samlede behandlingskapasiteten i norske sykehus og undervurderer risikoen for vridning mot ugunstig kostnadsfokus ved rammefinansiering. Ved overgang fra en finansieringsmodell med innslag av ISF til ren rammefinansiering anbefaler vi en andel toppfinansiering på 60 % for å møte kapasitetsutfordringene helsevesenet står overfor de kommende tiårene. Dersom målsettingen er at finansiering skal følge faktisk utført pasientbehandling, må overføring av ISF til basisramme være basert på faktiske tall for pasientbehandling på omregningstidspunktet, ikke budsjetterte.
3) Bedre rammevilkår for investeringer av offentlige sykehusbygg må også gjelde ideelle aktører med driftsavtale.
4) Det er et sterkt behov for å øke antall LIS-1 stillinger betydelig. Det bør være minst like mange LIS1-stillinger som det er studieplasser i medisin i Norge, og antallet må samsvare med forventet behov for leger i fremtiden.
5) Samhandling er et svært viktig område for å lykkes med gode helsetjenester til pasientene våre, og det er derfor behov for konkrete og store nok tiltak innen samhandling for at samhandlingsreform 2.0 skal bli en suksess. Vårt viktigste innspill er at samhandlingsbudsjettene må ha et betydelig omfang, med friske midler.
1) Ideelle sykehus som en integrert del av vår felles helsetjeneste:
Med sine mer enn 30.000 ansatte utgjør ideelle virksomheter rundt 9 % av sysselsetningen innenfor velferdsfeltet i Norge, og har en vesentlig rolle i å gi befolkningen grunnleggende velferdstjenester. På mange områder har ideelle aktører tatt ansvar for svake pasientgrupper og drevet frem gode løsninger som senere er blitt inkludert i det offentlige helsevesenet. Ideelle sykehus deler verdigrunnlaget til helsevesenet som er omtalt i kapittel 3, tar ikke utbytte, og bruker dermed alle tildelte midler til pasientbehandling.
Det er i dag dessverre ingen selvfølge at ideelle sykehus tas med i viktige prosesser og at ideell sektor knapt er nevnt i NOU–en, illustrerer dette. Det er i alt 12 ideelle sykehus i Norge. Disse sykehusene med driftsavtale med det offentlige nevnes kun i en fotnote på side 138. Dette mener vi er en klar svakhet ved NOU - en, da et ensidig fokus på helseforetakene ikke utnytter det totale potensialet i kapasitet og innovasjonskraft i norsk helsevesen.
De tre lokalsykehusene Lovisenberg diakonale sykehus, Diakonhjemmet sykehus og Haraldsplass diakonale sykehus har til sammen et sektoransvar innen akutt indremedisin, for 511 000 innbyggere, som er i underkant av 10 % av Norges befolkning. En pasient som bor i et område som tilhører nedslagsfeltet til et ideelt sykehus skal ha den samme gode pasientbehandlingen som pasienter bosatt et annet sted i byen. De tre store ideelle sykehusene har et bredt sammensatt pasienttilbud, men er ikke fullskala helseforetak og endringer i finansiering vil slå annerledes ut enn for helseforetakene. De tre sykehusene har i tillegg til omfattende tjenester innen blant annet indremedisin og kirurgi, lang erfaring med å utvikle et helhetlig tilbud til eldre pasienter, og alle de tre sykehusene har sterke geriatriske fagmiljø som blir enda viktigere i årene fremover.
Det er helt avgjørende at ideelle med driftsavtale ses på som en integrert del av den offentlige helsetjenesten, og at vi ikke plasseres utenfor sammen med private kommersielle aktører. Vi ser på oss selv som en del av det offentlige helsevesenet. Dersom ideelle ikke involveres i viktige prosesser innen finansiering, digitalisering og annet planarbeid vil kapasiteten og kunnskapen i ideell sektor utnyttes dårlig. Det er vår erfaring at ideelle sykehus ofte glemmes, og det er derfor viktig at ideelle nevnes eksplisitt i oppdragsdokumenter og i nye stortingsmeldinger. Dette for at de regionale helseforetakene skal likebehandle ideelle og offentlige aktører, og at ideelle sykehus ivaretas på lik linje med de statlige ved utforming av finansieringsløsninger.
Den del av befolkningen som mottar helsetjenester fra ideell sektor skal ha de samme forventningene til helsetjenestene formidlet av ideelle sykehus. Finansiering på samme vilkår er en helt avgjørende forutsetning for å sikre at pasienttilbudet i ideell sektor kvalitetsmessig har den samme utviklingen som pasientbehandling innenfor de offentlig eide sykehusene.
Samarbeidet mellom ideelle sykehus med driftsavtaler og RHF-ene er i all hovedsak konstruktivt og godt. Ansvaret for bestillinger og oppdrag til ideelle bør fortsatt ligge på RHF-nivå, som best kan ivareta helhet og “sørge for ansvar”.
Dersom ansvaret for å lage avtaler med ideelle sykehus skulle overføres til helseforetakene er vi redd for at innovasjonskraften og kapasiteten hos ideelle sykehus ikke blir benyttet, fordi helseforetakene vil prioritere egne sykehus. Det er viktig at de ideelle sykehusene også har forutsigbare rammer for drift og utvikling.
Rammefinansiering som alternativ til innsatsstyrt finansieringsmodell
Vi mener NOU - en i for stor grad vektlegger risikoen forbundet med markedstenkning, og undervurderer risikoen for en vridning mot et for sterkt fokus på kostnadskontroll ved rammefinansiering. Både Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 og Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling» viser at helsevesenet i Norge står overfor store kapasitetsutfordringer de kommende tiårene. Det er derfor avgjørende at finansieringsmodellen for spesialisthelsetjenesten i Norge gir sykehusene tilstrekkelig insentiver til både å øke og å benytte ledig behandlingskapasitet. Haraldsplass diakonale sykehus er særlig bekymret for at en ny finansieringsordning ikke gir tilstrekkelig insitament til å prioritere den sterkt økende gruppen akutt syke eldre pasienter. Dette fordi det med ren rammefinansiering kan bli vanskeligere å omfordele midler fra områder som tidligere har hatt store behov, til der det fremover blir størst økning i pasienter.
Utvalget foreslår at dagens finansieringsmodell med en andel ISF erstattes av rammefinansiering med et innslag av toppfinansiering for aktivitet ut over terskelverdier forutsatt i basisrammen. I lys av utfordringsbildet som spesialisthelsetjenesten står overfor, mener vi at utvalgets anbefaling om toppfinansiering som del av finansieringsrammene er et helt avgjørende element.
Normkostnaden for pasientbehandling utgjør 80 prosent. Gitt at toppfinansiering kun gjelder for aktivitet ut over fastsatte terskelverdier mener vi at det kan forsvares i et samfunnsøkonomisk perspektiv at andelen toppfinansiering settes høyere enn dagens ISF-sats på 40 %, slik utvalget også åpner for. Vi anbefaler at denne settes til 60 %. Med 60 prosent finansiering er det mulig for effektive sykehus å ta imot flere pasienter uten at dette belaster sykehuset økonomiske bærekraft.
Implementering og overgang til ny modell:
Omlegging fra dagens 40 % andel ISF til en ren rammefinansiering innebærer omregning og overføring av betydelige summer. Ved en evt. implementering av en ren rammebasert modell må det sikres at det ikke oppstår utilsiktede fordelingskonsekvenser mellom regionene og sykehusene som går ut over pasientbehandlingen.
Utvalget foreslår at «mesteparten av dagens bevilgninger til innsatsstyrt finansiering (om lag 37 mrd kroner i 2023) fordeles mellom de regionale helseforetakene etter prinsippene beskrevet i NOU 2019: 24.» Vi mener denne modellen har risiko for utilsiktet overføring av bevilgninger mellom både regioner og sykehus. Omregningen er særlig krevende for de sykehusene som i dag har høyere pasientbehandling enn det som er bestilt av DRG poeng fra RHFet. Eksempelvis har sykehusene med stor andel indremedisinsk akutt hjelp svært begrenset mulighet til å nedjustere behandlingen i årene fremover der mange eldre vil kreve akutt innleggelse for vanlige indremedisinske tilstander. Dette kan vises ved følgende eksempel:
Sykehus A utfører pasientbehandling tilsvarende 5.000 DRG / MNOK 100 ISF mindre enn bestilling og budsjett for 2023, og sykehus B tilsvarende har 5.000 DRG / MNOK 100 ISF mer enn bestillingen for 2023.
Vi forstår dette slik at dersom utvalgets anbefaling legges til grunn ved omregning av ISF til basisramme i en ny finansieringsmodell for 2024, vil dette resultere i at sykehus B får MNOK 100 mindre i samlede rammer for pasientbehandling sykehuset allerede utfører, mens sykehus A mottar MNOK 100 i økt basisramme for pasientbehandling det ikke utfører. Med målsettingen om at finansiering skal følge faktisk utført pasientbehandling, må omregningsmodell fra ISF til basisramme være basert på faktiske tall for pasientbehandling, ikke budsjetterte.
3) Finansiering av investeringer:
Utvalget gir flere anbefalinger med sikte på å bedre rammevilkårene for investeringer i offentlige sykehusbygg. Haraldsplass diakonale sykehus støtter isolert sett utvalgets anbefalinger, men påpeker betydningen av at det ikke innføres ordninger som ensidig bedrer rammevilkårene for den offentlige helsetjenesten og ikke samtidig ideell virksomhet med driftsavtale med det offentlige.
Dersom investeringer i offentlig regi favoriseres fremfor investeringer i ideell sektor vil dette medføre at kapitalkostnadene i ideell sektor utgjør en høyere andel av bevilgningene. Dette vil i så fall gi i en gradvis forringelse av kvaliteten i pasienttilbudet i ideell sektor sammenlignet med det det offentlige helsetilbudet. Enten som følge av at en relativt større andel av bevilgningene til ideelle sykehus går til å dekke kapitalkostnader, eller som følge av en stadig mer aldrende og umoderne bygningsmasse.
Flere steder i rapporten blir LIS1-stillinger kommentert, og ulike aktørers innspill om at disse bør økes. I dag er LIS1 flaskehalsen for å få flere fastleger og sykehusspesialister, også på Haraldsplass, da dette er inngangsporten for å starte spesialisering. Det bør være like mange LIS1-stillinger som det er studieplasser i medisin i Norge, slik at dette samsvarer med forventet behov for leger i fremtiden.
Begrensning av antall LIS1-stillinger og kamp om stillingene, fører til at sykehusene kan velge kandidater som passer best for videre sykehustjenesten etter endt LIS1 løp, og dette bidrar til at færre velger allmennmedisin. Det er vesentlig at kommunene er tettere påkoblet prosessen slik at en større andel av kandidatene blir fastleger. Mangel på fastleger har direkte konsekvens for sykehusene i form av unødvendig innleggelse eller reinnleggelse av pasienter. Mangel på nok spesialister i sykehusene er en utfordring som gjør at ventelistene blir lengre, fagmiljøene mer sårbare og vaktbelastningen større.
Det blir i rapporten skrevet svært mye om hvor viktig det er at en lykkes med samhandling mellom tjenestenivåene, og vi har under kommentert noen utvalgte tiltak som er skissert:
- 6.6.1 Samhandlingsbudsjetter: Vi mener at det er viktig at det blir gitt insentiver som direkte støtter samhandlingen og gode samhandlingstiltak. Haraldsplass diakonale sykehus støtter at det kommer et milliardbeløp til denne satsingen forutsatt at dette er friske midler som går til samhandlingstiltak som kommer pasientene til gode. Dersom dette skal tas fra rammen til kommunene og sykehusene slik rapporten anbefaler, blir alternativet fort at en kutter i fungerende ikke finansierte tilbud som igjen går ut over samhandlingen til det beste for pasientene. Det er vesentlig at dersom samhandlingsreformen 2.0 skal fungere, må en lære av feilene fra 2012. Den gang var verken midler, kompetanse eller kapasitet i tjenestene på plass for en så stor overgang, og hovedfokus ble i mange år på økonomisk overføring mellom nivåene og ikke på samarbeid.
- 6.6.2 Betalingsdøgn for utskrivningsklare pasienter: Haraldsplass diakonale sykehus er enig i å ikke å ta bort betalingsdøgn innen somatikk, da dette gir et sterkt insentiv for at kommunene prioriterer å ta imot pasienter etter sykehusopphold. Satsene må begrenses til å reflektere merkostnadene i spesialisthelsetjenesten.
- 6.6.4 Faglig samarbeid, kommunikasjon og IKT: Det er behov for å kjenne hverandres tjenester, både i sykehus og kommunene. Kompetansebroen er et godt eksempel på hvordan man kan få til bedre informasjonsdeling. Vi foreslår at alle Helsefelleskap bør få finansiering for oppretting og vedlikehold av en nettside og deling av kompetanse på tvers av tjenestene. I tillegg bør det arbeides videre med å få til IKT-systemer på tvers av tjenestenivåene som har integrasjoner til det beste for pasienten.
- 6.2.2 Øyeblikkelig hjelp tilbud i kommunene: Haraldsplass diakonale sykehus støtter forslaget om å se på ØHD modellen og om den har gitt ønsket effekt og gevinst for pasienter, fastleger, sykehusene og kommunene. ØHD tilbudet i de ulike kommunene er svært varierende. Noen få kommuner har egne avdelinger for dette, andre har en seng på et sykehjem, og andre kommuner har besluttet å ikke ha ØHD senger. Samarbeidet mange steder preges av at tilbudet er uforutsigbart, med tanke på kapasitet fra dag til dag, inklusjonskriterier for inntak av pasienter, bemanningsproblemer av ØHD sengene med mer. Det er et sterkt behov for en evaluering av øyeblikkelig hjelp senger i kommunene og nytteverdien for pasienter, pårørende, fastleger, kommunene og sykehusene.
Viseadministrerende direktør/fagdirektør
Haraldsplass diakonale sykehus
Dette er våre hovedinnspill til rapporten:
1) Ideelle sykehus skal være en tett integrert del av vår felles helsetjeneste, slik at alle deler av det offentlig finansierte helsevesenet brukes til det beste for pasientene. Rammer for vekst og samarbeid må nevnes eksplisitt i oppdragsdokumentene til RHF-ene.
2) NOU - en vektlegger i for liten grad behovet for å øke den samlede behandlingskapasiteten i norske sykehus og undervurderer risikoen for vridning mot ugunstig kostnadsfokus ved rammefinansiering. Ved overgang fra en finansieringsmodell med innslag av ISF til ren rammefinansiering anbefaler vi en andel toppfinansiering på 60 % for å møte kapasitetsutfordringene helsevesenet står overfor de kommende tiårene. Dersom målsettingen er at finansiering skal følge faktisk utført pasientbehandling, må overføring av ISF til basisramme være basert på faktiske tall for pasientbehandling på omregningstidspunktet, ikke budsjetterte.
3) Bedre rammevilkår for investeringer av offentlige sykehusbygg må også gjelde ideelle aktører med driftsavtale.
4) Det er et sterkt behov for å øke antall LIS-1 stillinger betydelig. Det bør være minst like mange LIS1-stillinger som det er studieplasser i medisin i Norge, og antallet må samsvare med forventet behov for leger i fremtiden.
5) Samhandling er et svært viktig område for å lykkes med gode helsetjenester til pasientene våre, og det er derfor behov for konkrete og store nok tiltak innen samhandling for at samhandlingsreform 2.0 skal bli en suksess. Vårt viktigste innspill er at samhandlingsbudsjettene må ha et betydelig omfang, med friske midler.
1) Ideelle sykehus som en integrert del av vår felles helsetjeneste:
Med sine mer enn 30.000 ansatte utgjør ideelle virksomheter rundt 9 % av sysselsetningen innenfor velferdsfeltet i Norge, og har en vesentlig rolle i å gi befolkningen grunnleggende velferdstjenester. På mange områder har ideelle aktører tatt ansvar for svake pasientgrupper og drevet frem gode løsninger som senere er blitt inkludert i det offentlige helsevesenet. Ideelle sykehus deler verdigrunnlaget til helsevesenet som er omtalt i kapittel 3, tar ikke utbytte, og bruker dermed alle tildelte midler til pasientbehandling.
Det er i dag dessverre ingen selvfølge at ideelle sykehus tas med i viktige prosesser og at ideell sektor knapt er nevnt i NOU–en, illustrerer dette. Det er i alt 12 ideelle sykehus i Norge. Disse sykehusene med driftsavtale med det offentlige nevnes kun i en fotnote på side 138. Dette mener vi er en klar svakhet ved NOU - en, da et ensidig fokus på helseforetakene ikke utnytter det totale potensialet i kapasitet og innovasjonskraft i norsk helsevesen.
De tre lokalsykehusene Lovisenberg diakonale sykehus, Diakonhjemmet sykehus og Haraldsplass diakonale sykehus har til sammen et sektoransvar innen akutt indremedisin, for 511 000 innbyggere, som er i underkant av 10 % av Norges befolkning. En pasient som bor i et område som tilhører nedslagsfeltet til et ideelt sykehus skal ha den samme gode pasientbehandlingen som pasienter bosatt et annet sted i byen. De tre store ideelle sykehusene har et bredt sammensatt pasienttilbud, men er ikke fullskala helseforetak og endringer i finansiering vil slå annerledes ut enn for helseforetakene. De tre sykehusene har i tillegg til omfattende tjenester innen blant annet indremedisin og kirurgi, lang erfaring med å utvikle et helhetlig tilbud til eldre pasienter, og alle de tre sykehusene har sterke geriatriske fagmiljø som blir enda viktigere i årene fremover.
Det er helt avgjørende at ideelle med driftsavtale ses på som en integrert del av den offentlige helsetjenesten, og at vi ikke plasseres utenfor sammen med private kommersielle aktører. Vi ser på oss selv som en del av det offentlige helsevesenet. Dersom ideelle ikke involveres i viktige prosesser innen finansiering, digitalisering og annet planarbeid vil kapasiteten og kunnskapen i ideell sektor utnyttes dårlig. Det er vår erfaring at ideelle sykehus ofte glemmes, og det er derfor viktig at ideelle nevnes eksplisitt i oppdragsdokumenter og i nye stortingsmeldinger. Dette for at de regionale helseforetakene skal likebehandle ideelle og offentlige aktører, og at ideelle sykehus ivaretas på lik linje med de statlige ved utforming av finansieringsløsninger.
Den del av befolkningen som mottar helsetjenester fra ideell sektor skal ha de samme forventningene til helsetjenestene formidlet av ideelle sykehus. Finansiering på samme vilkår er en helt avgjørende forutsetning for å sikre at pasienttilbudet i ideell sektor kvalitetsmessig har den samme utviklingen som pasientbehandling innenfor de offentlig eide sykehusene.
Samarbeidet mellom ideelle sykehus med driftsavtaler og RHF-ene er i all hovedsak konstruktivt og godt. Ansvaret for bestillinger og oppdrag til ideelle bør fortsatt ligge på RHF-nivå, som best kan ivareta helhet og “sørge for ansvar”.
Dersom ansvaret for å lage avtaler med ideelle sykehus skulle overføres til helseforetakene er vi redd for at innovasjonskraften og kapasiteten hos ideelle sykehus ikke blir benyttet, fordi helseforetakene vil prioritere egne sykehus. Det er viktig at de ideelle sykehusene også har forutsigbare rammer for drift og utvikling.
Rammefinansiering som alternativ til innsatsstyrt finansieringsmodell
Vi mener NOU - en i for stor grad vektlegger risikoen forbundet med markedstenkning, og undervurderer risikoen for en vridning mot et for sterkt fokus på kostnadskontroll ved rammefinansiering. Både Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 og Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling» viser at helsevesenet i Norge står overfor store kapasitetsutfordringer de kommende tiårene. Det er derfor avgjørende at finansieringsmodellen for spesialisthelsetjenesten i Norge gir sykehusene tilstrekkelig insentiver til både å øke og å benytte ledig behandlingskapasitet. Haraldsplass diakonale sykehus er særlig bekymret for at en ny finansieringsordning ikke gir tilstrekkelig insitament til å prioritere den sterkt økende gruppen akutt syke eldre pasienter. Dette fordi det med ren rammefinansiering kan bli vanskeligere å omfordele midler fra områder som tidligere har hatt store behov, til der det fremover blir størst økning i pasienter.
Utvalget foreslår at dagens finansieringsmodell med en andel ISF erstattes av rammefinansiering med et innslag av toppfinansiering for aktivitet ut over terskelverdier forutsatt i basisrammen. I lys av utfordringsbildet som spesialisthelsetjenesten står overfor, mener vi at utvalgets anbefaling om toppfinansiering som del av finansieringsrammene er et helt avgjørende element.
Normkostnaden for pasientbehandling utgjør 80 prosent. Gitt at toppfinansiering kun gjelder for aktivitet ut over fastsatte terskelverdier mener vi at det kan forsvares i et samfunnsøkonomisk perspektiv at andelen toppfinansiering settes høyere enn dagens ISF-sats på 40 %, slik utvalget også åpner for. Vi anbefaler at denne settes til 60 %. Med 60 prosent finansiering er det mulig for effektive sykehus å ta imot flere pasienter uten at dette belaster sykehuset økonomiske bærekraft.
Implementering og overgang til ny modell:
Omlegging fra dagens 40 % andel ISF til en ren rammefinansiering innebærer omregning og overføring av betydelige summer. Ved en evt. implementering av en ren rammebasert modell må det sikres at det ikke oppstår utilsiktede fordelingskonsekvenser mellom regionene og sykehusene som går ut over pasientbehandlingen.
Utvalget foreslår at «mesteparten av dagens bevilgninger til innsatsstyrt finansiering (om lag 37 mrd kroner i 2023) fordeles mellom de regionale helseforetakene etter prinsippene beskrevet i NOU 2019: 24.» Vi mener denne modellen har risiko for utilsiktet overføring av bevilgninger mellom både regioner og sykehus. Omregningen er særlig krevende for de sykehusene som i dag har høyere pasientbehandling enn det som er bestilt av DRG poeng fra RHFet. Eksempelvis har sykehusene med stor andel indremedisinsk akutt hjelp svært begrenset mulighet til å nedjustere behandlingen i årene fremover der mange eldre vil kreve akutt innleggelse for vanlige indremedisinske tilstander. Dette kan vises ved følgende eksempel:
Sykehus A utfører pasientbehandling tilsvarende 5.000 DRG / MNOK 100 ISF mindre enn bestilling og budsjett for 2023, og sykehus B tilsvarende har 5.000 DRG / MNOK 100 ISF mer enn bestillingen for 2023.
Vi forstår dette slik at dersom utvalgets anbefaling legges til grunn ved omregning av ISF til basisramme i en ny finansieringsmodell for 2024, vil dette resultere i at sykehus B får MNOK 100 mindre i samlede rammer for pasientbehandling sykehuset allerede utfører, mens sykehus A mottar MNOK 100 i økt basisramme for pasientbehandling det ikke utfører. Med målsettingen om at finansiering skal følge faktisk utført pasientbehandling, må omregningsmodell fra ISF til basisramme være basert på faktiske tall for pasientbehandling, ikke budsjetterte.
3) Finansiering av investeringer:
Utvalget gir flere anbefalinger med sikte på å bedre rammevilkårene for investeringer i offentlige sykehusbygg. Haraldsplass diakonale sykehus støtter isolert sett utvalgets anbefalinger, men påpeker betydningen av at det ikke innføres ordninger som ensidig bedrer rammevilkårene for den offentlige helsetjenesten og ikke samtidig ideell virksomhet med driftsavtale med det offentlige.
Dersom investeringer i offentlig regi favoriseres fremfor investeringer i ideell sektor vil dette medføre at kapitalkostnadene i ideell sektor utgjør en høyere andel av bevilgningene. Dette vil i så fall gi i en gradvis forringelse av kvaliteten i pasienttilbudet i ideell sektor sammenlignet med det det offentlige helsetilbudet. Enten som følge av at en relativt større andel av bevilgningene til ideelle sykehus går til å dekke kapitalkostnader, eller som følge av en stadig mer aldrende og umoderne bygningsmasse.
Flere steder i rapporten blir LIS1-stillinger kommentert, og ulike aktørers innspill om at disse bør økes. I dag er LIS1 flaskehalsen for å få flere fastleger og sykehusspesialister, også på Haraldsplass, da dette er inngangsporten for å starte spesialisering. Det bør være like mange LIS1-stillinger som det er studieplasser i medisin i Norge, slik at dette samsvarer med forventet behov for leger i fremtiden.
Begrensning av antall LIS1-stillinger og kamp om stillingene, fører til at sykehusene kan velge kandidater som passer best for videre sykehustjenesten etter endt LIS1 løp, og dette bidrar til at færre velger allmennmedisin. Det er vesentlig at kommunene er tettere påkoblet prosessen slik at en større andel av kandidatene blir fastleger. Mangel på fastleger har direkte konsekvens for sykehusene i form av unødvendig innleggelse eller reinnleggelse av pasienter. Mangel på nok spesialister i sykehusene er en utfordring som gjør at ventelistene blir lengre, fagmiljøene mer sårbare og vaktbelastningen større.
Det blir i rapporten skrevet svært mye om hvor viktig det er at en lykkes med samhandling mellom tjenestenivåene, og vi har under kommentert noen utvalgte tiltak som er skissert:
- 6.6.1 Samhandlingsbudsjetter: Vi mener at det er viktig at det blir gitt insentiver som direkte støtter samhandlingen og gode samhandlingstiltak. Haraldsplass diakonale sykehus støtter at det kommer et milliardbeløp til denne satsingen forutsatt at dette er friske midler som går til samhandlingstiltak som kommer pasientene til gode. Dersom dette skal tas fra rammen til kommunene og sykehusene slik rapporten anbefaler, blir alternativet fort at en kutter i fungerende ikke finansierte tilbud som igjen går ut over samhandlingen til det beste for pasientene. Det er vesentlig at dersom samhandlingsreformen 2.0 skal fungere, må en lære av feilene fra 2012. Den gang var verken midler, kompetanse eller kapasitet i tjenestene på plass for en så stor overgang, og hovedfokus ble i mange år på økonomisk overføring mellom nivåene og ikke på samarbeid.
- 6.6.2 Betalingsdøgn for utskrivningsklare pasienter: Haraldsplass diakonale sykehus er enig i å ikke å ta bort betalingsdøgn innen somatikk, da dette gir et sterkt insentiv for at kommunene prioriterer å ta imot pasienter etter sykehusopphold. Satsene må begrenses til å reflektere merkostnadene i spesialisthelsetjenesten.
- 6.6.4 Faglig samarbeid, kommunikasjon og IKT: Det er behov for å kjenne hverandres tjenester, både i sykehus og kommunene. Kompetansebroen er et godt eksempel på hvordan man kan få til bedre informasjonsdeling. Vi foreslår at alle Helsefelleskap bør få finansiering for oppretting og vedlikehold av en nettside og deling av kompetanse på tvers av tjenestene. I tillegg bør det arbeides videre med å få til IKT-systemer på tvers av tjenestenivåene som har integrasjoner til det beste for pasienten.
- 6.2.2 Øyeblikkelig hjelp tilbud i kommunene: Haraldsplass diakonale sykehus støtter forslaget om å se på ØHD modellen og om den har gitt ønsket effekt og gevinst for pasienter, fastleger, sykehusene og kommunene. ØHD tilbudet i de ulike kommunene er svært varierende. Noen få kommuner har egne avdelinger for dette, andre har en seng på et sykehjem, og andre kommuner har besluttet å ikke ha ØHD senger. Samarbeidet mange steder preges av at tilbudet er uforutsigbart, med tanke på kapasitet fra dag til dag, inklusjonskriterier for inntak av pasienter, bemanningsproblemer av ØHD sengene med mer. Det er et sterkt behov for en evaluering av øyeblikkelig hjelp senger i kommunene og nytteverdien for pasienter, pårørende, fastleger, kommunene og sykehusene.
Viseadministrerende direktør/fagdirektør
Haraldsplass diakonale sykehus