LOKALISERING AV SYKEHUS BØR STYRES I PLAN ETTER PLAN- OG BYGNINGSLOVEN
Høringsuttalelse til NOU 2023:8, kapittel 5.3.3. Departementets ref.: 23/1237.
Kapittel 5.3.3 og Veileder for tidligfasen i sykehusbyggprosjekter sier at styrene i de regionale helseforetakene «vedtar» lokalisering av sykehus. Den folkevalgte planmyndigheten etter plan- og bygningsloven forutsettes deretter å følge opp dette i reguleringsplaner, og ikke forsøke å endre vesentlig på den løsningen som helseforetaket ser på som ferdigstyrt.
Uroen rundt planleggingen av ny sykehusstruktur i Oslo springer direkte ut av kommunens uvilje mot denne innretningen. Oslo kommunen har den forståelsen at planmyndigheten etter plan- og bygningsloven skal realitetsbehandle forslag til lokalisering. Denne styringsuroen ville vært løst dersom helseforetakene leverer planforslag til kommunen som er åpen for flere lokaliseringsmuligheter. En realitetsbehandling av lokalisering etter kravene i plan- og bygningsloven vil da bidra til god planlegging, inkludert folkevalgt styring av lokalisering, slik Stortinget selv har lagt til grunn i sin behandling av denne loven.
Dette er ordningen for nesten all utbygging i Norge, og sykehuslokalisering utgjør dermed et unntak fra Stortings vilje for hvordan lokalisering av utbygging styres. Stortinget bør behandle om et slikt unntak, som ikke er nedfelt i lov eller forskrift, skal befestes og videreføres.
NOU 2023:8 (s. 70) og veilederen (s. 16) har den føringen at konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven blir en del av helseforetakenes tidligfaseplanlegging. Dette er ikke i overenstemmelse med hvordan denne plikten er innrettet. Den er i plan- og bygningsloven knyttet til plan etter denne loven for bl.a. «bygg for offentlig … tjenesteyting» (punkt 24 i Vedlegg 1 i forskrift om konsekvensutredning), og ikke til andre beslutningsformater som f.eks. utbyggers egen tidligfaseplanlegging. En praksis med å utrede konsekvenser som her foreslåtte vil dermed ikke oppfylle konsekvensutredningsplikten i loven, men skape ytterlige splid og tvil om rollen til dette sentrale redskapet i planleggingen av lokalisering.
Løsningen er altså at lokalisering av sykehus legges inn under det vanlige systemet for styring av lokalisering av utbyggingstiltak: utbygger fremmer planforslag til planmyndigheten (som oftest kommunen), som så har styringsrom til å gjøre de endringene som er ønskelige for å ivareta bredere samfunnshensyn enn utbyggers eget.
Høringsuttalelse til NOU 2023:8, kapittel 5.3.3. Departementets ref.: 23/1237.
Kapittel 5.3.3 og Veileder for tidligfasen i sykehusbyggprosjekter sier at styrene i de regionale helseforetakene «vedtar» lokalisering av sykehus. Den folkevalgte planmyndigheten etter plan- og bygningsloven forutsettes deretter å følge opp dette i reguleringsplaner, og ikke forsøke å endre vesentlig på den løsningen som helseforetaket ser på som ferdigstyrt.
Uroen rundt planleggingen av ny sykehusstruktur i Oslo springer direkte ut av kommunens uvilje mot denne innretningen. Oslo kommunen har den forståelsen at planmyndigheten etter plan- og bygningsloven skal realitetsbehandle forslag til lokalisering. Denne styringsuroen ville vært løst dersom helseforetakene leverer planforslag til kommunen som er åpen for flere lokaliseringsmuligheter. En realitetsbehandling av lokalisering etter kravene i plan- og bygningsloven vil da bidra til god planlegging, inkludert folkevalgt styring av lokalisering, slik Stortinget selv har lagt til grunn i sin behandling av denne loven.
Dette er ordningen for nesten all utbygging i Norge, og sykehuslokalisering utgjør dermed et unntak fra Stortings vilje for hvordan lokalisering av utbygging styres. Stortinget bør behandle om et slikt unntak, som ikke er nedfelt i lov eller forskrift, skal befestes og videreføres.
NOU 2023:8 (s. 70) og veilederen (s. 16) har den føringen at konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven blir en del av helseforetakenes tidligfaseplanlegging. Dette er ikke i overenstemmelse med hvordan denne plikten er innrettet. Den er i plan- og bygningsloven knyttet til plan etter denne loven for bl.a. «bygg for offentlig … tjenesteyting» (punkt 24 i Vedlegg 1 i forskrift om konsekvensutredning), og ikke til andre beslutningsformater som f.eks. utbyggers egen tidligfaseplanlegging. En praksis med å utrede konsekvenser som her foreslåtte vil dermed ikke oppfylle konsekvensutredningsplikten i loven, men skape ytterlige splid og tvil om rollen til dette sentrale redskapet i planleggingen av lokalisering.
Løsningen er altså at lokalisering av sykehus legges inn under det vanlige systemet for styring av lokalisering av utbyggingstiltak: utbygger fremmer planforslag til planmyndigheten (som oftest kommunen), som så har styringsrom til å gjøre de endringene som er ønskelige for å ivareta bredere samfunnshensyn enn utbyggers eget.
Med vennlig hilsen
Martin Lund-Iversen
Martin Lund-Iversen