Mine erfaringer som tidligere leder i et lokalt kunstnerforum med profesjonelle kunstnere (ca 70 medlemmer) tilsier at kommunepolitikere og administrasjon med stor letthet kan argumentere med at "kulturlovens rammer er kun retningsgivende og ikke bindende" - med vekt på "kun". Og når man leser kulturloven slik den ser ut i dag, skjønner man hvorfor. Loven virker spekket med gode intensjoner, men framstår samtidig like plastisk som en smørkule. Denne "smørkulen" fungerte som plausibel metode når kommuneadministrasjonen i herværende kommune forsøkte å omgå oss kunstnere som gruppe, og vi ble til og med varslet om at vi var uberettiget både til å kunne søke og motta kulturstøtte. Vi opplevde en snodig situasjon der vi ble skriftlig fortalt at vi som profesjonelle kunstnere var å anse som kommersielle fordi vi er registrert med enkeltpersonforetak i Brønnøysundregistret og at det var ingen vits å søke om midler til prosjekter og arrangementer siden vi var "kommersielle". Det er et faktum at kommuneøkonomien da hadde vært krevende en tid, og at vi som gruppe sannsynligvis derfor ikke bare havnet nederst på rangstigen, men ble forsøkt usynliggjort. I beste fall, en politisk "nyttig" misforståelse. Noen kunstneres ideer til prosjekter og arrangementer opprinnelig presentert for administrasjonen med målet om å kunne motta støtte til tilrettelegging og gjennomføring, endte opp i administrasjonens regi, uten videre kompensasjon til den som hadde ideen. Stramt definert musikalsk festivalkonsept arrangert gjentatte ganger dukket senere opp i en lettere konsertutgave, nå i regi av kommunens egen administrasjon. Et interessant uttrykk for en kommuneadministrasjons vilje til å bedrive sin type kulturell approppriasjon, får man si. Problemet er at armlengde-prinsippet glimrer helt tydelig med sitt fravær, både på den ene og andre måten. I praksis avspises kunstnerne økonomisk når kommunen vil være arrangør og dermed "kulturskaper" selv. Hvis loven i forbedret utgave skal ha noen gyldig relevans, må det tas mye mer hensyn til tilretteIegging og armlengde-prinsippet, i dets alle aspekter. Kommuneadminstrasjoner bør f. eks. ikke gå i konkurranse med profesjonelle kunstneres levebrød. I Subjekt har Pål-Henrik Hagen en interessant kommentar; "Kulturytring Drammen ble en festival for ideologisk konsensus". Jeg velger å avslutte mitt høringssvar med å sitere hans presise konklusjon: "Kanskje kulturpolitikere og kulturorganisasjoner skal tilrettelegge mer og kontrollere mye mindre, og slutte å bruke kulturpolitikk som et verktøy for sine ideologiske oppheng, og slutte å gjøre enighet med makten uunnværlig for kulturutøvere."
Irene Myrbostad, tidligere leder av Drøbak Kunstnerforum og styremedlem Rødt Frogn
Irene Myrbostad, tidligere leder av Drøbak Kunstnerforum og styremedlem Rødt Frogn