Vår familie har Au pair. Hun heter Lea, er fra Filippinene og er 30 år. Hun har ikke barn, noe som heller ikke er tillatt i Norge for en Au pair, men hun har en eldre mor på Filippinene. Lea har en Bachelor i pedagogikk, og kan godt tenke seg og studere videre. Hun er ei tøff og sosial dame med egne holdninger, verdier, interesser og en herlig humor. Hun og sønnen min på 8 år, har rukket å bli veldig glade i hverandre, og på mange måter er hun som en storesøster for ham. Og man må beundre motet og viljen hennes til å reise fra sin mor og søsken i et langt mer vennlig klima, og til en annen, ukjent verdensdel, og et av de kaldeste landene i Europa, Norge. På den kaldeste og mørkeste tida av året – november. Og til Bodø.
Det er mange krav, forpliktelser og regler forbundet med Au pair-ordningen, og vi valgte å benytte oss av et registrert formidlingsbyrå. Utover at det ikke er tillatt for Au pairen å ha barn, må hen være mellom 18-30 år, og kan ikke være lengre enn 2 år i samme familie. En 8 sider lang kontrakt mellom vertsfamilie og Au pair, med tydelige instrukser og regler for ordningen, skal signeres av både vertsfamilie og Au pair. Vertsfamilien forplikter seg også til å delta på et nettkurs om ordningen, med avsluttende spørsmål som skal besvares. Det er 3 mnd. prøvetid for begge parter, både for Au pair og vertsfamilie.
Den norske/skandinaviske velferdsmodellen er ikke-eksisterende på Filippinene. Er man eldre, syk og/eller aleneværende, er det ikke noe NAV som hjelper til i din situasjon. Om man ikke har familie i umiddelbar nærhet, ikke selv har jobbet i privat sektor eller for staten og derigjennom betalt en viss skatt for omsorg på sine eldre dager, og heller ikke har en økonomi som kan tilsi hjelp i hjemmet eller sykepleie, da kan man i prinsippet forvente seg en kort «pensjonisttilværelse», og leve de siste årene av sitt liv i sykdom, fattigdom og elendighet. Sikkerhetsnettet som vi har i Norge har (og som vi kanskje tar for gitt), finnes ikke der.
Det er ikke bare rike vestkantfolk som har Au pair, det er også alenemødre og foreldre med gjennomsnittlige inntekter, men som prioriterer annerledes. Å få Lea i hus, har bidratt til en roligere hverdag, uten samme intense opplevelsen av tidspress, stress og konstant dårlig samvittighet for alt som skulle vært gjort, som bør gjøres, som må gjøres. I tillegg får Lea mulighet til å oppleve et annet kontinent og en demokratisk kultur i et velferdssamfunn. Hun bor hos en familie som oppriktig bryr seg om henne og inkluderer henne.
Det er en sterk kollektivistisk kultur og mentalitet på Filippinene. Ikke i samfunnsmessig forstand, men familien som enhet, står veldig sterkt. I Norge har vi ikke denne praksisen, men enn langt mer individorientert mentalitet, hvor en selv og ens nærmeste familie i husstanden er første prioritet. Nå bor vi i en velferdsstat, som forplikter seg til å skulle dekke de elementære behovene til individet. Eldreomsorgen her i landet er langt fra perfekt, og fremdeles en liten post i statsbudsjettet, men staten har en viss forpliktelse overfor borgerne. Blir det avdekket uakseptable praksiser, kommer det gjerne på riksdekkende medier.
Det er tydelig at mange, både privatpersoner og høyere instanser, holder fast på gamle fordommer angående Au pair-ordningen. Det er fremdeles snakk om kulturutveksling, både i form av opplevelser og aktiviteter, utflukter og reiser, språk og inkludering i norsk samfunn og kultur, og ikke minst er hun en del av vår familie. Lea har mye å fortelle og dele om kulturen og livet på Filippinene. Denne kunnskapen er viktig for oss voksne og ikke minst, våre barn og hun sitter sammen med oss rundt middagsbordet. Hun skal ikke jobbe mer enn 30 timer i uka, hun har rett til 5 ukers ferie, feriepenger og minimum 5900,- kr i måneden, som hun skal betale skatt av. Hun får dog dekket husleie, mat, strøm, internett, transport og produkter til personlig pleie. Hun får dekket norskkurs på kveldstid og er forsikret. Om man da tar en titt på gjennomsnittlige inntekter, mat- og boutgifter, transport-, internett- og strømutgifter til en person på 30 år, og uten barn i Norge, er det mange som ikke sitter igjen med den summen Lea sitter igjen med når regningene er betalt. Og da snakker vi om situasjonen til en stor del av befolkningen i velferdsstaten Norge, gamle som unge, med eller uten barn.
Hva Lea velger å bruke pengene sine på, er ikke opp til meg å bedømme. Jeg har full forståelse for at hun velger å sende penger til Filippinene for å sikre eldreomsorg for sin mor. Hun har en søster og en bror som bor i nærheten og som ser til mor, men de har som mange andre på Filippinene, begrensede økonomiske ressurser. Hadde Lea ikke hatt søsken boende der, hadde hun aldri reist fra hjemlandet. Men nå fikk hun muligheten, og tok den.
Det er mange krav, forpliktelser og regler forbundet med Au pair-ordningen, og vi valgte å benytte oss av et registrert formidlingsbyrå. Utover at det ikke er tillatt for Au pairen å ha barn, må hen være mellom 18-30 år, og kan ikke være lengre enn 2 år i samme familie. En 8 sider lang kontrakt mellom vertsfamilie og Au pair, med tydelige instrukser og regler for ordningen, skal signeres av både vertsfamilie og Au pair. Vertsfamilien forplikter seg også til å delta på et nettkurs om ordningen, med avsluttende spørsmål som skal besvares. Det er 3 mnd. prøvetid for begge parter, både for Au pair og vertsfamilie.
Den norske/skandinaviske velferdsmodellen er ikke-eksisterende på Filippinene. Er man eldre, syk og/eller aleneværende, er det ikke noe NAV som hjelper til i din situasjon. Om man ikke har familie i umiddelbar nærhet, ikke selv har jobbet i privat sektor eller for staten og derigjennom betalt en viss skatt for omsorg på sine eldre dager, og heller ikke har en økonomi som kan tilsi hjelp i hjemmet eller sykepleie, da kan man i prinsippet forvente seg en kort «pensjonisttilværelse», og leve de siste årene av sitt liv i sykdom, fattigdom og elendighet. Sikkerhetsnettet som vi har i Norge har (og som vi kanskje tar for gitt), finnes ikke der.
Det er ikke bare rike vestkantfolk som har Au pair, det er også alenemødre og foreldre med gjennomsnittlige inntekter, men som prioriterer annerledes. Å få Lea i hus, har bidratt til en roligere hverdag, uten samme intense opplevelsen av tidspress, stress og konstant dårlig samvittighet for alt som skulle vært gjort, som bør gjøres, som må gjøres. I tillegg får Lea mulighet til å oppleve et annet kontinent og en demokratisk kultur i et velferdssamfunn. Hun bor hos en familie som oppriktig bryr seg om henne og inkluderer henne.
Det er en sterk kollektivistisk kultur og mentalitet på Filippinene. Ikke i samfunnsmessig forstand, men familien som enhet, står veldig sterkt. I Norge har vi ikke denne praksisen, men enn langt mer individorientert mentalitet, hvor en selv og ens nærmeste familie i husstanden er første prioritet. Nå bor vi i en velferdsstat, som forplikter seg til å skulle dekke de elementære behovene til individet. Eldreomsorgen her i landet er langt fra perfekt, og fremdeles en liten post i statsbudsjettet, men staten har en viss forpliktelse overfor borgerne. Blir det avdekket uakseptable praksiser, kommer det gjerne på riksdekkende medier.
Det er tydelig at mange, både privatpersoner og høyere instanser, holder fast på gamle fordommer angående Au pair-ordningen. Det er fremdeles snakk om kulturutveksling, både i form av opplevelser og aktiviteter, utflukter og reiser, språk og inkludering i norsk samfunn og kultur, og ikke minst er hun en del av vår familie. Lea har mye å fortelle og dele om kulturen og livet på Filippinene. Denne kunnskapen er viktig for oss voksne og ikke minst, våre barn og hun sitter sammen med oss rundt middagsbordet. Hun skal ikke jobbe mer enn 30 timer i uka, hun har rett til 5 ukers ferie, feriepenger og minimum 5900,- kr i måneden, som hun skal betale skatt av. Hun får dog dekket husleie, mat, strøm, internett, transport og produkter til personlig pleie. Hun får dekket norskkurs på kveldstid og er forsikret. Om man da tar en titt på gjennomsnittlige inntekter, mat- og boutgifter, transport-, internett- og strømutgifter til en person på 30 år, og uten barn i Norge, er det mange som ikke sitter igjen med den summen Lea sitter igjen med når regningene er betalt. Og da snakker vi om situasjonen til en stor del av befolkningen i velferdsstaten Norge, gamle som unge, med eller uten barn.
Hva Lea velger å bruke pengene sine på, er ikke opp til meg å bedømme. Jeg har full forståelse for at hun velger å sende penger til Filippinene for å sikre eldreomsorg for sin mor. Hun har en søster og en bror som bor i nærheten og som ser til mor, men de har som mange andre på Filippinene, begrensede økonomiske ressurser. Hadde Lea ikke hatt søsken boende der, hadde hun aldri reist fra hjemlandet. Men nå fikk hun muligheten, og tok den.