Jeg viser til Departementets høringsbrev av 29.03.2023 og det vedlagte høringsnotatet.
Høringen innleder med at det åpnes for innspill om hvorvidt ordningen bør avvikles eller ikke. Det legges derfor til grunn at Departementet vil gjøre en reell vurdering som også tar høyde for innspill fra de mange som argumenterer for at au pair – ordningen er en god ordning, som det vil være synd å avvikle. De fleste av uttalelsene som forsvarer ordningen kommer fra de som kjenner ordningen best, nemlig au pair – formidlingsorganisasjonene (som sitter nært på både vertsfamiliene og au pairene), og privatpersoner som har eller har hatt au pairer boene hos seg. Au pairene selv har også uttalt seg gjennom media med underskriftskampanjer og artikler som utelukkende argumenterer for å beholde ordningen.
Jeg skriver dette høringssvaret som privatperson. Min interesse og innsikt i saken er som vertsmor for 2 au pairer ila de siste 4 år, som vi har hatt stor glede av å ha boende hos oss. Erfaringen har vært utelukkende positiv. Vi har hatt et nært og godt forhold til begge de au pairene vi har hatt boende hos oss, og det har bidratt til å gjøre logistikken med 3 små barn og 2 fulltidsjobber veldig mye lettere. Barna og vi har lært masse om Filipinene, om språket, maten og kulturen generelt. Tilsvarende har begge au pairene som har vært hos oss lært den norske kulturen å kjenne gjennom å tilbringe tid med oss som familie, og særlig barna. I feriene har de også benyttet muligheten til å reise og oppleve andre deler av landet, både sammen med oss eller med venner. Som 2x vertsmor kjenner jeg meg altså overhodet ikke igjen i den beskrivelsen av ordningen som politikere og andre bruker som argument for at den bør avvikles.
Enkeltsaker der en vertsfamilie har handlet i strid med kontrakten eller der au pairen av andre grunner har mistrivdes hos sin vertsfamilie kan ikke brukes som argument for at ordningen ikke fungerer etter sitt formål. I henhold til høringsnotatet er det ca 2000 au pairer i Norge til enhver tid (ca 1000 søknader i året og oppholdsperioden er 2 år). Det er kun et fåtall saker som har fremkommet som omhandler utnyttelse av ordningen. Dette er altså på ingen måte representativt.
I det følgende vil jeg argumentere for at ordningen i sin nåværende form i aller høyeste grad er et godt tilbud for kulturutveksling og at au pairenes godtgjørelse samlet sett ikke er så «billig arbeidskraft» som det hevdes, men at det (i tillegg til kulturaspektet) er andre grunner til at au pair- ordningen er attraktiv for vertsfamilier. Til slutt vil jeg komme med enkelte forslag til forbedringer av ordningen, som vil være med å sikre at au pairen og vertsfamilien er godt kjent med sine rettigheter og plikter iht. kontrakten de har inngått.
Au pair - ordningens formål
Departementet viser til at ordningen ikke benyttes til sitt formål fordi motivet til mange av au pairene som kommer er økonomisk.
Jeg tror det er riktig at mange av jentene som kommer har et økonomisk motiv. Som det vises til i høringen så kommer mange av au pairene fra asiatiske land som Filipinene og Thailand. Det er en kjensgjerning at det jentene tjener som au pairer i Norge tilsvarer mangegangeren av en normal månedslønn i sine hjemland. Derfor er det flere som benytter muligheten til å sende penger hjem til familie for å bygge seg opp noe i hjemlandet. Vår første au pair sendte halvparten av sin lønn til familien. Disse pengene ble brukt til å kjøpe en liten butikk i hjembyen, som vil være inntektsbringende for familien i mange år fremover.
Det er likevel min påstand at selv om det nok har vært økonomi som var hovedmotivet til våre au pairer for å komme til Norge, så reiser de herfra etter 2 år med bagasjen full av opplevelser. De har i aller høyeste grad lært Norge og norsk kultur og kjenne ila den tiden de har bodd med oss; De har akt i korketrekkeren, teltet på Langøyene, vært med på hytta på fjellet og prøvd seg på ski, de har vært med til familie på Vestlandet og sett fjorder og fjell og plukket bær i åkrene, de har feiret norsk jul og nytt år, vært med i barnedåp og barnebursdager. Ikke minst har de tatt del i hverdagen vår (og særlig barnas). Til gjengjeld har vi lært masse om Filipinene gjennom deres fortellinger, matlaging og språk. Barna vil gjerne reise dit på ferie på besøk i fremtiden.
Det er for meg uklart hva Departementet mener er mangelfullt med kulturaspektet med ordningen. Hva er det evt. man mener er mangelfullt, og hvordan måles den kulturelle erfaringsutvekslingen? Den beste og mest innsiktsfulle kulturutvekslingen man kan gjøre er jo nettopp å bo hjemme hos en lokal familie, og ta del i deres hverdagsliv. Likevel er det at au pairen bor hjemme hos vertsfamilien i høringsbrevet trukket frem som noe negativt, ved at det gjør au pairen sårbar for utnyttelse. Som turist i et land kan man gå på museer andre nasjonale attraksjoner, og slik sett få et inntrykk av «kulturen» i landet fra utsiden. Men for å lære kulturen å kjenne må du nødvendigvis komme tettere på den lokale befolkningen. Ved å bo hjemme hos vertsfamilien og ta del i deres hverdagsliv får au pairen en unik mulighet til å bli kjent med den norske kultur, og visa versa.
Som 17- åring reiste jeg selv på utveksling til USA og bodde hjemme hos en amerikansk vertsfamilie. Det er klart at det på mange måter er krevende å bo så tett på en annen familie, og skulle tilpasse seg deres hverdag og kultur. Jeg vil likevel argumentere sterkt for at erfaringen er verdifull og veldig positiv for langt de fleste av de som er heldige å få oppleve dette.
Jeg stiller meg derfor helt uforstående til påstanden om at ordningen ikke er en god kulturutveksling. Det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom det å ha et økonomisk motiv og kulturutveksling – du kan få begge deler.
Det hevdes videre i høringen at ordningens formål om å være en kulturutveksling ikke er oppfylt fordi vertsfamilienes motiv er å utnytte billig arbeidskraft. Det er en kjensgjerning at det finnes flere saker der familier har handlet i strid med regelverket og utnyttet au pairene sine. Men dette er enkeltsaker, og ikke ordningen generelt.
Det er naturlig å legge til grunn at de fleste familier som ansetter en au pair gjør det fordi de har behov for hjelp i hjemmet. Vi har selv 3 små barn og 2 fulltidsjobber. Det er ingen enkel kabal. Etter at vi fikk au pair så har vi mye mere tid og ro sammen med barna. To ekstra hender om morgenen og ettermiddagen er veldig god hjelp. I tillegg er det en trygghet for barna at det er noen hjemme når de kommer fra skolen.
Som jeg har argumentert for over så er det dog min påstand at det ikke er et nødvendig motsetningsforhold mellom motivet om å ha hjelp i hjemmet og kulturutvekslingsaspektet. Vi har igjennom den tiden vi har hatt med våre au pairer lært masse om Filipinene og deres kultur.
Det er heller ikke av økonomiske hensyn vi har valgt å ha au pair fremfor annen form for hjelp i hjemmet (f.eks vaskehjelp, barnevakt mm). Som jeg har argumentert for nedenfor så er ikke ordningen et «billig alternative» til vaskehjelp, slik mange hevder. Det fine med å ha en au pair er at hun blir en naturlig del av familien. Barna blir derfor raskt trygge på henne, slik at hun kan være med barna uten oss ved behov uten at det er noe problem. I tillegg er det gjerne slik at behovet for hjelp er størst noen timer på morgningen og deretter noen timer på ettermiddagen.
Man kan ikke leie inn hjelp på timebasis til å dekke dette behovet, bl.a fordi reising til og fra arbeidsstedet vil gjøre det svært upraktisk og lite attraktivt.
Au pairenes nasjonalitet
Departementet viser til at dagens au pairer i stor grad kommer fra fattigere og mindre utviklede land enn Norge. Mange kommer fra Filippinene. Det stemmer helt sikkert, men hvorfor gjøres det et nummer ut av dette?
I tidligere generasjoner reiste også flere norske jenter ut og jobbet som au pairer. Det var en fin mulighet til å komme seg ut for å se verden. I dag finnes det mange flere muligheter, delvis fordi det har blitt billigere å reise og nordmenn flest har fått bedre økonomi. Unge nordmenn reiser i dag gjerne på jordomseiling og/eller på studieutveksling. Slike muligheter har ikke filippinere flest. Au pair ordningen er derfor deres mulighet til å oppleve Europa.
Aupairens godtgjørelse
Det kan synes som om et viktig politiske argument for å avvikle ordningen er basert på at au pairene får for lite kompensasjon for det arbeidet de gjør. I høringsnotatet vises det til at kompensasjonen skal utgjøre 5900 kr per måned, og at vedkommende «i tillegg får dekket enkelte andre utgifter som kost og losji». Det kan synes som Departementet ved en slik formulering gjør et forsøk på å neglisjere denne tilleggskompensasjonen. Realiteten er at en au pair i tillegg til månedslønnen får dekket alle sine nødvendige utgifter av vertsfamilien, herunder:
- losji, som i storbyene må verdsettes til minimum 10 000 kr per måned
- kost, som beregnes til 2-3000 kr per måned
- Feriepenger kommer i tillegg (det trekkes ikke for dette)
- Utgifter til norskkurs, som utgjør minimum 730 kr per måned
- Reise tur-retur hjemlandet, utgjør ca. 15 000 kr til Asia
- Utgifter til visumsøknad, utgjør 9100 kr
- Månedskort til offentlig kompensasjon – vi og flere andre dekker månedskort fordi aupairen bruker t-banen ifm. jobb
- Telefon – vi og de fleste andre dekker dette, da vi ønsker at hun skal ha en telefon så vi kan kommunisere på dagtid.
Lommepengene på kr. 5900 som au pairen får utbetalt er altså lønn hun sitter igjen med etter at alle nødvendige utgifter er dekket. Når Departementet vurderer kompensasjonen så må man for det første ta i betraktning at au pairen jobber 30 timers uke. Deretter må alle øvrige kostnader også tas med i det totale regnestykket, og ikke bare som en bisetning slik det gjøres i denne høringen.
Dersom man etter dette likevel finner at dagens au pairer har for lav lønn, så er det lønnen som bør vurderes, ikke ordningen som helhet. I alle tilfelle mener jeg at månedssatsen bør være gjenstand for en årlig inflasjonsjustering. Satsen har nå vært uendret så lenge jeg har vært i kjent med ordningen (siste 4 år), og det er ikke rett.
Forslag til forbedringer for å sikre au pairens rettigheter
Au pairenes rettigheter sikres best gjennom økt kjennskap til regelverket – særlig blant au pairene, men også hos vertsfamiliene.
Alle au pairer og vertsfamilier har skrevet under på en standardisert arbeidskontrakt, som regulerer au pairens arbeidsoppgaver og antall timer hun skal jobbe hver dag. I henhold til dagens regelverk så står au pairen fritt til å si opp kontrakten uten varsel ved brudd, og ellers med 2 ukers varsel uten begrunnelse. Ingen au pair trenger altså finne seg i arbeidsforhold som bryter med kontrakten. I de tilfeller der slike brudd likevel skjer så tror jeg det skyldes at au pairen (og kanskje også vertsfamilien) ikke har god nok kjennskap til sine rettigheter og plikter. Dette kan forbedres gjennom økt kursing og tilgang til hjelp.
Caritas er en fin hjelpeorganisasjon for personer som er nye i Norge, herunder au pairer. Det har blitt meg fortalt at de mistet en stor del av sin statlig støtte for noen år siden. Det er synd. Men kanskje kunne det være ide at vertsfamiliene ifm. aupairsøknader betaler et bidrag til Caritas, for å støtte deres tilbud til au pairer.
Jeg tror også at det kunne være en god ide om au pairen ved ankomst deltok på et obligatorisk kurs sammen med vertsfamilien om rettigheter og plikter for hver av partene, samt litt om praktiske ting rundt etableringen i Norge og hvordan vertsfamilien kan (og bør) bidra til dette. Mitt inntrykk (jeg har blitt kjent med mange av mine au pairers venninner) er at de au pairene som er godt kjent med sine rettigheter ikke er redde for å bytte familie dersom de ikke føler at de blir behandlet bra. Sånn bør det også være, så målet må være at alle som kommer til Norge får tidlig og god informasjon om sine rettigheter. Det å bytte familie er normalt heller ikke vanskelig. Det er mange familier som gjerne ønsker seg en au pair som allerede er i landet med alle papirer på plass. Det sparer familien både for penger og tid ifm. visumsøknad og reise.
For at au pairens mulighet til å bytte familie skal gjøres enda enklere så bør det også vurderes om au pairens visum ikke knyttes opp mot den enkelte familie. Visumet bør kunne gis på vilkår om at au pairen jobber og bor hos en vertsfamilie, men ikke slik at visumet bortfaller ved opphør av kontrakten. Au pairen må kunne si opp en kontrakt med trygghet om at hun ikke blir sendt hjem i påvente av at hun leter etter en ny vertsfamilie.
Høringen innleder med at det åpnes for innspill om hvorvidt ordningen bør avvikles eller ikke. Det legges derfor til grunn at Departementet vil gjøre en reell vurdering som også tar høyde for innspill fra de mange som argumenterer for at au pair – ordningen er en god ordning, som det vil være synd å avvikle. De fleste av uttalelsene som forsvarer ordningen kommer fra de som kjenner ordningen best, nemlig au pair – formidlingsorganisasjonene (som sitter nært på både vertsfamiliene og au pairene), og privatpersoner som har eller har hatt au pairer boene hos seg. Au pairene selv har også uttalt seg gjennom media med underskriftskampanjer og artikler som utelukkende argumenterer for å beholde ordningen.
Jeg skriver dette høringssvaret som privatperson. Min interesse og innsikt i saken er som vertsmor for 2 au pairer ila de siste 4 år, som vi har hatt stor glede av å ha boende hos oss. Erfaringen har vært utelukkende positiv. Vi har hatt et nært og godt forhold til begge de au pairene vi har hatt boende hos oss, og det har bidratt til å gjøre logistikken med 3 små barn og 2 fulltidsjobber veldig mye lettere. Barna og vi har lært masse om Filipinene, om språket, maten og kulturen generelt. Tilsvarende har begge au pairene som har vært hos oss lært den norske kulturen å kjenne gjennom å tilbringe tid med oss som familie, og særlig barna. I feriene har de også benyttet muligheten til å reise og oppleve andre deler av landet, både sammen med oss eller med venner. Som 2x vertsmor kjenner jeg meg altså overhodet ikke igjen i den beskrivelsen av ordningen som politikere og andre bruker som argument for at den bør avvikles.
Enkeltsaker der en vertsfamilie har handlet i strid med kontrakten eller der au pairen av andre grunner har mistrivdes hos sin vertsfamilie kan ikke brukes som argument for at ordningen ikke fungerer etter sitt formål. I henhold til høringsnotatet er det ca 2000 au pairer i Norge til enhver tid (ca 1000 søknader i året og oppholdsperioden er 2 år). Det er kun et fåtall saker som har fremkommet som omhandler utnyttelse av ordningen. Dette er altså på ingen måte representativt.
I det følgende vil jeg argumentere for at ordningen i sin nåværende form i aller høyeste grad er et godt tilbud for kulturutveksling og at au pairenes godtgjørelse samlet sett ikke er så «billig arbeidskraft» som det hevdes, men at det (i tillegg til kulturaspektet) er andre grunner til at au pair- ordningen er attraktiv for vertsfamilier. Til slutt vil jeg komme med enkelte forslag til forbedringer av ordningen, som vil være med å sikre at au pairen og vertsfamilien er godt kjent med sine rettigheter og plikter iht. kontrakten de har inngått.
Au pair - ordningens formål
Departementet viser til at ordningen ikke benyttes til sitt formål fordi motivet til mange av au pairene som kommer er økonomisk.
Jeg tror det er riktig at mange av jentene som kommer har et økonomisk motiv. Som det vises til i høringen så kommer mange av au pairene fra asiatiske land som Filipinene og Thailand. Det er en kjensgjerning at det jentene tjener som au pairer i Norge tilsvarer mangegangeren av en normal månedslønn i sine hjemland. Derfor er det flere som benytter muligheten til å sende penger hjem til familie for å bygge seg opp noe i hjemlandet. Vår første au pair sendte halvparten av sin lønn til familien. Disse pengene ble brukt til å kjøpe en liten butikk i hjembyen, som vil være inntektsbringende for familien i mange år fremover.
Det er likevel min påstand at selv om det nok har vært økonomi som var hovedmotivet til våre au pairer for å komme til Norge, så reiser de herfra etter 2 år med bagasjen full av opplevelser. De har i aller høyeste grad lært Norge og norsk kultur og kjenne ila den tiden de har bodd med oss; De har akt i korketrekkeren, teltet på Langøyene, vært med på hytta på fjellet og prøvd seg på ski, de har vært med til familie på Vestlandet og sett fjorder og fjell og plukket bær i åkrene, de har feiret norsk jul og nytt år, vært med i barnedåp og barnebursdager. Ikke minst har de tatt del i hverdagen vår (og særlig barnas). Til gjengjeld har vi lært masse om Filipinene gjennom deres fortellinger, matlaging og språk. Barna vil gjerne reise dit på ferie på besøk i fremtiden.
Det er for meg uklart hva Departementet mener er mangelfullt med kulturaspektet med ordningen. Hva er det evt. man mener er mangelfullt, og hvordan måles den kulturelle erfaringsutvekslingen? Den beste og mest innsiktsfulle kulturutvekslingen man kan gjøre er jo nettopp å bo hjemme hos en lokal familie, og ta del i deres hverdagsliv. Likevel er det at au pairen bor hjemme hos vertsfamilien i høringsbrevet trukket frem som noe negativt, ved at det gjør au pairen sårbar for utnyttelse. Som turist i et land kan man gå på museer andre nasjonale attraksjoner, og slik sett få et inntrykk av «kulturen» i landet fra utsiden. Men for å lære kulturen å kjenne må du nødvendigvis komme tettere på den lokale befolkningen. Ved å bo hjemme hos vertsfamilien og ta del i deres hverdagsliv får au pairen en unik mulighet til å bli kjent med den norske kultur, og visa versa.
Som 17- åring reiste jeg selv på utveksling til USA og bodde hjemme hos en amerikansk vertsfamilie. Det er klart at det på mange måter er krevende å bo så tett på en annen familie, og skulle tilpasse seg deres hverdag og kultur. Jeg vil likevel argumentere sterkt for at erfaringen er verdifull og veldig positiv for langt de fleste av de som er heldige å få oppleve dette.
Jeg stiller meg derfor helt uforstående til påstanden om at ordningen ikke er en god kulturutveksling. Det er ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom det å ha et økonomisk motiv og kulturutveksling – du kan få begge deler.
Det hevdes videre i høringen at ordningens formål om å være en kulturutveksling ikke er oppfylt fordi vertsfamilienes motiv er å utnytte billig arbeidskraft. Det er en kjensgjerning at det finnes flere saker der familier har handlet i strid med regelverket og utnyttet au pairene sine. Men dette er enkeltsaker, og ikke ordningen generelt.
Det er naturlig å legge til grunn at de fleste familier som ansetter en au pair gjør det fordi de har behov for hjelp i hjemmet. Vi har selv 3 små barn og 2 fulltidsjobber. Det er ingen enkel kabal. Etter at vi fikk au pair så har vi mye mere tid og ro sammen med barna. To ekstra hender om morgenen og ettermiddagen er veldig god hjelp. I tillegg er det en trygghet for barna at det er noen hjemme når de kommer fra skolen.
Som jeg har argumentert for over så er det dog min påstand at det ikke er et nødvendig motsetningsforhold mellom motivet om å ha hjelp i hjemmet og kulturutvekslingsaspektet. Vi har igjennom den tiden vi har hatt med våre au pairer lært masse om Filipinene og deres kultur.
Det er heller ikke av økonomiske hensyn vi har valgt å ha au pair fremfor annen form for hjelp i hjemmet (f.eks vaskehjelp, barnevakt mm). Som jeg har argumentert for nedenfor så er ikke ordningen et «billig alternative» til vaskehjelp, slik mange hevder. Det fine med å ha en au pair er at hun blir en naturlig del av familien. Barna blir derfor raskt trygge på henne, slik at hun kan være med barna uten oss ved behov uten at det er noe problem. I tillegg er det gjerne slik at behovet for hjelp er størst noen timer på morgningen og deretter noen timer på ettermiddagen.
Man kan ikke leie inn hjelp på timebasis til å dekke dette behovet, bl.a fordi reising til og fra arbeidsstedet vil gjøre det svært upraktisk og lite attraktivt.
Au pairenes nasjonalitet
Departementet viser til at dagens au pairer i stor grad kommer fra fattigere og mindre utviklede land enn Norge. Mange kommer fra Filippinene. Det stemmer helt sikkert, men hvorfor gjøres det et nummer ut av dette?
I tidligere generasjoner reiste også flere norske jenter ut og jobbet som au pairer. Det var en fin mulighet til å komme seg ut for å se verden. I dag finnes det mange flere muligheter, delvis fordi det har blitt billigere å reise og nordmenn flest har fått bedre økonomi. Unge nordmenn reiser i dag gjerne på jordomseiling og/eller på studieutveksling. Slike muligheter har ikke filippinere flest. Au pair ordningen er derfor deres mulighet til å oppleve Europa.
Aupairens godtgjørelse
Det kan synes som om et viktig politiske argument for å avvikle ordningen er basert på at au pairene får for lite kompensasjon for det arbeidet de gjør. I høringsnotatet vises det til at kompensasjonen skal utgjøre 5900 kr per måned, og at vedkommende «i tillegg får dekket enkelte andre utgifter som kost og losji». Det kan synes som Departementet ved en slik formulering gjør et forsøk på å neglisjere denne tilleggskompensasjonen. Realiteten er at en au pair i tillegg til månedslønnen får dekket alle sine nødvendige utgifter av vertsfamilien, herunder:
- losji, som i storbyene må verdsettes til minimum 10 000 kr per måned
- kost, som beregnes til 2-3000 kr per måned
- Feriepenger kommer i tillegg (det trekkes ikke for dette)
- Utgifter til norskkurs, som utgjør minimum 730 kr per måned
- Reise tur-retur hjemlandet, utgjør ca. 15 000 kr til Asia
- Utgifter til visumsøknad, utgjør 9100 kr
- Månedskort til offentlig kompensasjon – vi og flere andre dekker månedskort fordi aupairen bruker t-banen ifm. jobb
- Telefon – vi og de fleste andre dekker dette, da vi ønsker at hun skal ha en telefon så vi kan kommunisere på dagtid.
Lommepengene på kr. 5900 som au pairen får utbetalt er altså lønn hun sitter igjen med etter at alle nødvendige utgifter er dekket. Når Departementet vurderer kompensasjonen så må man for det første ta i betraktning at au pairen jobber 30 timers uke. Deretter må alle øvrige kostnader også tas med i det totale regnestykket, og ikke bare som en bisetning slik det gjøres i denne høringen.
Dersom man etter dette likevel finner at dagens au pairer har for lav lønn, så er det lønnen som bør vurderes, ikke ordningen som helhet. I alle tilfelle mener jeg at månedssatsen bør være gjenstand for en årlig inflasjonsjustering. Satsen har nå vært uendret så lenge jeg har vært i kjent med ordningen (siste 4 år), og det er ikke rett.
Forslag til forbedringer for å sikre au pairens rettigheter
Au pairenes rettigheter sikres best gjennom økt kjennskap til regelverket – særlig blant au pairene, men også hos vertsfamiliene.
Alle au pairer og vertsfamilier har skrevet under på en standardisert arbeidskontrakt, som regulerer au pairens arbeidsoppgaver og antall timer hun skal jobbe hver dag. I henhold til dagens regelverk så står au pairen fritt til å si opp kontrakten uten varsel ved brudd, og ellers med 2 ukers varsel uten begrunnelse. Ingen au pair trenger altså finne seg i arbeidsforhold som bryter med kontrakten. I de tilfeller der slike brudd likevel skjer så tror jeg det skyldes at au pairen (og kanskje også vertsfamilien) ikke har god nok kjennskap til sine rettigheter og plikter. Dette kan forbedres gjennom økt kursing og tilgang til hjelp.
Caritas er en fin hjelpeorganisasjon for personer som er nye i Norge, herunder au pairer. Det har blitt meg fortalt at de mistet en stor del av sin statlig støtte for noen år siden. Det er synd. Men kanskje kunne det være ide at vertsfamiliene ifm. aupairsøknader betaler et bidrag til Caritas, for å støtte deres tilbud til au pairer.
Jeg tror også at det kunne være en god ide om au pairen ved ankomst deltok på et obligatorisk kurs sammen med vertsfamilien om rettigheter og plikter for hver av partene, samt litt om praktiske ting rundt etableringen i Norge og hvordan vertsfamilien kan (og bør) bidra til dette. Mitt inntrykk (jeg har blitt kjent med mange av mine au pairers venninner) er at de au pairene som er godt kjent med sine rettigheter ikke er redde for å bytte familie dersom de ikke føler at de blir behandlet bra. Sånn bør det også være, så målet må være at alle som kommer til Norge får tidlig og god informasjon om sine rettigheter. Det å bytte familie er normalt heller ikke vanskelig. Det er mange familier som gjerne ønsker seg en au pair som allerede er i landet med alle papirer på plass. Det sparer familien både for penger og tid ifm. visumsøknad og reise.
For at au pairens mulighet til å bytte familie skal gjøres enda enklere så bør det også vurderes om au pairens visum ikke knyttes opp mot den enkelte familie. Visumet bør kunne gis på vilkår om at au pairen jobber og bor hos en vertsfamilie, men ikke slik at visumet bortfaller ved opphør av kontrakten. Au pairen må kunne si opp en kontrakt med trygghet om at hun ikke blir sendt hjem i påvente av at hun leter etter en ny vertsfamilie.