Akademikerforbundet

Innspill til NOU 2023: 7 Trygg barndom, sikker fremtid — Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet

Fra Akademikerforbundet

Akademikerforbundet tilhører hovedsammenslutningen UNIO og organiserer ulike profesjoner i velferdsstaten, deriblant barnevernspedagoger. Høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av faggruppen Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA).

Vårt arbeid retter seg mot å styrke vilkårene for utsatte barn, unge og deres familier gjennom det samfunnsmandatet, oppgavene og kompetansen barnevernspedagogene har for å bidra til en god oppvekst for alle. Barnevernspedagogene har et sentralt kompetansebidrag i velferdstjenestene for barn, ungdom og familier, og er særlig sentrale i barnevernet. Sammen med flere profesjoner er de viktige garantister for at barn og ungdommers rettigheter skal innfris i et felt med behov for flere profesjoners bidrag og samhandling.

Vi var heldige å ha en representant i referansegruppa for barnevernsutvalget. Innspillene vi gir her er i tråd med de innspill vi har levert her.

Vi vil takke Barnevernsutvalget for det arbeidet som er lagt ned for å vurdere hvordan barns, ungdoms og foreldres rettssikkerhet kan styrkes i barnevernet. Det er mange forhold som påvirker kvalitet i barnevernet og hvordan barn og foreldres rettsikkerhet ivaretas. De barn og unge, og deres familier, som trenger barnevernet mest, er som oftest de det kan være vanskeligst å gi treffsikker og virksom hjelp til. Vilkårene for å yte riktig, intensiv nok og langvarig hjelp, med god samhandling med andre, kan være utfordrende.

Vi mener at det siste tiårets innsats på mange fronter for å styrke vilkårene for de mest utsatte i vårt samfunn har båret frukter, men at det fortsatt er en god vei å gå. Barnevernsutvalgets innsats underbygger at samfunnet tar dette på alvor, og vi ser frem til den videre dialogen om viktige forslag. Vi vil kommentere forslagene fortløpende, men først vi vi kommentere mer overordnet på utvalgets arbeid.

Kommentarer til utvalgets arbeid

Utvalget peker på utfordringer på mange plan som er gjenkjennbare, fra det individuelle møtet med de det gjelder, til systemutfordringer og ressursutfordringer. Det er også mange av forslagene vi stiller oss bak. Vi anerkjenner og takker for den store innsatsen utvalget har lagt ned for å samle informasjon og innspill underveis i arbeidet. I det nedenstående følger et overordnet blikk på barnevernsutvalgets arbeid.

De ansatte er den viktigste ressursen i et godt barnevern. Vi mener det er en hovedutfordring å rekruttere og beholde gode ansatte i barnevernet, inkludert ledere. Vi mener at utvalget har lagt for lite vekt på betydningen av robuste og stabile tjenester i sine forslag, som et sentralt virkemiddel for at andre incentiver og tiltak skal virke. Gode nok rammebetingelser, ressurser og lederstøtte er avgjørende for et faglig forsvarlig barnevern. Det er til syvende og sist de ansatte i det kommunale barnevernet som skal realisere at barns rettigheter innfris og at foreldres retts-sikkerhet ivaretas.

Det er disse som er nærmest barna og deres familier i det daglige. Vi vil her vise til regjeringens egen tillitsreform, kapittel 1 i notatet om hva tillitsreformen er: Om tillitsreformen - regjeringen.no , som vi mener må ligge til grunn i departementets videre arbeid med barnevernsutvalgets forslag. Vi syns det er viktige og gode intensjoner her som må tas høyde for i valg av videre innsatser og tiltak for barns rettssikkerhet .

Vi mener utvalget dessverre devaluerer de tusenvis av barnevernsarbeiderne og deres ledere i det kommunale barnevernet gjennom noen av beskrivelsene og forslagene. Noen av forslagene svekker faktisk handlingsrommet og virkemidler som barnevernsarbeidere trenger for å utøve sin jobb for å sikre barns medvirkning og deres livsvilkår og omsorgs- og utviklingsbetingelser.

Et annet viktig prinsipp som henger sammen med dette er kommunenes myndighet. Det er kommunen som har ansvaret for den overordnete ivaretakelsen av barn og unge i barnevernet, gjennom alle faser i en barnevernssak. Samtidig legger en del forslag opp til overprøving fra andre deler av systemet. Kommunen gis ansvaret, men gis ikke virkemidlene eller mulighet og rammer for å utøve nødvendig skjønn. Vi er derfor gjennomgående skeptiske til alle forslag som innebærer krav om at kommunen pålegges ordninger der andre skal overprøve. For at barnevernsreformen skal virke, må det være tydelighet i ansvarsforholdene når det kommer til kompetanse og beslutninger for den enkelte sak.

All begrensning i kommunens myndighet og ved sterke kontrollmekanismer legger også begrensninger på barnevernsarbeiderne og på det barnevernsfaglige skjønnet og handlingsrommet. Utvikling av autonomi og kreativitet i profesjonsutøvelsen svekkes. Det kan påvirke hvordan barn, ungdommer og foreldre blir møtt og fulgt opp når de er i kontakt med barnevernstjenesten. Utviklingsarbeid bør alltid skje med utgangpunkt i målsetting om å stimulere til mer samarbeid, å underbygge det relasjonelle arbeidet og se på hvordan det kommunale barnevernet kan få økt handlingsrom fremfor mindre.

Barnevernsfeltet har vært og er fortsatt under høyt press og underlagt sterk og stadig kritikk. Vi mener barnevernet må sikre mekanismer for å ta imot kritikk som kommer frem fra barn, unge og foreldre selv, gjennom forskning mv. og bruke det aktivt i forbedringsarbeidet. Det er slik vi kan bli bedre. Der er vi enige med Barnevernsutvalget. Vi er derimot usikre på om Barnevernsutvalgets har tatt innover seg det enorme utviklingsarbeidet som har pågått de siste fem årene i barnevernsfeltet i sin omtale og i sine vurderinger. Vi registrerer at det også noen ganger refereres til gammel forskning, som ikke har tatt innover seg utviklingen som har skjedd. Vi mener det er et gap mellom den sterke kritikken barnevernsutvalget gir, og den realiteten vi ser i dag.

Det vil nødvendigvis ta tid før en ser fruktene av de strukturelle, prosessuelle og ikke minst faglige løftene som er gjort i barnevernsfeltet de siste årene. Det er tatt beslutninger gjennom barnevernsreformen og ny barnevernslov som gir kommunene et større ansvar. Det kan se ut som Barnevernsutvalget i noen tilfeller ikke forholder seg til dette. Dette oppleves som sagt som en devaluering av barnevernsfeltet og barnevernspedagoger og andre profesjoner som hver dag går på jobb for å gjøre en innsats for utsatte barn og unge på vegne av samfunnet. Vi mener utvalget burde valgt en mer proaktiv tilnærming, for å støtte opp om og mobilisere til entusiasme for å sikre barn, ungdommers og foreldres rettssikkerhet. I stedet kan en sitte igjen med et inntrykk av et inkompetent felt som må tas under administrasjon, eksempelvis jf. forslaget om å utrede en statlig organisering av hele barnevernet.

Barnevernet er videre en samfunnsinstans som er avhengig av samfunnets og dets borgeres støtte for at de skal kunne virke for de barn og unge som trenger det, og for at folkevalgte og myndigheter vil prioritere ressurser og utvikling av dette feltet. Dette handler også om at barn risikerer å få senere og dårligere hjelp når barnevernet oppfattes som en inkompetent og farlig instans. Derfor er arbeid med barnevernets omdømme viktig. Vi er usikre på om denne rapporten er med å bidra til å skape større tillit til barnevernet i et omdømmeperspektiv blant annet fordi innretningen på mange av forslagene handler om å overprøve eller ettergå det arbeidet som foregår i det kommunale barnevernet, og dermed devaluerer det kommunale barnevernet.

Vi mener ikke at et styrket omdømme er barnevernsutvalgets ansvar som sådan, men vi vil påpeke overfor departementet at medieomtale og rapporter oftest viser frem alle utfordringer og inkompetanse i feltet, og sjelden eller aldri fremhever alt det andre som skjer i barnevernet. En mekanisme vi merker oss som vi ikke mener rammer andre sektorer i like stor grad, er at når det avdekkes kritikkverdige forhold i en kommune, rammes alle barnevernstjenester ved det må svares ut for egen tjeneste på utfordringer som kanskje ikke er gjenkjennbare. Vi mener det er grunn for departementet til å arbeide med barnevernets omdømme fremover, og lage en strategi som kan være til hjelp for barnevernstjenestene på nasjonalt og lokalt plan.

Når det gjelder barnevernsutvalget så forstår vi at mandatet var å vurdere ivaretakelse og rettssikkerhet i lys av at det er utfordringer som er avdekket, og at dette i hovedsak handler om situasjoner der barnevernet må operere mer inngripende på grunn av dårlige livsbetingelser, omsorgssvikt og atferdsvansker. Vi mener at barnevernsutvalget allikevel kunne valgt en tydeligere måte å støtte opp om barnevernspedagogers, lederes og barnevernsarbeideres komplekse profesjonsutøvelse på. Målet er etter vårt syn robuste kommunale barnevernstjenester med autonome profesjonsutøvere.

Selv om utvalgets ekspertise isolert sett var høy, kan det se ut som de ikke har hatt nødvendig innsikt i det operative arbeidet som foregår der ute. Dermed er en del av løsningene som foreslås ikke med på å fremme muligheten for en styrket ivaretakelse av det enkelte barn, og kan i verste fall virke kontraproduktivt for ivaretakelse av rettssikkerheten. Vi mener departementet må være oppmerksomme på at selv om noen forslag kan virke tilforlatelige isolert sett, så må det vurderes om de er hensiktsmessige for ønsket mål og det samlete resultatet. Ikke minst må alle forslag vurderes opp mot faktisk praksis. Selv om noen kommuner, kanskje særlig de minste, strever med å få på plass et forsvarlig barnevern, kan ikke dette være målestokk for nasjonal politikk.

Vi ser helt klart utfordringer med å sikre et forsvarlig barnevern for en del kommuner. Vi ser også noen løsninger for å styrke feltet og fortsette den positive utviklingen som er i gang. Utvalget kommer også med en del forslag som vi er positive til.

Først og fremst mener vi at myndighetene nå må la kommunene og øvrige aktører jobbe med de mange oppgavene og nye kravene som allerede er tilført, og være tro mot den myndighet og kompetanse det kommunale barnevernet har. Det er viktig å gi arbeidsro og aktiv støtte til det kommunale barnevernet blant annet knyttet til arbeidet med barnevernsreformen, BFK, nye digitale systemer, ny barnevernslov og tilhørende forskrifter, EMD-dommer, nye samarbeidsbestemmelser, nasjonalt pakkeforløp, veiledningskrav mv. Vi tror dette vil styrke ivaretakelsen og rettssikkerheten for barn, unge og deres foreldre fordi det kan bygge opp om kunnskap, stabilitet og robusthet i tjenesten.

Utover utvalgets forslag har vi noen konkrete forslag som vi mener vil styrke nødvendig infrastruktur og rammebetingelser for barnevernsfeltet, som vi mener bidrar til arbeidsro og nødvendig utvikling samtidig. Noen av disse forslagene fremmes også under kommentarer til utvalgets forslag.

Vi gir ikke inngående beskrivelser og begrunnelser av våre forslag her, men vi går gjerne i dialog med departementet om dette videre. De fleste forslagene er for øvrig redegjort for i tidligere høringer, i tillegg til at vi fronter forslagene i ulike fagpolitiske fora.

Hovedgrepet er at barnevernstjenestene i kommunene må bygges som en kommunal spesialisttjeneste for å sikre et robust og faglig forsvarlig barnevern. Det organisatoriske og faglige må utvikles av barnevernstjenesten, kommunen og av de ulike systemene rundt barnevernet for å sikre gode rammebetingelser. Vi kaller dette infrastruktur. De viktigste forslagene er: (Forslagene er også omtalt her: Se: Høring - forslag til endringer i barnevernloven - regjeringen.no )

- Lokal kompetansestrategi må utvikles. Masterkravet gjelder fra 2031, og hver tjeneste bør ha en lokal kompetansesstrategi ikke bare knyttet til å innfri minimumskravet, men knyttet til nødvendige barnevernsfaglige spesialiseringer for å ivareta barn med ulike behov og problematikk i ulike aldersgrupper og for å kunne tilby relevante kunnskapsbaserte tiltak for sin kommune/område.

- Vi mener at en føring fra nasjonalt hold for den lokale kompetansestrategien må være at minst 60 % av de ansatte er barnevernspedagoger med master i barnevern (masterutdanningen som er forbeholdt barnevernspedagoger).

- BFD må i samarbeid med KD sørge for at alle utdanningsinstitusjoner prioriterer å tilby master i barnevern, og at barnevernspedagogene sluses dit fremfor å søke master i barnevernsarbeid, som nødvendigvis vil inneholde mye av det de har hatt i egen grunnutdanning. Vi opplever lav kunnskap om forskjellene på dette nå.

- BFD må i samarbeid med KD sørge for gjenopprettelse av barnevernspedagogutdanning på deltid flere steder i landet. Vi går glipp av kompetente søkere til barnevernspedagogutdanningen og dermed mister barnevernsfeltet tilgang til relevante søkere til ulike stillinger (flere menn, personer med minoritetsbakgrunn, personer med livserfaring mv.) når deltidsutdanningen ikke lenger finnes noe sted.

- Det bør også sikres at viktige utdanningstilbud som R-BUP tilbyr, blant annet rettet mot sped- og småbarn, blir studiepoengbaserte slik at de kan brukes som grunnlag for masterutdanninger.

- En viktig videreutvikling av grunnutdanningene for barnevern er å etablere barnevernspedagogutdanningen som en fagintegrert klinisk orientert master for å sikre en bedre grunnkompetanse inn i barnevernsfeltet, jf. Bufdirs anbefaling fra 2020.

- Det må finnes særskilte ordninger for mindre kommuner, som kanskje også ligger i mindre befolkete områder av landet, og som har vansker med å oppfylle kravene som allerede gjelder til å utvikle et faglig forsvarlig barnevern. Det er viktig å være oppmerksom på at ulike kommuner vil trenge ulik utviklingsstøtte, slik at en må sørge for et virkemiddelapparat som er differensiert for at det skal bli treffsikkert.

- Bufetats mandat som tjenesteleverandør og kompetanseaktør må ses på for å bygges opp som en forutsigbar samarbeidspartner og støttetjeneste for kommunene. Rollen som kompetanseaktør og støtte til kommunenes fagutviklingsarbeid mener vi har et større potensiale enn det som er utnyttet i dag. Til grunn for en slik vurdering må det ligge informasjon fra kommunene om hva slags behov de har på kort og lang sikt. Vi mener denne analysen mangler i dag.

- Det må søkes mer kunnskap om hva som kjennetegner velfungerende barnevernstjenester, om hvilke funksjoner som må ivaretas, hva slags lederstøtte som trengs og på hvilken måte dette kan gjøres for å sikre drift og utvikling i tjenestene parallelt.

Et helt sentralt grep er at det må tilføres mer midler til det kommunale barnevernet fra nasjonalt hold. Vi mener dette må innrettes spesifikt på en måte for å sikre at det er barnevernstjenestene som drar nytte av midlene, det kan dreie seg om øremerking eller ulike former for tilskudd eller programfinansiering.

- Støtte til at ansatte tar nødvendige mastere som for å oppfylle kommunens kompetansestrategi, jf. punktet om masterkravet

- Støtte til ulike videreutdanninger som er med på å komplementere tjenestens kompetanse knyttet til ivaretakelse av egen barnevernspopulasjon

- Støtte til vikarutgifter for hele stillinger over lengre tid for å veie opp for utdanningsfravær.

- Støtte til flere stillinger til kommunalt barnevern for å ivareta ulike funksjoner. Systematisk arbeid med fagutvikling, intern kontroll og medvirkning på systemnivå er eksempel på oppgaver som er ressurskrevende og utfordrende å drive uten at det settes av tid og ressurser spesifikt. Noe av dette kan kobles til ledelsesfunksjoner, men vi mener en bør se på andre stillingsressurser i tilleg.

- Midler til særskilt satsning for mindre kommuner i mindre befolkete områder

- Midler til å bygge opp kunnskapsbaserte og spesialiserte barnevernsfaglige tiltak

- Midler til innføring av nye digitale systemer (Digi-Barnevern) og implementering av ulike faglige modeller (eksempelvis grunnmodell for hjelpetiltak) i barnevernstjenestene

- Midler til økt bruk av kvalifisert tolk

Utviklingen av barnevernets tilbud kan ikke skje uavhengig av de øvrige tjenestene og instansene i og utenfor kommunen. Samarbeidet med de andre sektorene er sentralt for at barnevernet kan ivareta sitt ansvar. Dette må skje på departementsnivå gjennom tydelige føringer, som skal realiseres i kommunene. Barnevernstjenestene som en spesialisttjeneste vil ha bedre forutsetninger for å lykkes sammen med andre i kommunen for ivaretakelsen av særlig utsatte barn og unge og deres familier.

I det følgende kommenterer vi alle forslagene kronologisk.

Styrket stilling for barn i barnevernet

Forslag 1 Utprøving og etablering av en Barnerepresentantordning

Selv om vi ser at utvalget har justert forslaget noe etter behandling blant annet i referansegruppa kan vi ikke stille oss bak forslaget. Dette er et omfattende parallelt system som vi ikke tror vil bidra til å realisere målene for ordningen.

Barnevernstjenesten gjennom de ansatte skal sikre god dialog og relasjon med de det gjelder og tilrettelegge for at barns prosessuelle rettigheter oppfylles. Vi mener det er viktigere å styrke rammebetingelsene for at dette gjøres godt fremfor å gi et omfattende ansvar og nærmest selvstendige rettigheter til en annen/ny person.

Innholdet i rollen er i stor grad overlappende med det vi mener barnevernsarbeideren har ansvar for. Vi er bekymret for unødig dobbeltarbeid og at barnevernsarbeiderens troverdighet svekkes for barnet. Muligheten for å bygge tillit mellom barnevernstjenesten og barnet reduseres, noe som er kritisk for det videre samarbeidet med barnet. Vi støtter oss i stor grad til mindretallets begrunnelser for å avvise forslaget, begrunnelser som er i tråd med de innspill vi har gitt gjennom referansegruppen.

Når det gjelder hvilke ordninger som heller bør satses på når det gjelder ivaretakelse av barn som barnevernstjenesten initierer ulike tvangsinngrep for, så anbefaler vi en tydeliggjøring av to roller særskilt i tillegg til barnevernsarbeiderens rolle:

- Barnet får oppnevnt egen barneadvokat uavhengig av om de har partsrettigheter eller ikke. Dette for å sikre barnets prosessuelle rettigheter og at hensynet til barnet blir ivaretatt. Det kan være motstridende interesser mellom foreldre og barn, og en egen advokat som skal ivareta barnets interesser vil styrke barnets rettssikkerhet. Vi viser til forslag 2 om lavere aldersgrense for partsrettigheter, der vi sier mer om forslaget.

- Tilsynspersonordningen videreutvikles og profesjonaliseres for barn som bor utenfor hjemmet. Det bør stilles kompetansekrav til tilsynspersoner i tråd med kompetansekravene for å jobbe i det kommunale barnevernet. Det bør videre utvikles retningslinjer for ordningen.

Vi anbefaler at talspersonordningen avvikles. Vi mener at en barneadvokat vil kunne ivareta ansvar for å få frem barns synspunkter i de ulike rettsprosessene i tillegg til å ivareta barnets interesser. Videre skal barnevernsarbeideren i det kommunale barnevernet ha kunnskap om barnets synspunkter, sammen med at det alltid vil være andre voksne som er i dialog med barnets om dets ønsker og preferanser som barnevernstjenesten skal formidle.

Når det gjelder tillitspersonordningen, så mener vi at denne kan avvikles som et formelt system, men integreres i praksis som en uformell støtte for barnet. Dette er å anse som en normal måte å møte noe ukjent og kanskje skremmende på for alle mennesker, og bør normaliseres også innenfor barnevernet. Det er derfor viktig at barnet hele tiden får informasjon om og at det tilrettelegges for at de kan ha med seg en voksen de har en god relasjon til og tillit til i møte med barnevernet. For små barn kan dette også være viktig, selv om barnet ikke selv kan peke på hvem dette skal være. Det kan eksempelvis være en ansatt i en barnehage eller en tante hvis det ikke er aktuelt at dette er foreldre.

Vi anbefaler videre at statsforvalters ressurser styrkes for å sikre nødvendig tilsyn i barnevernsinstitusjoner.

Forslag 2 Lavere aldersgrense for partsrettigheter

På et generelt grunnlag mener vi at forslaget om lavere aldersgrense for partsrettigheter ikke er riktig vei å gå. Med grunnlag i barnekonvensjonen er det mange stater som på ulike måter styrker barns rettslige status. Vi vet at våre nordiske naboer både har innført 12-års grense og 10-års grense de siste årene. Vi vurderer likevel at dette virkemiddelet ikke er det som vil styrke barnevernsbarns rettssikkerhet og trygghet.

I dag er det mulighet å innvilge partsstatus for barn ned til 12 år i barnevernssaker. Dette er noe som i liten grad er benyttet slik vi forstår det.

Vårt alternative forslag er at det tydeliggjøres i lovs form at det skal gjøres en individuell vurdering av om det skal gis partsrettigheter for barn mellom 12-15 år ut fra sakens karakter, alder og modenhet når de kommer i kontakt med barnevernstjenesten. Dette vurderingsarbeidet bør det lages nasjonale faglige veiledere for.

Vår skepsis til forslaget om å innvilge partsstatus fra 12 år er at partsstatus i seg selv ikke sikrer god ivaretakelse av barnets livs- og omsorgsbetingelser, eller at det sikrer en meningsfull og utviklende medvirkning. Dette kan også være en ytterligere belastning for barnet, da de med partsstatus skal forholde seg aktivt til mange ulike forhold, og blir stilt ovenfor valg også på det prosessuelle planet som barn vanligvis skal slippe å forholde seg til. De kan bli utsatt for press knyttet til de beslutninger de blir stilt overfor av andre parter. Dette er i tillegg barn som har levd og lever med store belastninger, og som kanskje ikke er i stand til å overskue muligheter og konsekvenser av det de blir stilt overfor. Deres behov er å få sikret en trygg, stabil og utviklende omsorgssituasjon.

Generelt sett er det behov for å se på ulike sektorers regler knyttet til barns rettigheter og status, for om mulig å legge grunnlaget for å harmonisere rettsregler som gjelder barn i Norge i større grad. Dette fordi det kan synes som noe inkonsekvent når en ser på de ulike reglene. Eksempelvis er stemmerettsalder 18 år, seksuell lavalder er 16 år, kriminell lavalder er 15 år, og helserettslig myndighetsalder er 16 års alder. Barn som vurderes for plassering på behandlingsinstitusjon i barnevernet innvilges alltid partsstatus.

Videre er det behov for å sikre de barnefaglige og barnevernsfaglige perspektivene innenfor de rettslige prosessene. Det er for eksempel viktig å se på hvordan de ulike rettslige prosessene kan gjøres mer barnevennlige uavhengig av barnets alder og status.

Medvirkning som prosess og som en rettighet for barn i alle aldre

Vi mener medvirkning som sådan ikke skal være annerledes om en har partsstatus eller ikke. Barnevernstjenesten skal uansett sikre at barn får uttale seg og være med å påvirke beslutninger som tas. Det krever kompetanse og tid å styrke barns mulighet til å være aktive medvirkere i egen sak. Et ensidig juridisk svar på involvering av barn, kan gjøre ivaretagelsen av barnet og sikring av barnets beste vanskeligere, dvs. den faglige oppgaven enda mer kompleks og utfordrende, der det også må tas hensyn til de belastninger barnet står i. Vi er derimot enige i at når det kommer til eventuelle tvangsinngrep, så bør barn i alle aldre sin rettssikkerhet styrkes, slik at barneperspektivet og barnets perspektiv kommer frem og ikke forsvinner på bekostning av de voksnes behov.

Vi har som nevnt under forslag 1 oppstilt et alternativt forslag for at barns rettssikkerhet som sådan skal ivaretas bedre når det gjelder situasjoner hvor ulike tvangsinngrep vurderes. Vi mener alle barn uansett alder bør få oppnevnt en barneadvokat når det tas skritt i barnevernssaken med forslag om tvangsinngrep. Barneadvokaten bør få samme informasjon om foreldres advokat, og skal ivareta barnets interesser, og tilrettelegge for dialog med barnet ut fra dets alder og modenhet om det som foregår, og bringe frem informasjon og råd til de ulike aktørene.

En barneadvokat kan etter vårt syn bidra til å styrke barnets prosessuelle rettigheter, og være en nøytral person med oppgave å bidra til å sikre at barnet får nødvendig informasjon og kan respondere, at ting går riktig for seg og være en buffer for barnet mellom de to aktørene som ofte kan ha ulikt syn på hva som vil være til barnets beste: barnevernstjenesten og foreldre. De kan også være viktige bidragsytere i samtaleprosesser. Det er på et vis underlig at denne ivaretakelsen i dag er avhengig av partsstatus hos barnet selv. Selv om en innvilger partsstatus for 12-åringer, vil alle barn under 12 år ha svekkete prosessuelle rettigheter.

Vi vurderer at ordningen med bistandsadvokater der barn av en eller annen grunn er berørt i straffesaker er noe å skjele til, og ikke minst ordningen som finnes i barnelovens § 61 første ledd nr. 5 der barn kan få oppnevne en advokat eller annen representant til å ta vare på deres interesser når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for vold eller på annet vis blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare.

Vi mener ordningen med barneadvokat bør lovfestes, slik det er gjort i barneloven, med evt. forskrifter for å konkretisere ytterligere.

Forslag 3 Snever unntaksbestemmelse om å nekte innsyn i opplysninger

Vi mener dette forslaget faller bort som følge av våre alternative forslag. Videre kan det være at det evt. er tilstrekkelig dekket i forvaltningsloven. §19 2.ledd b, da dette handler om en vurdering av barnets beste.

Forslag 4 Momentliste for å vurdere innvilgelse og fratakelse av partsrettigheter

Vi er enig i at det bør utarbeides retningslinjer, men at dette knyttet til en skjønns messig vurdering om et barn under 15 år bør innvilges partsrettigheter. Det kan for eksempel handle om tilfeller der barna er veldig uenige med sine foreldre, eller der barnet anses å ha nytte av å ha partsstatus på bakgrunn av sin situasjon og modenhet.

Forslag 5 Aldersgrense på 15 år for å samtykke til frivillige tiltak

Vi vurderer at det er en inkonsekvens i utvalgets forslag her, fordi det foreslås partsrettigheter fra 12 år, men at retten til å samtykke til hjelpetiltak er 15 år. Vi er uansett enige i dette da vi mener partsrettigheter bør ligge på 15 år.

Forslag 6 Overprøving av vedtak som innebærer at barnet må flytte

Vi er ikke enig i dette og mener ikke dette skal reguleres. Vi mener det må henge sammen med alder for partsrettigheter, da kan en anke beslutningen. Vi mener dessuten at dette kan svekke ivaretakelse av barn som er uten omsorgsbase fordi foreldrene av ulike årsaker ikke kan ivareta dem.

Dersom et barn er uenig i flyttingen og vedtaket som gjøres i barnevernsnemnda, uavhengig av alder, skal dette selvsagt tas hensyn til. En må jobbe med å finne løsninger som ivaretar barnets behov og ønsker. Dette er en del av vurderingen av hva som er til barnets beste og uansett et ansvar barnevernstjenesten også har i dag.

Forslag 7 Overprøving av barnevernstjenestens vedtak om hjelpetiltak i hjemmet

Vi er enige i dette, og det ligger allerede i nåværende lov, se Statsforvalterens klageportal: https://www.statsforvalteren.no/portal/barn-og-foreldre/barn-og-unges-rett-til-a-klage-pa-barnevernet/

Forslag 8 Informasjon om klagemuligheter

Det ligger allerede i forvaltningsloven at barnevernstjenesten har plikt til å informere om å klage til statsforvalter. Informasjon om overprøving til nemnd ligger i informasjon om partsrettigheter.

Vi vil bemerke at ressurssituasjonen hos statsforvalter medfører lang behandlingstid av klager. Dette er krevende for alle parter, det kan påvirke barnets situasjon negativt. Vi mener ressursene hos statsforvalter må styrkes, og dette er et av områdene som må prioriteres sammen med tilsynsfunksjonen for barnevernsinstitusjonene.

Forslag 9 Barnevernet gis ansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere.

Vi stiller oss fullt ut bak dette, og håper at Norge fremover kan sikre alle barn like rettigheter.

Det må bety at barn og unge som bosettes i kommunene får bistand fra det kommunale barnevernet. Utvalget har ikke hatt oppmerksomhet rundt hva som møter disse barna og ungdommene etter bosetting i kommunen. I dag er det ikke barnevernets ansvar å ivareta disse barna, men kommunens. Det er ulikt fra kommune til kommune hvordan dette ivaretas. Dagens ordning er at kommunen får særskilt tilskudd i fem år etter bosetting for enslige mindreårige flyktninger i tillegg til at det utløser ordinært tilskudd. Barnevernstjenesten kan gis ansvar for disse barna, men det er opp til kommunen hvordan de organiserer arbeidet med målgruppen.

Vi anbefaler at det rettes mer oppmerksomhet mot hvordan bosetting i kommuner fungerer for denne målgruppen. Det bør nedfelles hvordan barnas rettigheter til omsorg, beskyttelse, oppfølging og medvirkning etter bosetting i kommunen ivaretas. Vi mener at dette må tilligge det kommunale barnevernets ansvar fullt ut, da dette er barn som er uten foresatte. Vi mener det bryter menneskerettighetene, jf. Barnekonvensjonens artikkel 22, at enslige mindreårige flyktninger ikke har samme rettigheter som barn oppvokst i Norge når det kommer til en trygg oppvekst. Videre vil det at det kommunale barnevernet får ansvar for disse barna, sikre dem rett til ettervern frem til fylte 25 år.

Et annet aspekt er at det er lite kvalitetssikring rundt kommunale botiltak for denne målgruppen, både med tanke på materielle forhold, det faglige tilbudet og deres rettigheter. Det er dermed flere forhold vi mener må følges opp i tillegg til at barnevernet ved Bufetat får ansvar for de mellom 15-18 år i asylsøskerfasen.

Beslutninger i barnevernet

Kapittel 11 Prinsippet om barnets beste og skjønnsutøvelse

Forslag 10 Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste

Flere av momentene ligger allerede i ny barnevernslov, som egne paragrafer. Vi støtter at § 1 kan utvides med de momentene som ikke er omtalt i dagens lov. Dette henger godt sammen med kunnskapsmodellen som ligger til grunn for Barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK) som kommunene skal integrere i nye fagsystemer: https://bfk.bufdir.no/

Forslag 11 Forbedre mulighetene til å ha med en støtteperson i møte med barnevernet

Vi støtter dette forslaget, og mener det er viktig at det utredes hvordan ulike støttefunksjoner kan utvikles slik at foreldre kan oppleve god støtte underveis i kontakten med barneverns-tjenesten. Kulturkoordinator kan være et viktig tiltak her. Vi vil samtidig bemerke at barne-vernstjenesten har et ansvar for å utvikle en god samarbeidsplattform med foreldrene, og vi mener grunnmodell for hjelpetiltak kan være til god hjelp i å sikre dette bedre enn i dag.

Vi vurderer det også som riktig at en i de mer alvorlige sakene orienterer om muligheten for å engasjere en advokat, og vi mener som sagt jf. forslag 2 at barna også bør ha barneadvokat.

Forslag 12 Tydeligere veiledning for involvering av barn og foreldre i saksbehandling

Vi støtter dette forslaget fullt ut. Vi vil samtidig bemerke at grunnmodell for hjelpetiltak også kan være til hjelp her, der det også ligger verktøy og anbefalinger knyttet til å skape forutsigbarhet og god kommunikasjon underveis i et barnevernsforløp som kan ha overføringsverdi til alle faser i en barnevernssak.

Når det gjelder tolk, så er dette også et spørsmål om ressurser og kompetanse. Det må sikres at det er kvalifiserte tolker tilgjengelig på de språk det er behov for, barnevernstjenestens egne budsjetter må kunne dekke behovet for kvalifiserte tolker, og barnevernsarbeiderne må ha kompetanse i bruk av tolk. Ved oppfølging av bruken av tolk i barnevernstjenesten, bør det føres statistikk over tolkens kategori og oppfordres til å bruke tolk med høyest mulig kategorisering.

Forslag 13 Ny modell for barnevernets arbeid med undersøkelser

Vi støtter dette med unntak av å sette inn enda en frist knyttet til avklaringsfasen, jf. punkt 3. En undersøkelse består av mange aktiviteter og lovkrav. Det tar tid å bli kjent med familier og etablere tillit, det tar ofte tid å få informasjon inn og en ny frist inn i denne fasen tror vi vil virke mot sin hensikt, og kan svekke kvalitet fremfor å styrke kvalitet. Vi er enige i at frivillige hjelpetiltak bør kunne settes inn i en undersøkelsesfase, men en trenger ikke en ny frist for å kunne gjøre dette.

Ved at undersøkelsesarbeidet systematiseres bedre, blant annet gjennom nye fagsystemer og barnevernsfaglig kvalitetssystem, mener vi at barnevernstjenestene får et bedre grunnlag for å utvikle en mer differensiert praksis knyttet til type saker. Mange tjenester praktiserer allerede i dag en gradering av saker, blant annet Trondheim og Kristiansand.

Når det gjelder punkt 4, så aktualiserer dette noe som kan virke som motstridende intensjoner i dagens lov da det står både at undersøkelsen ikke skal være mer omfattende enn nødvendig og samtidig at en skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon. Hvordan dette skal forstås bør tydeliggjøres på et generelt grunnlag.

Forslag 14 Bistand ved henleggelse av undersøkelsessak

Vi støtter dette forslaget.

Forslag 15 Bedre kunnskap om det forebyggende tilbudet

Vi støtter dette forslaget.

En rapport med foreløpige resultater av barnevernsreformen fra Menon Economics og NTNU Samfunnsforskning viser at reformendringene gir insentiver til forebygging, men at det er fare for at kommunene nedprioriterer kvalitet. Eksempler på dette kan være oppfølging av fosterhjem eller utfordringer med å tilby barn og unge med behov for barnevernstjenester rett hjelp til rett tid. Sentrale forutsetninger for å lykkes er at det gjøres kommunale prioriteringer knyttet til kapasitet og at det bygges kompetanse for å jobbe forebyggende. Evalueringsrapporten peker på grunnleggende prinsipper for å lykkes med reformen og vurderinger av risiko. For barnevernet kan det være risiko dersom satsning på barnevernet nedprioriteres til fordel for forebyggende innsats. For barnevernet handler reformen om en satsning på å bygge opp kompetanse og tiltak som ikke har vært eksisterende tidligere, samtidig som det satses på forebyggendearbeid. Nedprioritering av barnevernet og reduksjon av kvaliteten på barneverntjenester kan føre til at barn får et dårligere tilbud enn de kunne fått og blir varig skadelidende.

Dette betyr etter vårt syn at myndighetene må følge nøye med på om kommunene bygger opp det nødvendige spesialiserte barnevernsfaglige tilbudet for å møte barn og unge med behov for barnevernstjenester sine behov. Vi mener også at stortinget gjennom statsbudsjettet bør styrke ressursene til det kommunale barnevernet gjennom øremerking til konkrete satsninger, jf. vår innledning.

Forslag 16 Presisere vilkåret for frivillige plasseringer

Vi er enige i at det er viktig å få mer kunnskap om frivillige plasseringer og forutsetningene for og oppfølgingen av disse. Rammene rundt og vilkårene for frivillige plasseringer er i utgangspunktet er godt ivaretatt, og slik sett at forslaget allerede er ivaretatt i dagens lov. Det gjelder også evaluering og vurdering av tiltaket, da dette skal skje hver 3. måned.

Forslag 17 Utrede formålet med frivillige plasseringer

Utvalget stiller spørsmål ved om frivillige plasseringer benyttes i riktige saker samtidig som de mener det bør kunne benyttes i flere saker. Vi støtter forslaget om at det søkes mer kunnskap om frivillige plasseringer og om det kan egne seg for flere situasjoner enn i dag.

Forslag 18 Utrede legalitetskontroll for frivillige plasseringer

Vi støtter ikke at dette utredes. Barnevernstjenesten kan vedta frivillige hjelpetiltak og foreldre har klagerett til Statsforvalteren (enkeltvedtak) og anledning til å trekke samtykke. Vi mener forslaget undergraver barnevernstjenestens vurderinger og foreldres kompetanse og ansvar for sine barn.

Dersom det er eller oppstår uenighet mellom barn og foreldre om frivillige plasseringer kan det være at beslutningsprosessen ikke lenger bør basere seg på frivillighet, men at en forbereder en sak til barnevernsnemnda for at de kan fatte beslutningen.

Forslag 19 Utrede bruk av samtaleprosess i saker om frivillig plassering

Vi støtter ikke dette med samme begrunnelse som for forslag 18. Videre vil dette kunne forsinke prosessen. Det kan være at samtaleprosesser som metode bør utvikles lokalt i det kommunale barnevernet, men det bør ikke skje i regi av barnevernsnemnda.

Forslag 20 Veiledningsmateriell og oppfølging av regionale forskjeller

Det støttes at en kan utforme veiledningsmateriell, men det dekkes i utgangspunktet allerede gjennom at barn i frivillige plasseringer skal følges opp på lik måte som barn plassert på andre måter.

Vi mener det er viktig å se på regionale forskjeller, ikke bare på dette området, men også på mange andre forhold. Det finnes allerede forskningskunnskap og statistikk som belyser dette.

Forslag 21 Forskning og utredning om frivillige plasseringer og frivillige tiltak i barnevernet

Vi støtter dette og oppfatter at dette henger tett sammen med forslag 17.

Kapittel 14 Akuttiltak

Forslag 22 Plan for implementering av veiledningsmateriell

Det er litt uklart for oss hva dette forslaget innebærer. Statsforvalter og Bufdir har et ansvar for å bidra til å opplyse barnevernstjenestene om ulike veiledere og retningslinjer. Kommunene har et ansvar for å etterleve disse.

Det som etter vårt syn er en utfordring i barnevernstjenestene er at det treffer mange nye ting på en gang, og at det lokalt må foretas prioriteringer av hva som skal legges vekt på å implementere ned til barnevernsarbeidere til hvilken tid. Videre er det i mange tjenester ikke avsatt ressurser for å drive utviklings- og implementeringsarbeid. Vi mener at det kan stilles krav til barnevernstjenestene om å ha planer for oppfølging av ulike veiledere og retningslinjer, men dette bør følges opp med midler fra sentralt hold. Ressurssituasjonen i det kommunale barnevernet er svært sårbar, og som vist til tidligere så mener vi at en over statsbudsjettet bør øremerke midler til særskilte satsninger.

Forslag 23 Tverrfaglig spesialistvurdering av barn som akuttplasseres

Vi støtter ikke forslaget. Barneverntjenesten bør selv inneha den kompetansen som trengs for å gjøre vurderinger og kan innhente nødvendig kompetanse i egen organisasjon hvis det er nødvendig. Dette er et av forslagene som vi mener undergraver barnevernets arbeid, der det lages nye ordninger som vanskeliggjør og byråkratiserer barnevernstjenestens arbeid. Den kompetansen utvalget mener bør ligge i en tverrfaglig spesialistvurdering bør ligge hos barnevernstjenesten. Behovet for å drøfte saker, og se på saker på nye måter dersom det ikke skjer ønsket endring eller utvikling er noe barnevernstjenesten må legge til rette for inne hos seg selv, og ikke måtte ut for å få.

Vi mener heller ikke at tverrfaglig helsekartlegging er gjennomførbart og hensiktsmessig for barn som akuttplasseres. Den tverrfaglige helsekartleggingen krever at barnevernstjenesten oversender relevant informasjon, noe en ikke alltid har for nye barn i barnevernet, og det er en prosess som tar tid selv om selve kartleggingen bare varer en dag. Kanskje kunne en vurdert at dersom barnet fortsatt er plassert etter 6 måneder så skal dette vurderes både for de som akuttplasseres og for de som plasseres frivillig. Det er viktig at dette ikke benyttes overfor barn som i utgangspunktet er velfungerende og som på grunn av kriser eller sykdom for en tid må bo et annet sted. For disse kan en slik kartlegging bli en ekstrabelastning.

Vi vurderer at nasjonalt forløp for barnevern - kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus, er et forløp som lokalt kan bidra til å sikre at helsefaglig kompetanse utfyller den barnevernsfaglige kompetansen i saker som krever dette.

Vi kommenterer samme tema under forslag 86.

Forslag 24 Frister for saksbehandlingen ved frivillige akuttplasseringer

Vi støtter ikke forslaget. Der barn akuttplasseres uten samtykke må kommunen fremme begjæring innen 6 uker (omsorg) eller 2 uker (atferd). Ved § 3-2 er akuttplasseringen å anse som et frivillig hjelpetiltak og vedtaket opprettholdes så lenge barneverntjenesten i dialog med foreldrene og barnet vurderer at behovet er til stede. Evaluering av hjelpetiltak skal skje regelmessig og minimum hver 3. måned. Se også vårt svar på forslag 16. Vi mener dette er tilstrekkelige rammer, og at en frist for å avklare barnets fremtidige omsorgssituasjon innen seks uker etter plassering er uhensiktsmessig, og kan skape unødig støy.

Det er mange grunner til at barn ikke bor hjemme for kortere eller lengre perioder, vi mener at kravene til evaluering av tiltak sikrer grunnlag for justering, og at det alltid er et mål om å ha et barn boende midlertidig kortest mulig tid.

Forslag 25 Mer kunnskap om akuttiltak

Vi støtter forslaget.

Mindretallsforslag om behandling av klagesaker i ordinær nemnd

Vi støtter ikke forslaget. Vi mener dagens ordning ivaretar nødvendig rettssikkerhet.

Kapittel 15 Nemds- og domstolsbehandling av barnevernssaker

Forslag 26 Retningslinjer for nemndas og domstolens behandling av barnevernssaker

Vi støtter forslaget. Det er for stort kunnskapsmessig sprik mellom nemnder og domstoler.

Forslag 27 Mal for barnevernstjenestens begjæringer til nemnda

Vi støtter forslaget.

Forslag 28 Barnevernssaker må behandles av dommere med nødvendig kompetanse

Vi støtter forslaget.

Forslag 29 Nødvendig kompetanse om urfolk og samiske barn og familier

Vi støtter forslaget.

Forslag 30 Liste over advokater i barnevernssaker

Vi støtter forslaget. Vi mener at denne listen da må inkludere oppdrag som barneadvokater, jf. vårt forslag til forslag 2.

Forslag 31 tydeligere prosedyrer for saksforberedelser i nemnda

Vi støtter forslaget, selv om en skulle kunne forvente at dette skal ivaretas allerede i dag.

Forslag 32 Økt skriftlighet

Vi støtter intensjonen i forslaget om å effektivisere prosessen, men mener det må ses nærmere på hva slags områder av en sak som egner seg særlig for skriftlige fremstillinger, og hva som er viktig at fremmes og drøftes muntlig. Det kan være viktig for eksempel for foreldre å fortelle sitt syn til barnevernsnemnda.

Forslag 33 Tidsfrister for saker om yngre barn

Vi vurderer ikke at dette forslaget er nødvendig. Det er generelt kort berammingstid nå, og dette handler mer om kapasitet i barnevernsnemndene enn om å sette en frist. En kan evt. vurdere om det er behov for at særskilte saker skal prioriteres.

Forslag 34 Gjennomgå lagmannsrettens kompetanse i ankesaker

Vi støtter forslaget.

Forslag 35 Utrede kortere og mer effektiv saksbehandling i nemnd- og domstol

Vi støtter forslaget, og det ber ses i sammenheng med forslag 31og 32.

Forslag 36 Bedre digitale løsninger i nemnd og domstol

Vi støtter forslaget.

Forslag 37 Nemnda må legge føringer for plasseringssted

Vi støtter ikke forslaget. Vi mener at dette er en kompetanse som fortsatt bør ligge hos barneverntjenesten. Føringer og hvilke hensyn som må ivaretas og hvordan tiltaket skal tilpasses barnets omsorgsbehov vil komme frem av saksfremlegg og gjennom nemndsbehandlingen. Det er barnevernstjenesten som vil inneha nødvendig kunnskap og kompetanse knyttet til å foreta de konkrete vurderingene av plasseringssted.

Forslag 38 Gjennomgang av regelverket og praksis i atferdssaker

Vi støtter forslaget.

Forslag 39 Utredning av barnets rett til privatliv

Vi støtter forslaget.

Forslag 40 Kriterier for vurdering av sakstyper som er egnet for samtaleprosess

Vi støtter forslaget. Dette kan gi god støtte for barnevernstjenesten og for kommunikasjon med partene om ordningen.

Vi har i høringen om forskrift for samtaleprosess i februar 2023 anbefalt at saker etter § 4-24 i dagens barnevernlov ikke egner seg for samtaleprosessmodellen, og at forskriften derfor må avgrense dette. Begrunnelsen er at dette er ungdom i svært utsatte og sårbare situasjoner. Verdifull tid kan gå til spille, der tiden en kunne brukt til å stabilisere ungdommens situasjon og starte et behandlingsløp ikke blir benyttet til dette. Blant annet kan det medføre at ungdom får lengre tid på akuttinstitusjon og mindre tid i behandling-sinstitusjon. En annen utfordring er at vi ikke mener at Bufetat kan holde plasser ledige i påvente av samtaleprosess, da dette gjør det enda mer utfordrende enn i dag å dimensjonere dette tilbudet riktig for at ungdom skal få rask og god hjelp.

Forslag 41 Evaluering av samtaleprosess

Vi støtter forslaget.

Forslag 42 Utrede om samtaleprosess kan benyttes «forebyggende»

Vi støtter ikke forslaget, jf. vårt svar på forslag 19. Vi mener det er uheldig dersom barnevernsnemnda får utvidet ansvar. Dette undergraver barnevernstjenestens legitimitet og kompetanse. Det kan være at samtaleprosessmodellen kan utvikles på lokalt nivå, og da er det i så fall dette som bør understøttes fra myndighetenes side.

Kapittel 16 Sakkyndige i barnevernssaker

Forslag 43 Tilgangen til å benytte sakkyndige avgrenses til nemnd og domstol

Vi støtter ikke forslaget om at bruk av sakkyndige avgrenses. Vi mener barnevernstjenestene og kommunene kan avgjøre dette selv. Se også forslag 23 og 86.

Av hensyn til faglig forsvarlighet må det kommunale barnevernet sikre seg tilgang til mer spesialisert kompetanse på en del områder. Det bør skjer innenfor egen kommune, ved å ansette personer i barnevernstjenesten.

Det kan være at Bufetat kan representere spesialisert fagkompetanse og gjøre den tilgjengelig for kommunene som ønsker dette. Da må Bufetat kunne bygges opp som et kompetansemiljø på en annen måte enn i dag. Bufetat har av ulike årsaker vært en uforutsigbar samarbeidspartner, og rollen som tjenesteleverandør er under press. Rollen som kompetanseaktør og det å være en støtte for kommunenes fagutviklingsarbeid mener vi har et større potensiale enn det som er utnyttet i dag. Særlig for mindre kommuner kan det være viktig å få støtte på utviklingsarbeid, men også for større kommuner er Bufetat viktig for eksempel knyttet til bruk av familieråd. Vi mener det bør utredes hvilken rolle og hvordan Bufetat kan oppfylle sin rolle på en bedre måte enn i dag. Til grunn for en slik utredning må det ligge informasjon fra kommunene om hva slags behov de har på kort og lang sikt. Vi mener denne analysen mangler i dag.

Forslag 44 Krav til sakkyndiges arbeid og rapport

Vi støtter forslaget. Det er viktig at innholdet i en forskrift er koblet tett opp mot det faglige grunnlaget som barnevernstjenestene jobber etter, jf. blant annet forslag 10.

Forslag 45 Krav til den sakkyndiges mandat

Vi støtter forslaget. Vi mener at en i utformingen av kravene til utformingen av mandatet må sikre at det ikke legges en norm som er for omfattende, men at en fortsatt kan engasjere sakkyndige for å utrede et mer begrenset område. Dette for å unngå unødig belastninger for det det gjelder og store kostnader.

Forslag 46 Utredning av innføring av stikkprøvekontroll

Vi støtter intensjonen i forslaget, men vil bemerke at barnesakkyndig kommisjon allerede har et ansvar for kvalitetssikring. Mer enn innføring av stikkprøvekontroll kan det være behov for å se på hvordan denne kvalitetssikringen foregår. Sakkyndige rapporter blir ofte veldig førende for en sak, og en må sikre at det er grunn for tillit til dette instituttet.

Forslag 47 Krav til spesialkompetanse hos sakkyndige

Vi støtter forslaget.

I tillegg: Det bør stimuleres til at flere fagkyndige og sakkyndige har barnevernsfaglig kompetanse. Mange barnevernspedagoger har klinisk kompetanse gjennom videreutdanninger, mastere og kliniske godkjenninger som er på samme nivå som blant annet psykologspesialister. Det bør iverksettes et arbeid for å sikre at disse benyttes mer systematisk som fagkyndige og sakkyndige, og det bør utvikles program særskilt rettet mot barnevernspedagoger for å oppnå nødvendig kompetanse, som en fordypning basert på den nye masteren i barnevern som er forbeholdt barnevernspedagoger.

Forslag 48 Utrede krav til bruk av to sakkyndige og om fagkyndige bør involveres i saksforberedelser

Vi mener dette er en ressursbruk på et feil nivå, med feil begrunnelse. Vi er enige i at sakkyndige bør ha et faglig miljø de kan lene seg på. Dette er strukturer som kan initieres av myndighetene. Videre så har barnevernstjenestene utredet barnets situasjon, og sakkyndiges mandat skal være avgrenset. Vi mener det kan være grunner for at fagkyndige kan være med å lage sakkyndiges mandat.

Vi viser også til forslag 47 der vi beskriver behovet for å engasjere flere barnevernspedagoger som fagkyndige og sakkyndige.

Tiltak når barn bor utenfor hjemmet

Kapittel 18 Foreldre og barns rett til samvær og gjenforening

Forslag 49 Tydeligere føringer til innholdet i oppfølgingen av foreldre

Dette kan bidra til bedre kvalitet på planene og vi støtter forslaget gitt at det fortsatt sikres en individuelt barnevernsfaglig skjønn i utformingen.

Forslag 50 Utredning av samtaleprosess for å fastsette oppfølgingsplaner

Jf. vårt innspill på forslag 19 og 42 så mener vi at dette i så fall må være lokale samtaleprosesser. Vi mener det er å byråkratisere noe som barnevernstjenesten må finne løsninger for hvordan skal gjøres på en forsvarlig måte ved at nemndas system skal brukes, og undergraver barnevernstjenestens legitimitet.

Forslag 51 Oppsøkende krisehjelp for å støtte foreldre etter omsorgsovertakelse

Vi støtter intensjonen i dette forslaget. Vi mener samtidig det ikke bør opprettes et nytt tilbud her, men benytte eksisterende tilbud Det bør være familievernets oppgave å gi krisehjelp, i tillegg til at barnevernstjenesten har et ansvar for å sikre at riktige kommunale instanser og andre samarbeidsaktører engasjeres for foreldrene.

Forslag 52 Presisering av familievernets ansvar

Vi støtter dette forslaget, se svar på forslag 51.

Forslag 53 Tydeliggjøring av plasseringers antatte varighet og endringsbehov i avgjørelser om omsorgsovertakelse

Vi støtter forslaget om at varighet skal fremgå dersom det er grunnlag for det, men mener varighet ikke konkretiseres utover om det er antatt langvarig eller en mer kortsiktig plassering. Fastsettelse av ulike frister eller antatt varighet som konkretiseres, gjør at fokus blir mer på tid enn på de kvalitetsmessige aspektene. Det er allerede mange ulike tidsfrister og varighetsantakelser som presser fokus. Godt endringsarbeid tar tid, og barneverns-tjenestene har ofte jobbet med endringsarbeid lenge før en omsorgsovertakelse begjæres.

Vi støtter delen av forslaget som handler om at det tydelig skal fremgå hvilke endringer som må skje for at foreldre kan få tilbake omsorgen for barnet.

Forslag 54 Krav om oppfølging av barn og foreldre ved og etter gjenforening

Vi støtter forslaget.

Forslag 55 Klargjøre beste praksis for å fremme gjenforening

Vi støtter forslaget. Vi tror det er viktig å utforske dette området mer. Dette er komplekse saker å jobbe med. I en sak kan det kanskje ikke være nok kunnskap som tilsier at gjenforeningsmålet skal oppgis, mens tiltakene som settes inn ikke bidrar til at foreldrene gjøres bedre i stand til å ivareta barnet sitt. Beste praksis må fokusere på hva slags mål som settes og hvilke aktiviteter som er ønsket, og på hvordan dette skal gjennomføres på kort og lang sikt. Dette henger også sammen med barnets behov for forutsigbarhet og ro i ny omsorgssituasjon. Se også forslag 71 om oppvekstadopsjon.

Forslag 56 Klargjøre beste praksis ved gjennomføring av samvær.

Vi støtter forslaget, som også henger tett sammen med forslag 55.

Kapittel 19 Fosterhjem og kapittel 20 Institusjon

Vi vil her vise til Barneombudets nylige rapport «Blod er ikke alltid tykkere enn vann», som kommer med relevante forslag om hvordan fosterhjemsinstituttet kan styrkes for barns beste. Vi tenker den rapporten gir et viktig supplement til utvalgets forslag.

Forslag 57 Klargjøring av ansvarsdelingen mellom fosterforeldre, barnevernstjeneste og foreldre.

Vi støtter forslaget.

Forslag 58 Større beslutningsmyndighet til fosterforeldre

Vi støtter forslaget.

Forslag 59 Utredning av ordninger for oppfølging og veiledning av fosterhjem for barn med urfolks- og minoritetsbakgrunn

Vi støtter forslaget.

Forslag 60 Faglig anbefaling om rådslag ved flytting

Vi støtter forslaget, og formålet må være det samme når en vurderer flytting ut av hjemmet, at en søker å aktivere løsninger i familie og nettverk. Her kan det brukes ulike tilnærminger og metoder.

Forslag 61 Forskning og kunnskap om fosterhjem

Vi støtter forslaget.

Forslag 62 Faglige og økonomiske rammevilkår for fosterhjem lovfestes.

Vi ser ingen grunn til at økonomiske vilkår for fosterhjemmene skal inn i lovverket. Dette kan reguleres via veiledere og evt. i forskrifts form. Andre rammevilkår som veiledning, oppfølging og avlastning kan reguleres på samme måte.

Forslag 63 Utredning av rekrutteringsstrategi

Vi støtter forslaget.

Forslag 64 Bruk av institusjon må begrunnes særskilt

Vi støtter i utgangspunktet forslaget, men mener dette følger av dagens lovverk allerede da det alltid skal begrunnes for valg av tiltak, og at dette ikke gjelder institusjon særskilt. Vi mener ikke at institusjon skal anses som siste utvei, men være en del av en helhetlig tiltakskjede som styres av

Vi ser frem til Barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport, med håp om at barnevernsinstitusjonene kan få avklart sin rolle og funksjon på en bedre måte enn i dag. Vi mener også det er viktig å se på bruk av institusjon og fosterhjem i en større sammenheng, og ikke kategorisere dette som to ulike tiltak der den ene foretrekkes fremfor den andre. Barn har ulike behov og det kan være ulike veier til hvordan de kan få den beste hjelpen. Vi mener det må sikres et variert og differensiert plasseringstilbud, og her kan institusjonene spille en viktig rolle på kort og lang sikt for det enkelte barn.

Forslag 65 Fosterhjem tilpasset barns behov for relasjon, omsorg og behandling

Vi støtter at det utvikles tilbud i fosterhjem som kan ivareta barna. Dette må imidlertid ses i sammenheng med utvikling av barnevernsinstitusjonene, jf. vår kommentar på forslag 64. Det må også sikres rammebetingelser rundt disse fosterhjemmene for at en skal lykkes.

Spesialiserte fosterhjem som tilbud må avgrenses mot behandlingsfosterhjem, som er institusjonaliserte fosterhjem med en behandlingstilnærming og med en avgrenset varighet.

Spesialiserte fosterhjem er hjem som skal ta imot vanskelig plasserbare barn som har behov som ikke kan imøtekommes i ordinære fosterhjem og ordinære fosterhjem med forsterkninger som f.eks. frikjøp, ekstra avlastning og lignende. Spesialiserte fosterhjem er fosterhjem som er spesialiserte i to henseende; egenskaper ved fosterhjemmene, som utdanning og/eller opplæring og egenskaper ved den oppfølging/veiledning de mottar, som går på graden av tett oppfølging og faglig kvalitet på veiledningen.

Bufetat skal ha bistandsplikt for denne type hjem og involvere private tilbydere dersom de ikke finner fosterhjem. Kommunens ansvar for valg og godkjenning av aktuelle fosterhjem skal opprettholdes slik det er i dag. Det er kommunen som har omsorgsansvaret for barnet. Skjønn knyttet til valg av fosterhjem for det enkelte barnet skal ikke kunne overlates til Bufetat selv ved spesialiserte fosterhjem som Bufetat har ansvaret for å fremskaffe.

Målgruppen for spesialiserte fosterhjem er barn som av en eller grunn ikke vil kunne passe inn og dra nytte av et ordinært fosterhjem og som av den grunn er vanskelig plasserbare. Det er kommunen som skal definere hvem som kommer inn under målgruppen i forbindelse med en henvendelse til Bufetat.

Forslag 66 Gjennomgang av tvangsregelverket

Vi vurderer ikke at det er behov for dette nå. Det er relativt nylig gjennomgått i forbindelse med ny barnevernslov, og det er et pågående arbeid blant annet i Barneverns-institusjonsutvalget. Vi vurderer at det i utgangspunktet er et godt system for dokumentasjon av tvang og klagemuligheter og det er tydelig at institusjonene skal jobbe forebyggende.

Forslag 67 Forskning på forebygging av alvorlige problemer og store hjelpebehov

Vi støtter forslaget. Vi mener dette må inkludere hvordan de ulike plasseringstiltakene og andre spesialiserte tjenester innenfor psykisk helse og rus, kan ses mer i sammenheng, for å støtte opp under barnets behov.

Kapittel 21 Kontinuitet og familieliv for barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre

Forslag 68 Plikt til å snakke med barn om tilhørighet kontinuitet og familieliv

Vi støtter intensjonen i forslaget, og mener dette allerede følger av dagens lovverk. Dette må ses i sammenheng med kunnskapsmodellen i barnevernsfaglig kvalitetssystem.

Forslag 69 Retningslinjer og veiledningsmateriell

Vi støtter forslaget.

Forslag 70 Forplikte barnevernstjenesten til å vurdere kontinuitet og familieliv for barn

Vi støtter intensjonen i forslaget. Dette avhenger av at barnevernstjenestene kan avklare om dette er å anse som en langvarig plassering der gjenforeningsmålet er oppgitt.

Vi støtter et syn på at det innen tre år etter en omsorgsovertakelse kan avklares hvorvidt barnet skal vokse opp i offentlig omsorg. Da vil foreldre kunne ha tid nok til å kunne nyttiggjøre seg de tiltak barnevernstjenesten plikter å iverksette med mål om gjenforening.

Vi mener at dersom barnevernsnemnda allerede ved første behandling fastslår at dette er en plassering av lang varighet, så må dette få konsekvenser for utforming av samværsplaner.

Forslag 71 Ny ordning med oppvekstadopsjon

Vi støtter ikke forslaget. Vi mener at det er mer å hente av å vurdere vanlig adopsjon, og at dette som barnevernstiltak bør utforskes nærmere. Ved slik adopsjon må det være lav terskel for at fosterforeldre som adopterer fosterbarn får barnevernsfaglig og annen støtte og hjelp. Videre bør adopterte sikres et lett tilgjengelig hjelpetilbud som barn, ungdommer og voksne. Videre mener vi at det ikke er en motsetning mellom vanlig adopsjon og opprettholde kontakt med opprinnelig familie, ofte omtalt som «åpen adopsjon».

Vi støtter intensjonen med forslaget om oppvekstadopsjon, men tror at ordningen med fosterhjem allikevel kan gi det beste rammeverket for barn som ikke adopteres på vanlig måte. På den ene siden må en se etter flere muligheter for å sikre barns stabilitet på kort og lang sikt mens de bor i fosterhjem, og samtidig vurdere om det er slik at flere barn bør adopteres av sine fosterforeldre.

Eksempelvis mener vi det tekniske rundt foreldreansvar som i dag er utfordrende knyttet til barns ulike praktiske behov, må kunne løses på andre måter enn overføring av foreldreansvar. Videre mener vi at en rettslig sett bør kunne regulere at foreldre ikke kan anke utover et gitt antall ganger, og ikke ut over et gitt antall år, for å sikre ro og skape forutsigbarhet for barnets omsorgssituasjon med basis i deres behov og ikke i om foreldres nåværende fungering. Videre vil det være utfordrende med en «pseudo-tilknytning» til det offentlige og barnevernet knyttet til en oppvekstadopsjon, og kan skape usikkerhet for fosterforeldre. Vi mener det kan gjøres tiltak i samarbeid mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre som gjør at belastningen av å være et offentlig hjem reduseres.

Et viktig aspekt i dette er hvorvidt barnevernstjenesten eller barnevernsnemnda tydeliggjør formålet med plasseringen, om gjenforening er målet eller ikke. En tydeliggjøring av hvordan dette kan praktiseres både i saksfremlegg fra barnevernstjenesten og nemndsvedtakene fra barnevernsnemnda vil i seg selv kunne bidra til større forutsigbarhet og ro for barn i fosterhjem og gi et tydeligere mandat for barnevernstjenestene og fosterhjemmene.

Det er viktig at barnet selv tar del i vurderinger av dette ut fra sin alder og modenhet. Det gjelder også hva slags kontakt de ønsker med sine foreldre og andre fra opprinnelig familie etter at det fastslås mer tydelig at barnet skal vokse opp i fosterhjem.

Forslag 72 Oppfølging av opprinnelige foreldre

Begrepet «opprinnelige foreldre» eller «biologiske foreldre» bør erstattes av «foreldre».

Vi støtter ellers forslaget i hovedsak, se vårt innspill til forslag 51.

Forslag 73 Samtykke til besøkskontakt

Vi mener samtykke bør ligge på 15 år, jf. vårt innspill på forslag 2 om partsrettigheter. Dette utelukker ikke at barns meninger skal tillegges sterk vekt, dette gjelder alle barn i ulike aldre.

Forslag 74 Besøkskontakt med søsken

Vi støtter forslaget.

Forslag 75 Rett til oppfølging etter adopsjon og oppvekstadopsjon

Vi støtter forslaget, men er usikre på om oppvekstadopsjon er et egnet grep.

Forslag 76 Forskning på adopsjon som barnevernstiltak

Vi støtter forslaget.

Kapittel 22 Ettervern for gode overganger til voksenlivet

Forslag 77 Implementering av Barnevernsfaglig kvalitetssystem

Vi støtter forslaget. Dette henger sammen med Grunnmodell for hjelpetiltak for ettervern som er utviklet, og som vil integreres i BFK. Et viktig poeng her er at aktivering av samarbeids-partnere og etablering av samarbeid er viktig når det skal planlegges for ettervern.

Vi vil bemerke at det krever å innføre nye systemer og modeller i barnevernstjenestene, og dette er noe departementet må sikre at det avsettes midler til for at det skal nå alle kommuner så fort som mulig. Se vårt forslag til særskilte satsningsområder som trenger øremerkete midler i kommunene.

Forslag 78 Føringer om ettervern i Barnevernsfaglig kvalitetssystem

Vi støtter forslaget, og som i forslag 77 vil vi vise til Grunnmodell for hjelpetiltak for ettervern, der dette arbeidet allerede er gjort.

Forslag 79 Utvikling av hjelpetiltak og oppfølgings- og losfunksjoner

Vi støtter forslaget og viser til vår kommentar på forslag 77 om ressurser.

Forslag 80 Presisering av ansvarsdeling mellom barnevernstjenester

Vi støtter forslaget, men kanskje burde en lagt inn føringer knyttet til at det er en forventning at kommuner tar ansvar dersom det er hensiktsmessig og ønsket, selv om ungdommen ikke opprinnelig kommer fra kommunen. Kanskje kunne det fulgt en kompensasjon fra opprinnelig kommune til bostedskommune for å sikre at ansvar ikke overføres vilkårlig.

Forslag 81 Representasjon i ettervernsfasen

Jf. vårt innspill til forslag 1 så støtter vi ikke dette. Vi vurderer at en heller kan se på tilsynsførerfunksjonen knyttet til slik representasjon.

Systemer for bedre rettsikkerhet og kvalitet

Kapittel 24 Organiseringen av barnevernet

Forslag 82 Tydeligere føringer om beste praksis

Vi støtter forslaget.

Forslag 83 Nasjonalt opplæringsprogram for å implementere beste praksis

Vi støtter forslaget og ser dette som en videreføring av tjenestestøtteprogrammet som er gjennomført overfor en del kommuner de senere år. Vi tror det er riktig å prioritere kommuner med utfordringer i tjenestetilbudet.

Samtidig: en slik opplæring har liten effekt dersom turnover og sykemeldinger hos ledere og ansatte gjør at kompetansen ikke setter seg i veggene og får virkning for kvalitet i møte med barn og familier. Derfor mener vi at en parallelt med et slik program må ha et program for stabilisering av tjenesten i seg selv. Kanskje må en doble antall ansatte for at en skal kunne ha et utgangspunkt for å bygge et mer robust fagmiljø. Dette mener vi må inngå i departementets satsninger fremover for barnevernsfeltet.

Ikke minst: At det kommunale barnevernet er en barnevernsfaglig spesialisttjeneste, betinger sterke støttestrukturer utenfor kommunen for å sikre en kunnskapsbasert og faglig forsvarlig forankret utvikling. Bufdir og Bufetat, Statsforvalterne, KS, ulike kompetansemiljø mv. må fortsette å jobbe for å støtte opp under kommunenes og barnevernets virksomhet, gjennom samarbeid og samskaping. Fagutvikling gjennom forskning, faglige føringer, tiltaksutvikling, utprøving av nye modeller, bistand til implementering i kommunene mv. er viktig og kan ikke overlates til kommunene. Videre tror vi at det er viktig å kunne innhente særlig juridisk og psykologfaglig bistand inn saksforløp, særlig i de mest alvorlige og komplekse sakene.

Forslag 84 Evaluere og følge opp bruken av barnevernsfaglig kvalitetssystem

Vi støtter forslaget. Det er viktig at departementet understøtter kommunenes arbeid med nye fagsystemer der BFK er integrert, og innføring av grunnmodell for hjelpetiltak over hele landet jf. våre forslag om økonomiske satsninger for barnevernfeltet.

Forslag 85 Tydeligere krav til hva som er en forsvarlig barnevernstjeneste

Vi støtter forslaget. Dette henger sammen med infrastruktur rundt barnevernet. Parallelt med å stille krav må det bygges en hensiktsmessig struktur for støtte til det kommunale barnevernet som henger sammen. Vi viser her til våre løsningsforslag i innledningen.

Det tar tid å bygge og utvikle robuste organisasjoner som kan gi faglig forsvarlig barnevern på alle nivå. Investering i organisasjonsutvikling for barnevernstjenestene vil på sikt kunne gi bedre tjenester. Det finnes eksempler på kommuner og barnevernstjenester som har tatt dette på alvor, og i dag kan sies å være gjennomsyret av en god læringskultur der barns beste løftes som det viktigste perspektivet å inneha. Ofte vil mer modne organisasjoner skåre høyt i ulike kvantitative indikatorer som settes fra myndighetenes side (lite fristbrudd, få klager, færre tvangsvedtak mv.), de har lav turnover og fornøyde ansatte med høy kompetanse, de har mange samarbeidsarenaer med andre instanser og tjenester, og ikke minst, barn, ungdom og foreldre er jevnt over fornøyde med samarbeidet og hjelpen de får.

Forslag 86 Krav om tverrfaglige spesialistvurderinger i komplekse og krevende saker.

Vi støtter ikke forslaget og viser her til vår kommentar under forslag 23.

Forslag 87 Utredning av ansvarsoverføring

Vi støtter ikke forslaget om en utredning av ansvarsoverføring, og støtter utvalgets mindretall her. Vi tror ikke at en slik utredning er hensiktsmessig, og vi ser ikke at en ansvarsoverføring løser organisatoriske og faglige utfordringer på bedre måter enn at det er et kommunalt ansvar. Det er også nettopp igangsatt en barnevernsreform som gir mer ansvar til kommunene, og det er kommunene som er nærmest barn og unge.

Gjennom ny barnevernslov løftes ansvaret for å avdekke og forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker overordnet sett til kommunene. Det vil være opp til kommunene hvordan de organiserer dette. Barnevernets kjernemandat er fortsatt å kunne vurdere barn og unges livs- og omsorgsbetingelser. Det karakteristiske ved å jobbe med barnevern er å håndtere usikkerhet om barns ve og vel, både om hva de lever med, og om hvilke beslutninger som vil være best for fremtiden. Mange barn lever i utfordrende, utsatte og uakseptable livs- og omsorgssituasjoner, og barnevernet skal iverksette nødvendig dialog, samarbeid og utviklings- og endringsarbeid for at barnets beste skal ivaretas. Dette ansvaret sitter tusenvis av barnevernspedagoger og barnevernsarbeidere og deres ledere med i dag i kommunene. Et sentralt fokus må derfor være på hvordan dette arbeidets status og betingelser får riktig oppmerksomhet, fordi vi tror nøkkelen til bedre kvalitet og rettssikkerhet i stor grad ligger her. Heller enn at oppgaver som dreier seg om mer alvorlige inngripende tiltak skal tas vekk fra det kommunale nivået, mener vi at det kommunale nivået må styrkes, fordi det er i kommunen barn, ungdom og deres familier leves, og der utfordringer og problemer kan løses. Vi viser til forslag 85, der vi mener fokuset må rettes.

Forslag 88 Regionale fagmiljøer som kan bistå kommunene

Vi støtter ikke forslaget uten forbehold. Vi viser til våre kommentarer i forslag 23 og 43.

Vi mener kompetansen må være tilgjengelig i eller nært kommunene. Det kommunale barnevernet må sikre seg tilgang til mer spesialisert kompetanse på en del områder. Det kan skje innenfor egen kommune, ved å ansette folk med kompetanse i barnevernstjenesten.

Bufetat kan være en aktør som kan bistå kommuner som ikke selv kan etablere nødvendig kompetansenivå i egen kommune eller i samarbeid med andre. Vi viser til forslag 43 der vi sier noe om hvordan et slik tilbud bør innrettes.

Forslag 89 Mer ensartede og forpliktende andrelinjetilbud fra Bufetat

Vi støtter intensjonen i forslaget, som vi oppfatter handler om at Bufetat blir en mer forutsigbar og nyttig samarbeidspartner for det kommunale barnevernet. Vi viser til våre kommentarer til forslag 23, 43, 86, og 88.

Forslag 90 Organisatorisk skille mellom Bufdir og Bufetat

Vi mener at Bufdirs rolle som fagdirektorat tydeligere bør skilles fra Bufetat som tjenesteleverandør og kompetanseaktør. Bufdir er direktorat for hele barnevernsfeltet, men det kan nok oppfattes i en del sammenhenger at det er en sammenblanding av aktiviteter som handler om direktoratsrollen og det utøvende leddet Bufetat.

Vi mener Bufetats funksjon som 2. linje (tilbyr tiltak og tjenester direkte til barn) og som kompetanseaktør (bistå i å sikre kompetanse i kommunene) er viktig for det kommunale barnevernet. Det bør være kommunene som er premissleverandører for det faglige tilbudet heller enn direktoratet. Kommunenes behov og preferanser er koblet til kravet om faglig forsvarlighet og de føringer som departement og direktorat legger, men i dagens system kommer ikke dette til anvendelse av Bufetat på en god nok måte. Vi mener departementet kan være etatseier, og at dette kan fungere bedre enn at Bufetat er tett koblet på Bufdir.

Vi mener det bør ses på hvordan Bufetat kan bli et tydeligere og mer forutsigbart støttesystem for kommunene gjennom sin regionsoppbygging eller på nasjonalt nivå, og viser til de andre forslagene der vi har kommentert Bufetat. Vi viser til våre kommentarer til forslag 23, 43, 86, 88 og 90.

Forslag 91 Sterkere sanksjoner overfor kommuner med vedvarende svikt

Vi støtter forslaget. En forutsetning for forslaget er at statsforvalter har nødvendige ressurser for å drive slike prosesser på gode måter i samarbeid med kommunene det gjelder. Videre henger forslaget sammen med hvordan det legges til rette for å styrke små kommuner i lite befolkete områder.

Kapittel 25 Samarbeid og tidlig innsats

Forslag 92 Videreutvikle og spre kunnskapsbaserte tiltak

Vi støtter dette og vil understreke at dette også må gjelde også barnevernsfaglige tiltak, i tillegg til helsefaglige og skolefaglige, eksempelvis MST-CAN eller FFT. Det er kostnadskrevende og ressurskrevende å implementere kunnskapsbaserte tiltak, og bør inngå i departementets satsninger til kommunene.

Forslag 93 Skoletilbud for ungdom i tiltak utenfor hjemmet

Vi støtter forslaget.

Forslag 94 Bedre oppfølging av utsatte gravide

Vi støtter forslaget. Alle kommuner bør kunne ha tilgang på «Sammen på vei».

Forslag 95 Oppfølging av kommende førstegangsforeldre med egen barnevernserfaring

Vi støtter dette. Vi vil bemerke at “tiltak fra barnevernet” er en stor målgruppe. Vi tror «Sammen på vei» er en viktig innfallsport til å gi god hjelp, der barnevernet kan kobles på.

Kapittel 26 Tilsyn, kontroll og læring

Forslag 96 Spre bruken av tilsynsmøter for å samordne tjenestetilbud

Vi vurderer at kommunene selv etter nye formuleringer i alle velferdslovene om samarbeid, må undersøke om og ta ansvar for at lovene etterleves. Dette er noe statsforvalter kan etterspørre i sine rapporteringer, og evt. følge det opp i konkrete møter med kommunen. Det er ikke sikkert at det er et mål i seg selv å spre bruken av tilsynsmøter, men heller fokusere mer på at kommunene leverer.

Forslag 97 Gjennomgang av dagen tilsyns- og kontrollordninger

Vi støtter forslaget.

Forslag 98 Mer effektive og tilgjengelige klagemuligheter i enkeltsaker

Vi oppfatter at dette finnes allerede: https://skjema.no/SF/klage_barnevern?noprompt=true

Forslag 99 Krav om rask respons

Vi støtter forslaget. Dette henger også sammen med ressurssituasjonen hos statsforvalter, i dag tar det lang tid å få svar, mens kommunene har veldig korte svarfrister.

Forslag 100 Strammere tidsfrister for behandling av klager på vedtak

Vi støtter dette. Se også svar på forslag 99.

Forslag 101 Mer tilgjengelig informasjon om klageprosessen

Vi støtter forslaget.

Forslag 102 Økt kompetanse i tilsynsarbeid på velferdsområdet

Vi støtter forslaget.

Forslag 103 Utrede reduksjon i volumkrav til statsforvalternes institusjonsbesøk

Vi støtter ikke forslaget, og viser til vår kommentar på forslag 1.

Kapittel 27 Godkjenning av personell i barnevernet

Forslag 104 Evaluering av ordningen med skikkethetsvurdering i utdanningene til arbeid i barnevernet

Vi støtter forslaget.

Forslag 105 Utredning av krav om uttømmende og utvidet politiattest

Vi støtter forslaget.

Forslag 106 Krav om jevnlig oppdatering politiattest

Vi støtter forslaget.

Forslag 107 Utrede utvidet varslingsplikt for uautorisert personell

Vi støtter forslaget. Vi mener at autorisasjon ikke er et hensiktsmessig kvalitetssystem for barnevernspersonell og støtter utvidet varslingsplikt for uautorisert personell.

Kapittel 28 Åpenhet, dialog og tillit i barnevernet

Forslag 108 Barnevernsportalen – et nettsted for all informasjon om barnevernet

Vi støtter forslaget. Bufdir.no dekker mye av dette i dag. En slik portal bør drives av Bufdir.

Forslag 109 Harmonisering av barnevernsloven og tvisteloven i spørsmål om åpenhet i media

Vi støtter ikke forslaget. Vi er usikre på grunn av vern av barns trygghet og rettssikkerhet.

Forslag 110 Brukerforum i kommunene

Vi støtter forslaget. Det er viktig at departementet tar inn over seg at det er ressurskrevende å etablere og drive slike brukerforum, og at det kreves en ekstra innsats for å lage gode lokale planer for at brukererfaringer settes i system og innvirker på kvalitetsforbedrings-arbeid. Dette bør derfor inngå i departementets økonomiske satsning for barnevernsfeltet som vi snakke om innledningsvis.

Forslag 111 Nasjonal rapportering om rettstilstanden i barnevern opp mot BK og EMK

Vi støtter forslaget.

Kapittel 29 Forskning- og kunnskapsutvikling

Forslag 112 Statistikk og basisinformasjon om barn og familier i utsatte situasjoner

Vi støtter forslaget.

Forslag 113 Forsknings- og analysesentre om barn og unge i utsatte situasjoner

Vi støtter intensjonen i forslaget, og mener dette bør legges til allerede eksisterende fagmiljø.

Forslag 114 Krav om barne- og ungdomsperspektiv i forskningen

Vi støtter forslaget.

Forslag 115 Et samordnet system for å forstå og vurdere forskningsetikk, personvern og barns rettigheter i forskningen

Vi støtter forslaget.

Forslag 116 Utvikling og implementering av kunnskapsbaserte tiltak

Vi støtter forslaget. Arbeidet med Grunnmodell for hjelpetiltak er et godt eksempel på et slikt arbeid. Samtidig er det viktig at det kan være kontinuitet og stabilitet i hvilke miljø som skal bidra med implementering og kvalitetssikring fremover for de ulike tiltakene som utvikles. For kommunene er det veldig mange ulike aktører en skal samarbeid med, og noen ganger kunne det vært en fordel om noen funksjoner kunne blitt samlet på færre aktører.

Forslag 117 Database over kunnskap og kunnskapsbaserte tiltak

Vi støtter tiltaket. Bufdir har gjort en utredning om dette, blant annet med utgangspunkt i Ungsinn. Det er viktig at dette skjer samordnet, der en samler fremfor å fragmentere ansvar.

Forslag 118 Forskning og utvikling for å dekke sentrale kunnskapshull

Vi støtter forslaget.