Høringssvar på NOU 2023:7 fra Barnevernsnettverket
Kort presentasjon av høringsinstansen
Barnevernsnettverket består en gruppe personer med ulike fagbakgrunner som har blitt engasjert i dette samfunnsområdet fordi man på forskjellig vis har kommet nær prosesser hvor barnevernet har vært involvert. Vi har med andre ord sett barnevernsarbeid i praksis. Felles for oss er at system-avvikene i barnevernet har blitt tydelige for oss. Disse avvikene, konsekvensene av dem og hvordan de rammer barna, har skapt et engasjement for å ville gjøre en innsats for å forbedre dette.
NOU 2023:7 er svar på et anmodningsvedtak fra Stortinget av 06.10.2020, om å, sitat: “sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.”
Rapporten gir med sine 550 sider inntrykk av å være resultat av et omfattende og grundig arbeid. Den favner bredt, hvilket samsvarer med en oppfatning av at “alt henger sammen med alt”; mer spesifikt at alt som skjer i barnevernet har direkte eller indirekte betydning for rettssikkerheten. Vi lurer på om ikke arbeidet hadde stått seg bedre med et betydelig mer spisset fokus på kjerneelementene i rettssikkerhetskonseptet.
NOUen preges av mange gjentakelser og repetisjoner hvor samme tema tas opp over flere kapitler. Dette gjør i seg selv at rapporten blir unødvendig tidkrevende å lese og få god oversikt over.
Volumet skyldes ikke faglig grundighet
Det fysiske omfanget gjenspeiler dessverre ikke den faglige grundigheten og soliditeten som man bør kunne forvente av et ekspertutvalg. Rapporten presenterer flere steder gode beskrivelser av tilstanden og forholdene i barnevernssystemet, men på mange områder er beskrivelsene dessverre preget av ønsketenkning og ufunderte antakelser: Man beskriver forholdene slik de skulle vært i henhold til regelverk og forventet praksis, ikke slik de faktisk er . Vi har identifisert en rekke mangler i vurderingsgrunnlaget som ikke kan forklares med hensiktsmessig avgrensning av et stort felt, og for et ekspertutvalg tenker vi at det er en alvorlig feil.
Når man setter sammen et utvalg med noen av landets mest profilerte eksperter innen de relevante fagdisipliner burde man også kunne forvente gode analyser av de forhold som beskrives. Dessverre skuffer rapporten stort på dette punkt; analysene er generelt grunne og overflatiske. Løsningsforslagene preges derfor av svært varierende kvalitet, hvor noen av dem vil være direkte skadelige for barna og deres rettssikkerhet dersom de innføres.
Et eksempel på manglende dybdeanalyser er gjentagende bruk av ulike varianter av termer som alle gir inntrykk av stor grad av en slags tyngde i saksporteføljen: Stadig henvises det til “alvorlige saker” (n=18), “sammensatte saker” (n=3), “komplekse saker” (n=36), “vanskelige saker” (n=3) osv. uten at disse begrepene er definert.
Mangel på definisjon resulterer i en uklar oppfatning som fort tolkes som en ullen kombinasjon av stort omfang, alvorlighetsgrad og problemstyrke - en tordensky man ikke kan ta på eller gjøre noe med, men som er truende og farlig. Men en barnevernssak er aldri mer kompleks enn livet selv. Det handler om helse, økonomi, arbeid, bolig, trivsel, mestring og respekt for den enkeltes integritet og naturgitte forutsetninger. Det handler ikke om konsepter som er uforståelige for “vanlige folk”, som konsekvensen av stringteorien i teoretisk fysikk.
De angitte termene blir ofte brukt om saker hvor familien tar til motmæle mot barnevernets ufunderte påstander og feil i saksfremstillingen, eller der fagfolk kommer inn og korrigerer barnevernets oppfatning. Når barnevernet da nekter å endre sitt syn i samsvar med den faglig baserte vurderingen eller de faktiske forhold, blir saken “vanskelig” og “kompleks” for barnevernet. At privat part eller fagfolk ønsker å bidra til at saken fremstilles med et korrekt faktagrunnlag burde ikke være grunnlag for å klassifisere en sak med “stor kompleksitet”.
Påvirkes av særinteresser
Den manglende innsikten og dybdeanalysen fører til at utvalgets synspunkter, meninger og løsningsforslag lett påvirkes av andre kilder. Vi ser eksempelvis tydelige avtrykk av at FO og Fosterforeldreforeningen har fått ri sine særinteresser, ofte til tross for at utvalget annet sted eksplisitt har påpekt utfordringer som skyldes nettopp altfor god adgang til å få oppfylt disse særinteressene.
Man har ikke sett sammenhengene og forbindelsene mellom de ulike forholdene som er kritikkverdige, og forslagene til løsning, nettopp fordi man har beveget seg på overflaten og ikke gått i dybden. Dette er ikke kritikk av FO, Fosterforeningen eller andre aktører - deres jobb er å ivareta sine medlemmers interesser. Deres jobb er IKKE å kjempe for barnas interesser. Kritikken går til utvalget som ikke håndterer de ulike aktørene slik særinteresseaktører må bli behandlet: med stor bevissthet om deres interesser og rolle og med målrettet innhenting av kontradiktorisk informasjon.
Samtidig vil vi be utvalget, gjerne også andre, reflektere over konseptet “representativ brukerorganisasjon for barn i barnevernet”. Hvor mange av barna i barnevernet må være medlemmer for at man skal kunne kalle en slik organisasjon representativ? Hvordan må medlemmene være rekruttert for å ivareta representativiteten? Barn i barnevernet er ikke i posisjon til å opprette og drive en organisasjon på egen hånd - de trenger hjelp av voksne: I hvilken grad påvirker disse voksenpersonene barnas synspunkter, strategi og hvordan de legger fram saker og meninger? Forstår de voksne egentlig barnas perspektiver, ønsker og behov? I hvilken grad farges de av sine egne oppfatninger, bakgrunn etc.? Og ikke minst: Hvordan har barna blitt påvirket av den som sendte bekymringsmeldingen, av barnevernets saksbehandlere og kontaktpersoner, av fosterhjem eller institusjonsansatte, av tilsynsførere og andre kontakter, av helsearbeidere og andre som kommer inn i sakene? Er det i det hele tatt mulig å skape en sant representativ brukerorganisasjon for barn som ikke påvirkes av voksne hjelpere? Vi ser fram til debatten.
Begrepsbruken gir vekstvilkår for skadelig aktivisme
At sakene gjennomgående betegnes med begrep som kommuniserer stor grad av alvor/kompleksitet/betydning, gir mange effekter: Det gir først og fremst status , som igjen gir grunnlag for å be om mengder av ressurser og grunnlag for å bli prioritert i ulike sammenhenger. Og det utløser følelser som igjen utløser aktivisme. Aktivisme tilsidesetter vanlige etiske grenser og innfører aksept for å bryte lover og regler fordi aktivismen tillegges ekstraordinæritet som overgår de forhold regelverket er laget for. Kombinasjonen av følelser og “alvorstyngde” er ekstra gjennomtrengende og ukonfronterbar, og blir dermed også ekstra farlig.
I klartekst betyr det at barnevernsansatte føler seg berettiget til å bryte lover fordi de oppfatter at jobben er så ekstraordinært viktig at samfunnet aksepterer bruddene; som om de har fått «licence to kill».
Side 351: “Basert på den kunnskapen som foreligger” - hvilken kunnskap? S. 352: “en rekke tiltak” - hvilke tiltak? Mangelen på presisjon i både begrepsbruk og henvisninger gjør rapporten utflytende og vanskeliggjør en god samfunnsdebatt preget av høyt presisjonsnivå, om innholdet i utvalgets arbeid og vurderinger.
Dette blir særlig problematisk når personer med hands on innsyn og erfaringer med en rekke saker kan dokumentere eller gjengi en motsatt virkelighetsbeskrivelse, altså at det ikke er generell enighet om “den kunnskapen som foreligger”.
Manglende samsvar mellom argument og konklusjon
Med henvisning til ny barnevernslov og ny barnevernsreform angis det problemer med å beskrive nåtilstanden i barnevernet fordi “Det er satt i gang en rekke større tiltak for å styrke kvaliteten …”, og disse har naturligvis ikke fått komme fullt til uttrykk ennå. Men utvalget slår selv bena vekk under refleksjonen ved å påpeke at: “Det er likevel høyst usikkert om endringsprosessene som pågår vil kunne løse de mer grunnleggende og strukturelle problemene …”. Altså trenger de ikke ta hensyn til denne lange rekken av tiltak , og veien skulle ligge åpen for en god og presis analyse av nåsituasjonen i barnevernet.
Kunnskapstilfanget, slik det uttrykkes gjennom referanselisten, preges i overraskende stor grad av det forskningsmiljøet som utvalgslederen er en del av. Vi har tidligere nevnt at vi på den annen side har identifisert en rekke mangler i vurderingsgrunnlaget som ikke kan forklares med hensiktsmessig avgrensning av et stort felt.
Utvalget gjengir et “behov for å gjøre omfattende systemendringer for å sikre barn rettssikkerhet”: “Utvalget har mindre tro på at det vil ha vesentlig effekt å lappe videre på eksisterende ordninger, gjennom flere presiseringer i regelverket, innføring av flere rutiner og gjennom nye enkeltstående kompetansetiltak (s. 15).”
NOUens løsningsforslag er likevel et lappverk av småjusteringer på det eksisterende systemet, ingen fundamentale endringer av hvordan staten Norge behandler barn og familier som trenger hjelp. De griper ikke tak i de grunnleggende problemene som etaten Barnevern har: holdninger, kultur og kompetanse, spesifikt hvilken kompetanse som mangler og hvilken som trengs hvor.
Hovedtemaet, rettssikkerhet, blir til dels druknet i omfanget av rapporten, og selv om drukningen skjer på grunt vann overlever ikke hensikten med Stortingets anmodningsvedtak: Å sikre barna i Norge god rettssikkerhet i møte med norske myndigheter.
Begrepet rettssikkerhet blir omtalt i lange vendinger men er ikke klart definert, og flyter derfor ut i alle retninger. Begrepet behandles - også i mandatet - som om det er gjennomgående enighet om og forståelse av hva definisjonen på rettssikkerhet er, men ikke noe sted, verken i juridiske eller generelle leksikalske kunnskapskilder, har man funnet en klar definisjon på begrepet uten at teksten umiddelbart flyter ut i beskrivelser av hvilke forhold som påvirker rettssikkerheten. Utvalget burde sett dette og avklart hva Stortinget konkret mente med begrepet rettssikkerhet i sitt vedtak, og deretter spisset arbeidet inn mot det det ble spurt om. Vi tolker trontaledebattens innhold og vedtakets form til å be om noe som rapporten ikke leverer, men som hadde vært av enorm betydning for helsen og velferden til norske barn og deres familier, gjennom beskyttelse av barnas rettssikkerhet.
KOnklusjon: Rapporten underkjennes
Vi mener NOU 2023:7 bør underkjennes da den ikke svarer på mandatet, og vi vil i det følgende komme inn på noen få av de mange svakhetene ved rapporten.
Mandatet inneholder etter vår mening i seg selv noen vesentlige mangler som ikke skal tillegges utvalget:
I tillegg virker kravet om å “se hen til andre lands lovgivning og praksis” formålsløst når det ikke samtidig stilles krav til evaluering eller dokumentasjon av disse landenes kvalitet, god eller dårlig, på deres sosialtjeneste, eller krav om at man måtte gå ut over egen kulturkrets og søke tanker, holdninger og ideer fra samfunn som ikke er likt vårt eget.
Det er også underlig at utvalget ble bedt om å komme med forslag om lovendringer halvannet år etter at man fikk en flunkende ny barnevernslov, som igjen erstattet en lov som kun var 30 år gammel og som var endret og korrigert 44 ganger i løpet av sin virketid, og som (altså 92-loven) heller ikke var utsatt for omfattende kritikk fra brukerne, dvs. de som hadde opplevd loven i praksis.
Rettssikkerhetsbegrepet
Mandatet definerer, som nevnt annet sted, ikke begrepet rettssikkerhet. Utvalgsleder Skivenes definerer imidlertid sin oppfatning av rettssikkerhet i dette foredraget, fra 4.06 min. ut i opptaket, sitat: “Rettssikkerhet handler veldig enkelt om at man skal følge loven, det skal være likhet for loven og det skal være rettferdighet”.
KILDE: https://www.youtube.com/watch?v=XDxTW4QhVeA&ab_channel=BergenGlobalCMI%2FUiB
Vi har stusset over fokuset på likhet og rettferdighet - er ikke det heller rettighetsprinsipper framfor rettssikkerhetsprinsipper? Vi har derfor søkt etter en klar definisjon på “rettssikkerhet” i ulike kilder og blitt presentert for svært ulike svar. De fleste blander definisjonen med forutsetningene for å oppfylle den. Det ser likevel ut til at de fleste kildene kan enes om følgende kjerne :
Rettssikkerhet handler i første omgang om borgerens vern mot uriktig eller tilfeldig inngripen eller maktbruk fra myndighetenes side .
Lignende begrep fra andre fagfelt
Et lignende begrep er ordet “pasientsikkerhet” fra helsefeltet. Det er av Helsedirektoratet definert slik:
“ Med pasientsikkerhet mener vi at pasienter ikke skal utsettes for unødig skade eller risiko for skade som følge av helsetjenestens innsats og ytelser eller mangel på det samme .”
Deretter følger noen vurderings- og kvalitetskriterier og en nærmere beskrivelse av forutsetninger for å oppfylle definisjonen:
Trygge og sikre tjenester er en av grunnsteinene ved god kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Tjenester av god kvalitet er:
· Involverer brukerne og gir dem innflytelse
· Samordnet og preget av kontinuitet
· Utnytter ressursene på en god måte
· Er tilgjengelige og rettferdig fordelt
Pasientsikkerhet er et bredt og komplekst kunnskapsområde, og henger derfor tett sammen med flere av dimensjonene ved god kvalitet enn trygge og sikre. Som forskningsfelt har pasientsikkerhet fått økt oppmerksomhet både politisk og faglig særlig etter 2000-tallet… (osv.) KILDE: https://www.itryggehender24-7.no/om-pasientsikkerhet
I en masteroppgave i rettsvitenskap fra januar 2018 defineres rettssikkerhet slik:
“ Rettssikkerhet skal enkelt sagt sikre den enkelte fra overgrep og vilkårlige inngrep fra staten .
En effektiv klageordning er en viktig del av rettssikkerhetsgarantien. (...) For å sikre at for mye makt ikke samles på ett sted er det viktig at myndighet er fordelt mellom ulike offentlige instanser, samtidig som at det er viktig med åpenhet slik at det kan føres folkelig kontroll med forvaltningen. Rettssikkerhet er i kjernen av forvaltningsretten, og kan ses på som en forutsetning for at man skal kunne forsvare sine rettslige interesser.”
KILDE: https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/14577/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Vi mener vår definisjon av kjernen i rettssikkerhetsbegrepet samsvarer med Stortingets oppfatning, slik vi leser det ut fra Trontaledebattens innlegg om dette temaet 05.10.2020.
Ut fra den felles primære kjernen av rettssikkerhetsbegrepets definisjon, har vi nedenfor listet opp de faktorer vi mener er nødvendige å ta hensyn til, for å oppnå rettssikkerhet i barnevernet.
FAKTORER SOM ER RELEVANTE FOR RETTSSIKKERHETEN
1. Korrekt faktagrunnlag for vurderinger og beslutninger
a. Uriktige bekymringsmeldinger
b. Biased arbeid (selektiv innhenting av informasjon som støtter egen oppfatning) i undersøkelsesfasen
c. Manglende partsrettigheter
d. Sakkyndiges integritet
e. Reell brukermedvirkning for foreldre og barn i alle faser av barnevernssaken
f. Reell mulighet for kontradiksjon og etterprøvbarhet i alle faser av barnevernssaken
3. Kompetansen til barnevernsansatte (saksbehandler)
4. Kollegiale eller andre bindinger mellom ulike aktører i systemet (bindingene svekker barnets rettssikkerhet)
5. Reell klageadgang i alle faser av barnevernssaken (den som har mulighet til å identifisere feil, må også ha mulighet til å påpeke dette og få det vurdert)
6. Reell mulighet for å korrigere feil opplysninger om foreldre og barn (formidling av feil videre i prosessen må stanses)
7. Manglende personvern (deling av personopplysninger om foreldre og barn mellom offentlige instanser og andre)
8. Brudd på foreldreansvaret (en rettighet og et ansvar som er tillagt foreldrene skal ikke brytes uten hjemmel; loven er gitt av en grunn og til barnets beste)
9. Kritisk evaluering av systemet (ingen kvalitetsheving skjer uten kritikk: en etat må gjennomgå kritisk evaluering både på detaljnivå i hver enkelt sak, og overordnet på systemnivå for å se delene samlet og kunne dra de lengre linjene)
Utvalgets problembeskrivelse
PROBLEMANALYSEN ER FOR GRUNN, VEKT PÅ LIKHET OG RETTFERDIGHET BLIR FEIL
En god problemanalyse er essensiell ved enhver kvalitetsheving: Uten å kjenne problemet og dets årsaker kan man heller ikke finne treffsikre løsninger. Utvalget erkjenner at barnevernsfeltet har betydelige problemer, men de har etter vår mening ikke gått dypt nok i å forstå hvilke og hva som er årsakene . Dermed kan de heller ikke fjerne årsakene og løse problemene. Manglende fokus på selve kjernen i rettssikkerhetsbegrepet er en medvirkende årsak.
Mye vekt tillegges likebehandling og rettferdighet, i samsvar med deres definisjon av rettssikkerhet. Barnevern handler ikke om rettferdig og lik behandling, det handler om forståelse, om skreddersøm og tilpasning; om å gi rett hjelp til rett barn til rett tid. Da kan man ikke tro at alt blir bra bare alle får tilbud om PMTO. -Heller ikke at hjelpen ligger i et tilstrekkelig stort utvalg av slike metoder.
SKILLET MELLOM RETTIGHETER OG MAKTMISBRUK
Barnevernet er definert som en forvaltningsinstans. Forvaltning av lovverk og samfunnets ressurser er en avveining mellom 1), innfrielse av lovgitte rettigheter og 2), beskyttelse mot misbruk av makt. Det rettssikkerheten først og fremst skal ivareta, er å beskytte barna mot å bli fratatt sine foreldre uten god nok grunn .
Det å bli fratatt sine foreldre skader et barn. Et slikt inngrep kan derfor ikke legitimeres med mindre skaden som påføres barnet i hjemmet er netto større enn skaden barnet påføres ved å bli flyttet. I regnestykket må man ta med fordelene med å bli boende i hjemmet på den ene side, og de sannsynlige skader barnet vil bli påført i perioden under barnevernets omsorg slik disse dokumenteres av en lang rekke instanser, på den annen. Det er denne avveiningen barnevernet må gjøre, ikke veie «for og imot» om barnets rett til vern er sterkere enn foreldrenes rett til familieliv. Foreldres rett til familieliv er identisk med barnets rett til samme familieliv – sin egen familie.
Loven beskytter barna mot skadelig oppvekstmiljø; rettssikkerheten beskytter mot overdreven inngripen av hjelpemiddelapparatet.
Variasjon i tjenestetilbudet er tillagt for stor, og feil, betydning: “Hvor alle tenker likt, tenker ingen meget” (Walter Lippmann). Det blir ikke god rettssikkerhet ved at alle opplever det samme maktovergrepet. Korrekt endepunkt er kvalitet, men når man ikke vet hva kvalitet er, hvordan den skal måles eller finner eksempler på god kvalitet, har man lite å ta tak i. Dessverre har ikke utvalget fokusert på dette skismaet, hvilket ytterligere svekker NOUen.
EKSEMPEL PÅ INKONSEKVENT ARGUMENTASJON OG MANGLENDE EVNE TIL Å REVIDERE EGNE OPPFATNINGER: KOMMUNESTØRRELSE
Gjennom sitt fokus på likebehandling og rettferdighet som sentrale rettssikkerhetsprinsipper legger utvalget mye vekt på å vise at ulikebehandling er et betydelig rettssikkerhetsproblem som skyldes kommunestørrelse, og at små kommuner ikke greier å innfri kravene til godt barnevern. “Små kommuner” er omtalt 22 ganger og refleksjonene er fordelt over hele 5 kapitler (kap. 1, 4, 24, 25 og 30) + sammendraget.
Ref. kap. 24.5 er utvalgets mål et barnevern som kan sørge for gode og rettssikre prosesser i alle saker, og i alle deler av landet, og gi rett hjelp til barn og familier som er i en vanskelig livssituasjon. Utvalgets vurdering er at dette målet ikke er oppfylt.
De innrømmer samtidig at det ikke finnes mye forskning som tydelig dokumenterer kvalitetsforskjeller mellom små og store barnevernstjenester. Det er påvist svikt i store deler av det kommunale barnevernet, i både store og små barnevernstjenester.
Det er lavere saksmengde per årsverk i små kommuner enn i store. Ifølge FO bør dette sees som en styrke for små kommuner, i og med at FO i lang tid har krevd nasjonal norm for antall saker pr. ansatt (dvs. lavere saksmengde).
Utvalget påpeker at andelen med levekårsutfordringer er høyere i små kommuner enn i store. Dette knyttes til generelt dårligere kommuneøkonomi i små kommuner enn i store, uten at vi kan se at det argumentet er kildebelagt.
Som følge av denne antakelsen, påpekes det at “store kommuner i snitt tilbyr flere hjelpetjenester til barn og familier i barnevernet enn små kommuner (...) og mer utstrakt bruk av spesifikke metoder og tiltak som COS, PMTO, Marte Meo”.
Men utvalget bekrefter selv at dette argumentet ikke er relevant: Det foreligger ikke studier som viser forskjeller i effekt av kommunenes ulike hjelpetiltaksbruk, og effektene av de nevnte metodene er usikre i en barnevernskontekst (Christiansen 2015).
Utvalget har selv påpekt at levekårsutfordringer faller utenfor barnevernets ansvarsområde (kap. 25.2.2. s. 375). Hva som menes med det er uklart: Betyr det at barnevernet ikke skal hjelpe fattige familier, eller betyr det at barnevernet ikke kan begrunne en omsorgsovertakelse med at familien er fattig? Vi vet at begge deler forekommer; barnevernet sier i noen saker at «fattigdom er ikke noe vi kan hjelpe dere med» og overlater familien til seg selv, mens i andre saker blir barn omsorgsovertatt med begrunnelse i familiens svake økonomiske stilling.
Vi tenker at begge deler tydelig demonstrerer en kynisme som vi ikke ønsker i en hjelpeinstans.
Det er også påpekt at kommunene har ulike terskler for å starte en undersøkelse eller iverksette hjelpetiltak, men det påvirker tydeligvis ikke de små kommunene negativt: Det er påvist en høyere andel barn med barnevernstiltak i små kommuner enn i store. Små kommuner unnlater altså ikke å gripe inn i familier hvor det foreligger bekymring.
Om tjenester og tiltak for gravide og spedbarn viser utvalget: “risikoen for omsorgssvikt er lavere i de minste kommunene sammenlignet med de større…”
Andelen nybakte familier som får hjemmebesøk av jordmor varierer med kommunestørrelsen: i små kommuner (n=160) får 90,6 % besøk, i storbyene får bare 68,6 % besøk.
Utvalget fremstiller studier som går imot deres oppfatning med underminerende språk: “I den årlige kommuneanalysen foretatt av UNICEF for 2022 blir det hevdet (altså ikke “dokumentert” eller “vist”; vår anm.), at 8 av de 10 kommunene som gir best tjenestetilbud til barn og unge er små kommuner med befolkning under 10 000 innbyggere.” (s. 359). Litt lenger ned underkjenner utvalget hele rapporten med argumentet: …det er ikke gitt at denne type analyser sier noe om kvaliteten i tjenestetilbudet.”
Men gjør man et søk ser man at UNICEF-rapporten støttes av andre kilder: I rapporten «Norges best styrte kommuner - Kommuneindeksen 2022» fra Agenda Kaupang er disse kommunene rangert øverst:
Bare 3 av de 10 har innbyggertall over 10 000 (tallene i parentes angir ca. folketall for disse). Kvalitet på tjenestetilbudet er ett av målekriteriene.
https://www.agendakaupang.no/wp-content/uploads/2022/08/Norges-best-styrte-kommuner-Kommuneindeksen-2022_Agenda-Kaupang-11.08.22.pdf
Det påpekes i NOUen at kommunenes frie inntekter har en klar negativ effekt på bruk av hjelpetiltak fra barnevernet, dog ikke for plasseringer i fosterhjem og institusjon, men frie inntekter ser ikke ut til å forklare verken fordeler eller ulemper ved store versus små kommuner. Vi har ikke funnet dokumentasjon for at små kommuner har mindre frie inntekter enn store.
I kap. 24.1. sies det at “Svak kvalitet fremstår som et problem som kan gjelde både store og små barnevernstjenester.”
Utvalget innrømmer at man helt enkelt ikke vet hva kvalitet i barnevernet er og hvordan det kan detekteres: “…lite entydig hva som er god og anerkjent faglig praksis i barnevernets arbeid.” Likevel holder utvalget på sin oppfatning: “Funnene indikerer likevel at store barnevernstjenester har bedre muligheter og forutsetninger til å ta i bruk spesifikke metoder og tiltak.”
På s. 439, kap. 29.3.2, skriver utvalget: “(Forskningen på velferds- og barnevernsfeltet er sparsom og fragmentert, og) det er mangler i de teoretiske og empiriske forståelsesrammene og i oppfatningene om hva som er viktige drivere og forklaringer på tilstanden i feltet.” Igjen: Man vet altså ikke hva som gir god, hhv. dårlig, kvalitet i hjelpearbeidet. Da kan man heller ikke underkjenne andres studier med det som argument.
Å møte denne type inkonsistent argumentasjon og konklusjonstrekking burde sjokkere alle som ser den. Dessverre blir ikke vi sjokkert; vi har sett tilsvarende fra (den) aktuelle bidragsytere(n) tidligere. Det vi derimot er sjokkert over, er at dette tydeligvis blir akseptert av miljøet rundt vedkommende og av de som skulle være brukere av vedkommendes vitenskapelige og vitenskapelig baserte produksjon. Om det er frykt eller mangel på kompetanse som er årsaken er ikke godt å vite, men vi ser fram til den dagen da frittstående og kompetente personer bestemmer seg for å melde fra om dette på en måte som ikke lar seg overse.
Det er også i brukerfeltet gjort forsøk på å finne årsakssammenhenger som kunne forklare feil eller bidra til å finne løsninger på barnevernsutfordringene som er beskrevet i rapporten. Det har blant annet blitt gjort en kartlegging av hvilke kommuner eller tjenester som av innbyggere med direkte erfaring, ville karakteriseres som kritikkverdige og av dårlig kvalitet. Resultatet viste at blant de 52 kommunene som ikke ble fremhevet som dårlige, var 49 kommuner små (under 10 000 innbyggere).
https://ombarnevernet.wordpress.com/2020/11/08/over-50-barnevern-unngar-kritikk-fra-brukerne-lillesand-gran-og-elverum-utmerker-seg/
Konklusjonen på denne gjennomgangen må bli: kommunestørrelse er irrelevant for om barnevernstjenesten er god eller dårlig. Kommunestørrelse er ikke en faktor som har vært identifisert i brukermiljøet, det er ikke fremhevet som forklaringsvariabel i noen av de artiklene, bøkene, filmene, videoene eller annet materiale vi har sett formidlet fra ulike typer kilder; fra frilansjournalister til redaktørstyrte medier, fra ansatte i tjenesten til barnevernsbarn som har fortalt sin historie, fra politikere til nærstående.
Størrelse må forøvrig ikke forveksles med geografi og avstander, versus antall ansatte i den lokale tjenesten; dette er en reell utfordring i deler av landet. Men mye av dette kan i tiltakssammenheng kompenseres med videomøter og at fagpersoner med veilederkompetanse reiser dit de trengs.
I vurderingen av NOUens kvalitet og utvalgets arbeid, bør det legges vekt på at utvalget gjentagende bommer på å underbygge sine egne vurderinger. Man har, tross rekken av henvisninger, ikke greid å påvise AT kommunenes størrelse beviselig er årsak til problemer i tjenestene, eller at kvaliteten på tjenestene følger kommunestørrelsen, men foreslår likevel en rekke løsningsforslag som er i tråd med denne oppfatningen. Dette gjelder forøvrig for flere temaer, og er en betydelig svakhet i NOUen.
EKSEMPEL PÅ MANGELFULL AVDEKKING AV ÅRSAK TIL ALVORLIGE UTFORDRINGER: TURNOVER OG HVORFOR ANSATTE SLUTTER
Høy turnover er en av få faktorer som alle involverte parter - myndigheter, ansatte og brukere - er enige om å være bekymret over. Hvorfor blir det da ikke løst? Bufdir har undersøkt dette, og i utviklingen av spørreskjemaet ba de om innspill (utvalgets ref. Bufdir 2022w, s. 13):
“Bufdir inviterte derfor et bredt utvalg av relevante aktører på barnevernsfeltet til å gi innspill til årsaker til høy og lav turnover. Følgende aktører ble invitert med i den første innspillsrunden:
· Barnevernstjenester
· Kommunesektorens organisasjon (KS)
· Fellesorganisasjonen (FO)
· Fagavdelingene i Bufdir”
Studien har to store svakheter:
Den høye graden av turnover har over lang tid nødvendigvis ført til en stor pool av personer med utdanning og jobberfaring fra barnevernet, og som nå jobber i andre tjenester eller bransjer. Disse er ikke på samme måte som nåværende ansatte forhindret av lojalitetskrav, sosialt press eller trusler, fra å være oppriktige om hvorfor de sluttet i tjenesten.
Det er god kontakt mellom brukere og tidligere ansatte. Hadde Bufdir involvert brukermiljøet gjennom legitime brukerrepresentanter, ville de visst at den vanligste og mest sentrale årsaken tidligere ansatte oppgir som årsak til at de sluttet i barnevernet, er at “de orket ikke jobbe på den måten”; De ønsket ikke være med på å konstruere falske saker, flytte barn som ikke skulle vært flyttet og tvinge barn inn i en posisjon hvor de får en dårligere oppvekst under barnevernet enn de ville fått i egen familie.
I spørreskjemaet i Bufdir-undersøkelsen er det bare en påstand man skal ta stilling til, som går direkte på dette forholdet: “For stort sprik mellom faglige idealer og realiteter”. Man forutsetter da at den ansatte har en utdannelse eller bakgrunn som har gitt gode faglige idealer, ellers vil det jo ikke oppstå noe sprik. Det kan variere.
Påstanden “Arbeidet i seg selv er for psykisk belastende” vil riktignok være aktuelt i denne sammenhengen, men det er også aktuelt for mange andre forhold i tjenesten. Det aktuelle spørreskjemaet ligger her: https://easyfact.no/reply/jfywrjbijqq
Populasjonen som undersøkes er ikke den man ønsker å samle kunnskap om: De spurte er nåværende ansatte og svarer i stor grad på hva de antar, mener eller tror er årsaken til at andre har sluttet. Man har ikke spurt de som sluttet om hva som var deres faktiske begrunnelse.
Vi merker oss også at man har hele fem nesten like påstander som med sin gjentakelse og utforming er egnet til påvirke svarerens holdninger overfor klientene negativt:
Undersøkelsen fremstår mer som et bestillingsverk hvor de egentlige årsakene til turnover forsøkes holdt skjult, enn en ærlig og oppriktig søken etter korrekte svar, og man kan undre seg over om det er et bevisst forsøk på å tildekke de faktiske forhold.
Høyt arbeidspress, for mye ansvar og en psykisk belastende jobb er forhold vi gjenkjenner som medvirkende årsaker til å forlate barnevernet, men det å tvinges til å medvirke til å konstruere falske saker, er det som mest går inn på ansatte som har et fungerende moralsk kompass.
Det er forøvrig et tankekors at parallelt med en økning på 80% i antall årsverk, og en klar nedgang i antall saker siden 2010, har klagestormen fra ansatte økt formidabelt. Hvordan henger det sammen, og hva sier det om de ansatte eller deres organisasjoner?
PROJISERING AV SKYLD BORT FRA DE BARNEVERNSANSATTE
Vi vil gjerne sammenholde ovenstående (om turnover i tjenesten) med utvalgets konklusjon (som forøvrig mangler underbyggelse), s. 351 (og 365) om årsaken til barnevernets problemer:
“Utvalget mener at problemene ikke handler om at ansatte ikke gjør jobben sin...”
Det å “ikke gjøre jobben sin” kan handle om to alternativer:
Vi har aldri, noen gang, sett noen klage på 1; at barnevernsansatte jobber for lite og sluntrer unna i jobben sin. De blir ikke som barnehageassistenter beskyldt for å “stå bak hjørnet og smugrøyke i arbeidstida”. Derimot har de gjentagende, over flere tiår, blitt beskyldt for 2; å gjøre jobben feil.
Til sammen bringer dette nye og sentrale aspekter inn i analysen av problemene i barnevernet, aspekter som utvalget ikke har tatt med i sitt arbeid.
Utvalget går etter vår mening altfor langt i å frikjenne barnevernet selv for å være årsak til problemene i tjenesten. Utvalget peker kun på forhold utenfor de ansatte som årsak til problemene. Så lenge denne unnlatelsen fortsetter, vil også problemene fortsette.
Vi mener en lange rekke tilsynsrapporter, medieoppslag, dommer, studier og annet materiale tydelig og ufravikelig dokumenterer at de ansatte selv har et stort ansvar for og stor skyld i barnevernets problemer, og så lenge de tillates å projisere problemene over på ytre faktorer vil forholdene bare fortsette.
At de ansatte har ansvar fritar likevel ikke andre nivåer og aktører for deres ansvar . Her må hver ta sitt for at ting skal bli bedre.
BARNEVERNETS PROBLEMOMRÅDER
I en bred analyse av barnevernet, langt ut over det som burde omfattes av konseptet rettssikkerhet, definerer utvalget fire grunnleggende problemområder for barnevernet:
Vi støtter utvalget i at det finnes betydelige utfordringer innen alle disse kategoriene, men de er ikke de grunnleggende problemområdene, etter vår mening.
Vi vil heller trekke frem:
Ut fra denne listen blir det åpenbart hvorfor de tiltakene som er under innføring for å bedre forholdene, som kompetanseheving, reformen, ny lov, osv., ikke vil kunne få effekt.
Prioritering – det viktigste først
Vi har tidligere presentert en oversikt over faktorer som er av grunnleggende betydning for barnas rettssikkerhet. De fleste av forholdene i denne problemlisten er avgjørende for barnas rettssikkerhet, men som det aller viktigste og primære vil vi trekke frem korrekt faktagrunnlag i saksfremstillingen , og be alle som ønsker å gjøre noe for å sikre barn en god oppvekst, om å starte med å sikre nettopp det forholdet.
Konkrete forslag til hvordan det kan gjøres har i lengre tid foreligget. Utvalget ble gjort oppmerksom på dette i et innspillsmøte men viste ingen interesse for å høre hva forslaget innebar.
Mangelfull informasjonsinnhenting fører til blinde felt
Utvalget har, som tidligere nevnt, hatt et noe ensidig kildetilfang. De lener seg mye på hvordan de ansatte selv opplever sin arbeidssituasjon, uten å søke korrigering og kontradiksjon hos de som skal motta tjenestene. Utvalget har derfor ikke oppdaget variasjonen som ligger i forskjeller mellom de enkelte ansatte innen et kontor eller en institusjon .
Utdanningen er for dårlig til å sikre yrkesutøvernes kvalitet
Et forhold vi vil trekke frem som eksempel, er at ansatte som har gode holdninger med seg hjemmefra, i stor grad fortsetter å ha disse også i sin yrkesutøvelse, mens de som ikke har gode holdninger fra barndomshjemmet heller ikke får det gjennom studiet og forblir lite motstandsdyktige mot dårlige holdninger på arbeidsplassen. Utdannelsen skulle sikret alle yrkesutøvere de samme gode holdningene og et høyt etisk nivå i yrkesutøvelsen, men slik er det ikke. Dette forplanter seg gjennom hele prosessen, fra hvordan en sak blir utredet til hvordan barn blir fulgt opp. Det finnes et fåtall meget gode, meget dyktige ansatte som daglig står i en kamp for å unngå å måtte arbeide i samsvar med dårlige holdninger hos ledere og andre ansatte. Det gjelder hvordan saker bygges opp, valg av tiltak, hvordan man møter foreldre og barn, hvordan man følger dem opp, osv. Alle som ønsker en god offentlig hjelpetjeneste for barn bør merke seg den poolen av barnevelferdsarbeidere som nå jobber i andre yrker og etater enn barnevernet, og som har både holdninger, kunnskap og erfaring på plass.
Ting henger sammen: feil ett sted fører til følgefeil andre steder
Dårlige holdninger muliggjør punktene 3, 4 og 5 i problemlisten.
Dårlig kultur handler om fryktkultur, i motsetning til læringskultur. Fryktkultur umuliggjør konstruktiv kritikk og kontroll, og hindrer læring. Dette punktet gjør at etablering av punktene 8, 9 og 10 blir kraftig motarbeidet.
Ansvaret for punkt 7, mangel på relevant kompetanse som samsvarer med mandatets innhold, må tillegges både etaten selv og øvrige myndigheter. Et fagfelt har selv ansvaret for å sikre tilstrekkelig faglig kvalitet innen sitt fag; tannleger sikrer god faglig kvalitet på tannlegefaget inkludert utdanningen av nye tannleger; Sykepleierforbundet sikret god faglig og etisk kvalitet på sykepleiernes utdannelse og yrkesutøvelse. Øverste forvaltningsnivå har et tilleggsansvar for å sjekke at det faglige nivået i sine instanser og yrkesutøvere holder mål. Her har både Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og ikke minst fagdirektoratet mye å gjøre rede for.
Siden vi har konkludert med at NOUen ikke svarer på mandatet, og i tillegg lider av alvorlige mangler i metode og utførelse og at den derfor må underkjennes, går vi ikke inn og kommenterer på hvert av løsningsforslagene. Som nevnt innledningsvis mener vi flere av dem er til direkte skade for barns rettsikkerhet.
Utvalgets løsningsforslag preges på samme måte som faktainnhentingen og analysen, av mangel på dybde og grundighet i tillegg til mangel på perspektiv og oversikt. Det hjelper ikke bare å si at man må ha noe, man må også definere hva , hvordan og hvilken : hva de ansatte faktisk gjør, hvordan saker bygges opp, hvilken kompetanse som mangler hos de som skal gjøre vurderinger, hvilke handlinger og forhold som faktisk skader et barn.
Det viktigste aspektet man må få på plass når det gjelder barns rettssikkerhet, er hvordan barnevernet kan stoppes når de med hele sitt maktapparat og virkemidler går inn for å omsorgsoverta et barn som ikke skal omsorgsovertas fordi lovens krav (hvor 92-utgaven av bvl. ga barnet best rettssikkerhet) ikke er oppfylt.
Vi vil likevel løfte frem ett av løsningsforslagene og et misforstått konsept, og si litt om hver av disse.
BARNEREPRESENTANTORDNINGEN
Dette forslaget viser et typisk trekk ved flere av forslagene, i og for seg også ved barnevernet i seg selv: Forslaget er i seg selv godt, men måten det utformes på, gjør forslaget direkte skadelig for barna ved at rettssikkerheten deres vil bli ytterligere forverret.
Noen av utvalgsmedlemmene sier i Fontene 07.06.23 at «at det er behov for en representant for barnet som kan korrigere og påpeke rettighetsbrudd.» Det er vi helt enige i. Det har i årevis vært fremmet krav fra mange hold om at barna trenger en voksen som de kan støtte seg på. Utvalget viser da også til en rekke ordninger som skulle ivareta dette behovet, men som alle har feilet. Det vil også denne gjøre, av mangel på dybdeinnsikt og analyse.
Barn trenger beskyttelse mot alle skadelige voksne, enten de er foreldre, ansatte i barnevernet eller andre. Når det gjelder barnevernsansatte har Helsetilsynets årlige landsomfattende tilsyn avdekket mellom 66 og 90% feil for hvert av de undersøkte temaene bare de siste 7 årene. Man kan ikke da med troverdighet hevde at resten av det barnevernet gjør, sannsynligvis er 100% korrekt. Og vi må ikke minst huske på at prof.em. Lars Smith i 2013 gikk ut i Morgenbladet og legitimerte en feilprosent i barnevernet på over 90% når det gjaldt omsorgsovertakelser. https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2015/06/19/barnevernets-feil/
Han fikk full støtte fra de barnevernsansatte, og de har i ettertid praktisert Smiths «lære». Vi kan derfor være sikre på at antall uriktige omsorgsovertakelser er langt fra null. Vi vet samtidig at å foreta en uriktig omsorgsovertakelse er en grusom handling mot et barn, hvilket Lars Smith i sin kronikk med et elegant retorisk trekk unngår å vedkjenne seg.
Den viktigste oppgaven barnets representant får, er derfor å hindre uriktige omsorgsovertakelser. Som tidligere vist preges NOUen av svake og mangelfulle analyser; så også dette temaet. Det barnet trenger er en person som er uavhengig ikke bare av øvrige instanser i barnevernet men av hele barnevernet, i tillegg til andre offentlige instanser og foreldrene. Vedkommende må kjenne saken så godt som mulig fra alle sider, evne å forstå barnets perspektiv og ønsker og formidle disse så uendret som mulig. For å kunne beskytte barnet mot maktovergrep fra barnevernets side må vedkommende også ha bred og solid juridisk kompetanse og innsikt. Og de må naturligvis kunne kommunisere med barnet.
Dette ekskluderer barnevernsutdannede fra å ha denne rollen.
Utvalget viser selv til alle de ulike ordningene som gjennom årene er blitt etablert for å ivareta barnets selvstendige rett til hjelp og beskyttelse. Alle har i større eller mindre grad feilet. Og alle posisjoner er i hovedsak besatt av sosialarbeidere.
Samlet sett er kritikken massiv når det gjelder nettopp barnevernsutdannedes evne til å snakke med barn, og det gjentas i NOUen. De kritiseres nettopp for å ikke evne å skape gode relasjoner og rammer for barna; turnover i yrkesgruppen er formidabel og hindrer forutsigbarhet, stabilitet og kontinuitet; de mangler kulturkompetanse; samfunnet har som eneste yrkesgruppe sett behov for å pålegge dem respekt for sine klienter i lovs form; og det er vist at de taper tillit hos de barna som har vært i kontakt med dem sammenlignet med barn som ikke har vært i kontakt med barnevernsutdannede.
De er også vist at barnevernsutdannede ikke har juridisk kompetanse i nevneverdig grad, og de vil ikke være, eller oppfattes av barnet som, uavhengige av sine kollegaer i barnevernet. Skal barn åpne seg for noen, må de ha tillit til vedkommende. Det vil de ikke ha dersom de oppfatter støttepersonen som del av en etat de ikke har tillit til.
Barnevernsutdannede har så å si ingen kompetanse når det gjelder barns normale vekst og utvikling. Det kan illustreres med at en kirurg opererer uten å ha hatt en eneste time i anatomi. De mangler med dette helt sentral kompetanse for å forstå og ivareta barn, og denne mangelen ved barnevernsutdanningen er ikke nevnt i NOUen.
Den kanskje viktigste årsaken til at barnas representant ikke skal ha barnefaglig kompetanse er likevel å unngå drakamp mellom denne og saksbehandlerne som skal behandle, vurdere og avgjøre saken. Barnas representant skal i første rekke påpeke brudd på lover, forskrifter og retningslinjer. Vedkommende må ha god allmenndannelse for å kunne oppdage og påpeke mulige helsemessige utfordringer, pedagogiske utfordringer eller andre forhold, men skal på samme måte ikke selv ha medisinsk kompetanse eller pedagogisk kompetanse – det skal lege, spesialpedagog eller andre fagpersoner i så fall bidra med.
Det er viktig å skille mellom den fagkompetansen som skal brukes til å vurdere barnets tilstand og behov, og den kompetansen som trengs for å fremme barnets stemme og syn og ivareta dets rettigheter hvorav først og fremst rettssikkerhet .
Den eneste yrkesgruppen som oppfyller disse kravene er advokater, og den eneste ordningen som kan ivareta barnets rettssikkerhet i betydningen hindre maktovergrep, er at barnet får de samme rettigheter som det har i alle andre saker enn etter barnevernsloven; de får fulle partsrettigheter fra dag 1, uavhengig av alder. Advokater blir oppnevnt som verge eller advokat for barn i alle andre typer saker, og vi mener barn frarøves sine rettigheter i barnevernssaker.
Dersom noen tenker eller mener at advokater ikke kan snakke med barn, ber vi om at det underbygges. Advokater er, på samme måte som f.eks. helsearbeidere, profesjonelle når det gjelder å kommunisere med alle typer mennesker og hente frem deres meninger og syn. Men på samme måte som at ikke alle leger egner seg som barneleger, må det legges til rette for at de advokatene som skal jobbe med barn, ikke velges tilfeldig men hentes fra en pool av dedikerte personer.
I det løsningsforslaget som utvalget ikke ønsket innsyn i, er det foreslått at advokater som skal kunne oppnevnes for barn, skal få en spesialisering i barnerett og i de ferdigheter de trenger for å ivareta barn som klienter på en god måte.
Barnets representant må ha et tydelig mandat når det gjelder å fremme barnets syn uavhengig av sitt eget, og i særdeleshet uavhengig av andres oppfatning og interesser. Barnets syn må inngå i de vurderinger og avgjørelser som skal gjøres på vegne av barnet, og det er det denne ordningen skal ivareta.
Barnerepresentantordningen må derfor skrotes og erstattes av at barnet får partsrettigheter fra dag 1 av en undersøkelsessak etter bvl., uavhengig av alder, og representeres av advokater med spesialisering i barnerett.
KONSEPTET BIOLOGISK SLEKTSKAP ER DÅRLIG FORSTÅTT
Konseptet “biologisk slektskap” ser ut til å være dårlig forstått av mange innen dette feltet, og denne feilforståelsen fremmes av mange som har egeninteresse i at forholdet fortsetter. Et eksempel er den fundamentale misforståelsen at man kan bli «forelder» til et barn man ikke er i biologisk slekt med. Særlig barnløse voksne blir forført og bedratt med forestillinger om at dette er mulig. Det er det ikke. Det er umulig å bli forelder til et barn man ikke er i slekt med, uansett hvilket ord man bruker. Bare foreldre er foreldre. De andre er foresatte. Biologien er en egenskap som ikke kan erstattes av noe eller noen, den er unik.
Av samme grunn kan ikke to voksne og tre barn rundt et frokostbord kalles “familie” uten at det er slektskap tilstede fra barnas side (to voksne omtales ofte som “par”, ikke familie). Selv om det er de samme voksne og de samme barna over tid, blir det likevel ikke annet enn en samling kjente: “..vi levde sammen SOM en familie…”. Denne konseptuelle forståelsen av slektskap og blodsbånd må inn i og gjennomsyre alle vurderinger og evalueringer som utvalget gjør, særlig alt som knytter seg til fosterhjem og adoptivhjem, til dels også institusjonsplasseringer. Det er ikke antall voksne pr. barn og timer pr. døgn under samme tak og rundt samme kjøkkenbord, eller boenhetens størrelse og utforming, som avgjør om en bolig og dens beboere kan kalles en familie. Kun barnets egne foreldre og søsken kan utgjøre barnets familie. Andre alternativer må skrives med anførselstegn.
Slektskap innehar andre kvaliteter enn bare tilknytning, kjennskap, trygghet m.m. Med slektskapet følger en tilleggsdimensjon, en kvalitet på disse egenskapene som hittil er dårlig beskrevet og formulert, men som human atferdsbiologi nok vil avdekke mer av etter hvert.
Samtidig må det også inn en forståelse for at også barn kan ha nær tilknytning til flere personer, ikke bare to eller en, på samme måte som voksne kan være glad i flere personer. Barnevernet har i mange år hatt en forestilling om at de må tvinge barnet til å gi opp tanken på gjenforening med egen familie for at det skal “slå seg til ro” i et fosterhjem eller tilsvarende. Når man er kommet dit, er barnet påført så store skader at de ifølge psykolog John Bowlbys anerkjente og hyppig siterte rapport til WHO i 1951; Maternal Care and Mental Health, sannsynligvis er permanente. Måten dette har blitt tvunget gjennom på, har vært grusom mot barna.
HVILKE OPPGAVER SKAL BARNEVERNSANSATTE UTFØRE? (NÅR BLIR ABSURDITETEN ÅPENBAR?)
Utvalget identifiserer mange av de eksisterende problemene i etaten, og legger fram en rekke forslag for å kompensere for disse. Men har de tatt seg tid til å ta et skritt bakover og se forslagene i sammenheng?
I tillegg frikjennes de ansatte for alt ansvar for de problemene som finnes, mens ansvaret legges på rammebetingelsene og de aktørene som står rundt barnevernet.
Vi tillater oss derfor å spørre: Hva i all verden skal saksbehandlere i barnevernet gjøre og kunne ? Finnes det i denne listen én gjenværende oppgave som de ikke har fått hands on hjelp av ytre systemer og aktører til å utføre? Og videre:
Kunne det da være en tanke å revidere hele systemet fra grunnen av, framfor å fortsette å klatte og klatte og klatte på noe som aldri har fungert slik det burde?
Mangelen på dyptgående analyse fører til det man i helsevesenet kaller symptombehandling - man går ikke til årsaken og kurerer sykdommen. Derfor blir man heller ikke kvitt den.
I kap. 24.1 setter utvalget opp forslag til løsninger mht. bedre tilgang på kompetanse og tiltak i alvorlige og sammensatte saker. De mener man må kvalitetssikre barnevernstjenestenes
-Det omfatter i realiteten det aller meste av det barnevernet gjør, og det er vi enige i.
HVA SOM IKKE KAN FUNGERE OG HVORFOR
Kort presentasjon av høringsinstansen
Barnevernsnettverket består en gruppe personer med ulike fagbakgrunner som har blitt engasjert i dette samfunnsområdet fordi man på forskjellig vis har kommet nær prosesser hvor barnevernet har vært involvert. Vi har med andre ord sett barnevernsarbeid i praksis. Felles for oss er at system-avvikene i barnevernet har blitt tydelige for oss. Disse avvikene, konsekvensene av dem og hvordan de rammer barna, har skapt et engasjement for å ville gjøre en innsats for å forbedre dette.
NOU 2023:7 er svar på et anmodningsvedtak fra Stortinget av 06.10.2020, om å, sitat: “sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.”
Rapporten gir med sine 550 sider inntrykk av å være resultat av et omfattende og grundig arbeid. Den favner bredt, hvilket samsvarer med en oppfatning av at “alt henger sammen med alt”; mer spesifikt at alt som skjer i barnevernet har direkte eller indirekte betydning for rettssikkerheten. Vi lurer på om ikke arbeidet hadde stått seg bedre med et betydelig mer spisset fokus på kjerneelementene i rettssikkerhetskonseptet.
NOUen preges av mange gjentakelser og repetisjoner hvor samme tema tas opp over flere kapitler. Dette gjør i seg selv at rapporten blir unødvendig tidkrevende å lese og få god oversikt over.
Volumet skyldes ikke faglig grundighet
Det fysiske omfanget gjenspeiler dessverre ikke den faglige grundigheten og soliditeten som man bør kunne forvente av et ekspertutvalg. Rapporten presenterer flere steder gode beskrivelser av tilstanden og forholdene i barnevernssystemet, men på mange områder er beskrivelsene dessverre preget av ønsketenkning og ufunderte antakelser: Man beskriver forholdene slik de skulle vært i henhold til regelverk og forventet praksis, ikke slik de faktisk er . Vi har identifisert en rekke mangler i vurderingsgrunnlaget som ikke kan forklares med hensiktsmessig avgrensning av et stort felt, og for et ekspertutvalg tenker vi at det er en alvorlig feil.
Når man setter sammen et utvalg med noen av landets mest profilerte eksperter innen de relevante fagdisipliner burde man også kunne forvente gode analyser av de forhold som beskrives. Dessverre skuffer rapporten stort på dette punkt; analysene er generelt grunne og overflatiske. Løsningsforslagene preges derfor av svært varierende kvalitet, hvor noen av dem vil være direkte skadelige for barna og deres rettssikkerhet dersom de innføres.
Et eksempel på manglende dybdeanalyser er gjentagende bruk av ulike varianter av termer som alle gir inntrykk av stor grad av en slags tyngde i saksporteføljen: Stadig henvises det til “alvorlige saker” (n=18), “sammensatte saker” (n=3), “komplekse saker” (n=36), “vanskelige saker” (n=3) osv. uten at disse begrepene er definert.
Mangel på definisjon resulterer i en uklar oppfatning som fort tolkes som en ullen kombinasjon av stort omfang, alvorlighetsgrad og problemstyrke - en tordensky man ikke kan ta på eller gjøre noe med, men som er truende og farlig. Men en barnevernssak er aldri mer kompleks enn livet selv. Det handler om helse, økonomi, arbeid, bolig, trivsel, mestring og respekt for den enkeltes integritet og naturgitte forutsetninger. Det handler ikke om konsepter som er uforståelige for “vanlige folk”, som konsekvensen av stringteorien i teoretisk fysikk.
De angitte termene blir ofte brukt om saker hvor familien tar til motmæle mot barnevernets ufunderte påstander og feil i saksfremstillingen, eller der fagfolk kommer inn og korrigerer barnevernets oppfatning. Når barnevernet da nekter å endre sitt syn i samsvar med den faglig baserte vurderingen eller de faktiske forhold, blir saken “vanskelig” og “kompleks” for barnevernet. At privat part eller fagfolk ønsker å bidra til at saken fremstilles med et korrekt faktagrunnlag burde ikke være grunnlag for å klassifisere en sak med “stor kompleksitet”.
Påvirkes av særinteresser
Den manglende innsikten og dybdeanalysen fører til at utvalgets synspunkter, meninger og løsningsforslag lett påvirkes av andre kilder. Vi ser eksempelvis tydelige avtrykk av at FO og Fosterforeldreforeningen har fått ri sine særinteresser, ofte til tross for at utvalget annet sted eksplisitt har påpekt utfordringer som skyldes nettopp altfor god adgang til å få oppfylt disse særinteressene.
Man har ikke sett sammenhengene og forbindelsene mellom de ulike forholdene som er kritikkverdige, og forslagene til løsning, nettopp fordi man har beveget seg på overflaten og ikke gått i dybden. Dette er ikke kritikk av FO, Fosterforeningen eller andre aktører - deres jobb er å ivareta sine medlemmers interesser. Deres jobb er IKKE å kjempe for barnas interesser. Kritikken går til utvalget som ikke håndterer de ulike aktørene slik særinteresseaktører må bli behandlet: med stor bevissthet om deres interesser og rolle og med målrettet innhenting av kontradiktorisk informasjon.
Samtidig vil vi be utvalget, gjerne også andre, reflektere over konseptet “representativ brukerorganisasjon for barn i barnevernet”. Hvor mange av barna i barnevernet må være medlemmer for at man skal kunne kalle en slik organisasjon representativ? Hvordan må medlemmene være rekruttert for å ivareta representativiteten? Barn i barnevernet er ikke i posisjon til å opprette og drive en organisasjon på egen hånd - de trenger hjelp av voksne: I hvilken grad påvirker disse voksenpersonene barnas synspunkter, strategi og hvordan de legger fram saker og meninger? Forstår de voksne egentlig barnas perspektiver, ønsker og behov? I hvilken grad farges de av sine egne oppfatninger, bakgrunn etc.? Og ikke minst: Hvordan har barna blitt påvirket av den som sendte bekymringsmeldingen, av barnevernets saksbehandlere og kontaktpersoner, av fosterhjem eller institusjonsansatte, av tilsynsførere og andre kontakter, av helsearbeidere og andre som kommer inn i sakene? Er det i det hele tatt mulig å skape en sant representativ brukerorganisasjon for barn som ikke påvirkes av voksne hjelpere? Vi ser fram til debatten.
Begrepsbruken gir vekstvilkår for skadelig aktivisme
At sakene gjennomgående betegnes med begrep som kommuniserer stor grad av alvor/kompleksitet/betydning, gir mange effekter: Det gir først og fremst status , som igjen gir grunnlag for å be om mengder av ressurser og grunnlag for å bli prioritert i ulike sammenhenger. Og det utløser følelser som igjen utløser aktivisme. Aktivisme tilsidesetter vanlige etiske grenser og innfører aksept for å bryte lover og regler fordi aktivismen tillegges ekstraordinæritet som overgår de forhold regelverket er laget for. Kombinasjonen av følelser og “alvorstyngde” er ekstra gjennomtrengende og ukonfronterbar, og blir dermed også ekstra farlig.
I klartekst betyr det at barnevernsansatte føler seg berettiget til å bryte lover fordi de oppfatter at jobben er så ekstraordinært viktig at samfunnet aksepterer bruddene; som om de har fått «licence to kill».
Side 351: “Basert på den kunnskapen som foreligger” - hvilken kunnskap? S. 352: “en rekke tiltak” - hvilke tiltak? Mangelen på presisjon i både begrepsbruk og henvisninger gjør rapporten utflytende og vanskeliggjør en god samfunnsdebatt preget av høyt presisjonsnivå, om innholdet i utvalgets arbeid og vurderinger.
Dette blir særlig problematisk når personer med hands on innsyn og erfaringer med en rekke saker kan dokumentere eller gjengi en motsatt virkelighetsbeskrivelse, altså at det ikke er generell enighet om “den kunnskapen som foreligger”.
Manglende samsvar mellom argument og konklusjon
Med henvisning til ny barnevernslov og ny barnevernsreform angis det problemer med å beskrive nåtilstanden i barnevernet fordi “Det er satt i gang en rekke større tiltak for å styrke kvaliteten …”, og disse har naturligvis ikke fått komme fullt til uttrykk ennå. Men utvalget slår selv bena vekk under refleksjonen ved å påpeke at: “Det er likevel høyst usikkert om endringsprosessene som pågår vil kunne løse de mer grunnleggende og strukturelle problemene …”. Altså trenger de ikke ta hensyn til denne lange rekken av tiltak , og veien skulle ligge åpen for en god og presis analyse av nåsituasjonen i barnevernet.
Kunnskapstilfanget, slik det uttrykkes gjennom referanselisten, preges i overraskende stor grad av det forskningsmiljøet som utvalgslederen er en del av. Vi har tidligere nevnt at vi på den annen side har identifisert en rekke mangler i vurderingsgrunnlaget som ikke kan forklares med hensiktsmessig avgrensning av et stort felt.
Utvalget gjengir et “behov for å gjøre omfattende systemendringer for å sikre barn rettssikkerhet”: “Utvalget har mindre tro på at det vil ha vesentlig effekt å lappe videre på eksisterende ordninger, gjennom flere presiseringer i regelverket, innføring av flere rutiner og gjennom nye enkeltstående kompetansetiltak (s. 15).”
NOUens løsningsforslag er likevel et lappverk av småjusteringer på det eksisterende systemet, ingen fundamentale endringer av hvordan staten Norge behandler barn og familier som trenger hjelp. De griper ikke tak i de grunnleggende problemene som etaten Barnevern har: holdninger, kultur og kompetanse, spesifikt hvilken kompetanse som mangler og hvilken som trengs hvor.
Hovedtemaet, rettssikkerhet, blir til dels druknet i omfanget av rapporten, og selv om drukningen skjer på grunt vann overlever ikke hensikten med Stortingets anmodningsvedtak: Å sikre barna i Norge god rettssikkerhet i møte med norske myndigheter.
Begrepet rettssikkerhet blir omtalt i lange vendinger men er ikke klart definert, og flyter derfor ut i alle retninger. Begrepet behandles - også i mandatet - som om det er gjennomgående enighet om og forståelse av hva definisjonen på rettssikkerhet er, men ikke noe sted, verken i juridiske eller generelle leksikalske kunnskapskilder, har man funnet en klar definisjon på begrepet uten at teksten umiddelbart flyter ut i beskrivelser av hvilke forhold som påvirker rettssikkerheten. Utvalget burde sett dette og avklart hva Stortinget konkret mente med begrepet rettssikkerhet i sitt vedtak, og deretter spisset arbeidet inn mot det det ble spurt om. Vi tolker trontaledebattens innhold og vedtakets form til å be om noe som rapporten ikke leverer, men som hadde vært av enorm betydning for helsen og velferden til norske barn og deres familier, gjennom beskyttelse av barnas rettssikkerhet.
KOnklusjon: Rapporten underkjennes
Vi mener NOU 2023:7 bør underkjennes da den ikke svarer på mandatet, og vi vil i det følgende komme inn på noen få av de mange svakhetene ved rapporten.
Mandatet inneholder etter vår mening i seg selv noen vesentlige mangler som ikke skal tillegges utvalget:
I tillegg virker kravet om å “se hen til andre lands lovgivning og praksis” formålsløst når det ikke samtidig stilles krav til evaluering eller dokumentasjon av disse landenes kvalitet, god eller dårlig, på deres sosialtjeneste, eller krav om at man måtte gå ut over egen kulturkrets og søke tanker, holdninger og ideer fra samfunn som ikke er likt vårt eget.
Det er også underlig at utvalget ble bedt om å komme med forslag om lovendringer halvannet år etter at man fikk en flunkende ny barnevernslov, som igjen erstattet en lov som kun var 30 år gammel og som var endret og korrigert 44 ganger i løpet av sin virketid, og som (altså 92-loven) heller ikke var utsatt for omfattende kritikk fra brukerne, dvs. de som hadde opplevd loven i praksis.
Rettssikkerhetsbegrepet
Mandatet definerer, som nevnt annet sted, ikke begrepet rettssikkerhet. Utvalgsleder Skivenes definerer imidlertid sin oppfatning av rettssikkerhet i dette foredraget, fra 4.06 min. ut i opptaket, sitat: “Rettssikkerhet handler veldig enkelt om at man skal følge loven, det skal være likhet for loven og det skal være rettferdighet”.
KILDE: https://www.youtube.com/watch?v=XDxTW4QhVeA&ab_channel=BergenGlobalCMI%2FUiB
Vi har stusset over fokuset på likhet og rettferdighet - er ikke det heller rettighetsprinsipper framfor rettssikkerhetsprinsipper? Vi har derfor søkt etter en klar definisjon på “rettssikkerhet” i ulike kilder og blitt presentert for svært ulike svar. De fleste blander definisjonen med forutsetningene for å oppfylle den. Det ser likevel ut til at de fleste kildene kan enes om følgende kjerne :
Rettssikkerhet handler i første omgang om borgerens vern mot uriktig eller tilfeldig inngripen eller maktbruk fra myndighetenes side .
Lignende begrep fra andre fagfelt
Et lignende begrep er ordet “pasientsikkerhet” fra helsefeltet. Det er av Helsedirektoratet definert slik:
“ Med pasientsikkerhet mener vi at pasienter ikke skal utsettes for unødig skade eller risiko for skade som følge av helsetjenestens innsats og ytelser eller mangel på det samme .”
Deretter følger noen vurderings- og kvalitetskriterier og en nærmere beskrivelse av forutsetninger for å oppfylle definisjonen:
Trygge og sikre tjenester er en av grunnsteinene ved god kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Tjenester av god kvalitet er:
· Involverer brukerne og gir dem innflytelse
· Samordnet og preget av kontinuitet
· Utnytter ressursene på en god måte
· Er tilgjengelige og rettferdig fordelt
Pasientsikkerhet er et bredt og komplekst kunnskapsområde, og henger derfor tett sammen med flere av dimensjonene ved god kvalitet enn trygge og sikre. Som forskningsfelt har pasientsikkerhet fått økt oppmerksomhet både politisk og faglig særlig etter 2000-tallet… (osv.) KILDE: https://www.itryggehender24-7.no/om-pasientsikkerhet
I en masteroppgave i rettsvitenskap fra januar 2018 defineres rettssikkerhet slik:
“ Rettssikkerhet skal enkelt sagt sikre den enkelte fra overgrep og vilkårlige inngrep fra staten .
En effektiv klageordning er en viktig del av rettssikkerhetsgarantien. (...) For å sikre at for mye makt ikke samles på ett sted er det viktig at myndighet er fordelt mellom ulike offentlige instanser, samtidig som at det er viktig med åpenhet slik at det kan føres folkelig kontroll med forvaltningen. Rettssikkerhet er i kjernen av forvaltningsretten, og kan ses på som en forutsetning for at man skal kunne forsvare sine rettslige interesser.”
KILDE: https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/14577/thesis.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Vi mener vår definisjon av kjernen i rettssikkerhetsbegrepet samsvarer med Stortingets oppfatning, slik vi leser det ut fra Trontaledebattens innlegg om dette temaet 05.10.2020.
Ut fra den felles primære kjernen av rettssikkerhetsbegrepets definisjon, har vi nedenfor listet opp de faktorer vi mener er nødvendige å ta hensyn til, for å oppnå rettssikkerhet i barnevernet.
FAKTORER SOM ER RELEVANTE FOR RETTSSIKKERHETEN
1. Korrekt faktagrunnlag for vurderinger og beslutninger
a. Uriktige bekymringsmeldinger
b. Biased arbeid (selektiv innhenting av informasjon som støtter egen oppfatning) i undersøkelsesfasen
c. Manglende partsrettigheter
d. Sakkyndiges integritet
e. Reell brukermedvirkning for foreldre og barn i alle faser av barnevernssaken
f. Reell mulighet for kontradiksjon og etterprøvbarhet i alle faser av barnevernssaken
3. Kompetansen til barnevernsansatte (saksbehandler)
4. Kollegiale eller andre bindinger mellom ulike aktører i systemet (bindingene svekker barnets rettssikkerhet)
5. Reell klageadgang i alle faser av barnevernssaken (den som har mulighet til å identifisere feil, må også ha mulighet til å påpeke dette og få det vurdert)
6. Reell mulighet for å korrigere feil opplysninger om foreldre og barn (formidling av feil videre i prosessen må stanses)
7. Manglende personvern (deling av personopplysninger om foreldre og barn mellom offentlige instanser og andre)
8. Brudd på foreldreansvaret (en rettighet og et ansvar som er tillagt foreldrene skal ikke brytes uten hjemmel; loven er gitt av en grunn og til barnets beste)
9. Kritisk evaluering av systemet (ingen kvalitetsheving skjer uten kritikk: en etat må gjennomgå kritisk evaluering både på detaljnivå i hver enkelt sak, og overordnet på systemnivå for å se delene samlet og kunne dra de lengre linjene)
Utvalgets problembeskrivelse
PROBLEMANALYSEN ER FOR GRUNN, VEKT PÅ LIKHET OG RETTFERDIGHET BLIR FEIL
En god problemanalyse er essensiell ved enhver kvalitetsheving: Uten å kjenne problemet og dets årsaker kan man heller ikke finne treffsikre løsninger. Utvalget erkjenner at barnevernsfeltet har betydelige problemer, men de har etter vår mening ikke gått dypt nok i å forstå hvilke og hva som er årsakene . Dermed kan de heller ikke fjerne årsakene og løse problemene. Manglende fokus på selve kjernen i rettssikkerhetsbegrepet er en medvirkende årsak.
Mye vekt tillegges likebehandling og rettferdighet, i samsvar med deres definisjon av rettssikkerhet. Barnevern handler ikke om rettferdig og lik behandling, det handler om forståelse, om skreddersøm og tilpasning; om å gi rett hjelp til rett barn til rett tid. Da kan man ikke tro at alt blir bra bare alle får tilbud om PMTO. -Heller ikke at hjelpen ligger i et tilstrekkelig stort utvalg av slike metoder.
SKILLET MELLOM RETTIGHETER OG MAKTMISBRUK
Barnevernet er definert som en forvaltningsinstans. Forvaltning av lovverk og samfunnets ressurser er en avveining mellom 1), innfrielse av lovgitte rettigheter og 2), beskyttelse mot misbruk av makt. Det rettssikkerheten først og fremst skal ivareta, er å beskytte barna mot å bli fratatt sine foreldre uten god nok grunn .
Det å bli fratatt sine foreldre skader et barn. Et slikt inngrep kan derfor ikke legitimeres med mindre skaden som påføres barnet i hjemmet er netto større enn skaden barnet påføres ved å bli flyttet. I regnestykket må man ta med fordelene med å bli boende i hjemmet på den ene side, og de sannsynlige skader barnet vil bli påført i perioden under barnevernets omsorg slik disse dokumenteres av en lang rekke instanser, på den annen. Det er denne avveiningen barnevernet må gjøre, ikke veie «for og imot» om barnets rett til vern er sterkere enn foreldrenes rett til familieliv. Foreldres rett til familieliv er identisk med barnets rett til samme familieliv – sin egen familie.
Loven beskytter barna mot skadelig oppvekstmiljø; rettssikkerheten beskytter mot overdreven inngripen av hjelpemiddelapparatet.
Variasjon i tjenestetilbudet er tillagt for stor, og feil, betydning: “Hvor alle tenker likt, tenker ingen meget” (Walter Lippmann). Det blir ikke god rettssikkerhet ved at alle opplever det samme maktovergrepet. Korrekt endepunkt er kvalitet, men når man ikke vet hva kvalitet er, hvordan den skal måles eller finner eksempler på god kvalitet, har man lite å ta tak i. Dessverre har ikke utvalget fokusert på dette skismaet, hvilket ytterligere svekker NOUen.
EKSEMPEL PÅ INKONSEKVENT ARGUMENTASJON OG MANGLENDE EVNE TIL Å REVIDERE EGNE OPPFATNINGER: KOMMUNESTØRRELSE
Gjennom sitt fokus på likebehandling og rettferdighet som sentrale rettssikkerhetsprinsipper legger utvalget mye vekt på å vise at ulikebehandling er et betydelig rettssikkerhetsproblem som skyldes kommunestørrelse, og at små kommuner ikke greier å innfri kravene til godt barnevern. “Små kommuner” er omtalt 22 ganger og refleksjonene er fordelt over hele 5 kapitler (kap. 1, 4, 24, 25 og 30) + sammendraget.
Ref. kap. 24.5 er utvalgets mål et barnevern som kan sørge for gode og rettssikre prosesser i alle saker, og i alle deler av landet, og gi rett hjelp til barn og familier som er i en vanskelig livssituasjon. Utvalgets vurdering er at dette målet ikke er oppfylt.
De innrømmer samtidig at det ikke finnes mye forskning som tydelig dokumenterer kvalitetsforskjeller mellom små og store barnevernstjenester. Det er påvist svikt i store deler av det kommunale barnevernet, i både store og små barnevernstjenester.
Det er lavere saksmengde per årsverk i små kommuner enn i store. Ifølge FO bør dette sees som en styrke for små kommuner, i og med at FO i lang tid har krevd nasjonal norm for antall saker pr. ansatt (dvs. lavere saksmengde).
Utvalget påpeker at andelen med levekårsutfordringer er høyere i små kommuner enn i store. Dette knyttes til generelt dårligere kommuneøkonomi i små kommuner enn i store, uten at vi kan se at det argumentet er kildebelagt.
Som følge av denne antakelsen, påpekes det at “store kommuner i snitt tilbyr flere hjelpetjenester til barn og familier i barnevernet enn små kommuner (...) og mer utstrakt bruk av spesifikke metoder og tiltak som COS, PMTO, Marte Meo”.
Men utvalget bekrefter selv at dette argumentet ikke er relevant: Det foreligger ikke studier som viser forskjeller i effekt av kommunenes ulike hjelpetiltaksbruk, og effektene av de nevnte metodene er usikre i en barnevernskontekst (Christiansen 2015).
Utvalget har selv påpekt at levekårsutfordringer faller utenfor barnevernets ansvarsområde (kap. 25.2.2. s. 375). Hva som menes med det er uklart: Betyr det at barnevernet ikke skal hjelpe fattige familier, eller betyr det at barnevernet ikke kan begrunne en omsorgsovertakelse med at familien er fattig? Vi vet at begge deler forekommer; barnevernet sier i noen saker at «fattigdom er ikke noe vi kan hjelpe dere med» og overlater familien til seg selv, mens i andre saker blir barn omsorgsovertatt med begrunnelse i familiens svake økonomiske stilling.
Vi tenker at begge deler tydelig demonstrerer en kynisme som vi ikke ønsker i en hjelpeinstans.
Det er også påpekt at kommunene har ulike terskler for å starte en undersøkelse eller iverksette hjelpetiltak, men det påvirker tydeligvis ikke de små kommunene negativt: Det er påvist en høyere andel barn med barnevernstiltak i små kommuner enn i store. Små kommuner unnlater altså ikke å gripe inn i familier hvor det foreligger bekymring.
Om tjenester og tiltak for gravide og spedbarn viser utvalget: “risikoen for omsorgssvikt er lavere i de minste kommunene sammenlignet med de større…”
Andelen nybakte familier som får hjemmebesøk av jordmor varierer med kommunestørrelsen: i små kommuner (n=160) får 90,6 % besøk, i storbyene får bare 68,6 % besøk.
Utvalget fremstiller studier som går imot deres oppfatning med underminerende språk: “I den årlige kommuneanalysen foretatt av UNICEF for 2022 blir det hevdet (altså ikke “dokumentert” eller “vist”; vår anm.), at 8 av de 10 kommunene som gir best tjenestetilbud til barn og unge er små kommuner med befolkning under 10 000 innbyggere.” (s. 359). Litt lenger ned underkjenner utvalget hele rapporten med argumentet: …det er ikke gitt at denne type analyser sier noe om kvaliteten i tjenestetilbudet.”
Men gjør man et søk ser man at UNICEF-rapporten støttes av andre kilder: I rapporten «Norges best styrte kommuner - Kommuneindeksen 2022» fra Agenda Kaupang er disse kommunene rangert øverst:
Bare 3 av de 10 har innbyggertall over 10 000 (tallene i parentes angir ca. folketall for disse). Kvalitet på tjenestetilbudet er ett av målekriteriene.
https://www.agendakaupang.no/wp-content/uploads/2022/08/Norges-best-styrte-kommuner-Kommuneindeksen-2022_Agenda-Kaupang-11.08.22.pdf
Det påpekes i NOUen at kommunenes frie inntekter har en klar negativ effekt på bruk av hjelpetiltak fra barnevernet, dog ikke for plasseringer i fosterhjem og institusjon, men frie inntekter ser ikke ut til å forklare verken fordeler eller ulemper ved store versus små kommuner. Vi har ikke funnet dokumentasjon for at små kommuner har mindre frie inntekter enn store.
I kap. 24.1. sies det at “Svak kvalitet fremstår som et problem som kan gjelde både store og små barnevernstjenester.”
Utvalget innrømmer at man helt enkelt ikke vet hva kvalitet i barnevernet er og hvordan det kan detekteres: “…lite entydig hva som er god og anerkjent faglig praksis i barnevernets arbeid.” Likevel holder utvalget på sin oppfatning: “Funnene indikerer likevel at store barnevernstjenester har bedre muligheter og forutsetninger til å ta i bruk spesifikke metoder og tiltak.”
På s. 439, kap. 29.3.2, skriver utvalget: “(Forskningen på velferds- og barnevernsfeltet er sparsom og fragmentert, og) det er mangler i de teoretiske og empiriske forståelsesrammene og i oppfatningene om hva som er viktige drivere og forklaringer på tilstanden i feltet.” Igjen: Man vet altså ikke hva som gir god, hhv. dårlig, kvalitet i hjelpearbeidet. Da kan man heller ikke underkjenne andres studier med det som argument.
Å møte denne type inkonsistent argumentasjon og konklusjonstrekking burde sjokkere alle som ser den. Dessverre blir ikke vi sjokkert; vi har sett tilsvarende fra (den) aktuelle bidragsytere(n) tidligere. Det vi derimot er sjokkert over, er at dette tydeligvis blir akseptert av miljøet rundt vedkommende og av de som skulle være brukere av vedkommendes vitenskapelige og vitenskapelig baserte produksjon. Om det er frykt eller mangel på kompetanse som er årsaken er ikke godt å vite, men vi ser fram til den dagen da frittstående og kompetente personer bestemmer seg for å melde fra om dette på en måte som ikke lar seg overse.
Det er også i brukerfeltet gjort forsøk på å finne årsakssammenhenger som kunne forklare feil eller bidra til å finne løsninger på barnevernsutfordringene som er beskrevet i rapporten. Det har blant annet blitt gjort en kartlegging av hvilke kommuner eller tjenester som av innbyggere med direkte erfaring, ville karakteriseres som kritikkverdige og av dårlig kvalitet. Resultatet viste at blant de 52 kommunene som ikke ble fremhevet som dårlige, var 49 kommuner små (under 10 000 innbyggere).
https://ombarnevernet.wordpress.com/2020/11/08/over-50-barnevern-unngar-kritikk-fra-brukerne-lillesand-gran-og-elverum-utmerker-seg/
Konklusjonen på denne gjennomgangen må bli: kommunestørrelse er irrelevant for om barnevernstjenesten er god eller dårlig. Kommunestørrelse er ikke en faktor som har vært identifisert i brukermiljøet, det er ikke fremhevet som forklaringsvariabel i noen av de artiklene, bøkene, filmene, videoene eller annet materiale vi har sett formidlet fra ulike typer kilder; fra frilansjournalister til redaktørstyrte medier, fra ansatte i tjenesten til barnevernsbarn som har fortalt sin historie, fra politikere til nærstående.
Størrelse må forøvrig ikke forveksles med geografi og avstander, versus antall ansatte i den lokale tjenesten; dette er en reell utfordring i deler av landet. Men mye av dette kan i tiltakssammenheng kompenseres med videomøter og at fagpersoner med veilederkompetanse reiser dit de trengs.
I vurderingen av NOUens kvalitet og utvalgets arbeid, bør det legges vekt på at utvalget gjentagende bommer på å underbygge sine egne vurderinger. Man har, tross rekken av henvisninger, ikke greid å påvise AT kommunenes størrelse beviselig er årsak til problemer i tjenestene, eller at kvaliteten på tjenestene følger kommunestørrelsen, men foreslår likevel en rekke løsningsforslag som er i tråd med denne oppfatningen. Dette gjelder forøvrig for flere temaer, og er en betydelig svakhet i NOUen.
EKSEMPEL PÅ MANGELFULL AVDEKKING AV ÅRSAK TIL ALVORLIGE UTFORDRINGER: TURNOVER OG HVORFOR ANSATTE SLUTTER
Høy turnover er en av få faktorer som alle involverte parter - myndigheter, ansatte og brukere - er enige om å være bekymret over. Hvorfor blir det da ikke løst? Bufdir har undersøkt dette, og i utviklingen av spørreskjemaet ba de om innspill (utvalgets ref. Bufdir 2022w, s. 13):
“Bufdir inviterte derfor et bredt utvalg av relevante aktører på barnevernsfeltet til å gi innspill til årsaker til høy og lav turnover. Følgende aktører ble invitert med i den første innspillsrunden:
· Barnevernstjenester
· Kommunesektorens organisasjon (KS)
· Fellesorganisasjonen (FO)
· Fagavdelingene i Bufdir”
Studien har to store svakheter:
Den høye graden av turnover har over lang tid nødvendigvis ført til en stor pool av personer med utdanning og jobberfaring fra barnevernet, og som nå jobber i andre tjenester eller bransjer. Disse er ikke på samme måte som nåværende ansatte forhindret av lojalitetskrav, sosialt press eller trusler, fra å være oppriktige om hvorfor de sluttet i tjenesten.
Det er god kontakt mellom brukere og tidligere ansatte. Hadde Bufdir involvert brukermiljøet gjennom legitime brukerrepresentanter, ville de visst at den vanligste og mest sentrale årsaken tidligere ansatte oppgir som årsak til at de sluttet i barnevernet, er at “de orket ikke jobbe på den måten”; De ønsket ikke være med på å konstruere falske saker, flytte barn som ikke skulle vært flyttet og tvinge barn inn i en posisjon hvor de får en dårligere oppvekst under barnevernet enn de ville fått i egen familie.
I spørreskjemaet i Bufdir-undersøkelsen er det bare en påstand man skal ta stilling til, som går direkte på dette forholdet: “For stort sprik mellom faglige idealer og realiteter”. Man forutsetter da at den ansatte har en utdannelse eller bakgrunn som har gitt gode faglige idealer, ellers vil det jo ikke oppstå noe sprik. Det kan variere.
Påstanden “Arbeidet i seg selv er for psykisk belastende” vil riktignok være aktuelt i denne sammenhengen, men det er også aktuelt for mange andre forhold i tjenesten. Det aktuelle spørreskjemaet ligger her: https://easyfact.no/reply/jfywrjbijqq
Populasjonen som undersøkes er ikke den man ønsker å samle kunnskap om: De spurte er nåværende ansatte og svarer i stor grad på hva de antar, mener eller tror er årsaken til at andre har sluttet. Man har ikke spurt de som sluttet om hva som var deres faktiske begrunnelse.
Vi merker oss også at man har hele fem nesten like påstander som med sin gjentakelse og utforming er egnet til påvirke svarerens holdninger overfor klientene negativt:
Undersøkelsen fremstår mer som et bestillingsverk hvor de egentlige årsakene til turnover forsøkes holdt skjult, enn en ærlig og oppriktig søken etter korrekte svar, og man kan undre seg over om det er et bevisst forsøk på å tildekke de faktiske forhold.
Høyt arbeidspress, for mye ansvar og en psykisk belastende jobb er forhold vi gjenkjenner som medvirkende årsaker til å forlate barnevernet, men det å tvinges til å medvirke til å konstruere falske saker, er det som mest går inn på ansatte som har et fungerende moralsk kompass.
Det er forøvrig et tankekors at parallelt med en økning på 80% i antall årsverk, og en klar nedgang i antall saker siden 2010, har klagestormen fra ansatte økt formidabelt. Hvordan henger det sammen, og hva sier det om de ansatte eller deres organisasjoner?
PROJISERING AV SKYLD BORT FRA DE BARNEVERNSANSATTE
Vi vil gjerne sammenholde ovenstående (om turnover i tjenesten) med utvalgets konklusjon (som forøvrig mangler underbyggelse), s. 351 (og 365) om årsaken til barnevernets problemer:
“Utvalget mener at problemene ikke handler om at ansatte ikke gjør jobben sin...”
Det å “ikke gjøre jobben sin” kan handle om to alternativer:
Vi har aldri, noen gang, sett noen klage på 1; at barnevernsansatte jobber for lite og sluntrer unna i jobben sin. De blir ikke som barnehageassistenter beskyldt for å “stå bak hjørnet og smugrøyke i arbeidstida”. Derimot har de gjentagende, over flere tiår, blitt beskyldt for 2; å gjøre jobben feil.
Til sammen bringer dette nye og sentrale aspekter inn i analysen av problemene i barnevernet, aspekter som utvalget ikke har tatt med i sitt arbeid.
Utvalget går etter vår mening altfor langt i å frikjenne barnevernet selv for å være årsak til problemene i tjenesten. Utvalget peker kun på forhold utenfor de ansatte som årsak til problemene. Så lenge denne unnlatelsen fortsetter, vil også problemene fortsette.
Vi mener en lange rekke tilsynsrapporter, medieoppslag, dommer, studier og annet materiale tydelig og ufravikelig dokumenterer at de ansatte selv har et stort ansvar for og stor skyld i barnevernets problemer, og så lenge de tillates å projisere problemene over på ytre faktorer vil forholdene bare fortsette.
At de ansatte har ansvar fritar likevel ikke andre nivåer og aktører for deres ansvar . Her må hver ta sitt for at ting skal bli bedre.
BARNEVERNETS PROBLEMOMRÅDER
I en bred analyse av barnevernet, langt ut over det som burde omfattes av konseptet rettssikkerhet, definerer utvalget fire grunnleggende problemområder for barnevernet:
Vi støtter utvalget i at det finnes betydelige utfordringer innen alle disse kategoriene, men de er ikke de grunnleggende problemområdene, etter vår mening.
Vi vil heller trekke frem:
Ut fra denne listen blir det åpenbart hvorfor de tiltakene som er under innføring for å bedre forholdene, som kompetanseheving, reformen, ny lov, osv., ikke vil kunne få effekt.
Prioritering – det viktigste først
Vi har tidligere presentert en oversikt over faktorer som er av grunnleggende betydning for barnas rettssikkerhet. De fleste av forholdene i denne problemlisten er avgjørende for barnas rettssikkerhet, men som det aller viktigste og primære vil vi trekke frem korrekt faktagrunnlag i saksfremstillingen , og be alle som ønsker å gjøre noe for å sikre barn en god oppvekst, om å starte med å sikre nettopp det forholdet.
Konkrete forslag til hvordan det kan gjøres har i lengre tid foreligget. Utvalget ble gjort oppmerksom på dette i et innspillsmøte men viste ingen interesse for å høre hva forslaget innebar.
Mangelfull informasjonsinnhenting fører til blinde felt
Utvalget har, som tidligere nevnt, hatt et noe ensidig kildetilfang. De lener seg mye på hvordan de ansatte selv opplever sin arbeidssituasjon, uten å søke korrigering og kontradiksjon hos de som skal motta tjenestene. Utvalget har derfor ikke oppdaget variasjonen som ligger i forskjeller mellom de enkelte ansatte innen et kontor eller en institusjon .
Utdanningen er for dårlig til å sikre yrkesutøvernes kvalitet
Et forhold vi vil trekke frem som eksempel, er at ansatte som har gode holdninger med seg hjemmefra, i stor grad fortsetter å ha disse også i sin yrkesutøvelse, mens de som ikke har gode holdninger fra barndomshjemmet heller ikke får det gjennom studiet og forblir lite motstandsdyktige mot dårlige holdninger på arbeidsplassen. Utdannelsen skulle sikret alle yrkesutøvere de samme gode holdningene og et høyt etisk nivå i yrkesutøvelsen, men slik er det ikke. Dette forplanter seg gjennom hele prosessen, fra hvordan en sak blir utredet til hvordan barn blir fulgt opp. Det finnes et fåtall meget gode, meget dyktige ansatte som daglig står i en kamp for å unngå å måtte arbeide i samsvar med dårlige holdninger hos ledere og andre ansatte. Det gjelder hvordan saker bygges opp, valg av tiltak, hvordan man møter foreldre og barn, hvordan man følger dem opp, osv. Alle som ønsker en god offentlig hjelpetjeneste for barn bør merke seg den poolen av barnevelferdsarbeidere som nå jobber i andre yrker og etater enn barnevernet, og som har både holdninger, kunnskap og erfaring på plass.
Ting henger sammen: feil ett sted fører til følgefeil andre steder
Dårlige holdninger muliggjør punktene 3, 4 og 5 i problemlisten.
Dårlig kultur handler om fryktkultur, i motsetning til læringskultur. Fryktkultur umuliggjør konstruktiv kritikk og kontroll, og hindrer læring. Dette punktet gjør at etablering av punktene 8, 9 og 10 blir kraftig motarbeidet.
Ansvaret for punkt 7, mangel på relevant kompetanse som samsvarer med mandatets innhold, må tillegges både etaten selv og øvrige myndigheter. Et fagfelt har selv ansvaret for å sikre tilstrekkelig faglig kvalitet innen sitt fag; tannleger sikrer god faglig kvalitet på tannlegefaget inkludert utdanningen av nye tannleger; Sykepleierforbundet sikret god faglig og etisk kvalitet på sykepleiernes utdannelse og yrkesutøvelse. Øverste forvaltningsnivå har et tilleggsansvar for å sjekke at det faglige nivået i sine instanser og yrkesutøvere holder mål. Her har både Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og ikke minst fagdirektoratet mye å gjøre rede for.
Siden vi har konkludert med at NOUen ikke svarer på mandatet, og i tillegg lider av alvorlige mangler i metode og utførelse og at den derfor må underkjennes, går vi ikke inn og kommenterer på hvert av løsningsforslagene. Som nevnt innledningsvis mener vi flere av dem er til direkte skade for barns rettsikkerhet.
Utvalgets løsningsforslag preges på samme måte som faktainnhentingen og analysen, av mangel på dybde og grundighet i tillegg til mangel på perspektiv og oversikt. Det hjelper ikke bare å si at man må ha noe, man må også definere hva , hvordan og hvilken : hva de ansatte faktisk gjør, hvordan saker bygges opp, hvilken kompetanse som mangler hos de som skal gjøre vurderinger, hvilke handlinger og forhold som faktisk skader et barn.
Det viktigste aspektet man må få på plass når det gjelder barns rettssikkerhet, er hvordan barnevernet kan stoppes når de med hele sitt maktapparat og virkemidler går inn for å omsorgsoverta et barn som ikke skal omsorgsovertas fordi lovens krav (hvor 92-utgaven av bvl. ga barnet best rettssikkerhet) ikke er oppfylt.
Vi vil likevel løfte frem ett av løsningsforslagene og et misforstått konsept, og si litt om hver av disse.
BARNEREPRESENTANTORDNINGEN
Dette forslaget viser et typisk trekk ved flere av forslagene, i og for seg også ved barnevernet i seg selv: Forslaget er i seg selv godt, men måten det utformes på, gjør forslaget direkte skadelig for barna ved at rettssikkerheten deres vil bli ytterligere forverret.
Noen av utvalgsmedlemmene sier i Fontene 07.06.23 at «at det er behov for en representant for barnet som kan korrigere og påpeke rettighetsbrudd.» Det er vi helt enige i. Det har i årevis vært fremmet krav fra mange hold om at barna trenger en voksen som de kan støtte seg på. Utvalget viser da også til en rekke ordninger som skulle ivareta dette behovet, men som alle har feilet. Det vil også denne gjøre, av mangel på dybdeinnsikt og analyse.
Barn trenger beskyttelse mot alle skadelige voksne, enten de er foreldre, ansatte i barnevernet eller andre. Når det gjelder barnevernsansatte har Helsetilsynets årlige landsomfattende tilsyn avdekket mellom 66 og 90% feil for hvert av de undersøkte temaene bare de siste 7 årene. Man kan ikke da med troverdighet hevde at resten av det barnevernet gjør, sannsynligvis er 100% korrekt. Og vi må ikke minst huske på at prof.em. Lars Smith i 2013 gikk ut i Morgenbladet og legitimerte en feilprosent i barnevernet på over 90% når det gjaldt omsorgsovertakelser. https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2015/06/19/barnevernets-feil/
Han fikk full støtte fra de barnevernsansatte, og de har i ettertid praktisert Smiths «lære». Vi kan derfor være sikre på at antall uriktige omsorgsovertakelser er langt fra null. Vi vet samtidig at å foreta en uriktig omsorgsovertakelse er en grusom handling mot et barn, hvilket Lars Smith i sin kronikk med et elegant retorisk trekk unngår å vedkjenne seg.
Den viktigste oppgaven barnets representant får, er derfor å hindre uriktige omsorgsovertakelser. Som tidligere vist preges NOUen av svake og mangelfulle analyser; så også dette temaet. Det barnet trenger er en person som er uavhengig ikke bare av øvrige instanser i barnevernet men av hele barnevernet, i tillegg til andre offentlige instanser og foreldrene. Vedkommende må kjenne saken så godt som mulig fra alle sider, evne å forstå barnets perspektiv og ønsker og formidle disse så uendret som mulig. For å kunne beskytte barnet mot maktovergrep fra barnevernets side må vedkommende også ha bred og solid juridisk kompetanse og innsikt. Og de må naturligvis kunne kommunisere med barnet.
Dette ekskluderer barnevernsutdannede fra å ha denne rollen.
Utvalget viser selv til alle de ulike ordningene som gjennom årene er blitt etablert for å ivareta barnets selvstendige rett til hjelp og beskyttelse. Alle har i større eller mindre grad feilet. Og alle posisjoner er i hovedsak besatt av sosialarbeidere.
Samlet sett er kritikken massiv når det gjelder nettopp barnevernsutdannedes evne til å snakke med barn, og det gjentas i NOUen. De kritiseres nettopp for å ikke evne å skape gode relasjoner og rammer for barna; turnover i yrkesgruppen er formidabel og hindrer forutsigbarhet, stabilitet og kontinuitet; de mangler kulturkompetanse; samfunnet har som eneste yrkesgruppe sett behov for å pålegge dem respekt for sine klienter i lovs form; og det er vist at de taper tillit hos de barna som har vært i kontakt med dem sammenlignet med barn som ikke har vært i kontakt med barnevernsutdannede.
De er også vist at barnevernsutdannede ikke har juridisk kompetanse i nevneverdig grad, og de vil ikke være, eller oppfattes av barnet som, uavhengige av sine kollegaer i barnevernet. Skal barn åpne seg for noen, må de ha tillit til vedkommende. Det vil de ikke ha dersom de oppfatter støttepersonen som del av en etat de ikke har tillit til.
Barnevernsutdannede har så å si ingen kompetanse når det gjelder barns normale vekst og utvikling. Det kan illustreres med at en kirurg opererer uten å ha hatt en eneste time i anatomi. De mangler med dette helt sentral kompetanse for å forstå og ivareta barn, og denne mangelen ved barnevernsutdanningen er ikke nevnt i NOUen.
Den kanskje viktigste årsaken til at barnas representant ikke skal ha barnefaglig kompetanse er likevel å unngå drakamp mellom denne og saksbehandlerne som skal behandle, vurdere og avgjøre saken. Barnas representant skal i første rekke påpeke brudd på lover, forskrifter og retningslinjer. Vedkommende må ha god allmenndannelse for å kunne oppdage og påpeke mulige helsemessige utfordringer, pedagogiske utfordringer eller andre forhold, men skal på samme måte ikke selv ha medisinsk kompetanse eller pedagogisk kompetanse – det skal lege, spesialpedagog eller andre fagpersoner i så fall bidra med.
Det er viktig å skille mellom den fagkompetansen som skal brukes til å vurdere barnets tilstand og behov, og den kompetansen som trengs for å fremme barnets stemme og syn og ivareta dets rettigheter hvorav først og fremst rettssikkerhet .
Den eneste yrkesgruppen som oppfyller disse kravene er advokater, og den eneste ordningen som kan ivareta barnets rettssikkerhet i betydningen hindre maktovergrep, er at barnet får de samme rettigheter som det har i alle andre saker enn etter barnevernsloven; de får fulle partsrettigheter fra dag 1, uavhengig av alder. Advokater blir oppnevnt som verge eller advokat for barn i alle andre typer saker, og vi mener barn frarøves sine rettigheter i barnevernssaker.
Dersom noen tenker eller mener at advokater ikke kan snakke med barn, ber vi om at det underbygges. Advokater er, på samme måte som f.eks. helsearbeidere, profesjonelle når det gjelder å kommunisere med alle typer mennesker og hente frem deres meninger og syn. Men på samme måte som at ikke alle leger egner seg som barneleger, må det legges til rette for at de advokatene som skal jobbe med barn, ikke velges tilfeldig men hentes fra en pool av dedikerte personer.
I det løsningsforslaget som utvalget ikke ønsket innsyn i, er det foreslått at advokater som skal kunne oppnevnes for barn, skal få en spesialisering i barnerett og i de ferdigheter de trenger for å ivareta barn som klienter på en god måte.
Barnets representant må ha et tydelig mandat når det gjelder å fremme barnets syn uavhengig av sitt eget, og i særdeleshet uavhengig av andres oppfatning og interesser. Barnets syn må inngå i de vurderinger og avgjørelser som skal gjøres på vegne av barnet, og det er det denne ordningen skal ivareta.
Barnerepresentantordningen må derfor skrotes og erstattes av at barnet får partsrettigheter fra dag 1 av en undersøkelsessak etter bvl., uavhengig av alder, og representeres av advokater med spesialisering i barnerett.
KONSEPTET BIOLOGISK SLEKTSKAP ER DÅRLIG FORSTÅTT
Konseptet “biologisk slektskap” ser ut til å være dårlig forstått av mange innen dette feltet, og denne feilforståelsen fremmes av mange som har egeninteresse i at forholdet fortsetter. Et eksempel er den fundamentale misforståelsen at man kan bli «forelder» til et barn man ikke er i biologisk slekt med. Særlig barnløse voksne blir forført og bedratt med forestillinger om at dette er mulig. Det er det ikke. Det er umulig å bli forelder til et barn man ikke er i slekt med, uansett hvilket ord man bruker. Bare foreldre er foreldre. De andre er foresatte. Biologien er en egenskap som ikke kan erstattes av noe eller noen, den er unik.
Av samme grunn kan ikke to voksne og tre barn rundt et frokostbord kalles “familie” uten at det er slektskap tilstede fra barnas side (to voksne omtales ofte som “par”, ikke familie). Selv om det er de samme voksne og de samme barna over tid, blir det likevel ikke annet enn en samling kjente: “..vi levde sammen SOM en familie…”. Denne konseptuelle forståelsen av slektskap og blodsbånd må inn i og gjennomsyre alle vurderinger og evalueringer som utvalget gjør, særlig alt som knytter seg til fosterhjem og adoptivhjem, til dels også institusjonsplasseringer. Det er ikke antall voksne pr. barn og timer pr. døgn under samme tak og rundt samme kjøkkenbord, eller boenhetens størrelse og utforming, som avgjør om en bolig og dens beboere kan kalles en familie. Kun barnets egne foreldre og søsken kan utgjøre barnets familie. Andre alternativer må skrives med anførselstegn.
Slektskap innehar andre kvaliteter enn bare tilknytning, kjennskap, trygghet m.m. Med slektskapet følger en tilleggsdimensjon, en kvalitet på disse egenskapene som hittil er dårlig beskrevet og formulert, men som human atferdsbiologi nok vil avdekke mer av etter hvert.
Samtidig må det også inn en forståelse for at også barn kan ha nær tilknytning til flere personer, ikke bare to eller en, på samme måte som voksne kan være glad i flere personer. Barnevernet har i mange år hatt en forestilling om at de må tvinge barnet til å gi opp tanken på gjenforening med egen familie for at det skal “slå seg til ro” i et fosterhjem eller tilsvarende. Når man er kommet dit, er barnet påført så store skader at de ifølge psykolog John Bowlbys anerkjente og hyppig siterte rapport til WHO i 1951; Maternal Care and Mental Health, sannsynligvis er permanente. Måten dette har blitt tvunget gjennom på, har vært grusom mot barna.
HVILKE OPPGAVER SKAL BARNEVERNSANSATTE UTFØRE? (NÅR BLIR ABSURDITETEN ÅPENBAR?)
Utvalget identifiserer mange av de eksisterende problemene i etaten, og legger fram en rekke forslag for å kompensere for disse. Men har de tatt seg tid til å ta et skritt bakover og se forslagene i sammenheng?
I tillegg frikjennes de ansatte for alt ansvar for de problemene som finnes, mens ansvaret legges på rammebetingelsene og de aktørene som står rundt barnevernet.
Vi tillater oss derfor å spørre: Hva i all verden skal saksbehandlere i barnevernet gjøre og kunne ? Finnes det i denne listen én gjenværende oppgave som de ikke har fått hands on hjelp av ytre systemer og aktører til å utføre? Og videre:
Kunne det da være en tanke å revidere hele systemet fra grunnen av, framfor å fortsette å klatte og klatte og klatte på noe som aldri har fungert slik det burde?
Mangelen på dyptgående analyse fører til det man i helsevesenet kaller symptombehandling - man går ikke til årsaken og kurerer sykdommen. Derfor blir man heller ikke kvitt den.
I kap. 24.1 setter utvalget opp forslag til løsninger mht. bedre tilgang på kompetanse og tiltak i alvorlige og sammensatte saker. De mener man må kvalitetssikre barnevernstjenestenes
-Det omfatter i realiteten det aller meste av det barnevernet gjør, og det er vi enige i.
HVA SOM IKKE KAN FUNGERE OG HVORFOR