Hovedorganisasjonen Virke

Ekspertgruppen anbefaler at EU/EØS-regelverk som inngår i EUs grønne giv og er relevant for omstillingen til en mer sirkulær økonomi, gjennomføres forløpende og så raskt som mulig. EØS-avtalen og EU-regelverket berører alle deler av handels- og tjenestenæringene gjennom regelverk for konkurranse, forbrukerrettigheter, produktregler, personvernregler, statsstøtte, arbeidsmarkedsregler, regler for finans og betaling, rammevilkår for den digitale økonomien og krav til bærekraft, utslippsreduksjon, fornybar energi og energisparing.

Overordnet mener Virke at EØS-avtalen har stor og positiv effekt på norsk økonomi generelt, og på handels- og tjenestenæringene spesielt. Derfor bør det legges stor vekt på å styrke samarbeidet med EU-landene gjennom EØS-avtalen.

Etterslepet av rettsakter som er vedtatt i EU, men ikke tatt inn i EØS-avtalen og norsk lovgivning er stort. Etterslepet rammer handels- og tjenestenæringenes evne til å konkurrere, vokse og omstille seg.

På miljø- og klimaområdet øker etterslepet etter hvert som EU konkluderer behandlingen av lovpakkene lagt fram i forbindelse med Den grønne given og Klar for 55. Dette er lovpakker som er helt sentrale for det indre marked og omstillingen av økonomien i Europa, der målet er lavere utslipp, mer sirkulær økonomi, mindre energibruk og utfasing av fossil energi. Dette er prosesser det er viktig at Norge deltar aktivt i. Skal norsk næringsliv konkurrere på like vilkår og tiltrekke seg investeringer, må det også følge samme regelverk for bærekraft.

Derfor støtter vi også ekspertgruppen i at norsk forvaltning må øke ha kapasitet og kompetanse nok til å følge tempoet og omfanget av klima- og miljøpolitikken og omstillingen i EU.

Rapporten foreslår å avvikle merverdiavgiftsfritak og reduserte satser generelt. Virke har tidligere foreslått fjerning av mva på bruktsalg og reparasjonstjenester (Virke har detaljerte forslag i høringen om NOU 2022:20). Dette vil styrke konkurranseevnen til sirkulære aktører og bidra til at forbrukere velger bærekraftige løsninger.

Som ekspertgruppen påpeker, er reparasjoner ofte arbeidsintensive. Det høye inntektsnivået i Norge bidrar til at det er lett å erstatte brukte varer med nye, ettersom importerte varer gjerne er billige når de fulle miljø- og klimakostnadene ved produksjonen ikke er priset inn.

Ekspertgruppen foreslår ikke fritak i merverdiavgiften på reparasjoner og bruktsalg. Det vurderes som mer effektivt å støtte enkelte reparasjoner gjennom direkte støtte, som for eksempel en reparasjonsbonus. Dette mener Virke er en feilvurdering. Det er vanskelig å se for seg at de administrative kostnadene knyttet til en reparasjonsbonus er lavere for virksomhetene enn ved en lavere mva-sats/fritak. Samtidig vil trolig kostnadene ved å gi forbrukerne en gulrot til å reparere ii større grad veltes over til næringslivet, enn det statens bortfall av mva-inntekter ville gjort.

Bruk av lavere avgiftssats for reparasjonstjenester levert til forbrukere er ett av virkemidlene som anbefales i EUs Circular Economy Plan (CEAP). Virke mener at dette er et virkemiddel som bør tas i bruk også i Norge. Virke mener at et fullt avgiftsfritak for reparasjonstjenester utført for kunder som ikke er mva.-registrerte næringsdrivende vil være den løsningen som er enklest å håndtere for aktørene, og som i størst grad har forutsetning for å fremme økt etablering innenfor markedet for salg og reparasjon av brukte varer, slik bla en undersøkelse utført av Forbrukerrådet i 2022 påpekte.

Ekspertgruppen peker på at de som blir rammet av at merverdiavgiftsfritaket og reduserte satser avvikles, kan få direkte kompenserende tiltak som for eksempel økt barnetrygd, bostøtte og studiestøtte. Dette vil gjøre veien fra mål (mer reparasjon) og tiltak (økt sosial stønad) lang og upedagogisk. Det vil heller ikke være forbruksdempende.

Virke støtter ekspertgruppens forslag om å innføre en adgang til utdeling av andre ukurante varer uten å utløse uttaksmerverdiavgift.

Lignende bestemmelser finnes i dag når det gjelder uttaksbeskatning. I dag er virksomheter pålagt en uttaksbeskatning når virksomheten tar ut varer til privat bruk eller til andre formål enn det som er nødvendig for driften. Dette kan også gjelde når virksomheten tar ut materialer eller produkter til resirkulering og gjenbruk. Dette kan føre til at bedrifter velger å kaste materialer og produkter i stedet for å gi dem bort til resirkulering og gjenbruk, for å unngå uttaksbeskatning. Dette er ikke ønskelig i en sirkulær økonomi hvor det bør lønne seg å utnytte ressurser på en bærekraftig måte. Ved å unnta resirkulering og gjenbruk av materialer og produkter fra uttaksbeskatning vil dette kunne stimulere til økt resirkulering og gjenbruk av materialer og produkter, og bidra til en mer bærekraftig økonomi. Samtidig vil det kunne øke lønnsomheten for bedrifter som engasjerer seg i en sirkulær økonomi, og bidra til økt innovasjon og utvikling av nye løsninger for bærekraftig produksjon og forbruk.

Ekspertgruppen anbefaler at det innføres en bransjeordning for reparasjon av elektronikk og hvitevarer, som organiseres gjennom en bransjeavtale. Her vises det til høringssvaret til Stiftelsen Elektronikkbransjen, som beskriver bransjeavtalen som allerede eksisterer og fungerer godt i dag.

Reklamasjonsfristene i forbrukerkjøpsloven foreslås utvidet til 3 år for alle varer og 6 år for varer som er ment å vare vesentlig lengre enn 3 år. Norge har allerede strenge regler når det gjelder reklamasjon. Forbrukerelektronikk er internasjonale varer. Norge bør derfor søke å ha tilnærmet samme regler som våre naboland. Danmark har i dag 2 års reklamasjonsfrist, mens Sverige har 3 år. Det vil være uheldig om norske varer måtte prises dyrere enn i våre naboland for å finansiere en ytterligere forskjell i reklamasjonstid mellom landene. Dagen reklamasjonstid bør derfor bli stående.

Ekspertgruppen foreslår en avgift på plastemballasje som et virkemiddel som kan begrense mengden plastemballasje som settes på markedet. Skattedirektoratet har utredet en slik avgift på oppdrag fra Finansdepartementet, og konkluderte i sin utredning at de ikke ville anbefale en slik avgift. Begrunnelsen for dette er at effekten av en avgift med de formålene den skal ivareta, som reduserte klimagassutslipp, redusert bruk av plast, er for usikker. Samtidig vil de administrative kostnader en avgift vil medføre være betydelige. Direktoratet viser til at det i praksis ikke vil være mulig å differensiere avgiften etter innholdet av material-gjenvunnet råvare. Uten en slik differensiering er det vanskelig å se at avgiften vil ha noen miljøeffekt.

Norge er en del av det indre marked i EU. Det er derfor viktig at det ikke innføres strengere særnorske regler som hemmer norske virksomheters konkurranseevne i det europeiske markedet.

I februar 2025 trådte Emballasjeforordningen (PPWR) i kraft i EU. Miljødirektoratet har ansvaret for implementeringen av forordningen i norsk regelverk innen august 2026. Virke er enig i intensjonen i Emballasjeforordningen, som er å håndtere emballasjeavfall som genereres i EU (og EØS), men har er store bekymringer knyttet til hvilke kostnader som vil påløpe norske produsenter og butikker dersom man ikke utnytter handlingsrommet i forordningen.

Dagens pantesystem for drikkevareemballasje i Norge fungerer godt. Ekspertgruppen påpeker selv at andel materialgjenvinning av plast med pant ligger på 90 prosent og for metall med pant på 97 prosent. I dagens løsning presses flasker og bokser sammen allerede i panteautomaten, til en syvendedel av volumet. Vaskeflasker tar følgelig større plass.

I likhet med flere andre norske aktører er Virke bekymret for at en eventuell gjeninnføring av vaskeflasker vil kreve store og kompliserte omlegginger både hos bryggerier, tapperier, butikker og kiosker og i all tilhørende logistikk. For butikkene vil dette handle om oppgradering av automater og utvidelse av panterom. Kostnadene for dette er betydelige og varige. For produsentene vil dette kreve ombygging av tappelinjer og logistikkløsninger. For små og mellomstore produsenter vil omleggingen av produksjons- og tappelinjer være så omfattende og kreve så store investeringer at det kan være kroken på døren.

Vaskeflasker medfører også vesentlig mer logistikk. Antall mil og timer emballasjen er på vei, vil øke. Dermed øker også klimautslipp fra transport. I tillegg er vaskeflasker 50-60 prosent tyngre enn dagens flasker. Dersom også aluminiumbokser skal byttes ut med ombrukbar emballasje, vil dette i praksis bety glassflasker som veier 24 ganger så mye som en aluminiumboks. Dette øker slitasje på vei og bil.

Materialbruken øker med vaskeflasker fordi flaskene er tykkere, det medfører økt bruk av kasser og brett i plast, i tillegg til at det trengs et enormt bufferlager for å ta høyde for høysesong (hvor forbruket gjerne er 60 prosent høyere enn i lavsesong). Vann og kjemikaliebruk øker betydelig når flasker må vaskes. Dette innebærer også økt utslipp på det lokale avløpsnettet.

Ekspertgruppen anbefaler at det innføres en særavgift på tekstiler, som skal omfatte klær, sko og husholdningstekstiler. Denne skal beregnes ut fra vekt og antall. Virke er uenig i at dette er riktig vei å gå.

Utvalget legger til grunn at en særavgift på tekstiler vil redusere etterspørselen fra tekstiler i Norge og påvirke produksjon av nye tekstiler. Dermed konkluderer ekspertgruppen med at en særavgift på tekstil vil begrense negativ klima- og miljøpåvirkning fra tekstilproduksjon. Dette mener vi er en feilvurdering.

Norge importerer i overkant av 106 000 tonn tekstiler, hvorav om lag 80 prosent er klær, sko og husholdningstekstiler. Importmengden har vært relativt stabil de siste 5 årene. Den norske importen utgjør en promille (0,1%) av global tekstilproduksjon. Blant den importerte tekstilen vil man finne både nødvendig tekstilkonsum og overforbruk. Det er dermed en forsvinnende andel av internasjonal tekstilproduksjon som kan tilskrives norsk overforbruk. Dette igjen, tilsier at en særnorsk avgift på tekstil, vil ha forsvinnende liten effekt på produksjonen i verden.

En tekstilavgift vil være særlig utfordrende for norske aktører, som har Norge som sitt primære marked. Internasjonale aktører som har en liten andel av sin omsetning i Norge, vil fortsatt ha en konkurransefordel i møte med aktører som hovedsakelig opererer i det norske markedet.

Ekspertgruppens diskuterer avgiftsnivået etter prinsippet om at marginalkostnaden (skaden) skal være lik avgiften. Det er ikke gjort noen vurderinger knyttet til om dette er et avgiftsnivå som faktisk vil ha en effekt for redusert forbruk. Det diskuteres ikke hvor høy en avgift må være før man antar at man at en oppnår en effekt.

Dersom man skal lykkes med å redusere etterspørselen må avgiften være høy. Den gruppen som i dag står for et overforbruk av tekstil, har trolig betalingsevne til å håndtere økningen i pris som en avgift medfører. En høy avgift på nødvendig tekstil, rammer hovedsakelig de som har minst, og som i mindre grad bidrar til overforbruk.

Virke mener på grunnlag av dette at det er svært usikkert om en tekstilavgift vil ha den faktiske effekten på miljøpåvirkningen som den prøver å adressere.

Tekstilnæringen vil over de kommende 2-10 årene investere stort i fornybar energi, tiltak som reduserer vannforbruk og bidrar til mer miljøvennlig produksjon av råvarer (eks. bedre landbruksprosesser eller bruk av resirkulert materiale). Det er mer å vinne på å stille krav til produksjon av tekstil, enn ved å forsøke å bremse etterspørselen ved hjelp av usikre tiltak.

Ekspertutvalget vier en del plass til VOEC-ordningen i sin rapport. I likhet med utvalget, mener Virke at dagens tollavgiftsfritak i VOEC-ordningen er uheldig, siden det innebærer en konkurransefordel for utenlandske tilbydere på bekostning av norske virksomheter. Ekspertgruppen peker på at det bør innføres et forenklet system for oppkreving av tollavgiften i VOEC-ordningen.

Virke mener det vil være mer rasjonelt å fjerne tekstiltollen. Industritollen, som var ment å beskytte norsk tekstilindustri, har ikke den samme funksjon i dag. Den har mer en handelspolitisk og provenymessig virkning. Den handelspolitiske virkningen har blitt mer negativ i lys av den internasjonale utviklingen, der USA innfører toll mot land som har toll mot amerikanske varer. Tekstiltollen har også en negativ miljømessig virkning da den som følge av unntaket i VOEC-ordningen favoriserer varer fra utenlandske markedsplasser og nettbutikker som selger ikke-bærekraftige varer (jf undersøkelser fra den europeiske forbrukerorganisasjonen BEUC og ulike europeiske forbruker- og miljømyndigheter, inkludert Miljødirektoratet).

Virke mener det vil være bedre å holde produsentene til ansvar ved å innføre produsentansvarsordning, som må håndheves overfor alle aktører, både nasjonalt og internasjonalt. På denne måten vil også utenlandske nettselskaper og markedsplasser som selger tekstilvarer til norske forbrukere ta ansvar for nettopp det.

Byggevarehandelen spiller en betydelig rolle både i markedet for nybygg og rehabilitering av bygg og har påvirkningsmuligheter i flere deler av byggeprosessen og verdikjeden for bygg, anlegg og eiendom.

Som importør og distributør av byggevarer, kan byggevarekjedene stille krav til klima, miljø og etiske forhold ved innkjøp av både byggevarer og transport- og logistikkløsninger. Som leverandør av produkter og tjenester til både bedrifter og privatpersoner, spiller handelen dessuten en viktig rolle i den digitale samhandlingen mellom de ulike aktørene i bygg-, anlegg og eiendomsmarkedet.

Tilgang på strukturerte data om byggevarers klima- og miljøegenskaper har stor betydning for valgene byggherrer, prosjekterende, utførende og private forbrukere tar når de skal planlegge, prosjektere, bygge nytt eller rehabilitere.

Byggevarehandelen er også i posisjon til å utnytte data til å utvikle tjenester som gir mer effektiv bruk av naturressurser og råvarer, gir lengre levetid for materialer og produkter og reduserer avfallsmengder gjennom hele byggets livsløp.

Virke støtter utvalgets vurdering av at BAE-næringen har et stort forbedringspotensial for bruk av sirkulære løsninger, og at det offentlige må ta en mer aktiv rolle i å utvikle rammebetingelser, insentiver og markedsmekanismer som fremmer ombruk, gjenvinning og ressursoptimalisering.

Ekspertgruppen anbefaler at myndighetene utvikler en strategi i samarbeid med næringen, med sikte på å øke ombruken av brukte og materialgjenvunnede byggevarer.

Virke mener at en strategi for ombruk av byggevarer og tekniske anlegg i bygg må utvikles i tett samarbeid med handelsleddet. Våre medlemmer i byggevarehandelen har identifisert lønnsomhet, logistikk og reprosessering som de største barrierene for sirkulære løsninger.

Virke støtter forslaget om at kommunene og næringen sammen får ansvar for etablering og drift av lager for ombrukte varer, men understreker at dette krever digitale løsninger for sporbarhet, standardiserte produktdata og insentiver for aktørene.

Erfaringer fra Samordningsrådets piloter viser at digitalisering av produktdata og felles standarder er avgjørende for å lykkes med ombruk og sirkulære forretningsmodeller.

Videre ønsker Virke å påpeke at for ombrukslagere skal bidra til et reelt og lønnsomt marked, må følgende strukturelle barrierer adresseres:

Kommunalt eierskap til husholdningsavfall hindrer konkurranse og innovasjon Kommunene har eierskap til brukbare byggevarer som samles inn som husholdningsavfall, og kan sette dem ut på markedet. Kommersielle aktører som byggevarehandelen får ikke samme tilgang, noe som skaper ubalanse og hindrer utvikling av profesjonelle ombruksaktører.

Overskuddsmaterialer fra byggeplass defineres som avfall – og er dermed utilgjengelige for byggevarehandelen Store mengder brukbare materialer som avkapp av trevirke og gips sorteres som avfall og hentes av avfallsselskaper. Virkes medlemmer har forsøkt å hente disse med samme bil som leverer nye byggevarer, men er juridisk avskåret fra dette fordi de ikke har riktig næringskode. Dette hindrer effektiv logistikk og utvikling av ombruksbaserte forretningsmodeller.

Virke anbefaler at myndighetene:

Virke støtter gradvis opptrapping av krav til sirkulære løsninger i offentlige anskaffelser. Våre analyser viser at offentlige innkjøp har stor påvirkning på etterspørselen etter sirkulære produkter og tjenester. Det er viktig at kriteriene for sirkularitet er tydelige, målbare og bygger på tilgjengelige miljødata (EPD, miljømerker), og at det legges til rette for at både store og små aktører kan delta.

Virke mener offentlige aktører må være en sterkere pådriver for digitalisering i byggenæringen, særlig i transaksjonene mellom aktørene i verdikjeden. Digitalisering av anskaffelsesprosesser er en viktig forutsetning for mer klima- og miljøvennlige innkjøp

Virke støtter strengere oppfølging av krav til ombrukskartlegging og design for demontering, samt innføring av maks klimafotavtrykk per m² for nye bygg. Våre medlemmer etterlyser konkrete veiledninger og digitale verktøy for å oppfylle kravene, samt standardiserte metoder for kartlegging og dokumentasjon. Erfaringene fra Samordningsrådets piloter viser at felles datastrukturer og digitale løsninger for ombrukskartlegging og avfallsplaner er nødvendig for effektiv implementering.

Virke støtter anbefalingene om å styrke innovasjon og leverandørutvikling, men vil understreke at dette må inkludere hele verdikjeden – ikke bare entreprenører og byggherrer.

Virke er ikke medlem i Leverandørutviklingsprogrammet (LUP), som eies av NHO og KS. Store deler av byggenæringen, særlig handelsleddet, står dermed utenfor. Dersom offentlige prosjekter kobles eksklusivt til LUP, risikerer man skjevfordeling og manglende involvering av sentrale aktører.

Overgangen til en sirkulær økonomi ikke lenger er et valg, men en nødvendighet. Gjennom dette høringsinnspillet har vi forsøkt å belyse de viktigste aspektene og tiltakene som må til for å sikre en bærekraftig fremtid. Vi håper at våre innspill vil bidra til en konstruktiv dialog og føre til konkrete handlinger som fremmer en mer ressurseffektiv og miljøvennlig økonomi. Vi ser frem til å samarbeide med alle relevante aktører for å realisere disse målene og skape en bedre fremtid for kommende generasjoner.