Innledning
Rammeplanutvalgets mandat var å foreslå «moderate forenklinger» i eksisterende rammeplaner med en målsetting om forenkle disse «ved å fjerne det som oppleves som strukturelle hindre for kvalitet i utdanningene». Det skal «ikke gjøres større substansielle endringer».
I utkastet fra rammeplanutvalget er det i liten grad gjort forenklinger eller fjernet strukturelle hindre. Tvert imot inneholder utkastet flere nye strukturelle hindre, og det er gjort substansielle endringer i utdanningens innhold. Hvis de foreslåtte endringene blir fastsatt i revidert rammeplan, vil flere av institusjonene måtte gjøre endringer i både enkeltkomponenter og strukturen i utdanningene. Det blir dermed vanskelig å implementere ny rammeplan fra det tidspunktet den fastsettes, slik Kunnskapsdepartementet forutsetter.
De to forslagene til forenklinger som ble spilt inn fra det nasjonale fagrådet for lektorutdanning og PPU via UHR-lærerutdanning, og som har støtte i NOKUTs evaluering av lektorutdanningene, har ikke blitt tatt inn i utkastet. Disse er kommentert under aktuelt punkt i høringsuttalelsen.
I utkastet fra rammeplanutvalget er det i liten grad gjort forenklinger eller fjernet strukturelle hindre. Tvert imot inneholder utkastet flere nye strukturelle hindre, og det er gjort substansielle endringer i utdanningens innhold. Hvis de foreslåtte endringene blir fastsatt i revidert rammeplan, vil flere av institusjonene måtte gjøre endringer i både enkeltkomponenter og strukturen i utdanningene. Det blir dermed vanskelig å implementere ny rammeplan fra det tidspunktet den fastsettes, slik Kunnskapsdepartementet forutsetter.
De to forslagene til forenklinger som ble spilt inn fra det nasjonale fagrådet for lektorutdanning og PPU via UHR-lærerutdanning, og som har støtte i NOKUTs evaluering av lektorutdanningene, har ikke blitt tatt inn i utkastet. Disse er kommentert under aktuelt punkt i høringsuttalelsen.
2. Praksis
Forslaget til revidert rammeplan har strøket store deler av de tre siste avsnittene om praksisopplæringen (§3). Det er et godt forslag om forenkling. Disse avsnittene er unødig detaljerte og inneholder flere strukturelle hindringer for utviklingen av en god praksisopplæring.
«Hoveddelen av praksisstudiet skal fordeles mellom grunn- og videregående skole. Inntil 10 dager kan legges til andre relevante praksisarenaer.» (§3)
Den gjeldende forskriften har allerede en åpning for at deler av praksis kan gjennomføres på andre relevante praksisarenaer. Dette handlingsrommet har mange av institusjonene brukt til å prøve ut nye, innovative praksisformer og skape variasjon og progresjon i praksisopplæringen. For eksempel har masterstudentene i historie på Lektorprogrammet ved UiO 15 dager praksis ved et museum der de utvikler og gjennomfører historiedidaktiske opplegg for barn og unge på museumsbesøk. På grunn av handlingsrommet i gjeldende rammeplan kunne lektorutdanningene også legge til rette for alternative praksisformer under lærerstreiken i 2022. Dette handlingsrommet fantes ikke i rammeplanene for de andre lærerutdanningene.
Det er mulig at formuleringen om inntil 10 dager praksis er ment som en åpning for alternative praksisformer, og at rammeplanutvalget ikke har vært oppmerksomme på at rammeplanen for lektorprogrammet allerede har denne åpningen. Denne åpningen er jo ikke tydelig uttalt, selv om det absolutt er til stede. Tallfestingen av inntil 10 dager vil uansett være en innstramming og en ny strukturell hindring for lektorutdanningene. Konsekvensen kan bli at institusjonene må gjøre endringer i praksisopplæringen dersom de har praksis på andre praksisarenaer i mer enn 10 dager. Midlertidige tilpasninger som de som ble gjort under lærerstreiken, vil også bli vanskeligere å gjøre. Tallfestingen av inntil 10 dager vil også være en ny strukturell hindring for mobilitet mellom lektorutdanninger. Hvis en student har hatt ti dager praksis på en annen relevant praksisarena tidlig i studieløpet, vil det være vanskelig å få den gjennomførte praksisen innpasset inn i en annen lektorutdanning der praksis på andre praksisarenaer kommer sent i studieløpet.
Lektorutdanningene er matriseorganiserte og forutsetter en stor grad av sambruk av disiplinfaglige studieemner med andre studieprogrammer. Dette gir institusjonene liten fleksibilitet i hvordan studiet kan bygges opp, og strukturelle føringer i rammeplanen kan derfor være vanskelige å implementere. Spesielt er plassering av praksis en utfordring, og flere institusjoner har endt opp med studieløp der praksis kolliderer med campusaktiviteter i disiplinfagene. Selv om progresjon og god spredning av praksis i seg selv er positivt, kan kravet om praksis i fire av fem år ha så mange negative konsekvenser for studiet som helhet at studiekvaliteten svekkes. Ved UiO førte blant annet kravet om praksis i fire av fem år som ble innført i 2014, til at størrelsen på masteroppgaven måtte reduseres, noe som var uheldig for enkelte av fagene. Kravet om fire av fem år skaper også hindringer for mobilitet fra disiplinfaglige studieprogrammer og over til lektorutdanninger. Dette kommenterer også NOKUT i sin evaluering av lektorutdanningene: Det er mange veier ut av lektorutdanningene og over i andre studier, men det er få veier inn i lektorutdanningene, på grunn av strukturelle føringer for oppbygningen.
For lektorutdanningen er innføringen av formuleringen «Overganger i utdanningsløpet bør være en del av praksisstudiet.» (§3) en substansiell endring, i og med at den pålegger et bestemt tema i praksisopplæringen som ikke er nevnt i gjeldende plan. Det er i og for seg et relevant tema for praksisopplæringen, men det er veldig mange andre temaer som også er relevante, og det framstår som tilfeldig at akkurat dette temaet skal nevnes. Uansett er det et nytt tema som innføres, og konsekvensen er at flere institusjoner vil måtte endre sine planer for praksisopplæringen.
Vi støtter å stryke formuleringen om praksis rettet mot ulike studieprogram.
«Hoveddelen av praksisstudiet skal fordeles mellom grunn- og videregående skole. Inntil 10 dager kan legges til andre relevante praksisarenaer.» (§3)
Den gjeldende forskriften har allerede en åpning for at deler av praksis kan gjennomføres på andre relevante praksisarenaer. Dette handlingsrommet har mange av institusjonene brukt til å prøve ut nye, innovative praksisformer og skape variasjon og progresjon i praksisopplæringen. For eksempel har masterstudentene i historie på Lektorprogrammet ved UiO 15 dager praksis ved et museum der de utvikler og gjennomfører historiedidaktiske opplegg for barn og unge på museumsbesøk. På grunn av handlingsrommet i gjeldende rammeplan kunne lektorutdanningene også legge til rette for alternative praksisformer under lærerstreiken i 2022. Dette handlingsrommet fantes ikke i rammeplanene for de andre lærerutdanningene.
Det er mulig at formuleringen om inntil 10 dager praksis er ment som en åpning for alternative praksisformer, og at rammeplanutvalget ikke har vært oppmerksomme på at rammeplanen for lektorprogrammet allerede har denne åpningen. Denne åpningen er jo ikke tydelig uttalt, selv om det absolutt er til stede. Tallfestingen av inntil 10 dager vil uansett være en innstramming og en ny strukturell hindring for lektorutdanningene. Konsekvensen kan bli at institusjonene må gjøre endringer i praksisopplæringen dersom de har praksis på andre praksisarenaer i mer enn 10 dager. Midlertidige tilpasninger som de som ble gjort under lærerstreiken, vil også bli vanskeligere å gjøre. Tallfestingen av inntil 10 dager vil også være en ny strukturell hindring for mobilitet mellom lektorutdanninger. Hvis en student har hatt ti dager praksis på en annen relevant praksisarena tidlig i studieløpet, vil det være vanskelig å få den gjennomførte praksisen innpasset inn i en annen lektorutdanning der praksis på andre praksisarenaer kommer sent i studieløpet.
Lektorutdanningene er matriseorganiserte og forutsetter en stor grad av sambruk av disiplinfaglige studieemner med andre studieprogrammer. Dette gir institusjonene liten fleksibilitet i hvordan studiet kan bygges opp, og strukturelle føringer i rammeplanen kan derfor være vanskelige å implementere. Spesielt er plassering av praksis en utfordring, og flere institusjoner har endt opp med studieløp der praksis kolliderer med campusaktiviteter i disiplinfagene. Selv om progresjon og god spredning av praksis i seg selv er positivt, kan kravet om praksis i fire av fem år ha så mange negative konsekvenser for studiet som helhet at studiekvaliteten svekkes. Ved UiO førte blant annet kravet om praksis i fire av fem år som ble innført i 2014, til at størrelsen på masteroppgaven måtte reduseres, noe som var uheldig for enkelte av fagene. Kravet om fire av fem år skaper også hindringer for mobilitet fra disiplinfaglige studieprogrammer og over til lektorutdanninger. Dette kommenterer også NOKUT i sin evaluering av lektorutdanningene: Det er mange veier ut av lektorutdanningene og over i andre studier, men det er få veier inn i lektorutdanningene, på grunn av strukturelle føringer for oppbygningen.
For lektorutdanningen er innføringen av formuleringen «Overganger i utdanningsløpet bør være en del av praksisstudiet.» (§3) en substansiell endring, i og med at den pålegger et bestemt tema i praksisopplæringen som ikke er nevnt i gjeldende plan. Det er i og for seg et relevant tema for praksisopplæringen, men det er veldig mange andre temaer som også er relevante, og det framstår som tilfeldig at akkurat dette temaet skal nevnes. Uansett er det et nytt tema som innføres, og konsekvensen er at flere institusjoner vil måtte endre sine planer for praksisopplæringen.
Vi støtter å stryke formuleringen om praksis rettet mot ulike studieprogram.
2e. Hvordan mener høringsinstansene at «praksisdelen av utdanningen» bør benevnes?
Vi mener at praksis bør benevnes som «praksisopplæring». Praksisen er en integrert del av studiet studenten går på, ikke et eget studium på siden slik «praksisstudium» kan gi inntrykk av.
3. FoU-oppgave i de femårige utdanningene og vitenskapsteori og metode
«I løpet av de tre første studieårene skal studentene skrive en profesjonsrettet FoU-oppgave knyttet til studentens fag.» (§3)
Det er en viss forenkling at oppgaven ikke lenger er knyttet til tredje studieår, men at den skal skrives i løpet av de tre første. Det er imidlertid en substansiell endring at bacheloroppgaven i fag I eller fag II endres til en profesjonsrettet FoU-oppgave. Oppgaven blir da endret på to måter. For det første endres den fra en disiplinfaglig oppgave til en profesjonsrettet oppgave. For det andre ligger det en føring i begrepet «FoU-oppgave» om at oppgaven skal ha et bestemt forskningsdesign og en tydelig forankring i læreprofesjonen.
Ettersom lektorutdanningene ved de ulike institusjonene er matriseorganiserte, vil en slik endring kunne ha store organisatoriske konsekvenser. Fordi bacheloroppgaven i gjeldende rammeplan er knyttet til et disiplinfag, er det de disiplinfaglige fagmiljøene som underviser og veileder i bacheloroppgaven, og som regel utgjør bacheloroppgaven et eget studieemne med en bestemt studiepoenguttelling. Hvis oppgaven skal bli en profesjonsrettet FoU-oppgave, er det mest nærliggende at den veiledes av de profesjonsfaglige fagmiljøene (pedagogikk og/eller fagdidaktikk). Å implementere denne endringen vil da kunne kreve nedleggelse av bacheloroppgaveemner ved noen institutter og fakulteter og opprettelse av nye FoU-oppgaveemner ved andre. En slik endring er både tid- og arbeidskrevende. En endring fra disiplinfaglig bacheloroppgave til profesjonsrettet FoU-oppgave vil også kunne innebære en svekkelse av den disiplinfaglige delen av utdanningen.
«Temaet vitenskapsteori og metode skal introduseres tidlig i studiet. Det skal være progresjon i temaet gjennom utdanningen.» (§3)
Formuleringen innebærer en viss forenkling ved at vitenskapsteori og metode ikke lenger knyttes direkte til profesjonsfaget. Dette er en positiv endring, ettersom vitenskapsteori vel så gjerne kan være en del av disiplinfagene (fag I og fag II) eller inngå i ex. phil. Det er imidlertid uheldig at det legges inn en ny strukturell føring som pålegger både en tidlig introduksjon og en progresjon gjennom studieløpet.
Kravet om bacheloroppgave tar ikke høyde for den faglige bredden i lektorutdanningene. Bacheloroppgave er en etablert oppgavetype i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. I realfag – og spesielt matematikk – er bacheloroppgave mindre relevant. I disse fagene vil det være andre arbeidsmåter og oppgavetyper som bygger bro over til masterdelen av utdanningen, og det bør derfor være opp til institusjonene å avgjøre hvilke oppgavetyper som skal inngå i lektorutdanningene.
Det er en viss forenkling at oppgaven ikke lenger er knyttet til tredje studieår, men at den skal skrives i løpet av de tre første. Det er imidlertid en substansiell endring at bacheloroppgaven i fag I eller fag II endres til en profesjonsrettet FoU-oppgave. Oppgaven blir da endret på to måter. For det første endres den fra en disiplinfaglig oppgave til en profesjonsrettet oppgave. For det andre ligger det en føring i begrepet «FoU-oppgave» om at oppgaven skal ha et bestemt forskningsdesign og en tydelig forankring i læreprofesjonen.
Ettersom lektorutdanningene ved de ulike institusjonene er matriseorganiserte, vil en slik endring kunne ha store organisatoriske konsekvenser. Fordi bacheloroppgaven i gjeldende rammeplan er knyttet til et disiplinfag, er det de disiplinfaglige fagmiljøene som underviser og veileder i bacheloroppgaven, og som regel utgjør bacheloroppgaven et eget studieemne med en bestemt studiepoenguttelling. Hvis oppgaven skal bli en profesjonsrettet FoU-oppgave, er det mest nærliggende at den veiledes av de profesjonsfaglige fagmiljøene (pedagogikk og/eller fagdidaktikk). Å implementere denne endringen vil da kunne kreve nedleggelse av bacheloroppgaveemner ved noen institutter og fakulteter og opprettelse av nye FoU-oppgaveemner ved andre. En slik endring er både tid- og arbeidskrevende. En endring fra disiplinfaglig bacheloroppgave til profesjonsrettet FoU-oppgave vil også kunne innebære en svekkelse av den disiplinfaglige delen av utdanningen.
«Temaet vitenskapsteori og metode skal introduseres tidlig i studiet. Det skal være progresjon i temaet gjennom utdanningen.» (§3)
Formuleringen innebærer en viss forenkling ved at vitenskapsteori og metode ikke lenger knyttes direkte til profesjonsfaget. Dette er en positiv endring, ettersom vitenskapsteori vel så gjerne kan være en del av disiplinfagene (fag I og fag II) eller inngå i ex. phil. Det er imidlertid uheldig at det legges inn en ny strukturell føring som pålegger både en tidlig introduksjon og en progresjon gjennom studieløpet.
Kravet om bacheloroppgave tar ikke høyde for den faglige bredden i lektorutdanningene. Bacheloroppgave er en etablert oppgavetype i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. I realfag – og spesielt matematikk – er bacheloroppgave mindre relevant. I disse fagene vil det være andre arbeidsmåter og oppgavetyper som bygger bro over til masterdelen av utdanningen, og det bør derfor være opp til institusjonene å avgjøre hvilke oppgavetyper som skal inngå i lektorutdanningene.
5. Studie-/programplan
Vi mener «Programplan» er mer entydig enn «Studieplan». Begrepet «studieplan» kan forveksles med den enkelte studentens individuelle studieplan.
8. Harmonisering av struktur og formuleringer
Vi ser at noen av endringene som er gjort for å harmonisere rammeplanene medfører reelle endringer. Se aktuelle punkt over.
2. Praksis
Den foreslåtte endringen av formulering fra «Studentene skal ha praksis både på grunnskole og i videregående opplæring» til «Praksisstudiet skal fordeles over begge semestrene og mellom grunn- og videregående skole» innebærer en reell endring, og fjerning av eksisterende fleksibilitet. Der den nåværende formuleringen åpner opp for at noe praksis kan være andre steder enn i grunn- og videregående skole (for eksempel opplegg for skoleklasser i museum, praksis i voksenopplæring etc), legger den nye formuleringen inn et krav om at praksis kun kan foregå disse to stedene.
Den foreslåtte formuleringen «Praksisstudiet skal fordeles over begge semestrene» bør strykes. UiO og flere andre institusjoner tilbyr PPU som deltidsutdanning over flere enn to semestre, og da kan ikke «begge» brukes. Dette er i tillegg innføring av en føring som ikke ligger i den gjeldende rammeplanen, og innebærer dermed en sterkere rammeplanstyring, ikke en forenkling.
Viser for øvrig til relevante innspill under punkt 2d, 2e, 5 og 8.
Den foreslåtte formuleringen «Praksisstudiet skal fordeles over begge semestrene» bør strykes. UiO og flere andre institusjoner tilbyr PPU som deltidsutdanning over flere enn to semestre, og da kan ikke «begge» brukes. Dette er i tillegg innføring av en føring som ikke ligger i den gjeldende rammeplanen, og innebærer dermed en sterkere rammeplanstyring, ikke en forenkling.
Viser for øvrig til relevante innspill under punkt 2d, 2e, 5 og 8.