Departementet skriver i høringsnotatet at det er omdiskutert om staten har hjemmel til å høre innbyggerne i disse sakene. Lillehammer kommune støtter KS som vurderer at departementet trenger hjemme for å gjøre inngrep overfor innbyggere eller kommuner. Så lenge staten ikke gir kommunen pålegg om å gjennomføre eller gi assistanse til en høring, men tar det organisatoriske ansvaret selv, mener Lillehammer kommune imidlertid at en slik høring ikke trenger en særskilt hjemmel i inndelingsloven. En slik høring vil i seg selv da ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunen. Det reelle spørsmålet i denne saken bør derfor ikke være lovteknikk, men om staten bør gjennomføre en innbyggerhøring som det øverste folkevalgte organet i kommunen dette gjelder har advart mot.
Kommuneloven § 2-1 første ledd slår fast at Norge er delt inn i kommuner med egen folkevalgt ledelse. § 5-3 første ledd slår fast at kommunestyret er det øverste organet i kommunen. Dette markerer at kommunens innbyggere er representert gjennom kommunestyret. Kommunestyret fatter vedtak om kva kommunen mener om ulike saker.
I brev til de tvangssammenslåtte kommunene datert 12. november 2021 gir departementet selv uttrykk for samme syn:
«Søknad om at det skal settes i gang utredning om deling kan bare fremmes av kommunestyret selv, jf. inndelingsloven § 8. At denne initiativretten er lagt til kommunestyret, er begrunnet i lokaldemokratiske hensyn. Som øverste organ er det kommunestyret som fatter vedtak på vegne av kommunen. Det er derfor kommunestyrene som nå må vurdere om deling er det beste for sine innbyggere, og om søknad skal sendes».
Høringsnotatet inneholder ingen overbevisende argumentasjon om hvorfor departementet mener at nettopp dette området er så viktig at departementet trenger en “klar hjemmel”. Det kan tenkes flere sakstyper hvor det er minst like naturlig å spørre innbyggerne hva de mener, som ledd i en saksforberedelse. Det er flere områder hvor det vil være like naturlig at staten innhentet innbyggernes råd, som i lokaliseringssaker av statlige virksomheter, for eksempel sykehus.
Selv om høringsnotatet synes å ha bakgrunn i diskusjonen om oppdeling av Kristiansand kommune, må dette holdes adskilt fra den endelige beslutningen om Kristiansand kommune skal deles. Det er viktig å være presis på at departementet kun har foreslått en generell hjemmel i grenseendringssaker til å høre innbyggerne, som ledd i en saksforberedelse.
Lillehammer kommune støtter ikke forslaget om ny hjemmel for departementet til å gjennomføre innbyggerhøringer, herunder folkeavstemning, i saker etter inndelingslova når departementet tar initiativ til å utrede en grenseendring.
Inndelingslova gir Kongen i statsråd, alternativt Stortinget, rett til å fatte vedtak om deling eller sammenslåing av kommuner uavhengig av meningene til kommunene. Lillehammer kommune forventer at regjeringen legger stor vekt på råd fra det øverste folkevalgte organ i kommunen/fylkeskommunen i saker som gjelder grenseendring og på hva de samme organene sier om lokale eller regionale prosesser som ledd i saksforberedelsen til departementet.
Kommuneloven § 2-1 første ledd slår fast at Norge er delt inn i kommuner med egen folkevalgt ledelse. § 5-3 første ledd slår fast at kommunestyret er det øverste organet i kommunen. Dette markerer at kommunens innbyggere er representert gjennom kommunestyret. Kommunestyret fatter vedtak om kva kommunen mener om ulike saker.
I brev til de tvangssammenslåtte kommunene datert 12. november 2021 gir departementet selv uttrykk for samme syn:
«Søknad om at det skal settes i gang utredning om deling kan bare fremmes av kommunestyret selv, jf. inndelingsloven § 8. At denne initiativretten er lagt til kommunestyret, er begrunnet i lokaldemokratiske hensyn. Som øverste organ er det kommunestyret som fatter vedtak på vegne av kommunen. Det er derfor kommunestyrene som nå må vurdere om deling er det beste for sine innbyggere, og om søknad skal sendes».
Høringsnotatet inneholder ingen overbevisende argumentasjon om hvorfor departementet mener at nettopp dette området er så viktig at departementet trenger en “klar hjemmel”. Det kan tenkes flere sakstyper hvor det er minst like naturlig å spørre innbyggerne hva de mener, som ledd i en saksforberedelse. Det er flere områder hvor det vil være like naturlig at staten innhentet innbyggernes råd, som i lokaliseringssaker av statlige virksomheter, for eksempel sykehus.
Selv om høringsnotatet synes å ha bakgrunn i diskusjonen om oppdeling av Kristiansand kommune, må dette holdes adskilt fra den endelige beslutningen om Kristiansand kommune skal deles. Det er viktig å være presis på at departementet kun har foreslått en generell hjemmel i grenseendringssaker til å høre innbyggerne, som ledd i en saksforberedelse.
Lillehammer kommune støtter ikke forslaget om ny hjemmel for departementet til å gjennomføre innbyggerhøringer, herunder folkeavstemning, i saker etter inndelingslova når departementet tar initiativ til å utrede en grenseendring.
Inndelingslova gir Kongen i statsråd, alternativt Stortinget, rett til å fatte vedtak om deling eller sammenslåing av kommuner uavhengig av meningene til kommunene. Lillehammer kommune forventer at regjeringen legger stor vekt på råd fra det øverste folkevalgte organ i kommunen/fylkeskommunen i saker som gjelder grenseendring og på hva de samme organene sier om lokale eller regionale prosesser som ledd i saksforberedelsen til departementet.