Miljømerking Norge/Svanemerket

Et område vi gjerne skulle sett bredere behandlet i «Ikke rett fram», er kjemikaliebruk som hinder for økt sirkularitet. Innholdet av miljøgifter og andre skadelige kjemikalier i materialer og produkter hemmer sirkulær økonomi fordi:

I mange tilfeller er det både for lav kunnskap og for svak regulering av miljøgifter i faste, bearbeidede produkter. Når det for eksempel gjelder produkter til hud og hår, skulle vi gjerne formulert ambisiøse svanemerkekrav om bruk av resirkulert plast i emballasjen. Men det finnes lite dokumentasjon på hvilke kjemikalier som er i resirkulert plast og om stoffene smitter over til produktet som er i emballasjen. Dermed kan vi ikke stille krav om bruk av resirkulert plast i sjampoflasker etc. Her forsinker manglende kunnskap utviklingen av en mer sirkulær økonomi.

Det bør bevilges ressurser til å øke kunnskapen om hvilke skadelige stoffer som finnes i faste, bearbeidede produkter i bransjer der bruken av resirkulerte materialer kunne vært betydelig høyere, slik som i bygg og i emballasje.

I Ekspertgruppens rapport heter det:

"Forskning finner sprikende resultater om hvorvidt frivillige merkeordninger bidrar til endringer i tråd med deres intensjoner. En studie som undersøkte flere studier om merkeordninger, pekte på at det finnes lite forskning på om merkeordninger i tilstrekkelig grad reflekterer omforente kriterier for sirkulær økonomi (Marrucci mfl., 2019). Flere studier trekker frem betydningen av strenge krav til å få sertifisering, samt tilstrekkelig kontroll og håndheving, for at frivillige sertifiseringsordninger skal oppnå positive resultater." (Avsnitt 5.4.1)

Miljømerking Norge har sett behovet for at en uavhengig part kartlegger svanemerkets krav til sirkulære ordninger, og Bergfald Miljørådgivere fikk derfor i oppdrag å vurdere fem kravsett til ulike svanemerkede produkter. Konklusjonen er som følger:

"Svanekriteriene for utvalgte produktgrupper (tekstiler, møbler, gulv, emballasje maskinoppvask og kaffetjenester) inneholder sirkulære krav, om enn i noe varierende grad: Krav til råvarer, design og bruksfasen er gjennomgående godt ivaretatt. Dette sikrer også at krav til resirkulerings- og gjenvinningsmuligheter, delvis er ivaretatt. Krav til innsamling og krav til utvikling/etablering av bærekraftige forretningsmodeller er lite ivaretatt. Dette gjenspeiler at prosjektets utvalgte produktgrupper, først og fremst er myntet på varer." (Rapporten oversendes ved forespørsel.)

Marucci påpeker at det mangler forskning på merkeordningers effekt på sirkulære løsninger. Men merkeordninger opererer ikke i et vakuum. Flere andre mekanismer må også være på plass for at merker skal maksimere sin effekt. Prinsipielt sett kan Svanemerket stille krav om at produsentene skal bruke 100 prosent gjenvunnet materiale i emballasjen. Men dersom systemene for innsamling og gjenvinning ikke finnes eller ikke fungerer godt, vil det være knapphet på slikt materiale i markedet og umulig for produsentene å innfri. Det hjelper ikke at en merkeordning har ambisiøse krav hvis ikke forutsetningene er på plass.

Bergfalds rapport underbygger på sin side at Svanemerket som merkeordning sikrer resultater på det sirkulære området. Dette faktum må tas med videre i vurdering av miljømerking som virkemiddel både overfor profesjonelle innkjøpere og forbrukere.

Offentlige anskaffelser omtales både i kapittel 5, som et virkemiddel for å fremme sirkulære aktiviteter og i kapittel 13, om bygge- og anleggssektoren. Vi besvarer begge deler her.

Offentlige anskaffelser kan gi økt fart til den sirkulære omstillingen dersom innkjøperne stiller krav som fremmer sirkulær økonomi. Flere undersøkelser, for eksempel fra Riksrevisjonen, har vist at dette ikke skjer i tilstrekkelig grad i dag, og at det skyldes mangel på kapasitet og kompetanse i innkjøpsmiljøene.

Vi er enige med ekspertgruppen i at 30-prosentregelen ikke garanterer bruk av sirkulære løsninger. Den garantien får man imidlertid ved å bruke type 1 miljømerker som minimumskrav til ytelsen som skal anskaffes der det er tilstrekkelig utvalg i markedet.

Å bruke type 1 miljømerker som minimumskrav sikrer leveranser som:

Å bruke de offisielle type 1 miljømerkene som minimumskrav forenkler og effektiviserer innkjøpernes arbeid. De gjør det enkelt å stille gode klima- og miljøkrav uten at man trenger å være miljøekspert selv, det blir enklere å sammenligne tilbudene som kommer inn, og det forenkler avtaleoppfølging. I tillegg gir det økt forutsigbarhet for næringsaktørene. Når de vet hva som gir uttelling i kommende anbud, kan de våge å omstille produksjonen til å bli mer sirkulær og mindre miljøbelastende. Slik kan den grønne omstillingen skyte fart.

I stedet for 30-prosent vekting av klima og miljø i anskaffelsesregelverket bør det innføres minimumskrav om miljømerker type 1 (som Svanemerket og EU Ecolabel) i alle offentlige anskaffelser der det er tilstrekkelig utvalg i markedet. Dette forenkler og effektiviserer anskaffelsesprosessene og sikrer økt grad av sirkularitet i leveransene, også når det gjelder bygg.

Slik markedet er i dag, erfarer vi at det kan være fordyrende å benytte resirkulert råvare. Derfor er det formålstjenlig å subsidiere dette. Å innføre en avgift på plastemballasje basert på andel resirkulert materiale kan gi insitament til å kutte ned på overemballering, dvs. bruk av unødvendig mye plast i emballasjen. I tillegg bidrar det til å redusere behovet for å produsere ny plast av fossile råvarer, og det bidrar til økt resirkulering av plastmaterialer.

Det er viktig å utvikle et større marked for resirkulert plast, men det må også finnes system for sporbarhet og kontroll. Det er ikke bare mengde resirkulert plast på markedet som har betydning, men også kvaliteten og at plasten ikke inneholder mange skadelige kjemikalier.

Vi støtter anbefalingen om å innføre en avgift på plastemballasje, og at denne differensieres ut fra andelen materialgjenvunnet plast.

Produksjon og forbruk av tekstiler er et område med stort omstillingsbehov. Vi trenger tiltak som reduserer forbruket, som styrer forbruket mer i retning av europeiske og norske tekstilaktører og som fører til økt sirkularitet.

De offisielle miljømerkene Svanemerket og EU Ecolabel sertifiserer klær og andre tekstilprodukter. Begge merkene stiller helhetlige miljøkrav som reduserer miljøbelastningen i hele verdikjeden. Svanemerkets 111 krav til tekstiler tar hensyn til natur, klima, kjemikaliebruk, arbeidsforhold, kvalitet og mulighet for resirkulering. Kravene premierer bruk av resirkulerte tekstilfibre og fjerner hindre for resirkulering, som for eksempel unødvendige pynte-elementer på klærne. Svanemerket har strenge krav til både naturlige og syntetiske fibre, og stiller – som første miljømerke i verden – krav som på sikt skal bidra til mindre spredning av mikroplast fra klesvask av syntetiske tekstiler.

Å øke tilbudet av klær og andre tekstiler som er sertifisert med type 1 miljømerker, vil bidra til en mindre miljøbelastende og mer sirkulær tekstilindustri og gjøre det enklere for forbrukere og innkjøpere å gjøre mer miljøvennlige valg.

Det er krevende for produsentene å oppnå Svanemerket, og utvalget av sertifiserte tekstilprodukter er foreløpig lite. Men lav fart på det grønne skiftet skyldes ikke alltid mangel på merkeordninger. Utfordringene oppstår i de lange verdikjedene og når miljøbelastningen skal reduseres på mange områder samtidig.

Norsk og europeisk tekstilindustri er i hard konkurranse med aktører fra andre land som har langt svakere reguleringer og lavere prisnivå. Dette kan være en barriere for å gi seg i kast med en sertifiseringsprosess som både er tidkrevende og som kan fordyre produksjonen, fordi man må bruke andre materialer, legge om produksjonsprosessen, finne nye underleverandører etc.

En type omstillingsstøtte vil redusere den økonomiske risikoen ved å omstille seg til mindre miljøbelastende og mer sirkulær tekstilproduksjon og kunne få flere til å gjøre det. Et kriterium for å utløse støtte kunne være at man sertifiserer tekstilproduktene sine med et type 1 miljømerke.

Vurder å innføre økonomiske insitamenter til tekstilaktører som velger å sertifisere produktene sine med et miljømerke type 1.

Vi mener at en særavgift på tekstiler kan være et godt virkemiddel for å redusere overforbruket og bidra til mindre miljøbelastende tekstilproduksjon. Slik vi ser det, er klær i en særstilling blant tekstilproduktene. Det er mindre overforbruk av tekstilprodukter som gardiner, pledd og håndklær. En avgift må gjerne differensiere mellom ulike produkttyper slik at produkter som har høy verdi og lang brukstid ikke kommer dårlig ut. Vi synes også en «fast fashion»-avgift, lik den de vurderer i Frankrike, er interessant ( se omtale her ).

I avsnittet «Avgiftsnivå» heter det:

"En avgift som er differensiert på tvers av ulike tekstilprodukter ut fra tekstilenes klima- og miljøpåvirkning kan bidra til å vri forbruket i retning av mer miljøvennlige tekstiler. En slik differensiering av avgiften krever imidlertid at det foreligger kunnskap som gjør dette mulig, inkludert kunnskap om sammenhenger mellom ulike fibre og typer klima- og miljøpåvirkning".

Kravene til type 1 miljømerker er utviklet på grunnlag av inngående kunnskap om alle faser i tekstilproduksjonen, om de ulike tekstilfibrene og alle typer miljøbelastning som kan oppstå i verdikjeden. Klær og andre tekstilprodukter blir sertifisert ved å oppfylle merkenes mange og ambisiøse miljøkrav og dokumentere dette.

Vi mener derfor at sertifisering med et type 1 miljømerke kan brukes til å differensiere særavgiften på tekstiler. Dersom produsenten har oppnådd sertifisering av sine tekstilprodukter, bør avgiften bli betydelig redusert. Dette vil føre til at flere tekstilaktører velger å sertifisere produktene sine, og både påvirke industrien og utvide utvalget av tekstiler som er gode miljøvalg.

Som rapporten sier, har den kraftige veksten i produksjon og forbruk av klær gått hånd i hånd med økt bruk av syntetiske tekstilfibre. De er som regel produsert av fossil olje, samtidig som de avgir mikroplast under produksjon og vask. På den andre siden har syntetiske tekstilfibre mange nyttige bruksegenskaper som elastikk, vanntetthet og lav vekt.

Vi mener at tekstiler kan ilegges en avgift på bruk av syntetisk materiale, men at det bør differensieres på andel resirkulert materiale, produktets omsetningsverdi og antatte brukstid. Avgiften bør innrettes slik at billige syntetiske moteklær får høyere avgift enn kostbare regnjakker, for eksempel. Avgiften bør også ta hensyn til bruk av resirkulerte tekstilfibrebre som er biobasert, slik som bomull, ull, viskose osv., bør få lavere avgift.

Inntektene staten får fra tekstilavgiften bør gå til et fond e.l. som gir støtte til reparasjoner og ombruk av tekstiler, a la det som den franske produsentansvarsordningen ReFashion har. I dag er det dyrt å reparere klær, og fondet bør subsidiere dette betraktelig for at flere skal velge å gjøre det.

Svanemerket sertifiserer både nybygg (boliger, kontorbygg, lager, kulturbygg, skoler, barnehager), rehabilitering og bygningsdrift, i tillegg til en lang rekke byggevarer.

Byggteknisk forskrifts krav til ombrukskartlegging og design for demontering bør følges tettere opp enn i dag. Vårt inntrykk er at særlig design for demontering er en sovende paragraf det er lett å unngå. Vi støtter digitalisering og tilgjengeliggjøring av ombrukskartlegginger og avfallsplaner.

Å tallfeste klimagassutslipp er komplisert. Dagens verdikjeder er ofte lange og sammensatte, og det er ikke innlysende hva som er relevant informasjon når man skal beregne bygg og byggevarers klimagassutslipp. Også beregningsmetoden har stor betydning. På oppdrag fra Direktoratet for byggkvalitet beregnet Multiconsult i 2022 byggevarers klimabelastning i fire typer bygg ved hjelp av fire ulike beregningsmetoder [4] . For en firemannsbolig for eksempel, varierte resultatene med 46 % etter hvilken metode de brukte.

Vi mener det er et stort behov for standardisering når det gjelder beregning av klimatall: Vi trenger en metode som måler det den skal måle (faktiske utslipp), som gir sammenlignbare tall og som alle aktører benytter.

For å gi litt mer detaljer på dette, er vi kritiske både til bruk av gjennomsnittstall og til å sette likhetstegn mellom omsetningsverdi og klimagassutslipp. Bruk av gjennomsnittstall gir ingen insitament til å gjøre miljøtiltak i produksjonen av f.eks. byggevarer – de ulike alternativene får lik uttelling uansett hvilke grep de har gjort for å kutte egne klimagassutslipp. Å bruke omsetningsverdi som basis for å beregne klimagassutslipp gir insitament til å kutte prisen, ikke utslippene.

[1] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/rundskriv-d-125-fellesforinger-i-tildelingsbrev-2025/id3085077/

[2] eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:52023PC0166

[3] Alle type 1-merkeordninger skal ha måter å involvere stakeholdere på. Svanemerket og EU Ecolabel har offentlige høringer, mens noen andre bruker alternative metoder for involvering.

[4] https://www.dibk.no/om-direktoratet-for-byggkvalitet/Kalender-DiBK/klimagassutslipp-fra-byggematerialer