NCC

NCC deler fullt ut klima- og miljømålene som ligger til grunn for Ikke rett fram -rapporten, og vi støtter ambisjonen om å redusere utslipp og styrke sirkulær økonomi i bygg- og anleggssektoren – slik det beskrives i rapportens kapittel 13. Som en av Nordens største bygg -og anleggsselskap har vi et stort ansvar og er allerede dypt engasjert i å utvikle løsninger for ombruk, gjenvinning og mer klimavennlig produksjon.

Arbeidet for en grønn omstilling krever treffsikre virkemidler. Ekspertgruppen foreslår å innføre særavgift på primære råstoff som sand, grus og pukk, kombinert med avgift på deponering. Rapporten vurderer imidlertid i liten grad konsekvensene for prosjekter, forsyningssikkerhet og innovasjon. En særavgift på steinmasser vil ikke fremskynde omstillingen – den risikerer å stoppe den. Vi har allerede en suksessfull, innkjøpsdrevet modell som bør skaleres: Statens Vegvesen har mer enn halvert sine utslipp siste fem år.

Vi foreslår derfor fire tiltak som vil gi større klimaeffekt:

NCC anbefaler å utforme virkemidlene slik at de stimulerer til innovasjon og grønne valg, fremfor å straffe eksisterende praksis. Dette kan gjøres ved at offentlige anskaffelser brukes som en aktiv driver for markedet. Statens vegvesens modell for CO₂-vekting i asfaltkontrakter er et godt eksempel på hvordan innkjøpsdrevne insentiver belønner løsninger som kutter utslipp. Ved å premiere løsninger med lavere klimaavtrykk har de klart å redusere utslippene med 55% fra asfaltering siden 2020 – uten behov for nye sektoravgifter. Når byggherrer setter tydelige klimakrav, svarer bransjen med målrettet innovasjon, investeringer og økt sirkularitet.

Vi oppfordrer derfor departementet til å satse på slike målrettede tiltak som belønner løsninger som kutter utslipp, og gjør lave utslipp og høy materialgjenvinning til et konkurransefortrinn i offentlige anbud. Det vil gi grønn utvikling, samtidig som det sikrer forutsigbarhet for bransjen og hindrer konkurransevridende kostnadsøkninger.

NCC mener også at en avgift på deponi er feil vei å gå. Statens Vegvesens nevnte modell er allerede en stor suksess og lignende innkjøpsdrevne insentiver kan bidra til både økt ombruk og gjenvinning, samt mindre deponi.

For å klare dette trengs klare og nasjonale kriterier for å skille mellom rene masser som kan gjenbrukes og faktisk avfall som må deponeres. I dag klassifiseres mange rene overskuddsmasser automatisk som avfall, noe som fører til unødvendig deponering, økte kostnader og høyere utslipp. Med tydelige kriterier kan rene masser i langt større grad brukes om igjen i nye prosjekter.

Videre må politikken ta hensyn til store regionale forskjeller. I mange distrikter er det begrenset tilgang på gjenvinningsanlegg og mottak. En flat deponiavgift vil derfor kunne ramme distriktene uforholdsmessig hardt og føre til unødvendig langtransport av masser, noe som paradoksalt nok øker utslippene. Vi anbefaler derfor fleksible løsninger, blant annet regionale unntak og støtteordninger for å bygge opp nødvendig infrastruktur der den mangler.

For å lykkes med den grønne omstillingen må virkemidlene legge bedre til rette for bruk av gjenvunne materialer. I dag er ikke disse gode nok. Derfor trenger vi tydelige standarder, veiledere og forskrifter som gjør det enklere og tryggere å velge bærekraftige løsninger. Når både byggherrer og entreprenører kan stole på at gjenvunne materialer oppfyller anerkjente kvalitetskrav, vil tilliten øke og flere vil velge slike alternativer.

Krav til gjenbruk bør være praktisk gjennomførbare og ta hensyn til lokale forhold. Strenge krav om høy gjenbruksandel vil få utilsiktede konsekvenser i regioner der mottakskapasiteten er begrenset. Dette kan føre til forsinkelser, økte kostnader og unødvendig langtransport. Derfor bør regelverket åpne for fleksible løsninger, som innblanding av gjenvunne og jomfruelige masser der det er nødvendig.

Vi oppfordrer myndighetene til å bruke funksjonelle krav i offentlige anskaffelser, såkalte egenskapskontrakter, som premierer lavt klimaavtrykk og høy grad av ombruk, i stedet for å detaljstyre materialvalg. Bruk av klimaregnskap og miljødeklarasjoner (EPD) bør også vektlegges i anbudsprosesser, slik at klimavennlige løsninger belønnes.

Samtidig bør staten støtte avkarboniseringen av steinbruddssektoren gjennom insentiver for elektrifisering, fossilfri transport og utvikling av ny gjenvinningskapasitet. Slike målrettede tiltak vil gi langt større klimaeffekt enn brede avgifter alene.

Regjeringen planlegger å styrke Norges forsvar med over 1 600 milliarder kroner de neste tolv årene. Samtidig skal Norge etterkomme NATOs nye 5-prosentmål, hvorav 1,5 prosent skal brukes på bredere sikkerhetstiltak – som veier og annen samfunnskritisk infrastruktur. Fokuset må derfor ligge på optimal utnyttelse av ressursene vi allerede har. For å få dette til må det bygges raskere, grønnere og tryggere, og eksisterende sand, grus -og pukkmasser må brukes mest mulig effektivt. En avgift vil bremse denne nødvendige omstillingen.

Da Randklev bru kollapset under ekstremværet Hans i 2023, ble Dovrebanen stengt på ubestemt tid. Godstrafikken måtte omdirigeres over Rørosbanen med langt lavere kapasitet, mens persontrafikken ble håndtert med buss. Først over ett år senere åpnet broen igjen. Hendelsen illustrerer hvor sårbar infrastrukturen kan være, og hvor viktig det er å ha virkemidler som muliggjør raske tiltak når kritiske knutepunkt settes ut av spill. I en slik krisesituasjon ville en særavgift på masser fordyret gjenoppbyggingen betraktelig.

NCC anslår at Norges årlige behov for steinmaterialer vil øke med 30–50 millioner tonn de kommende årene. Innen 2045 forventes vi å trenge 700 millioner tonn – en økning på 30 prosent. Dagens regelverk for pukkverk og grustak gir allerede en god balanse mellom miljøhensyn og behovet for råstoff. Fremfor nye avgifter bør myndighetene etablere en nasjonal strategi for forsyningssikkerhet. En slik strategi vil sikre stabil og bærekraftig tilgang til steinmaterialer over tid.

NCC støtter fullt ut målet om en sirkulær og klimavennlig bygg- og anleggssektor og vi er allerede godt i gang. Vi ser utelukkende positivt på at det settes høye krav som fremmer innovasjon i bransjen. En særavgift, slik Ikke rett fram -rapporten foreslår, motarbeider dette.

Det vi trenger nå er insentiver der innkjøper belønner løsninger som kutter utslipp, øker ombruk og styrker innovasjonen – ikke særavgifter som bommer på målet.