Rektor ved Høgskolen i Molde har som svar på høringsbrev 23/619 fra Kunnskapsdepartementet om ekspertgruppens rapport om akkreditering av universiteter, skrevet vedlagte høringssvar på vegne av institusjonen. Det er verdt å minne om at undertegnede selv var med i ekspertgruppa, og at jeg personlig slik rapporten foreligger fra denne i hovedsak fremdeles stiller meg bak innholdet og de felles formuleringene som vi ble enige om i gruppa, selv om det i dette høringssvaret også er tilkommet noen refleksjoner tiden etter arbeidet med rapporten i ekspertgruppa. Faglig ledergruppe ved Høgskolen i Molde er blitt invitert til å komme med tekst til dette høringssvaret.
Ekspertgruppen anbefaler at «universitet» beholdes som én kategori, og det mener HiM fremdeles er en god idé.
Institusjonelt mangfold kan lett bli betraktet som en motsatt målsetning til idéen om at det bare skal finnes én universitetskategori. Det tror vi ikke er en reell problemstilling.
Slik vi ser det reflekterer eventuell universitetsstatus det faglige nivået til institusjonen som blir universitet, ikke måten den eventuelt tar en plass i landskapet av samtlige institusjoner i sektoren.
Forslaget fra gruppa innebærer krav til doktorgrader i hele bredden av den faglige virksomheten, men etter vår mening peker ikke dette automatisk i retning av at fagene som det tilbys doktorgrader trenger å være like innbyrdes på tvers av institusjonene eller tverrfaglig internt. Flere andre faktorer, f.eks. tilbudet av etter- og videreutdanninger, innovasjonsorientering, populærvitenskapelig formidling og posisjonene vi ellers tar i samfunnsdebatten bidrar slik vi ser det uansett enda mer til mangfoldige og distinkte.
Sammenlignbare høye faglige nivåer innebærer altså ikke strategisk konvergens, og det trengs derfor ikke mer enn én kategori av universiteter for å oppnå mangfold.
Vi tror det er bedre at politiske og administrative vurderinger av mangfold gjøres på et aggregert nivå, og at det derfor ikke er prosessen rundt universitetsakkrediteringen for hver enkelt institusjon som skal bidra til det . HiM mener at institusjonenes egenart heller skal være et produkt av institusjonenes egne strategiske prosesser forankret i dens styre, og styringsdialogen med Kunnskapsdepartementet, enn at det ikke ses på som uløselig knyttet knyttet til den delen av det faglige nivået som bidrar til eventuell universitetsakkreditering. Faglig utvikling må fremdeles være en konsekvens av strategiske valg, men ikke nødvendigvis omvendt.
Dette impliserer også at HiM mener det ikke er behov for nye utredninger av hvilket institusjonslandskap vi ønsker oss, i anledning en eventuell endring av akkrediteringsreglene. De to spørsmålene kan vurderes vedtatt med støtte i ny forskrift eller lov, helt uavhengig av hverandre.
Vi syns ikke at institusjonenes strategi eller utviklingsavtalene som i dag er blitt en sentral del av etatsstyringsdialogen, skal være en del av akkrediteringsvurderingen. Våre strategier er forfattet med utgangspunkt i sammensatte utfordringsbilder, som ikke bare påvirker faglig kvalitet og vellykket etablering av forskerutdanningene hos hver enkelt.
Utviklingsavtalene er en del av styringsdialogen, og må ses i sammenheng med de rammebetingelse vi er gitt politisk – selv om det per i dag ikke er knyttet finansiering til de avtalte målene. Både strategi og utviklingsavtaler kan (og bør) omhandle faglige ambisjoner og forskningsaktiviteten, men HiM mener at universitetsakkrediteringen heller på en tydelig måte skal bygge på kunnskap, og vitenskapelige og didaktiske resultater også (eller særlig når) de er utviklet med generøs plass til uventede og overraskende eller til og med upopulære funn, vis à vis f.eks. vedtatt strategi og utviklingsavtaler.
Ekspertgruppen anbefaler ikke et krav om minstestørrelse for å bli universitet. Vi syns det er bra. Det er likevel en del av det som står i rapporten som peker i retning av at akkreditering krever størrelse på organisasjonen som skal akkrediteres, f.eks. hvis den må ha et bestemt antall ansatte med professor- og førsteamanuensisstilling på nivå med tilsvarende fagområder ved sammenlignbare universiteter. Vi mener i motsetning til dette at kvaliteten på det faglige utviklingsarbeidet, forskningen og undervisning/formidling bør bestemme omfanget/fagmiljøenes størrelse. En mulighet er at omfangskravet erstattes med at man opprettholder eksplisitte og konkrete faglige målsettinger vurdert til å innfri kvalitetskravene over tid med egne ressurser. Da kan ressursomfanget variere med programmets profil og modenhet og ressursenes bidrag, så lenge kvaliteten er nådd.
HiM mener også at antallet stipendiater på programmene som underbygger akkrediteringen, må harmoniseres med faglige krav og behov, samt forskningens egenart, og etterspørselen etter kandidater. Noen forskningsområder er lab/utstyrsintensive og faglige funn bygger kanskje på en større laginnsats med assistenter og ingeniører, heller enn at det er mange samtidige stipendiater.
Andre fag kan tenkes å være slik at det ikke er mange kandidater til programmene som har riktig type kapasitet, i motsetning til andre PhD-utdanninger som har mange som søker seg dit og opplever mestring i møte med faget. Det er heller ikke slik at samfunnet eller sektorens behov for kandidater er det samme for alle fag. Derfor mener vi at det ikke bør være en fast grense for antall stipendiater på programmet eller antall disputaser. Derimot bør det være en sammenheng mellom opptak og produksjon, med andre ord at programmene har god kvalitet, arbeidsmiljø og gjennomstrømming.
VI er enige i at det politiske nivået skal fastsette krav og kriterier for å bli universitet gjennom lov og forskrift. Det er en god løsning at en uavhengig, faglig, ikke-politisk vurdering skal ligge til grunn for en beslutning om å oppnå universitetsstatus. En faglig begrunnet og i NOKUTS styre vedtatt beslutning bør legges til grunn for innplasseringen i akkrediteringssystemet.
Alle universiteter bør fortsatt kjennetegnes ved at de får full rett til selv å akkreditere alle studietilbud de skal tilby. Kvalitetsorganet bør mer aktivt og veiledende føre tilsyn med at studietilbudene holder høy kvalitet, og heller konkretisere hva som må forbedres for tilbud som ikke holder tilstrekkelig kvalitet.
Vi er enige i at kravet om fire doktorgradsprogrammer ikke er hensiktsmessig, og at det er bedre å vurdere om vesentlige deler av virksomheten har PhD-programmer eller forskning på samme nivå og omfang. For å presisere, HiM mener det er forskningen i bredden av virksomheten som skal holde det nødvendige nivået – uavhengig av om det tilbys egne PhD-programmer i alle fagene. Eventuell universitetsakkreditering trenger med andre ord ikke å være summen av institusjonens forskerutdanninger.
Vi mener også det er veldig bra at om man ikke skiller type finansiering/ansettelse fra hverandre, og derfor bruker doktorgradsstudenter fremfor stipendiater (i rekrutteringsstilling), som betegnelse.
Ekspertgruppen foreslår at «så lenge institusjonen har selvstendig rett til å gi doktorgrad innenfor vesentlige deler av sine fagområder, kan deler av doktorgradsutdanningen skje i samarbeid med andre institusjoner.»
Vi er usikre på hvordan dette skal gjennomføres i praksis, så lenge konsekvensen av en universitetsakkreditering er at institusjonen blir autonomt selvakkrediterende på alle fagområder.
Spørsmålet er om man dersom « institusjonen har selvstendig rett til å gi doktorgrad innenfor vesentlige deler av sine fagområder» i det hele tatt trenger å vurdere eventuelle samarbeidsgrader som ligger utenfor disse vesentlige delene? De er jo per def da ikke innenfor vesentlige deler av virksomheten, og bidrar slik forslaget er satt opp, derfor ikke til universitetsakkrediteringen uansett.
Ekspertgruppen argumenterer flere steder for bruk av skjønn, tolkning, og kvalitative vurderinger. HiM mener at dette er fornuftig.
HiM er uenig i ekspertgruppens forslag om at institusjonene må «ha tatt opp minst 60 doktorgradsstudenter de siste fem årene og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 15 kandidater per år over en treårsperiode» siden det innebærer en lang produksjonstid før institusjonen kan akkrediteres. Vi mener at tilsynet med institusjonenes kvalitetsarbeid i stedet må gjøre mer systematisk proaktivt for å avdekke vikende kvalitet i studietilbud og forskningsmiljø som ikke er bærekraftige.
Ekspertgruppen har kommet med forslag om en presisering av kvalitetskravet , men vi mener at denne presiseringen ikke er fullgod i rapporten. Det er nødvendig å bidra til å utvikle et enklere operasjonaliserbart internasjonalt rammeverk for sammenligning av utdanningskvalitet på bachelor-og masternivå. HiMolde mener at dette er positivt og vil gjerne bidra i prosessen.
Vi er glade for at ekspertgruppens forslag som en gjennomgående tanke har lagt opp til at selv akkrediteringsprosessen skal være enklere.
Steinar Westlie Kristoffersen
Ekspertgruppen anbefaler at «universitet» beholdes som én kategori, og det mener HiM fremdeles er en god idé.
Institusjonelt mangfold kan lett bli betraktet som en motsatt målsetning til idéen om at det bare skal finnes én universitetskategori. Det tror vi ikke er en reell problemstilling.
Slik vi ser det reflekterer eventuell universitetsstatus det faglige nivået til institusjonen som blir universitet, ikke måten den eventuelt tar en plass i landskapet av samtlige institusjoner i sektoren.
Forslaget fra gruppa innebærer krav til doktorgrader i hele bredden av den faglige virksomheten, men etter vår mening peker ikke dette automatisk i retning av at fagene som det tilbys doktorgrader trenger å være like innbyrdes på tvers av institusjonene eller tverrfaglig internt. Flere andre faktorer, f.eks. tilbudet av etter- og videreutdanninger, innovasjonsorientering, populærvitenskapelig formidling og posisjonene vi ellers tar i samfunnsdebatten bidrar slik vi ser det uansett enda mer til mangfoldige og distinkte.
Sammenlignbare høye faglige nivåer innebærer altså ikke strategisk konvergens, og det trengs derfor ikke mer enn én kategori av universiteter for å oppnå mangfold.
Vi tror det er bedre at politiske og administrative vurderinger av mangfold gjøres på et aggregert nivå, og at det derfor ikke er prosessen rundt universitetsakkrediteringen for hver enkelt institusjon som skal bidra til det . HiM mener at institusjonenes egenart heller skal være et produkt av institusjonenes egne strategiske prosesser forankret i dens styre, og styringsdialogen med Kunnskapsdepartementet, enn at det ikke ses på som uløselig knyttet knyttet til den delen av det faglige nivået som bidrar til eventuell universitetsakkreditering. Faglig utvikling må fremdeles være en konsekvens av strategiske valg, men ikke nødvendigvis omvendt.
Dette impliserer også at HiM mener det ikke er behov for nye utredninger av hvilket institusjonslandskap vi ønsker oss, i anledning en eventuell endring av akkrediteringsreglene. De to spørsmålene kan vurderes vedtatt med støtte i ny forskrift eller lov, helt uavhengig av hverandre.
Vi syns ikke at institusjonenes strategi eller utviklingsavtalene som i dag er blitt en sentral del av etatsstyringsdialogen, skal være en del av akkrediteringsvurderingen. Våre strategier er forfattet med utgangspunkt i sammensatte utfordringsbilder, som ikke bare påvirker faglig kvalitet og vellykket etablering av forskerutdanningene hos hver enkelt.
Utviklingsavtalene er en del av styringsdialogen, og må ses i sammenheng med de rammebetingelse vi er gitt politisk – selv om det per i dag ikke er knyttet finansiering til de avtalte målene. Både strategi og utviklingsavtaler kan (og bør) omhandle faglige ambisjoner og forskningsaktiviteten, men HiM mener at universitetsakkrediteringen heller på en tydelig måte skal bygge på kunnskap, og vitenskapelige og didaktiske resultater også (eller særlig når) de er utviklet med generøs plass til uventede og overraskende eller til og med upopulære funn, vis à vis f.eks. vedtatt strategi og utviklingsavtaler.
Ekspertgruppen anbefaler ikke et krav om minstestørrelse for å bli universitet. Vi syns det er bra. Det er likevel en del av det som står i rapporten som peker i retning av at akkreditering krever størrelse på organisasjonen som skal akkrediteres, f.eks. hvis den må ha et bestemt antall ansatte med professor- og førsteamanuensisstilling på nivå med tilsvarende fagområder ved sammenlignbare universiteter. Vi mener i motsetning til dette at kvaliteten på det faglige utviklingsarbeidet, forskningen og undervisning/formidling bør bestemme omfanget/fagmiljøenes størrelse. En mulighet er at omfangskravet erstattes med at man opprettholder eksplisitte og konkrete faglige målsettinger vurdert til å innfri kvalitetskravene over tid med egne ressurser. Da kan ressursomfanget variere med programmets profil og modenhet og ressursenes bidrag, så lenge kvaliteten er nådd.
HiM mener også at antallet stipendiater på programmene som underbygger akkrediteringen, må harmoniseres med faglige krav og behov, samt forskningens egenart, og etterspørselen etter kandidater. Noen forskningsområder er lab/utstyrsintensive og faglige funn bygger kanskje på en større laginnsats med assistenter og ingeniører, heller enn at det er mange samtidige stipendiater.
Andre fag kan tenkes å være slik at det ikke er mange kandidater til programmene som har riktig type kapasitet, i motsetning til andre PhD-utdanninger som har mange som søker seg dit og opplever mestring i møte med faget. Det er heller ikke slik at samfunnet eller sektorens behov for kandidater er det samme for alle fag. Derfor mener vi at det ikke bør være en fast grense for antall stipendiater på programmet eller antall disputaser. Derimot bør det være en sammenheng mellom opptak og produksjon, med andre ord at programmene har god kvalitet, arbeidsmiljø og gjennomstrømming.
VI er enige i at det politiske nivået skal fastsette krav og kriterier for å bli universitet gjennom lov og forskrift. Det er en god løsning at en uavhengig, faglig, ikke-politisk vurdering skal ligge til grunn for en beslutning om å oppnå universitetsstatus. En faglig begrunnet og i NOKUTS styre vedtatt beslutning bør legges til grunn for innplasseringen i akkrediteringssystemet.
Alle universiteter bør fortsatt kjennetegnes ved at de får full rett til selv å akkreditere alle studietilbud de skal tilby. Kvalitetsorganet bør mer aktivt og veiledende føre tilsyn med at studietilbudene holder høy kvalitet, og heller konkretisere hva som må forbedres for tilbud som ikke holder tilstrekkelig kvalitet.
Vi er enige i at kravet om fire doktorgradsprogrammer ikke er hensiktsmessig, og at det er bedre å vurdere om vesentlige deler av virksomheten har PhD-programmer eller forskning på samme nivå og omfang. For å presisere, HiM mener det er forskningen i bredden av virksomheten som skal holde det nødvendige nivået – uavhengig av om det tilbys egne PhD-programmer i alle fagene. Eventuell universitetsakkreditering trenger med andre ord ikke å være summen av institusjonens forskerutdanninger.
Vi mener også det er veldig bra at om man ikke skiller type finansiering/ansettelse fra hverandre, og derfor bruker doktorgradsstudenter fremfor stipendiater (i rekrutteringsstilling), som betegnelse.
Ekspertgruppen foreslår at «så lenge institusjonen har selvstendig rett til å gi doktorgrad innenfor vesentlige deler av sine fagområder, kan deler av doktorgradsutdanningen skje i samarbeid med andre institusjoner.»
Vi er usikre på hvordan dette skal gjennomføres i praksis, så lenge konsekvensen av en universitetsakkreditering er at institusjonen blir autonomt selvakkrediterende på alle fagområder.
Spørsmålet er om man dersom « institusjonen har selvstendig rett til å gi doktorgrad innenfor vesentlige deler av sine fagområder» i det hele tatt trenger å vurdere eventuelle samarbeidsgrader som ligger utenfor disse vesentlige delene? De er jo per def da ikke innenfor vesentlige deler av virksomheten, og bidrar slik forslaget er satt opp, derfor ikke til universitetsakkrediteringen uansett.
Ekspertgruppen argumenterer flere steder for bruk av skjønn, tolkning, og kvalitative vurderinger. HiM mener at dette er fornuftig.
HiM er uenig i ekspertgruppens forslag om at institusjonene må «ha tatt opp minst 60 doktorgradsstudenter de siste fem årene og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 15 kandidater per år over en treårsperiode» siden det innebærer en lang produksjonstid før institusjonen kan akkrediteres. Vi mener at tilsynet med institusjonenes kvalitetsarbeid i stedet må gjøre mer systematisk proaktivt for å avdekke vikende kvalitet i studietilbud og forskningsmiljø som ikke er bærekraftige.
Ekspertgruppen har kommet med forslag om en presisering av kvalitetskravet , men vi mener at denne presiseringen ikke er fullgod i rapporten. Det er nødvendig å bidra til å utvikle et enklere operasjonaliserbart internasjonalt rammeverk for sammenligning av utdanningskvalitet på bachelor-og masternivå. HiMolde mener at dette er positivt og vil gjerne bidra i prosessen.
Vi er glade for at ekspertgruppens forslag som en gjennomgående tanke har lagt opp til at selv akkrediteringsprosessen skal være enklere.
Steinar Westlie Kristoffersen