Vi viser til rapporten "Kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter" som ble sendt ut på høring 03.02.23. Rapporten gir en omfattende gjennomgang av utviklingen av institusjonsstrukturen i norsk høyere utdanning, dagens institusjonskategorier, rammeverk, lover og forskrifter for kvalitetssikring og akkrediteringsprosess. Den presenterer også nåværende kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter, evaluerer disse kravene og foreslår en rekke endringer. UiT takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker å gi følgende uttalelse:
Én universitetskategori er hensiktsmessig.
Vi deler ekspertgruppens mening om at det er hensiktsmessig med én universitetskategori i Norge. Det kan være vanskelig å kategorisere institusjoner som enten profesjons-, forsknings-, eller regionale universitet, da mange institusjoner, inkludert UiT Norges Arktiske Universitet, har mange fokusområder og roller som faller innenfor flere kategorier.
Vi mener det er viktig å ivareta mangfoldet blant Norges universitet. En strengere inndeling av kategorier, med tilhørende spesifikke kriterier, vil kunne komme til å begrense en institusjons handlingsrom og selvstendighet, og på så måte kompromittere dette mangfoldet. Så lenge kriteriene gir rom for fleksibilitet, vil én universitetskategori gi institusjonene mulighet til å skape sin egen universitetsprofil, i stedet for å være låst av en smalere kategori, med tilhørende spesifikke kriterier, og på så måte bidra til en mangfoldig og allsidig universitetssektor.
Vitenskapelige høyskoler bør kunne kalle seg universitet
Også her er UiT enig med ekspertgruppens vurderinger. Vi mener at vitenskapelige høyskoler som oppfyller høye kvalitetskrav på utdanning og forskning bør kunne kalle seg universitet. De bidrar til samfunnsoppdraget gjennom anvendt forskning, innovasjon og profesjonsutdanning som er relevant for arbeidslivet og samfunnets kompetansebehov. Dette er også positivt med tanke på å sikre en mangfoldig universitetssektor. Å tillate vitenskapelige høyskoler å kalle seg universitet vil dessuten være en viktig anerkjennelse av deres autonomi og akademiske frihet til å definere sin egen profil, uavhengig av institusjonstype eller navn, i tråd med poengene presentert i avsnittet over.
Vi understreker imidlertid viktigheten av en akkrediteringsprosess som vurderer kvalitet på en grundig måte, også ved en eventuell forenklet prosess. Dette er essensielt når det gjelder å sikre gjennomgående høy kvalitet blant alle Norges universiteter. En forenkling må altså ikke gå på bekostning av nøyaktighet i akkrediteringsprosessen.
Vi poengterer også at å gi vitenskapelige høyskoler mulighet til å kalle seg universiteter vil medføre et mer utydelig institusjonslandskap. Å beholde et skille mellom universiteter og vitenskapelige høyskoler kan bidra til å tydeliggjøre hvilke fokusområder og roller i samfunnet ulike institusjoner har. Å åpne for at vitenskapelige høyskoler skal kunne oppnå universitetsstatus, vil medføre et mer utydelig institusjonslandsskap, selv om universitetssektoren vil være allsidig, og dette er noe som må diskuteres ytterligere. Dette trekkes også frem av ekspertgruppen, og vi støtter deres ønske om en større diskusjon angående dette temaet. Hvilken type institusjonslandskap ønsker man å ha i Norge?
Kravet om fire doktorgrader for å bli akkreditert som universitet bør fjernes
UiT deler ekspertgruppens mening om at antall doktorgrader ikke alltid vil være en nøyaktig indikator på kvaliteten på forskningen som utføres ved en institusjon. Fjerning av dette kvantitative kravet kan gi rom for en mer helhetlig vurdering av institusjonens forskningskvalitet. Doktorgradstilbudet bør gjenspeile institusjonens faglige profil og bredde, noe som ikke nødvendigvis vil reflekteres om kravene utelukkende er kvantitative.
Kravet for antall doktorgradsstudenter bør heves fra program- til institusjonsnivå
Å heve kravet for antall doktorgradskandidater til institusjonsnivå kan også gi rom for en mer helhetlig vurdering av institusjonens evne til å drive forskning. Antall doktorgradsstudenter alene reflekterer ikke nødvendigvis forskningskvalitet, og ved å heve kravet til institusjonsnivå kan man legge større vekt på kvaliteten på forskningen som utføres av institusjonen, samt institusjonens samlede forskningskapasitet. Kravet for antall doktorgradsstudenter på programnivå kan dessuten være en utfordring for mindre institusjoner eller institusjoner som fokuserer på spesialiserte fagområder, selv om kvaliteten på det som gjennomføres er høy. Å se på totalt antall doktorgradsstudenter ved en institusjon vil gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom. UiT deler altså rapportens syn på saken, også på dette området.
Nye kvalitative krav til universitetsakkreditering virker formålstjenlig
Klare og presise kriterier for universitetsakkreditering, inkludert krav om høy internasjonal standard for FoU og doktorgradsprogrammer, god integrasjon mellom FoU og utdanning, styrking av vitenskapelig kultur på bachelor- og masterprogrammer, og aktiv deltakelse i internasjonale nettverk for utdanning og forskning, kan gjøre akkrediteringsprosessen mer effektiv og transparent. Tydeligere og mer presise kriterier vil hjelpe institusjoner å forstå hva som kreves for akkreditering og identifisere områder som trenger forbedring, slik at de kan tilpasse seg standardene og tilby høykvalitets utdanning til studentene, og forskning av god kvalitet. Å inkludere en institusjons strategi vil dessuten vise institusjonens evne til og ambisjoner om å oppfylle et universitets samfunnsoppdrag, og det virker fornuftig å inkludere en institusjons bidrag til samfunnet i vurderingen om den bør oppnå universitetsstatus eller ikke.
Ekspertgruppen ønsker å åpne opp for at en reell helhetlig vurdering av en søkerinstitusjon skal være et eget, selvstendig kriterium for å oppnå universitetsakkreditering. Dette muliggjør avslag på en søknad, selv om øvrige krav kan være oppfylt. UiT stiller seg positive til dette forslaget. Et universitet skal tilby forskning og utdanning av høy kvalitet, og et slikt kriterium vil sikre at en institusjon og dens samlede virksomhet oppfyller et minimumsnivå av standarder. Dersom en søkerinstitusjon bare så vidt oppfyller flere krav, er det uklart om den totale kvaliteten er tilstrekkelig høy for å bli anerkjent som et universitet, og i slike tilfeller bør en sakkyndig komité ha handlingsrom til å avvise en søknad, på bakgrunn av en slik helhetlig vurdering.
Bruk av kvalitative kriterier i prosessen med å avgjøre om en institusjon bør bli universitet eller ikke, kan altså gi en dypere og mer helhetlig vurdering av en institusjon. Samtidig kan det medføre at vurderingen blir mer subjektiv og skjønnsmessig. Vi bekymrer oss for at dette kan resultere i økt byråkrati og involvering av flere personer i beslutningsprosessen, siden det kan være vanskeligere å enes om en endelig vurdering basert på kriterier som åpner for subjektiv tolkning. Bruk av kvantitative kriterier, på sin side, kan gi en mer standardisert og objektiv vurdering, men dette kan også overse viktige kvalitative faktorer som kan være viktige for å avgjøre om en institusjon fortjener universitetsstatus. Derfor må en avveining gjøres mellom bruk av kvalitative og kvantitative kriterier i beslutningsprosessen om å tildele en institusjon universitetsstatus. En kombinasjon av begge kan også være en god løsning for å sikre en helhetlig og rettferdig vurdering.
Beslutningsnivå– faglig eller politisk?
UiT mener at avgjørelsen om universitetsakkreditering bør være upartisk og upolitisk, og basert på faglige vurderinger og kriterier.
På nåværende tidspunkt er det NOKUT som evaluerer søknader og vurderer om søkerinstitusjonen oppfyller de fastsatte krav og kriterier, men endelig og formell avgjørelse tas politisk gjennom kongelig resolusjon. Formelt sett er det altså mulig at en institusjon som har fått positivt vedtak hos NOKUT, likevel ikke blir universitet ved at det politisk fattes en beslutning om at dette ikke er ønskelig, og at kongelig resolusjon ikke fremmes. Ifølge ekspertgruppens rapport har dette i liten grad blitt gjort, og det kan dermed tenkes at det i stor grad oppfattes som en formalitet. Derfor virker det som et unødvendig ledd og en komplisering av akkrediteringsprosessen. På bakgrunn av dette, deler UiT ekspertgruppens syn på at endelig avgjørelse om institusjonskategori bør endres fra beslutning av Kongen i statsråd til en mer faglig basert beslutning av NOKUTs styre. Dette vil medføre færre beslutningsnivåer, og dermed forenkle og korte ned prosessen.
At krav og kriteriene styres politisk gjennom lov og forskrift virker imidlertid formålstjenlig, ettersom det sikrer transparens, og tydelige retningslinjer på hva som kreves for å oppnå universitetsstatus.
Til slutt vil UiT også applaudere en eventuell sammenslåing av Studiekvalitetsforskriften og Studietilsynsforskriften. Dette vil uten tvil forenkle lovverket for kvalitetssikring av høyere utdanning i Norge, og gjøre det enklere for UH-institusjoner å forstå og etterleve krav og kriterier som stilles til kvalitet og for å kunne oppnå universitetsakkreditering.
For å oppsummere, ser man altså at UiT stiller seg positive til rapporten, med dens forslag og anbefalinger om endringer. Én universitetskategori vil føre til mangfold i universitetssektoren, samtidig som det sørger for fleksibilitet og mulighet for akademisk frihet og autonomi til å skape sin egen universitetsprofil, i stedet for å være låst av en smalere kategori, med tilhørende spesifikke kriterier. Det er dessuten en fordel at fokuset flyttes fra kvantitet til kvalitet ettersom et fokus på tall ikke nødvendigvis gjenspeiler en institusjons helhetlige evne til å drive forskning og undervisning på universitetsnivå. Det er hensiktsmessig at man i stedet for å se på kandidattall på programnivå, hever slike krav til institusjonsnivå, igjen for å sikre et helhetlig bilde av institusjonen. Av samme årsak stiller UiT seg positive til å inkludere helhetsinntrykk som et eget kriterium for å oppnå universitetsakkreditering. Bruk av kvalitative kriterier kan imidlertid medføre en vurderingsprosess som er for subjektiv og preget av tolkning og skjønn.. UiT bekymrer seg for at dette kan resultere i økt byråkrati og involvering av flere personer i beslutningsprosessen. Bruk av kvantitative kriterier, på sin side, gir en mer standardisert og objektiv vurdering, men kan overse viktige kvalitative faktorer. En kombinasjon av begge kan være en god løsning.
Videre ønsker vi å understreke viktigheten av en akkrediteringsprosess som vurderer kvalitet på en god måte, også ved en forenklet prosess, for å sikre gjennomgående høy kvalitet blant norske universiteter. Man må dessuten vurdere om man i Norge ønsker et mangfoldig institusjonslandskap, eller en mangfoldig universitetssektor. Et mangfoldig institusjonslandskap vil medføre et tydeligere skille mellom universiteter, vitenskapelig høyskoler og høyskoler, der ulike institusjoner har ulike fokusområder og roller i samfunnet. Å åpne for at flere høyskoler og vitenskapelige høyskoler skal kunne oppnå universitetsstatus, vil medføre et mer utydelig institusjonslandskap, selv om universitetssektoren vil være allsidig.
Vi takker igjen for muligheten til å komme med innspill.
Julia Holte Sempler, Avdelingsdirektør, Avdeling for Forskning, utdanning og formidling
Kristina Svensen, Rådgiver, Seksjon for forskning og utdanningskvalitet
På vegne av UiT Norges arktiske universitet
Én universitetskategori er hensiktsmessig.
Vi deler ekspertgruppens mening om at det er hensiktsmessig med én universitetskategori i Norge. Det kan være vanskelig å kategorisere institusjoner som enten profesjons-, forsknings-, eller regionale universitet, da mange institusjoner, inkludert UiT Norges Arktiske Universitet, har mange fokusområder og roller som faller innenfor flere kategorier.
Vi mener det er viktig å ivareta mangfoldet blant Norges universitet. En strengere inndeling av kategorier, med tilhørende spesifikke kriterier, vil kunne komme til å begrense en institusjons handlingsrom og selvstendighet, og på så måte kompromittere dette mangfoldet. Så lenge kriteriene gir rom for fleksibilitet, vil én universitetskategori gi institusjonene mulighet til å skape sin egen universitetsprofil, i stedet for å være låst av en smalere kategori, med tilhørende spesifikke kriterier, og på så måte bidra til en mangfoldig og allsidig universitetssektor.
Vitenskapelige høyskoler bør kunne kalle seg universitet
Også her er UiT enig med ekspertgruppens vurderinger. Vi mener at vitenskapelige høyskoler som oppfyller høye kvalitetskrav på utdanning og forskning bør kunne kalle seg universitet. De bidrar til samfunnsoppdraget gjennom anvendt forskning, innovasjon og profesjonsutdanning som er relevant for arbeidslivet og samfunnets kompetansebehov. Dette er også positivt med tanke på å sikre en mangfoldig universitetssektor. Å tillate vitenskapelige høyskoler å kalle seg universitet vil dessuten være en viktig anerkjennelse av deres autonomi og akademiske frihet til å definere sin egen profil, uavhengig av institusjonstype eller navn, i tråd med poengene presentert i avsnittet over.
Vi understreker imidlertid viktigheten av en akkrediteringsprosess som vurderer kvalitet på en grundig måte, også ved en eventuell forenklet prosess. Dette er essensielt når det gjelder å sikre gjennomgående høy kvalitet blant alle Norges universiteter. En forenkling må altså ikke gå på bekostning av nøyaktighet i akkrediteringsprosessen.
Vi poengterer også at å gi vitenskapelige høyskoler mulighet til å kalle seg universiteter vil medføre et mer utydelig institusjonslandskap. Å beholde et skille mellom universiteter og vitenskapelige høyskoler kan bidra til å tydeliggjøre hvilke fokusområder og roller i samfunnet ulike institusjoner har. Å åpne for at vitenskapelige høyskoler skal kunne oppnå universitetsstatus, vil medføre et mer utydelig institusjonslandsskap, selv om universitetssektoren vil være allsidig, og dette er noe som må diskuteres ytterligere. Dette trekkes også frem av ekspertgruppen, og vi støtter deres ønske om en større diskusjon angående dette temaet. Hvilken type institusjonslandskap ønsker man å ha i Norge?
Kravet om fire doktorgrader for å bli akkreditert som universitet bør fjernes
UiT deler ekspertgruppens mening om at antall doktorgrader ikke alltid vil være en nøyaktig indikator på kvaliteten på forskningen som utføres ved en institusjon. Fjerning av dette kvantitative kravet kan gi rom for en mer helhetlig vurdering av institusjonens forskningskvalitet. Doktorgradstilbudet bør gjenspeile institusjonens faglige profil og bredde, noe som ikke nødvendigvis vil reflekteres om kravene utelukkende er kvantitative.
Kravet for antall doktorgradsstudenter bør heves fra program- til institusjonsnivå
Å heve kravet for antall doktorgradskandidater til institusjonsnivå kan også gi rom for en mer helhetlig vurdering av institusjonens evne til å drive forskning. Antall doktorgradsstudenter alene reflekterer ikke nødvendigvis forskningskvalitet, og ved å heve kravet til institusjonsnivå kan man legge større vekt på kvaliteten på forskningen som utføres av institusjonen, samt institusjonens samlede forskningskapasitet. Kravet for antall doktorgradsstudenter på programnivå kan dessuten være en utfordring for mindre institusjoner eller institusjoner som fokuserer på spesialiserte fagområder, selv om kvaliteten på det som gjennomføres er høy. Å se på totalt antall doktorgradsstudenter ved en institusjon vil gi institusjonene større fleksibilitet og handlingsrom. UiT deler altså rapportens syn på saken, også på dette området.
Nye kvalitative krav til universitetsakkreditering virker formålstjenlig
Klare og presise kriterier for universitetsakkreditering, inkludert krav om høy internasjonal standard for FoU og doktorgradsprogrammer, god integrasjon mellom FoU og utdanning, styrking av vitenskapelig kultur på bachelor- og masterprogrammer, og aktiv deltakelse i internasjonale nettverk for utdanning og forskning, kan gjøre akkrediteringsprosessen mer effektiv og transparent. Tydeligere og mer presise kriterier vil hjelpe institusjoner å forstå hva som kreves for akkreditering og identifisere områder som trenger forbedring, slik at de kan tilpasse seg standardene og tilby høykvalitets utdanning til studentene, og forskning av god kvalitet. Å inkludere en institusjons strategi vil dessuten vise institusjonens evne til og ambisjoner om å oppfylle et universitets samfunnsoppdrag, og det virker fornuftig å inkludere en institusjons bidrag til samfunnet i vurderingen om den bør oppnå universitetsstatus eller ikke.
Ekspertgruppen ønsker å åpne opp for at en reell helhetlig vurdering av en søkerinstitusjon skal være et eget, selvstendig kriterium for å oppnå universitetsakkreditering. Dette muliggjør avslag på en søknad, selv om øvrige krav kan være oppfylt. UiT stiller seg positive til dette forslaget. Et universitet skal tilby forskning og utdanning av høy kvalitet, og et slikt kriterium vil sikre at en institusjon og dens samlede virksomhet oppfyller et minimumsnivå av standarder. Dersom en søkerinstitusjon bare så vidt oppfyller flere krav, er det uklart om den totale kvaliteten er tilstrekkelig høy for å bli anerkjent som et universitet, og i slike tilfeller bør en sakkyndig komité ha handlingsrom til å avvise en søknad, på bakgrunn av en slik helhetlig vurdering.
Bruk av kvalitative kriterier i prosessen med å avgjøre om en institusjon bør bli universitet eller ikke, kan altså gi en dypere og mer helhetlig vurdering av en institusjon. Samtidig kan det medføre at vurderingen blir mer subjektiv og skjønnsmessig. Vi bekymrer oss for at dette kan resultere i økt byråkrati og involvering av flere personer i beslutningsprosessen, siden det kan være vanskeligere å enes om en endelig vurdering basert på kriterier som åpner for subjektiv tolkning. Bruk av kvantitative kriterier, på sin side, kan gi en mer standardisert og objektiv vurdering, men dette kan også overse viktige kvalitative faktorer som kan være viktige for å avgjøre om en institusjon fortjener universitetsstatus. Derfor må en avveining gjøres mellom bruk av kvalitative og kvantitative kriterier i beslutningsprosessen om å tildele en institusjon universitetsstatus. En kombinasjon av begge kan også være en god løsning for å sikre en helhetlig og rettferdig vurdering.
Beslutningsnivå– faglig eller politisk?
UiT mener at avgjørelsen om universitetsakkreditering bør være upartisk og upolitisk, og basert på faglige vurderinger og kriterier.
På nåværende tidspunkt er det NOKUT som evaluerer søknader og vurderer om søkerinstitusjonen oppfyller de fastsatte krav og kriterier, men endelig og formell avgjørelse tas politisk gjennom kongelig resolusjon. Formelt sett er det altså mulig at en institusjon som har fått positivt vedtak hos NOKUT, likevel ikke blir universitet ved at det politisk fattes en beslutning om at dette ikke er ønskelig, og at kongelig resolusjon ikke fremmes. Ifølge ekspertgruppens rapport har dette i liten grad blitt gjort, og det kan dermed tenkes at det i stor grad oppfattes som en formalitet. Derfor virker det som et unødvendig ledd og en komplisering av akkrediteringsprosessen. På bakgrunn av dette, deler UiT ekspertgruppens syn på at endelig avgjørelse om institusjonskategori bør endres fra beslutning av Kongen i statsråd til en mer faglig basert beslutning av NOKUTs styre. Dette vil medføre færre beslutningsnivåer, og dermed forenkle og korte ned prosessen.
At krav og kriteriene styres politisk gjennom lov og forskrift virker imidlertid formålstjenlig, ettersom det sikrer transparens, og tydelige retningslinjer på hva som kreves for å oppnå universitetsstatus.
Til slutt vil UiT også applaudere en eventuell sammenslåing av Studiekvalitetsforskriften og Studietilsynsforskriften. Dette vil uten tvil forenkle lovverket for kvalitetssikring av høyere utdanning i Norge, og gjøre det enklere for UH-institusjoner å forstå og etterleve krav og kriterier som stilles til kvalitet og for å kunne oppnå universitetsakkreditering.
For å oppsummere, ser man altså at UiT stiller seg positive til rapporten, med dens forslag og anbefalinger om endringer. Én universitetskategori vil føre til mangfold i universitetssektoren, samtidig som det sørger for fleksibilitet og mulighet for akademisk frihet og autonomi til å skape sin egen universitetsprofil, i stedet for å være låst av en smalere kategori, med tilhørende spesifikke kriterier. Det er dessuten en fordel at fokuset flyttes fra kvantitet til kvalitet ettersom et fokus på tall ikke nødvendigvis gjenspeiler en institusjons helhetlige evne til å drive forskning og undervisning på universitetsnivå. Det er hensiktsmessig at man i stedet for å se på kandidattall på programnivå, hever slike krav til institusjonsnivå, igjen for å sikre et helhetlig bilde av institusjonen. Av samme årsak stiller UiT seg positive til å inkludere helhetsinntrykk som et eget kriterium for å oppnå universitetsakkreditering. Bruk av kvalitative kriterier kan imidlertid medføre en vurderingsprosess som er for subjektiv og preget av tolkning og skjønn.. UiT bekymrer seg for at dette kan resultere i økt byråkrati og involvering av flere personer i beslutningsprosessen. Bruk av kvantitative kriterier, på sin side, gir en mer standardisert og objektiv vurdering, men kan overse viktige kvalitative faktorer. En kombinasjon av begge kan være en god løsning.
Videre ønsker vi å understreke viktigheten av en akkrediteringsprosess som vurderer kvalitet på en god måte, også ved en forenklet prosess, for å sikre gjennomgående høy kvalitet blant norske universiteter. Man må dessuten vurdere om man i Norge ønsker et mangfoldig institusjonslandskap, eller en mangfoldig universitetssektor. Et mangfoldig institusjonslandskap vil medføre et tydeligere skille mellom universiteter, vitenskapelig høyskoler og høyskoler, der ulike institusjoner har ulike fokusområder og roller i samfunnet. Å åpne for at flere høyskoler og vitenskapelige høyskoler skal kunne oppnå universitetsstatus, vil medføre et mer utydelig institusjonslandskap, selv om universitetssektoren vil være allsidig.
Vi takker igjen for muligheten til å komme med innspill.
Julia Holte Sempler, Avdelingsdirektør, Avdeling for Forskning, utdanning og formidling
Kristina Svensen, Rådgiver, Seksjon for forskning og utdanningskvalitet
På vegne av UiT Norges arktiske universitet