Dato: 19.04.2023 Til: Olje- og energidepartementet (OED) Fra: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MN) ved UiO Dato: 18. april 2023 Innspill til høring av NOU 2023:3 Mer av alt - raskere Vi takker for muligheten for å komme med innspill til Energikommisjonens rapport. Våre tilbakemeldinger er samlet under fire overskrifter; (i) Økt energiproduksjon ved omstilling til ny, grønn teknologi, (ii) Kjernekraft, (iii) Spesifikke kommentarer til utvalgte avsnitt og iv) Overordnede kommentarer til rapporten. Økt energiproduksjon ved omstilling til ny, grønn teknologi: Vi er opptatt av at norsk politikk på energiområdet skal bidra til en rask omstilling fra dagens situasjon hvor om lag halvparten av energibruken er fossil, til en økonomi bygget på bærekraftig og fornybar energiproduksjon, -lagring, og -bruk. Samtidig mener vi at politikken på området skal ta utgangspunkt i løsninger hvor Norges bidrag kan utgjøre en forskjell i internasjonal sammenheng og hvor det kan etableres ny norsk industri og næringsliv. Energikommisjonens rapport diskuterer (i kapittel 1) overordnede problemstillinger; som behovet for ny kraft, variabilitet i nye, fornybare energikilder, og regulatoriske og politiske hindre. Dette er i tråd med deler av kommisjonens mandat (i kapittel 2). Dessverre har ikke rapporten like stort fokus på andre deler av mandatet hvor kommisjonen bes om å «foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri» og «spesielt vurdere hvilke faktorer som påvirker etableringen av nye grønne industrivirksomheter som datasentre, batterifabrikker og hydrogenproduksjon». Vi mener at nøkkelen til en vellykket grønn omstilling ligger nettopp i svaret på disse delene av mandatet: 1) For å sikre energibalansen på kort sikt i perioden frem til 2030, er det nødvendig å øke energiproduksjonen ved å bygge ut kilder som raskt kan levere mye ny effekt. Vi mener det mest opplagte valget er gasskraft med karbonfangst og lagring. En slik løsning bør klargjøres som hybrid-gasskraft slik at det på lengre sikt kan ta imot blått eller grønt hydrogen (se også under). Et annet alternativ er solceller på eksisterende og nye bygg. Dette er en kraftkilde som i stor grad er konfliktfri og kan bygges ut raskt. I Sverige var totalproduksjonen i 2022 på ca 2,3 TWh, med ca 1 GW i ny kapasitet installert dette året. Med samme utbyggingstakt som svenskene hadde i 2022 ville vi nådd ca 10 TWh i 2030. Det kan derfor synes som om kommisjonens anslag på 5-10 TWh i Norge innen 2030 er noe defensivt, og at potensialet er til dels betydelig større enn dette dersom forholdene legges til rette. 2) Kraftforsyningen i Norge bør klargjøres for betydelig større variabilitet. Statkraft anslår at Europa allerede innen 2035 har økt kapasiteten av fornybar kraft fra sol og vind med ca 1000 GW fra dagens 300 GW. Videre anslår de at det totale kraftforbruket i Europa og Norden er doblet innen 2050. Dette kan gi betydelige utfordringer i form av ubalanse mellom forbruk og produksjon. Selv om vi i Norge har mye lagringskapasitet i form av vannmagasiner, mener vi at variabiliteten i kraftproduksjonen i Norge og våre naboland vil by på utfordringer på alle tidsskalaer gjennom året og over flere år. For å stabilisere priser og tilgjengelighet av energi er det derfor avgjørende at det bygges svært stor kapasitet for lagring og fleksibilitet i form av batterier og elektrolyse for hydrogenproduksjon – også i Norge. Ikke minst er dette viktig for å unngå at kraft går til spille i perioder med høy produksjon og lavt forbruk. Her ser det ut til at kommisjonen kommer med få, om noen, konkrete forslag til tiltak for å gi den nødvendige økte fleksibiliteten i kraftforsyningen. 3) Det er viktig at det bygges nye verdikjeder og industri med utgangspunkt i det grønne skiftet. I denne omstillingen mener vi at det skal velges løsninger for å gi rikelig og fleksibel tilgang på fornybar kraft som; i) opprettholder konkurransekraften for eksisterende industri, og ii) også bidrar til at norsk næringsliv kan ta del i de massive investeringene i ny energiproduksjon, -lagring, og -bruk som kommer i Europa de neste tiårene som følge av utfordringene beskrevet over. Her vil vi spesielt understreke potensialet som ligger i eksisterende norsk kjemisk industri og norske forskningsmiljøer for utvikling av ny næring rundt produksjon av hydrogen, ammoniakk, og batterier, samt teknologier for karbonfangst og lagring. Det ser ikke ut til at kommisjonen har foreslått tiltak for å utnytte og videreutvikle dette potensialet. 4) Vi mener at det også trengs tiltak for å styrke utdanningen av kvalifisert arbeidskraft til det grønne skiftet. Felles for alle utfordringene som er beskrevet er behovet for kvalifisert arbeidskraft på alle nivåer. For Norges og store deler av verden ser mangelen på fagarbeidere, teknologer, og realister ut til å bli en av de mest alvorlige flaskehalsene når det grønne skiftet skal gjennomføres. Det må umiddelbart iverksettes tiltak for å styrke rekrutteringen til de tekniske utdanningene, og sentrale kunnskapsmiljøer innen nøkkelteknologier for det grønne skiftet må styrkes. Kjernekraft: Energikommisjonens rapport beskriver helt i starten (av kapittel 1) alvoret i Norges energisituasjon. Klimaendringene og den geopolitiske situasjonen tilsier at Norge og våre naboland må øke produksjonen av utslippsfri kraft. Forbruket øker raskere enn produksjon, og dette setter forsyningssikkerheten i fare. Denne usikkerheten forverres av at vi har et væravhengig kraftsystem og at klimaendringene gjør været voldsommere og mer uforutsigbart. Kommisjonen skriver «Vi handler ikke raskt nok» og «Vi må utnytte alle muligheter». Kommisjonen skriver likevel at kjernekraft, som er den største utslippsfrie energikilden i Europa, «ikke er en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Det gjør de til tross for at EUs vitenskapspanel (https://publications.jrc.ec.europa.eu/repository/handle/JRC125953) og FN (https://unece.org/sites/default/files/2022-04/LCA_3_FINAL%20March%202022.pdf) har konkludert med at kjernekraft er minst like bærekraftig som vindkraft og solenergi. EUs vitenskapspanel slår fast at: 1) Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at kjernekraft gjør større skade på menneskers helse eller på miljøet enn andre bærekraftige måter å produsere elektrisitet på (s. 3) 2) Det er bred vitenskapelig konsensus om at avfallet fra kjernekraftverk kan håndteres på en trygg og permanent måte (s. 4). 3) Kjernekraft har like lave livsløpsutslipp av CO2 som vind- og vannkraft, lavere enn solceller og langt lavere enn fossile brennstoff (s. 36). 4) Kjernekraft beslaglegger langt mindre areal enn vindkraft og solenergi (s. 5). 5) Den totale påvirkningen på menneskelig helse, vurdert over hele verdikjeden, er omtrent den samme for kjernekraft som for havvind. 6) Kjernekraft forårsaker langt færre dødsfall enn kull-, olje- og gasskraft, og dødeligheten er sammenlignbar med vann- og vindkraft. Ulykker kan ikke utelukkes med 100 % sikkerhet, men de mest moderne kjernekraftverkene er den tryggeste av alle former for elektrisitetsproduksjon (s. 6). Energikommisjonens avvisning av kjernekraft er paradoksal, ettersom kjernekraft vil løse flere av problemene som gjentas flere ganger i rapporten: 1) Kjernekraft er ikke avhengig av været og kan produsere året rundt. Dermed kan forsyningssikkerheten ivaretas når forbruket er høyt og det er vindstille (både i Norge og i våre naboland). Klimaendringene gjør været mer uforutsigbart og voldsomt. Derfor bør kraftsystemet gjøres mindre avhengig av været. 2) Kjernekraft tar tilnærmet ingen plass, sammenlignet med andre utslippsfrie energikilder. Dette er vesentlig, ettersom Norge nylig forpliktet seg til å bevare 30 % av land og hav innen 2030. Innen samme frist skal vi i tillegg restaurere 30 % av naturen som i dag er ødelagt. 3) Kjernekraft reduserer behovet for utbygging av strømnettet. Vindkraft øker behovet for nett. 4) Kjernekraft bruker langt mindre materialer og kritiske metaller enn vindkraft og solenergi, særlig når man tar hensyn til det reduserte behovet for nett. Dette er vesentlig for miljøet, forsyningssikkerhet og geopolitikk. Kina kontrollerer en betydelig del av verdikjeden til mineralene som inngår i vindkraftverk, batterier og solceller (figur 12.3 i Energikommisjonens rapport). 5) Kjernekraft reduserer behovet for effektoppgradering av vannkraft. Vindkraft øker behovet for effektoppgraderinger, for å kunne balansere strømnettet når det er vindstille. Effektoppgradering er dyrt. Det gir økt effekt, men kun marginalt mer kraft. Kostnadene havner uansett hos forbrukerne eller skattebetalerne. 6) Kjernekraft er utslippsfri kraftproduksjon. Vi ser at Energikommisjonen selv beskriver fordelene med kjernekraft. Til tross for dette avviser de bruk av kjernekraft i Norge. Denne konklusjonen er ulogisk, og vi mener at den ikke er i tråd med vitenskapelig konsensus. I sin videre beskrivelse peker Energikommisjonen (i kapittel 6) på at svensk kjernekraft er viktig for å dekke grunnlasten i det nordiske kraftsystemet. Dette ble demonstrert (https://e24.no/energi-og-klima/i/zE07av/sverige-bekymret-for-stroemsituasjonen-situasjonen-er-relativt-akutt) i vinter da den midlertidige stengningen av én eneste reaktor (i Oskarshamn) førte til en akutt kraftsituasjon i både Sverige og Norge. Vi mener at når én reaktor på østkysten av Sverige har så stor betydning for kraftsituasjonen i Norge, så viser det hvilke fordeler det vil ha å bygge mer kjernekraft i begge landene. Videre beskriver Energikommisjonen Storbritannia sin plan for å bygge ut både kjernekraft i kombinasjon med hydrogen og havvind. Vi tenker at Norge har anledning til å gjøre det samme; det er ingen grunn til å velge bort kjernekraft selv om man bygger vindkraft og anlegg for hydrogenproduksjon. Litt lengre ut i rapporten understreker Energikommisjonen først (i kapittel 7) at det er knyttet usikkerhet til hvordan de nye teknologiene (havvind, batterier og forbrukerfleksibilitet) vil utvikle seg og at vi kan bli avhengig av teknologier som ikke er utprøvd i tilstrekkelig stor skala. Deretter (i kapittel 8) belyser kommisjonen behovet for et supplement til væravhengig kraftproduksjon: "Behovet for komplementære produksjonsteknologier, kraftutveksling og et driftssikkert og effektivt strømnett forsterkes ytterligere av klimaendringene. Endringene utfordrer det fremtidige kraftsystemet gjennom nye værmønstre, endringer i tilsigsvolum og fordeling mellom årstidene, samt mer ekstremvær. En raskt økende andel av variabel kraftproduksjon fra sol og vind vil likevel gjøre det utfordrende å opprettholde balanse mellom produksjon og forbruk i alle deler av landet til enhver tid." Siden kjernekraft er en moden teknologi som også reduserer kraftproduksjonens væravhengighet, mener vi at kjernekraft vil bidra positivt på utfordringene som kommisjonen peker på over. Energikommisjonen diskuterer (i kapittel 10) blant annet dekommisjoneringen av reaktorene på Kjeller og i Halden. Vi ønsker i den sammenheng å peke på hvordan denne aktiviteten kan bidra positivet til en eventuell framtidig etablering av ny kjernekraft: Mye av den nukleære kompetansen ved anleggene i Halden og på Kjeller ivaretas fordi anleggene juridisk sett fremdeles er underlagt konsesjon og fordi avviklingen vil ta lang tid. I tillegg må Norge etablere løsninger for avfallet fra Kjeller og Halden. Dette er den samme typen avfall som oppstår fra et kjernekraftverk. Å bygge kjernekraftverk i Norge vil altså ikke skape et nytt avfallsproblem. Tvert imot kan kommersiell kjernekraft bidra til å utvikle og finansiere løsninger for det avfallet som allerede finnes på Kjeller og i Halden - og dermed redusere skattebetalernes regning. Mot slutten av rapporten (i kapittel 12) beskriver Energikommisjonen forhold rundt forsyningssikkerheten. Det pekes på at vi dag har et effektoverskudd på 0,5 GW i de "strammeste" timene, mens NVE estimerer at effektbehovet vil øke med 2 til 6 GW fram mot 2030. Den framtidige økningen i tilgjengelig vintereffekt beregnes derimot til kun 0,6 GW og avdekker dermed en betydelig utfordring i den framtidige forsyningssikkerheten. Vi mener at Kjernekraft på lang sikt er et viktig utslippsfritt alternativ for å øke kraftproduksjonen tilstrekkelig, og dermed sikre en god forsyningssikkerhet Spesifikke kommentarer til utvalgte delkapitler I kapittel 1.5.4 diskuteres havvind; som er knyttet til land via kabler. Vi mener det kan være hensiktsmessig å etablere systemer for offshore lagring av kraften fra havvind. Dette kan f.eks. sikre kraftforsyning til andre offshore installasjoner og maritim transport. I kapittel 1.5.5 drøftes solkraft. Her fokuseres det på landbasert solkraft. Vi savner at flytende solkraft også blir en del av diskusjonen. I kapittel 9.3.1 understrekes det at det er behov for økt kompetanse innen batteriproduksjon og CCS (carbon capture and storage). Vi mener at dette også er tilfellet for ulike hydrogenteknologier. I kapittel 9.8.1 understrekes det at mange år med forskning har resultert i et stort antall modne teknologier innen energieffektivisering og -fleksibilitet. Utfordringene nå er å redusere kostnadene knyttet til de ulike teknologiene og å etablere teknologiene i markedet. Vi ønsker å peke på at det fortsatt er teknologier innen energieffektivisering og -fleksibilitet som viser lovende resultater i laboratoriet, og som nå bør oppskaleres og testes i pilotanlegg. Her er det et stort potensial for å finne nye anvendelser i et økende marked. Overordnede kommentarer til rapporten: Vi mener det er viktig å diskutere avfallshåndtering i forhold til framtidig oppgradering / utskifting av infrastruktur for fornybar energiproduksjon. Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) anslår at det innen 2050 vil bli 43 millioner tonn avfall fra vindturbin-blader og 78 millioner tonn avfall fra solceller. I tillegg vet vi at utvinning av mineraler / råstoffer til bruk i fornybar energiproduksjon fører til vesentlige utslipp av klimagasser. Dette krever et spesielt fokus på gjenbruk av komponenter og miljøvennlige produksjonslinjer. En relevant "barriere" som kun berøres indirekte i rapporten har med brukerne å gjøre, særlig der fremtidens energimarkedet vil preges av en økende andel av såkalte "prosumers", brukere som både produserer og konsumerer, med lokal omsetning mellom små, private aktører. Her mener vi det kreves både teknologisk og regulatorisk utvikling, slik at teknologiakseptans og -adopsjon kan styrkes. Videre ønsker vi å understreke at "smarte" energisystemer forutsetter en omfattende underliggende IKT-infrastruktur, som f.eks. inkluderer teknologier for datakommunikasjon, "edge computing," kunstig intelligens, digital sikkerhet, m.m. Her kreves det teknologikonvergens mellom "klassiske" energisystemer og digital teknologi, i alle ledd, i fremtidens energiøkosystem. Hilsen Bjørn Jamtveit Prodekan for forskning (MN, UiO) Energidepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
