Justis- og beredskapsdepartementet har sendt Maktmiddelutvalgets rapport «Politiets bruk av maktmidler» på høring. Amnesty International Norge takker for muligheten til å gi innspill til rapporten.
Amnesty er i hovedsak positiv til innholdet i rapporten og til de forslag utvalget fremmer. I det følgende fremmes Amnestys synspunkter på bruk av maktmidler mot barn og særlige sårbare grupper. Det gis også kommentarer til utvalgets forslag om samling av regelverket knyttet til maktmiddelbruk, samt økte krav til rapportering ved bruk av maktmidler.
Bruk av makt mot barn
Hensynet til barnets beste er godt forankret i norsk og internasjonal rett og følger blant annet av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Begge de nevnte bestemmelsene slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som gjelder barn.
Hva som skal ligge i hensynet til barnets beste utdypes i flere andre internasjonale dokumenter, blant annet i The United Nations Standard Minimum Rules for the Administration of Juvenile Justice (Beijing-reglene). Disse utgjør ikke-bindende retningslinjer, men anses av FNs barnekomité å være relevante for tolkningen av barnekonvensjonen. Reglene både i barnekonvensjonen og Beijing-reglene bidrar til å begrense bruken av maktmidler til det absolutt nødvendige der maktmidler brukes overfor barn. The United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty (JDL-reglene) har tilsvarende relevans.
FNs barnekomites generelle kommentar nr. 14 understreker barnets beste som underliggende hensyn og er retningsgivende for statens forpliktelser, inkludert hvordan hensynet til barnets beste skal ivaretas opp mot andre forpliktelser og hvordan hensynet best kan implementeres. FNs barnekomites generelle kommentar nr. 24 om barns rettigheter i rettssystemet omtaler blant annet plikten til å unngå varetekt overfor barn dersom man har andre alternative midler tilgjengelige.
Det finnes ingen egen lovbestemmelse som gjelder maktbruk mot barn i politiloven. Politiloven § 13 omhandler politiets adgang til å gripe inn overfor barn, men omhandler ikke bruk av maktmidler. Det finnes heller ingen begrensninger i politiets instrukser knyttet til hvilke maktmidler som kan benyttes mot barn. Til sammenlikning setter psykisk helsevernloven begrensninger ved at maktmidler som hindrer bevegelsesfrihet, inkludert belter, remmer og tvangsklær, ikke kan brukes mot barn under 16 år. Barn kan heller ikke låses inne uten personale til stede.
Maktmiddelutvalgets rapport diskuterer blant annet hvorvidt det bør gjøres begrensninger i adgangen til å bruke spyttbeskytter overfor barn. Rapporten tyder på at det kan være behov for mer kunnskap om skadepotensialet ved bruk av spyttbeskytter mot barn, og Amnesty støtter en nærmere utredning av dette. Det vises i den forbindelse til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) sitt innspill til utvalget der de anbefaler en særskilt utredning av den helsemessige risikoen ved bruk av spyttbeskytter, med henvisning til risikoen for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 2 dersom slik bruk kan føre til kvelning eller død.
Fordi barn anses som en sårbar gruppe bør terskelen for bruk av maktmidler generelt være høyere overfor barn enn for voksne (se bl.a. Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) uttalelser om dette i Zherdev v. Ukraine). Det innebærer at det skal mer til for at et inngrep overfor barn vil være forholdsmessig. Amnesty mener at dette bør tydeliggjøres i lovteksten som et viktig signal både for allmennheten og for å bevisstgjøre maktutøver.
I tråd med barnekonvensjonen og andre nevnte rettskilder bør politiet tilstrebe seg på å samarbeide med barnevern, helsepersonell eller annet kvalifisert personell der det er mulig, for å forebygge bruk av maktmidler overfor barn.
Amnesty støtter forslaget om at en henvisning til hensynet til barnets beste tas inn i politiloven § 6. Av de alternativene som fremmes i departementets høringsbrev støtter Amnesty alternativ 3; Når politiet opptrer overfor barn eller med barn som vitne, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn . Imidlertid mener Amnesty at det i tillegg bør tydeliggjøres i bestemmelsen at dette medfører at terskelen for bruk av maktmidler skal være særlig høy når barn er involvert.
Amnesty mener at det bør vurderes å begrense typen maktmidler som kan brukes overfor barn for å begrense risikoen for varig skade, og støtter forslaget om en utredning av den helsemessige risikoen ved bruk av spyttmaske.
Videre mener Amnesty at det bør stilles tydeligere krav til politiets kompetanse om barn og virkningen bruk av tvangsmidler kan ha på barn, samt hvilke særlige hensyn som bør tas ved vurdering av bruk av maktmidler overfor barn. Hvilke særlige hensyn som bør tas ved vurdering av bruk av maktmidler overfor barn bør komme frem i politiets instrukser.
Bruk av makt mot sårbare grupper
Utvalget har valgt å definere «sårbare grupper» som personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse.
Maktbruk overfor personer med psykisk lidelse er spesielt problematisk som følge av det særlige skadepotensialet bruk av makt overfor psykisk syke har, samt denne gruppens sårbarhet i rettssystemet. Bruk av makt overfor psykisk syke medfører en særlig stor risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter, blant annet forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling som følger EMK art. 3.
Samtidig har det fremkommet av politiets årlige trusselvurdering at det er en økende risiko for at personer med psykiske lidelser begår vold. Dette stiller endrede krav til politiet både hva gjelder kompetanse og behov for samarbeid med helsetjenesten.
Amnesty viser i den forbindelse til Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) sin rapport «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?», som også er omtalt og vurdert av maktmiddelutvalget. Rapporten viser blant annet til at politiet satt på viktig informasjon om gjerningsmannen som helsevesenet manglet. Kommisjonens konklusjoner tilsier at det er behov for tettere samarbeid og informasjonsutveksling om alvorlig psykisk syke personer der det er risiko for skade på personen selv eller andre. Rapporten hevder at samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og politiet ikke er bra nok i dag og anbefaler tettere samhandling i fremtiden.
Det faktum at det mangler systematisk rapportering av politiets maktmiddelbruk, gjør det vanskeligere å på en enkel måte kunne kontrollere maktmiddelbruken i ettertid. Dette utgjør en særlig risiko for rettssikkerheten til psykisk syke fordi denne gruppen i mindre grad enn andre er i stand til å ivareta egne rettigheter gjennom klageordninger eller i rettsapparatet.
Det bør være tydeligere krav til samarbeid mellom politi og helsevesen i lovgivningen for å forebygge behov for bruk av makt mot psykisk syke. Det bør videre stilles strengere krav til systematisk rapportering ved bruk av makt, både for å styrke tilliten til politiets arbeid og for lettere å kunne etterprøve maktbruken og etterse at den psykisk sykes rettigheter har blitt tilstrekkelig ivaretatt.
Amnesty mener at det bør stilles strengere krav til politiets kompetanse om hvilke særlige hensyn som bør tas når politiet griper inn overfor psykisk syke for å redusere skadevirkninger der politiet må bruke makt overfor denne gruppen.
Krav til rapportering og ansvarliggjøring
Amnesty mener at det er behov for en overordnet og klarere hjemmel om rapportering i politiloven. Som allerede nevnt vil et tydelig krav om systematisk rapportering bidra til å styrke rettssikkerheten til de som utsettes for maktbruk. Systematisk rapportering vil også kunne bidra til å styrke politiets kvalitetsarbeid og på den måten medvirke til redusert bruk av maktmidler over tid.
Amnesty støtter derfor utvalgets syn på behovet for bedre rapporteringssystemer i politiet.
Videre mener Amnesty at politiets bruk av maktmidler i sin helhet bør behandles i politiloven fremfor i nødvergebestemmelsen i straffeloven. En samling av hjemler for maktbruk i politiloven vil gi et mer oversiktlig og helhetlig regelverk. Dette vil bidra til å styrke rettssikkerheten til de som utsettes for bruk av maktmidler ved at den enkelte lettere kan sette seg inn i sine rettigheter.
Amnesty støtter utvalgets forslag om utredning av bruk av nødvergebestemmelsen og om politiets maktbruk i sin helhet bør reguleres i politiloven.
Amnesty er i hovedsak positiv til innholdet i rapporten og til de forslag utvalget fremmer. I det følgende fremmes Amnestys synspunkter på bruk av maktmidler mot barn og særlige sårbare grupper. Det gis også kommentarer til utvalgets forslag om samling av regelverket knyttet til maktmiddelbruk, samt økte krav til rapportering ved bruk av maktmidler.
Bruk av makt mot barn
Hensynet til barnets beste er godt forankret i norsk og internasjonal rett og følger blant annet av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Begge de nevnte bestemmelsene slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som gjelder barn.
Hva som skal ligge i hensynet til barnets beste utdypes i flere andre internasjonale dokumenter, blant annet i The United Nations Standard Minimum Rules for the Administration of Juvenile Justice (Beijing-reglene). Disse utgjør ikke-bindende retningslinjer, men anses av FNs barnekomité å være relevante for tolkningen av barnekonvensjonen. Reglene både i barnekonvensjonen og Beijing-reglene bidrar til å begrense bruken av maktmidler til det absolutt nødvendige der maktmidler brukes overfor barn. The United Nations Rules for the Protection of Juveniles Deprived of their Liberty (JDL-reglene) har tilsvarende relevans.
FNs barnekomites generelle kommentar nr. 14 understreker barnets beste som underliggende hensyn og er retningsgivende for statens forpliktelser, inkludert hvordan hensynet til barnets beste skal ivaretas opp mot andre forpliktelser og hvordan hensynet best kan implementeres. FNs barnekomites generelle kommentar nr. 24 om barns rettigheter i rettssystemet omtaler blant annet plikten til å unngå varetekt overfor barn dersom man har andre alternative midler tilgjengelige.
Det finnes ingen egen lovbestemmelse som gjelder maktbruk mot barn i politiloven. Politiloven § 13 omhandler politiets adgang til å gripe inn overfor barn, men omhandler ikke bruk av maktmidler. Det finnes heller ingen begrensninger i politiets instrukser knyttet til hvilke maktmidler som kan benyttes mot barn. Til sammenlikning setter psykisk helsevernloven begrensninger ved at maktmidler som hindrer bevegelsesfrihet, inkludert belter, remmer og tvangsklær, ikke kan brukes mot barn under 16 år. Barn kan heller ikke låses inne uten personale til stede.
Maktmiddelutvalgets rapport diskuterer blant annet hvorvidt det bør gjøres begrensninger i adgangen til å bruke spyttbeskytter overfor barn. Rapporten tyder på at det kan være behov for mer kunnskap om skadepotensialet ved bruk av spyttbeskytter mot barn, og Amnesty støtter en nærmere utredning av dette. Det vises i den forbindelse til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) sitt innspill til utvalget der de anbefaler en særskilt utredning av den helsemessige risikoen ved bruk av spyttbeskytter, med henvisning til risikoen for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 2 dersom slik bruk kan føre til kvelning eller død.
Fordi barn anses som en sårbar gruppe bør terskelen for bruk av maktmidler generelt være høyere overfor barn enn for voksne (se bl.a. Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) uttalelser om dette i Zherdev v. Ukraine). Det innebærer at det skal mer til for at et inngrep overfor barn vil være forholdsmessig. Amnesty mener at dette bør tydeliggjøres i lovteksten som et viktig signal både for allmennheten og for å bevisstgjøre maktutøver.
I tråd med barnekonvensjonen og andre nevnte rettskilder bør politiet tilstrebe seg på å samarbeide med barnevern, helsepersonell eller annet kvalifisert personell der det er mulig, for å forebygge bruk av maktmidler overfor barn.
Amnesty støtter forslaget om at en henvisning til hensynet til barnets beste tas inn i politiloven § 6. Av de alternativene som fremmes i departementets høringsbrev støtter Amnesty alternativ 3; Når politiet opptrer overfor barn eller med barn som vitne, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn . Imidlertid mener Amnesty at det i tillegg bør tydeliggjøres i bestemmelsen at dette medfører at terskelen for bruk av maktmidler skal være særlig høy når barn er involvert.
Amnesty mener at det bør vurderes å begrense typen maktmidler som kan brukes overfor barn for å begrense risikoen for varig skade, og støtter forslaget om en utredning av den helsemessige risikoen ved bruk av spyttmaske.
Videre mener Amnesty at det bør stilles tydeligere krav til politiets kompetanse om barn og virkningen bruk av tvangsmidler kan ha på barn, samt hvilke særlige hensyn som bør tas ved vurdering av bruk av maktmidler overfor barn. Hvilke særlige hensyn som bør tas ved vurdering av bruk av maktmidler overfor barn bør komme frem i politiets instrukser.
Bruk av makt mot sårbare grupper
Utvalget har valgt å definere «sårbare grupper» som personer med psykisk lidelse og/eller ruslidelse.
Maktbruk overfor personer med psykisk lidelse er spesielt problematisk som følge av det særlige skadepotensialet bruk av makt overfor psykisk syke har, samt denne gruppens sårbarhet i rettssystemet. Bruk av makt overfor psykisk syke medfører en særlig stor risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter, blant annet forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling som følger EMK art. 3.
Samtidig har det fremkommet av politiets årlige trusselvurdering at det er en økende risiko for at personer med psykiske lidelser begår vold. Dette stiller endrede krav til politiet både hva gjelder kompetanse og behov for samarbeid med helsetjenesten.
Amnesty viser i den forbindelse til Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) sin rapport «Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?», som også er omtalt og vurdert av maktmiddelutvalget. Rapporten viser blant annet til at politiet satt på viktig informasjon om gjerningsmannen som helsevesenet manglet. Kommisjonens konklusjoner tilsier at det er behov for tettere samarbeid og informasjonsutveksling om alvorlig psykisk syke personer der det er risiko for skade på personen selv eller andre. Rapporten hevder at samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og politiet ikke er bra nok i dag og anbefaler tettere samhandling i fremtiden.
Det faktum at det mangler systematisk rapportering av politiets maktmiddelbruk, gjør det vanskeligere å på en enkel måte kunne kontrollere maktmiddelbruken i ettertid. Dette utgjør en særlig risiko for rettssikkerheten til psykisk syke fordi denne gruppen i mindre grad enn andre er i stand til å ivareta egne rettigheter gjennom klageordninger eller i rettsapparatet.
Det bør være tydeligere krav til samarbeid mellom politi og helsevesen i lovgivningen for å forebygge behov for bruk av makt mot psykisk syke. Det bør videre stilles strengere krav til systematisk rapportering ved bruk av makt, både for å styrke tilliten til politiets arbeid og for lettere å kunne etterprøve maktbruken og etterse at den psykisk sykes rettigheter har blitt tilstrekkelig ivaretatt.
Amnesty mener at det bør stilles strengere krav til politiets kompetanse om hvilke særlige hensyn som bør tas når politiet griper inn overfor psykisk syke for å redusere skadevirkninger der politiet må bruke makt overfor denne gruppen.
Krav til rapportering og ansvarliggjøring
Amnesty mener at det er behov for en overordnet og klarere hjemmel om rapportering i politiloven. Som allerede nevnt vil et tydelig krav om systematisk rapportering bidra til å styrke rettssikkerheten til de som utsettes for maktbruk. Systematisk rapportering vil også kunne bidra til å styrke politiets kvalitetsarbeid og på den måten medvirke til redusert bruk av maktmidler over tid.
Amnesty støtter derfor utvalgets syn på behovet for bedre rapporteringssystemer i politiet.
Videre mener Amnesty at politiets bruk av maktmidler i sin helhet bør behandles i politiloven fremfor i nødvergebestemmelsen i straffeloven. En samling av hjemler for maktbruk i politiloven vil gi et mer oversiktlig og helhetlig regelverk. Dette vil bidra til å styrke rettssikkerheten til de som utsettes for bruk av maktmidler ved at den enkelte lettere kan sette seg inn i sine rettigheter.
Amnesty støtter utvalgets forslag om utredning av bruk av nødvergebestemmelsen og om politiets maktbruk i sin helhet bør reguleres i politiloven.