Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

IMDi viser til høringsbrev fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 19.01 om NOU 2022:18 Mellom mobilitet og migrasjon Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv. Med dette følger Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) høringssvar.

IMDis høringssvar tar i hovedsak utgangspunkt i del IV, «Utvalgets vurderinger og anbefalinger».

IMDi vil innledningsvis berømme utvalget og sekretariatet med sluttføring av en interessant og viktig utredning. Det er gjort en grundig analyse av situasjonen til arbeidsinnvandrere i Norge, og den oppsummerte kunnskapen om arbeidsinnvandrere og deres integreringsutfordringer fremstår som gjennomarbeidet og relevant. På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget og utfordringene som trekkes frem, støtter IMDi utvalgets hovedkonklusjon om at det er behov for forsterket politikk for å bedre integrering av arbeidsinnvandrere i Norge.

IMDi støtter utvalgets vurdering om at en «differensiert integreringspolitikk» (modell 3) fremstår som den mest hensiktsmessige tilnærmingen til integrering av arbeidsinnvandrere i Norge. IMDi vurderer at differensieringsmodellen i størst grad vil ivareta arbeidsinnvandreres individuelle behov og forutsetninger, da modellen kombinerer generelle arbeidslivs- og kompetansepolitiske tiltak. IMDi deler utvalgets vurdering om at differensieringsmodellen best balanserer de prinsipielle innvendingene mot å subsidiere en gruppe som kommer frivillig til landet, og de dokumenterte integreringsutfordringene utvalget peker på.

IMDi støtter utvalgets forslag om å utvide tilbudet om norskopplæring for arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer, og vurderer at norskopplæring i modulbasert form i størst grad vil kunne ivareta arbeidsinnvandreres individuelle språkopplæringsbehov. I utgangspunktet støtter IMDi innføring av en lovfestet rett til modulbasert norskopplæring, men vi ønsker også å løfte utfordringene som følger med et slikt forslag. Av den grunn støtter IMDi også utvidelse av norskopplæringsordningen og bransjeprogrammene, som et alternativ eller i påvente av at rettighetsbasert norskopplæring for arbeidsinnvandrere utredes ytterliggere.

IMDi stiller seg bak utvalgets anbefaling om et utvidet norskopplæringstilbud for arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer. Et mer tilgjengelig og fleksibelt norskopplæringssystem vil kunne bidra til at flere arbeidsinnvandrere lærer norsk, hvilket igjen kan bidra til at arbeidsinnvandrere øker sin deltakelse i samfunnsliv, bedrer sine arbeidsmuligheter og får bedre kjennskap til sine rettigheter som arbeidstaker.

IMDi er i utgangspunktet positive til utvalgets forslag om å innføre en lovfestet rett til modulbasert modell for opplæring for EØS-borgere, arbeidsinnvandrere fra tredjeland og deres familiemedlemmer. En lovfestet rett vil, i større grad enn de andre foreslåtte modellene, bidra til et likeverdig tilbud til arbeidsinnvandrere og deres familier, uavhengig av hvor den enkelte bor eller arbeider.

Med modulbasert norskopplæring vil kommunene kunne tilby deltakere opplæring som i stor grad vil kunne tilpasses den enkeltes språknivå. Et nivåbasert opplæringsprogram der deltakerne kan følge egen utvikling og progresjon kan også oppleves mer motiverende og relevant for deltakerne. IMDi ønsker å presisere at et modulbasert opplegg bør legge til rette for undervisningsbolker på både dag- og kveldstid, samt tilrettelegging for opplæring på arbeidsplassen. Sistnevnte vil kreve tett samarbeid mellom kommune og arbeidsgiver. Digital opplæring vil også være et viktig tiltak for å sikre fleksibilitet.

Til tross for at en modulbasert modell vil kunne ivareta både fleksibilitet og individuelle opplæringsbehov i stor grad, vil det også være en rekke usikkerhetsmomenter knyttet til å gi arbeidsinnvandrere en lovfestet rett til norskopplæring. Den ene utfordringen vil være finansiering og den andre vil være kommunenes uforutsigbarhet knyttet til antall deltakere som vil benytte seg av tilbudet. Det tredje punktet dreier seg om hvordan en modulbasert ordning for arbeidsinnvandrere vil kunne påvirke resten av systemet for norskopplæring og norskprøver i Norge.

IMDi støtter flertallets anbefaling om at arbeidsinnvandrere ikke bør gis rett til gratis norskopplæring på linje med flyktninger og deres familier. IMDi er derfor delvis positive til bruk av depositum og egenandel som en del av den modulbaserte opplæringen for arbeidsinnvandrere. IMDi støtter utvalgets vurderinger rundt bruk av depositum tilknyttet modul 1, der beløpet foreslås refundert etter gjennomført opplæring. Dette vil kunne motivere deltakere til å gjennomføre og hindre frafall. IMDi mener likevel at depositumet først og fremst bør ha en symbolsk sum og holdes forholdsvis lav. Når det gjelder betaling av egenandel for de neste modulene, har utvalget foreslått en egenandel på 50 %. IMDi er noe bekymret for om egenandelen er for høy. Det er viktig at deltakeravgiften er på et nivå som gjør det mulig for deltaker eller arbeidsgiver å dekke utgiften. IMDi ønsker å påpeke at en innføring av egenandel kan bidra til at noen, spesielt de med lav inntekt, vil kunne ha utfordringer med å betale. Hvilke summer som skal settes og hvordan dette skal gjøres i praksis, må utredes nøye før en eventuell iverksettelse.

Å forplikte kommunene til å ha tilgjengelige norskopplæringsmoduler målgruppen kan benytte seg av til enhver tid, vil kunne by på kapasitetsutfordringer for kommuner i perioder med høye ankomster, så vel som utfordringer med å fremskaffe tilstrekkelig kvalifisert personell. Kommunene har imidlertid handlingsrom til å imøtekomme dette gjennom for eksempel å anskaffe norskopplæringen fra private aktører, eller delta i interkommunalt samarbeid. IMDi viser her også til direktoratets anbefalinger i Oppdrag 2022-01 om å opprette regionale norskopplærings- og veiledningssentre for arbeidsinnvandrere og deres arbeidsgivere, og potensialet til å se på hvordan regionalt samarbeid kan ivareta kapasitetsutfordringer i enkelte kommuner.

Det må likevel, som utvalget også påpeker, antas at en ikke ubetydelig andel vil la være å benytte seg av rett til modulbasert opplæring med egenbetaling. Andelen som deltar i opplæringen vil kunne variere over tid og mellom de ulike kommunene, noe som kan gjøre det vanskelig for kommunene å planlegge de ulike modulene.

Ettersom de samfunnsøkonomiske analysene herunder kostnads- og nyttevirkningene som ligger til grunn for forslaget ikke lar seg kvantifisere fullt ut, mener IMDi at modellen og innrettingen må utredes nærmere før en eventuell iverksettelse. Utvalget mener at det ikke vil være hensiktsmessig å pilotere forsøket da endringen knyttes til en lovregulert ordning. IMDi mener likevel at det bør vurderes om deler av forsøket kan piloteres med påfølgende evaluering for å si noe mer om effekter og reell deltakelse blant målgruppen. Dersom det på sikt vil innføres en lovendring, understreker IMDi viktigheten av å følgeevaluere endringen for å kunne korrigere innretningen etter noe tid.

Utvalgets mindretall foreslår å ikke gi arbeidsinnvandrere lovfestet rett til norskopplæring, men i stedet styrke tilbudet gjennom å utvide eksisterende ordninger, slik som norskopplæringsordningen. Til tross for at IMDi støtter flertallets anbefaling om en lovfestet rett til norskopplæring, vurderer vi også at elementer fra utvalgets mindretall fremstår relevant. Utvidelse av norskopplæringsordningen kan være et godt alternativ til den rettighetsbaserte modellen eller det kan testes ut i påvente av at rettighetsbasert norskopplæring for arbeidsinnvandrere utredes ytterligere.

Norskopplæringsordningens målgruppe er voksne innvandrere med begrensede norskferdigheter, med behov for å lære mer norsk, uavhengig av botid i Norge og innvandringsårsak. Norskopplæringsordningen er en ettertraktet ordning for tilbydere og deltakere. Det samlede søknadsbeløpet for 2023 er på 170 mill. kroner, med en bevilgning på 40 mill. kr. Det kan tyde på at tilbyderne har stor kapasitet i tilfelle økt etterspørsel hos målgruppene.

Dersom det legges opp til en styrking av norskopplæringsordningen, støtter IMDi mindretallets vurdering om at den bør inkludere en bedre standardisering enn i prøveperioden, herunder mer forutsigbarhet for tilbyderne, standardisert opplæringsmateriell og kvalitetssikring av tilbudene som gis.

IMDi vil påpeke at rettighetsbasert opplæring for arbeidsinnvandrere ikke bør opprettes på bekostning av norskopplæringsordningen, da det vil gå utover de øvrige målgruppene, slik som flyktninger og familiegjenforente som har brukt opp sine rettigheter til norskopplæring etter integreringsloven.

Utvalget ser videre på innføring av egenandel som en mulighet til å gjøre norskopplæringsordningen tilgjengelig for flere deltakere. Utvalgets argument for å innføre egenandel begrunnes med at ansvaret for norskopplæringen bør fordeles mellom arbeidsinnvandrere, arbeidsgivere og staten (NOU 2022:18, s. 279). Slik ordningen er organisert i dag, har tilbyderne begrensede muligheter til å innhente personopplysninger og oppholdsgrunnlag til deltakerne, noe som i praksis betyr at også de andre målgruppene, som flyktninger eller andre utenfor arbeidslivet, må betale egenandel. En konsekvens kan være at de som står utenfor arbeidslivet og har behov for norskopplæring, ikke deltar eller får mulighet til å delta i ordningen. IMDi mener at dette bør vektlegges tungt. Vurderingen bør videre ses opp mot den pågående følgeevalueringen av norskopplæringsordningen.

IMDi er positive til utvalgets anbefaling om «… en oppskalering av bransjeprogrammene for kompetanseutvikling med sikte på blant annet å styrke tilbudene for norskopplæring» (NOU 2022: 18, s. 310).

For arbeidsinnvandrere tilknyttet en bransje, vil en kombinasjon av relevant kvalifisering og arbeidsdeltakelse mest sannsynlig være mer motiverende enn ren norskopplæring. I tillegg vil bransjespesifikk norskopplæring være bedre egnet til å gi deltakerne kunnskap om HMS og fagorganisering innenfor det enkelte fagfelt. På den andre siden vurderer IMDi at bransjeprogram i enkelte deler av arbeidslivet, ikke kan ivareta et likeverdig tilbud, uavhengig av arbeid- og bosted, noe utvalget også påpeker. Å styrke bransjeprogrammene alene er dermed et usikkert virkemiddel for å nå målsettingen om å styrke norskferdigheter til arbeidsinnvandrere og deres familier.

En forpliktelse om å ha et tilbud tilrettelagt arbeidsinnvandrere i hver kommune, kan på sin side gjøre det enklere for arbeidsgivere i hele landet å tilrettelegge for norskopplæring for sine arbeidstakere, tilpasset lokale behov i den enkelte bedrift og den enkelte kommune eller region. Utvalget viser til hvordan tilgjengelighet og tid er viktig barrierer for å delta i norskopplæring, og samarbeid med arbeidsgivere om opplæringen vil derfor være viktig for å lykkes.

IMDi vurderer videre at erfaringene fra mottak av kollektivt beskyttede fra Ukraina, i en tid med lav arbeidsledighet og påfølgende nedtrekk i tiltaksbudsjettet, ikke taler for utvalgets anbefaling om å se på muligheten for å utvide norskopplæring som tiltak i regi av NAV (NOU 2020:18: 299-301). Arbeidsmarkedstiltak er et knapphetsgode som skal imøtekomme behovene for kvalifisering til en rekke prioriterte målgrupper som til dels står langt fra arbeidslivet. Per i dag er ikke arbeidsinnvandrere fra EØS en prioritert målgruppe og vil i svært liten grad prioriteres for tiltak. IMDi vurderer derfor at det er mer usikkert om en slik løsning vil kunne imøtekomme behovet for norskopplæring til arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer. En slik løsning er i så fall avhengig av utvalgets anbefaling om at NAVs tiltaksramme blir styrket, i tillegg til at arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer får tilgang til tiltak ved behov.

Et argument for å innføre en lovfestet rettighet til modulbasert norskopplæring, regulert i integreringsloven, er anbefaling fra utvalgets flertall om å stille språkkrav til arbeidstakere i enkelte HMS-utsatte bransjer. Som utvalget selv peker på, vil dette i mange tilfeller i praksis kunne innebære krav om grunnleggende norskkunnskaper. Et krav til felles språkkunnskaper vil ikke i seg selv ivareta helse, miljø og sikkerhet. Et ev. krav vil avhenge av et apparat som sikrer behov for norskopplæring og opplæring i andre språk, uavhengig av arbeids- og bostedet. Før man vurderer innføringen av et ev. språkkrav, bør det derfor i stedet prøves ut tiltak som bygger ut tilbudet om norskopplæring til målgruppen, for på denne måten bidra til en større grad av felles språkkunnskaper blant arbeidsinnvandrere som jobber i HMS-utsatte bransjer.

Utvalget trekker frem frivillige organisasjoners rolle i å fremme integrering av innvandrere, blant annet gjennom norsktrening. Et viktig bidrag for at arbeidsinnvandrere skal få styrket sine norskferdigheter er å opprettholde norsktrening i regi av frivilligheten som et bredt tilbud, og at disse gjøres kjent for målgruppen arbeidsinnvandrere gjennom egnede kanaler. Evalueringen av norsktrening i regi av frivilligheten skal ferdigstilles i juni 2023, og vil gi et godt kunnskapsgrunnlag for å videreutvikle og styrke kvaliteten i tilbudene[1]. En tettere kobling mellom norskopplæring og norsktrening i regi av frivilligheten kan videre prøves ut gjennom en eventuell pilotering av regionale norskopplæringssenter[2].

IMDI ønsker å problematisere hvorvidt innføringen av en rettighet i samfunnskunnskap kan gå på tvers av utvalgets overordnede vurdering om at det bør legges opp til en «differensiert integreringspolitikk» (NOU 2022: 18, 282-284). IMDi vurderer at innføring av rettigheter til opplæring i samfunnskunnskap, kan åpne opp for diskusjon om behovet for ytterligere tiltak som foreldreveiledning og livsmestring. Det vil også kunne argumenteres for at karriereveiledning og kompetansekartlegging kan være hensiktsmessig for å sikre den enkelte varig tilknytning til arbeidslivet.

Som utvalget peker på, er det et behov for å gi arbeidsinnvandrere bedre informasjon om rettigheter, muligheter og plikter i det norske samfunnet. IMDi vurderer at dette bør sikres gjennom andre ordninger enn samfunnskunnskap etter integreringsloven, og viser her til anbefalingen om helhetlig informasjon som kan ses i sammenheng med oppdrag 2023-14 til IMDi.

IMDi støtter utvalgets anbefaling om en helhetlig digital satsing for å nå ut til nyankomne innvandrere med nødvendig og relevant informasjon for å delta i norsk arbeids- og samfunnsliv (NOU 2022:18, 284 – 287). IMDi vurderer at utvalgets anbefaling kan ses i sammenheng med og svares ut gjennom oppdrag 2023-14 i tildelingsbrevet til IMDi for 2023 om å utvikle samlet informasjon for nyankomne flyktninger og andre innvandrere.

IMDi leder i dag arbeidet med Livshendelsen Ny i Norge (oppdrag 2022-011) der helhetlig informasjon er identifisert som et viktig satsingsområde for de identifiserte målgruppene, blant annet arbeidsinnvandrere.

IMDi støtter utvalgets anbefaling om at «…forslaget om å etablere en nasjonal fagmyndighet for oversetting i offentlig sektor følges opp og utredes nærmere.» (NOU 2022: 18, s. 286). En forenklet samfunnsøkonomisk analyse gjennomført av Oslo Economics på oppdrag av IMDi i februar 2023, konkluderer med at etableringen av en slik fagmyndighet vil ha en samfunnsøkonomisk gevinst. En nasjonal fagmyndighet for oversettelse er også et av tiltakene som IMDi og DSB anbefalte i sitt felles oppdrag 2021-25, som munnet ut i rapporten «Styrket beredskap for personer med innvandrerbakgrunn i kriser[3]». Veilederen, som viser hvordan offentlig sektor kan tilpasse informasjon for å nå ut til en mangfoldig og sammensatt befolkning, ble utarbeidet i tett samspill med en rekke andre offentlige organer, interesseorganisasjoner og representanter for innvandrermiljøer.

IMDi publiserte tidligere i år veilederen «Hvordan nå ut med informasjon til personer med innvandrerbakgrunn», med en klar anbefaling til alle offentlige virksomheter om å oversette til andre språk. I forbindelse med publiseringen ble fraværet av en sentral instans med ansvar for kvalitet og god praksis nok en gang aktualisert.

IMDi vurderer at en fagmyndighet for oversetting i offentlig sektor bør ha løpende ansvar for å kartlegge offentlige organers bruk av oversettelser og vurdere behovet for oversettelser i ulike sektorer og sammenhenger. Det vil være nyttig å evaluere hvordan og i hvilken grad offentlige organers bruk av oversettelser understøtter befolkningens rettsikkerhet og tilgang til likeverdige tjenester.

Utvalget omtaler arbeidsinnvandreres lave deltakelse i sivilsamfunn og politikk som en betydelig integreringsutfordring (NOU 2022: 18, s. 287). IMDi støtter utvalgets vurdering om at det er større potensial for deltakelse blant arbeidsinnvandrere. Samtidig er tilbakemeldinger fra frivillige organisasjoner, som har prosjekter rettet mot arbeidsinnvandrere og mottar tilskudd fra IMDi, at det er utfordrende å nå målgruppen. Dette kan knyttes til den lave tilhørigheten til Norge som mange arbeidsinnvandrere opplever, i tillegg til arbeidsinnvandreres lønns- og arbeidsvilkår, som gir lite tid og rom til å delta på andre arenaer (NOU 2022:18, s. 272).

Utvalget anbefaler at «… det på bakgrunn av evalueringen av tilskuddsordningen gjøres en vurdering av om tilskuddsordningen til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner bør styrkes økonomisk for å kunne nå ut til flere lokale innvandrerorganisasjoner. Det bør også vurderes om ordningen bør utvides til å gjelde flere kommuner, eller om den bør føres tilbake til fylkeskommunen.» (NOU 2022:18, s. 291).

IMDi støtter utvalgets anbefaling om å vurdere endringer, og en ev. utvidelse av ordningen på bakgrunn av evalueringen som gjennomføres i perioden 2023-2024. Evalueringen skal se på formål og innretning av ordningene, inkludert i hvilken grad målgruppene for ordningene nås.

IMDi påpeker at fylkeskommunen aldri har forvaltet tilskudd over ordningen. Tidligere forvaltet fylkeskommunen en tilskuddsordning med mer avgrenset formål (Tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og frivillig virksomhet i lokalsamfunn), som også omfattet driftstilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner. Ordningen ble i 2015 overført til 20 utvalgte kommuner. En vurdering om at «tilskuddsordningen bør føres tilbake til fylkeskommunene» blir derfor noe uriktig i denne sammenheng.

Viktige argumenter for å videreføre kommunenes rolle som tilskuddsforvalter gjennom ordningen Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner, var kommunenes nærhet og kjennskap til lokal frivillighet og lokale behov, samt deres nøkkelrolle i å legge til rette for samarbeid med frivillig sektor i det lokale integreringsarbeidet. IMDi har gode erfaringer med å koordinere forvaltningen av midlene til kommunene, da det gir mulighet for å se tiltak på tvers av kommunegrensene og i sammenheng med tiltak og innsats av nasjonal karakter. I tillegg gir den tette kontakten med kommunene mulighet til å se samspill mellom flere faktorer innenfor fagfeltet, som kan løftes videre til politikkutforming.

IMDi støtter forslaget om å arrangere regionale integreringskonferanser i alle landets fylker. I 2023 er det nedsatt referansegrupper, bestående av ansatte i fylkeskommune, kommune og frivilligheten, som deltar i planleggingen av konferansene. IMDi etterstreber at temaene for konferansene tilpasses det regionale utfordringsbildet og sammensetningen av innvandrerbefolkningen i regionen, slik utvalget anbefaler.

IMDi støtter utvalgets anbefaling om at det utredes nærmere hvordan et formalisert kontaktpunkt for dialog mellom nasjonale myndigheter og innvandrerorganisasjoner best kan ivaretas. IMDi gjør utvalget oppmerksom på at det nå er nedsatt en referansegruppe i regi av IMDi, sammensatt av representanter fra sivilsamfunnet. Referansegruppen skal følge arbeidet med strategi for Hverdagsintegrering, bidra i planlegging av regjeringens integreringskonferanse og komme med innspill til myndighetenes arbeid. I nedsettelse av referansegruppen har representasjon av arbeidsinnvandrere vært viktig.

Videre anbefaler utvalget «…at det i kommuner hvor det ikke er etablert fora for dialog med innvandrerbefolkningen, bør vurderes å etablere slike fora.» (NOU 2022: 18, 2. 291). IMDi støtter etableringen av lokale fora for dialog, og at slike fora bør representere det brede spekter av innvandrerbefolkningen i lokalsamfunnet. De 40 utvalgte kommunene som forvalter Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner har, iht. retningslinjene, ansvar for å tilrettelegge for møteplasser med frivilligheten, og å utarbeide frivillighetsplaner eller formelle samarbeidsavtaler med frivillige organisasjoner på integreringsfeltet. Kommunene rapporterer til IMDi på dette.

IMDi ønsker å legge til at det er behov for mer kunnskap om hvordan lokale og regionale fora for dialog og samarbeid fungerer i dag, inkludert representasjon av ulike innvandrergrupper. Et bedre kunnskapsgrunnlag vil kunne inspirere kommuner som ikke har etablert slike fora, eller ønsker å styrke og videreutvikle disse.

IMDi støtter utvalgets forslag om å vurdere tiltak som kan øke bruken av realkompetansevurdering, for eksempel bedre informasjon om ordningen, å styrke og utvikle kapasiteten i systemet, og sette av tilstrekkelige midler til bruk av tolk. IMDi er kjent med at det hittil har vært lite utstrakt bruk av tolk i realkompetansevurdering av voksne innvandrere, og mener det ligger et potensiale i å sikre at flere får mulighet til å bruke tolk. Dette vil kunne bidra til at arbeidsinnvandrere raskere kan få anerkjent medbrakt kompetanse eller at de blir veiledet til opplæringsløp hvor de kan bygge på allerede påbegynt utdanning.

Utvalget peker på kunnskapshull og skisserer mulige spor for kunnskapsutvikling om arbeidsinnvandreres integrering i Norge. Utvalget mener at en viktig oppgave for framtiden er å etablere et mer solid kunnskapsgrunnlag. Dette vil kreve et bedre datagrunnlag om et større antall grupper. IMDi støtter denne vurderingen og ønsker å understreke viktigheten av bedre datagrunnlag som en forutsetning for kunnskapsutvikling på feltet.

IMDi ser et behov for å styrke datagrunnlaget om personer med innvandrerbakgrunn i registerdata, ved å forbedre opplysningene om blant annet innvandringsgrunn og høyeste fullførte utdanningsnivå blant innvandrere. Det finnes også lite kunnskap om sammenhenger mellom arbeidsinnvandreres helse og deltakelse på ulike samfunnsarenaer. IMDis vurdering er at en sammenkobling av data fra sentrale helseregistre med registerdata om sosioøkonomiske og demografiske kjennetegn vil bidra til et viktig kunnskapsløft om helse i et integreringsperspektiv, også for arbeidsinnvandrere. IMDi støtter utvalgets anbefaling om at sysselsettingssituasjonen og lønnsutviklingen for arbeidsinnvandrere fra EØS-land bør følges tett og ser behovet for flere longitudinelle analyser på dette feltet basert på registerdata om sysselsetting og lønn.

Videre støtter IMDi utvalgets vurdering om behov for flere brede spørreundersøkelser og mer kvalitativ forskning av integrering blant ulike grupper arbeidsinnvandrere i Norge. Spørreundersøkelser og kvalitativ forskning gir kunnskap om flere viktige indikatorer for integrering som ikke er mulig å hente fra registerdata – for eksempel holdninger, tillit, opplevd tilhørighet og diskriminering. Fra og med 2023 gjennomføres det på oppdrag fra IMDi regelmessige spørreundersøkelser i innvandrerbefolkningen knyttet til temaene tillit, tilhørighet, deltakelse og diskriminering. En viktig del av arbeidet med slike spørreundersøkelser er å utvikle gode metoder for å øke representativiteten blant respondentene og redusere systematisk frafall i noen innvandrergrupper. Denne utfordringen gjelder også for arbeidsinnvandrere i Norge.

I dette kapittelet vil IMDi kommentere ytterligere på utvalgets finansiering av rettighetsbasert norskopplæring til arbeidsinnvandrere.

Når det gjelder forslag om rett til modulbasert norskopplæring, mener IMDi at det er mulig å gjøre endringer i integreringsloven kapittel 6 «Opplæring i norsk og samfunnskunnskap» til å omfatte EØS-borgere, arbeidsinnvandrere fra tredjeland og deres familiemedlemmer. I avsnitt 19.2.7 presenteres det to muligheter for finansiering av en lovregulert opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Et av forslagene for mulig finansiering er en endring av landgruppene tilhørende lav eller høy sats, hvor det foreslås å utbetale en andel av satsen til opplæring for arbeidsinnvandrere. Det andre forslaget går på å innføre en egen sats for arbeidsinnvandrere og deres familie. IMDi anser begge forslagene om finansering gjennom endringer for persontilskuddet som gjennomførbare. Grunntilskuddet nevnes ikke særskilt i forslagene til finansering, og det er uklart om deltakerne foreslås å telles med i beregningsgrunnlaget for denne tilskuddstypen. Dette vil medføre en stor økning i beregningsgrunnlaget.

IMDi ønsker samtidig å bemerke at det i avsnittet står at inndeling av persontilskuddet i høy og lav sats er basert på språk- og utdanningsbakgrunn. Setningen er uten kildehenvisning. Det er ikke riktig at inndelingen er basert på utdanningsbakgrunn. Høy og lav sats er basert på landtilhørighet, som igjen handler om morsmålets nærhet til det latinske alfabetet, jf. Prop. 1 S (2021-2022).

IMDi vil legge til at finansieringen må ses opp mot forslagene om innføring av egenandel og depositum, samt tidligere kommentarer om at finansiering av modellen og de samfunnsøkonomiske analysene må bygges ut ytterligere før en ev. iverksettelse.

[1] Norsktreningstilbud i regi av frivillige organisasjoner – oppsummering av erfaringer og gode eksempler.

[2] IMDi (2022d). Et bedre opplæringstilbud til arbeidsinnvandrere Anbefaling om pilotering av regionale norskopplærings- og veiledningssentre for arbeidsinnvandrere og dere arbeidsgivere

[3] Styrket beredskap for personer med innvandrerbakgrunn i kriser | IMDi