Framtiden i våre hender

Framtiden i våre hender takker for muligheten til å komme med høringssvar til Finansdepartementets NOU 2022: 20 "Et helhetlig skattesystem". Vi kommenterer spesielt på kapittel 14 om Skatte- og avgiftssystemets rolle i klima- og miljøpolitikken.

I skjæringspunktet mellom klimakrisen og naturkrisen står overforbruket. FNs klimapanel slår fast at det ikke er mulig å nå 1,5-gradersmålet uten en klimapolitikk som reduserer forbruket. Norge ligger på verdenstoppen i bruk og kast, og ifølge Circularity Gap Report Norway er økonomien vår kun 2,4 prosent sirkulær. Det betyr at nesten alle ressursene vi forbruker kommer fra nye råvarer, heller enn å gjenbruke råvarer som allerede er i økonomien. Det er langt under det globale estimatet på 8,6 prosent og milevis unna sammenlignbare land i Europa.

Overordnet er Framtiden i våre henders viktigste innspill en støtte til utvalgets anbefaling om en bred utredning av virkemidler for en sirkulær økonomi. Videre er våre høringsinnspill til utvalget oppsummert slik:

Måloppnåelse i klimapolitikken må ligge til grunn for skatte- og avgiftspolitikken, selv dersom det i tilfeller kan være ved bruk av nest-best-løsninger

FNs klimapanels siste synteserapport er tydelig i sine konklusjoner om at nasjonale myndigheter må ta i bruk alle tiltak tilgjengelig for å redusere klimagassutslipp og tap av natur for å nå klimamålene og unngå global oppvarming over 1,5 grader. Og det må skje nå.

Både i økonomien og i klimakampen skal vi forvalte knappe ressurser til fellesskapets beste. Vi skal unngå sløsing av ressursene. Kostnaden ved å ikke nå klimamålene er langt høyere enn å gjennomføre de økonomiske tiltakene for å nå klimamålene. Jo lenger vi venter, jo dyrere blir tiltakene. Derfor trenger vi en bred skattereform som priser inn klimagassutslipp for å redusere negative eksterne virkninger, og samtidig styrer forbruket av ressurser i retning av en sirkulær økonomi.

Menon Economics finner i sin rapport “ Sett pris på klimaet – økt aksept for avgifter som virker ” at flere støtter en økning av dagens klimaavgifter enn de som ikke gjør det. Aksepten for avgifter øker imidlertid drastisk dersom inntektene fra avgiftene øremerkes tiltak som faktisk kutter utslipp. Det bør ligge til grunn for en ny grønn skattepolitikk.

Vi mener utvalgets arbeid er grundig og godt, og opplever at en rekke av vurderingene og anbefalingene til utvalget støtter opp om en virkemiddelbruk som reduserer utslipp og øker sirkulariteten i økonomien. Flere av disse gode vurderingene lar vi være å kommentere i dette innspillet. Vårt innspill fokuserer på det vi vil løfte fram som spesielt viktig, og de vurderingene vi mener trenger et annet perspektiv.

Norge har til gode noensinne å nå sine klimamål. Derfor er det på den ene siden prisverdig at utvalget peker på at det er behov for samfunnsøkonomisk effektivitet i klimapolitikken, gjennom miljøbegrunnede skatter og avgifter. De miljøbegrunnede forslagene er ofte nær identiske med grønn skattekommisjons (2015) anbefalinger, som også i stor grad prioriterte maksimering av samfunnsøkonomisk effektivitet. På den andre siden er kostnaden ved å ikke nå globale klimamål langt større enn effektivitetstapene ved å gjennomføre andre klimatiltak enn de aller mest optimale. Utvalget gir anbefalinger på et samfunnsøkonomisk nivå, og tilbyr derfor et sett med effektive og teoretisk beste løsninger.

En slik forståelse tar ikke høyde for de realpolitiske mulighetene og barrierene, blant annet demonstrert ved at mange av grønn skattekommisjons anbefalinger ble kategorisk utelukket av sentrale politiske parti. Derfor har samfunnet noen ganger behov for å velge nest-best-løsninger, fordi alternativet i praksis er ingen løsning. Det viktigste er at summen av virkemidlene kutter tilstrekkelige utslipp i stedet for å ikke løse problemet, og det må noen ganger være underordnet om disse virkemidlene er de aller mest samfunnsøkonomisk effektive. Våre kommentarer til utredningen baserer seg på et slikt prinsipp.

Utvalget legger til grunn at prising av utslipp er det viktigste virkemiddelet for å stimulere til klimavennlige investeringer, og at dette i utgangspunktet er et nasjonalt ansvar. Vi er enige i at forurenser betaler-prinsippet i utgangspunktet er den mest rettferdige og effektive tilnærmingen til utslippskutt. Det er likevel bra at utvalget peker på at svært store deler av de negative eksterne virkningene fra vårt forbruk av materialer og klimagasser, skjer som miljøskade i andre land.

Svært mye av varesalget i Norge har opphav i land med svak kapasitet for regulering. Hele 42 prosent av nordmenns forbruksbaserte klimaavtrykk kommer i form av importerte utslipp som ikke inngår i det norske utslippsregnskapet. I utgangspunktet er alle land ansvarlige for å håndtere sine egne miljøproblemer, men de senere årene har vist oss at tap og skade i ett land kan komme som virkning av flere andre økonomiers utslipp. I mangel på et globalt skattesystem overlates prising av eksternaliteter til fattigere land, og forbrukerne betaler ikke den reelle kostnaden vi påfører planeten. Dette viser at klima- og naturkrisen stikker dypere enn det vi til nå klarer å adressere med tradisjonelle miljøavgifter. Selv i velregulerte økonomier er det grenser for hvor finmasket nett av miljøavgifter det er mulig å administrere. Det samlede presset på verdens og Norges naturressurser blir derfor for stort.

Utvalget trekker av den grunn fram nest best-løsninger, hvor avgiftene og avgiftssubsidiene legges på bestemte varer- eller tjenestegrupper i Norge. Utvalget vurderer videre avgift på plastemballasje, nye tekstiler samt redusert merverdiavgift på omsetning av brukte varer og tjenester som kan fremme sirkulære aktiviteter. Dette er vurderinger og anbefalinger Framtiden i våre hender støtter.

Overforbruk av plast har sammensatte negative konsekvenser på miljøet, fra enorme utslipp av klimagasser under produksjon og store mengder plastsøppel på avveie, til mikroplast i havet som finner veien til dyr, fisk og andre levende organismer. Det havner rundt 11 millioner tonn plast ut i havet hvert eneste år, og mikroplast finnes nå i menneskers blodomløp - en utvikling med uante langsiktige konsekvenser. Nå er det på tide å følge opp med konkrete tiltak som legger til rette for å bremse produksjon og forbruk av ny plast, stanse utslipp til natur og få fart på resirkuleringen. En plastavgift etter utvalgets anbefaling er et egnet virkemiddel, som miljøorganisasjonene WWF, Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender tidligere har gått sammen om å anbefale som ett av flere nødvendige tiltak for å redusere skadevirkningene av plastkrisen. En eventuell avgift på plastemballasje bør kunne utvides til en avgift på all plast i Norge. Rapporten foreslår også et eget plastregister, finansiert av en plastavgift, der innsikten fra registeret gir informasjon om plasten på markedet og informerer utviklingen av tilpassede reguleringer.

Tekstilbransjen er en sentral driver for overproduksjon og lineært forbruk. Vi kjøper over 60 prosent mer klær enn for 15 år siden, og bruker dem bare halvparten så lenge. Overproduksjon av billige klær av dårlig kvalitet og med kort levetid er et enormt miljøproblem. Bransjen står i dag ansvarlig for en varestrøm med betydelig miljøbelastning. Ifølge det europeiske miljøbyrået er tekstilkonsumet den femte største kilden til CO2-utslipp fra privat forbruk.

Regjeringen har nå nedsatt et utvalg som utreder mulige innretting for en produsentansvarsordning på tekstil. Det er bra, men utvalget vil først og fremst se på håndteringen av tekstilavfall, og vil ikke gå til kjernen av problemet: Det enorme volumet av klær som settes på det norske markedet.

Derfor er ser vi positivt på utvalgets anbefaling om en egen avgift på tekstiler som settes på markedet, med mål om å redusere de enorme volumene og prise inn miljøbelastningen fra klesproduksjon. En slik forbruksavgift må innrettes på en måte som inkluderer utenlandske nettbaserte selskaper for mest mulig like konkurransevilkår. Vi mener disse hensynene må tas med inn i en bred utredning av sirkulære tiltak.

Vi merker oss at utvalget gjennomgående foreslår én sats for merverdiavgift for alle varer og tjenester, som en forbruksavgift. De vurderer likevel om redusert merverdi på enkelte varer og tjenester kan være et virkemiddel for å redusere negative eksterne virkninger av forbruket, ved å stimulere til mer miljøvennlige og sirkulære aktiviteter i økonomien.

Utvalget beskriver at redusert merverdiavgiftssats er en subsidie som stimulerer sluttbrukere til å forbruke mer av det subsidierte godet. Innrettet på rette varegrupper, kan en slik ordning treffe godt for å redusere negative eksternaliteter. Utvalget trekker fram redusert merverdiavgift på reparasjoner og gjenbruk som mulige virkemiddel for å stimulere til økt sirkularitet, og gjennomgår disse.

Utredningen diskuterer hvorvidt redusert sats på enkelte varer og tjenester kommer forbrukeren til gode. Dersom noe av gevinsten ved redusert merverdiavgift tilfaller tjenesteleverandører, øker det likevel lønnsomheten av innovasjon og nyetableringer. Dette øker tilbud og tilfang, og vil på lenger sikt gi økt konkurranse og prispress. Framtiden i våre hender deler denne oppfatningen.

Framtiden i våre hender har lenge jobbet for en redusert merverdiavgift på brukte varer. I realiteten er avansen på brukte varer ofte det samme som varens verdi, ettersom den har lav eller ingen pris for forhandler. Varen som omsettes har allerede gitt inntekter i form av merverdiavgift til staten, og å redusere denne avgiften på andregangs omsetting er et tilgjengelig virkemiddel for å avgiftsubsidiere sirkulær bruk av allerede produserte ressurser. I gjennomgangen av redusert merverdiavgift på brukte varer, foreslås ulike innrettinger for å unngå risiko for uønskede tilpasninger. Vi mener en sirkulær utredning bør se videre på disse forslagene, med mål om å gjøre det attraktivt for både forbruker og næringsdrivende å holde ressursene lenger i bruk og på den måten redusere negative miljøvirkninger av vårt forbruk. Det er her vesentlig å gjøre det attraktivt for lineære virksomheter å bevege seg over til sirkulære aktiviteter. Vi mener kompensasjon eller redusert merverdisats er et godt grep for dette.

Utvalget vurderer at det ved redusert sats på reparasjonstjenester vil kunne være vanskelig å skille avgiftsbelegging av tjeneste fra ny vare, fordi reparasjon av en gjenstand kan innebære enkelte nye komponenter i tillegg til selve reparasjonstjenesten. Vi mener det vil være mulig å legge én redusert merverdisats på selve tjenesten utført, og en annen merverdisats på eventuelle nye komponenter som utgjør del av tjenesten. En slik ordning bør utredes videre i en bred gjennomgang av sirkulære virkemidler.

Utvalget gjennomgår evalueringer av redusert merverdisats på elbil, og anbefaler en utfasing av avgiftsubsidiet. Vi etterlyser en virkemiddelbruk som støtter opp om en helhetlig mobilitetspolitikk der bildeling og gode kollektivløsninger står sentralt i hvordan vi forflytter oss. Alle kan ikke eie hver sin bil i lavutslippssamfunnet. Framtiden i våre hender kan støtte en langsiktig og forutsigbar utfasing av elbilfordelene for å oppnå riktig prising av samfunnskostnadene av transport.

Premisset for å fjerne avgiftsfordeler for elbiler må være at vi samtidig sikrer målet om utfasing av nybilsalget av fossile biler innen 2025. Ett alternativ er å gjøre CO2-komponenten i engangsavgiften mer progressiv, slik at fossilbiler blir forholdsvis mye dyrere i forbindelse med nybilsalg.

Av klima- og miljøhensyn er det en gevinst i seg selv i å begrense overproduksjon av biler. Vi trenger derfor insentiver for å redusere bilparken, produsere biler med lang levetid og holde bilene lenge i sirkulasjon. En avgiftsøkning på nybilsalget er ett av flere virkemidler som kan bidra til dette. Vi anbefaler regjeringen også å utrede en nasjonal strategi for bildeling som et element i dette.

For å redusere negative sosiale konsekvenser av klimapolitikken for personbiltransporten bør vi gjøre det enklere for lavinntektshusholdninger å bytte ut fossile biler med elbiler. Vi anbefaler derfor å gjeninnføre fritaket fra omregistreringsavgiften for elbiler i en overgangsperiode.

Utvalget trekker fram avgift på avfallsforbrenning som et godt egnet virkemiddel for å internalisere eksterne effekter som følge av avfallshåndtering. Det er argumenter for at klimaavgiften på forbrenning av avfall som ikke er kvotepliktig økes til den generelle satsen for ikke-kvotepliktige utslipp, mot dagens sats som tilsvarer 25 prosent av det generelle nivået for ikke-kvotepliktige utslipp.

Hvis formålet er å få oss til å kaste mindre, kan økte renovasjonsgebyr gjennom en økt klimaavgift på forbrenning være virkningsfullt. Samtidig bør effekten av tiltaket vurderes, og det er kanskje andre tiltak som har høyere effekt for formålet. Differensiering av renovasjonsgebyret for husholdninger basert på mengde i kilo kan være ett av flere virkemiddel.

Utvalget gjennomgår og anbefaler også et sett med avgifter som er rettet direkte mot den økonomiske aktiviteten, for å prise inn miljøkostnaden forbundet med eksempelvis uttak av primære råvarer, areal- og naturinngrep og nitrogen i mineralgjødsel for å nevne noen. Framtiden i våre hender er positive til en slik avgiftsberegning, men gjør oppmerksom på at avgifter på økonomisk virksomhet ikke fjerner behovet for styring og regulering av våre felles naturressurser.

En overgang til sirkulær økonomi innebærer en vesentlig reduksjon i bruken av råvarer for å framstille materielle produkter. Vi må hente jomfruelige ressurser ut i samme tempo som de reproduseres i naturen, og for å få til dette må det materielle forbruket vesentlig ned. Framtiden i våre hender mener derfor at et reduksjonsmål om halvering av Norges materielle forbruk innen 2030 være tydelig og presis målsetning for et ansvarlig materialforbruk. Det vil også være i tråd med målene i Naturavtalen. Dette overordnede målet må suppleres med sektorvise avfallsmål og krav for resirkuleringsgrad, som videre måles og evalueres.

Vi er kritiske til utvalgets påstand om at ressursuttak ikke gir negative eksternaliteter. Torvikutvalgets rapport ble laget før Naturavtalen kom på plass, og reflekterer i liten grad kunnskapsgrunnlaget fra FNs naturpanel. Vi henter årlig ut 100 mrd tonn ressurser fra jordskorpa, etter grove vitenskapelige estimat mellom dobbelt og fire ganger så hurtig som jorda klarer å reprodusere ressursene.

Utvalget peker konkluderer ikke med en anbefaling, men peker likevel på en avgift på uttak av primære råvarer som et mulig avgiftsgrep som bør utredes videre. Framtiden i våre hender mener et slik avgift vil være et viktig grep i retning av redusert ressurs- og materialuttak, og bør innføres. En slik avgift harmoniserer også med Hurdalsplattformens målsettinger om et regime for avgifter på bruk av førstegangs bruk av ikke-fornybare naturressurser.

Endringer i arealbruk og hogst av skog medfører utslipp av klimagasser. Disse utslippene er verken omfattet av klimaavgifter eller kvotepliktig sektor. Norge har en forpliktelse til netto nullutslipp i denne skog- og arealbrukssektoren gjennom LULUCF, og det er vedtatt forsterket innsats for utslippskutt gjennom samarbeidet med EU mot 2030 og 2035.

Det årlige gapet mellom forpliktelse og faktisk utslipp i arealbrukssektoren er ifølge regjeringens Klimastatus og plan samlet sett på 6,7 millioner tonn årlig , tilsvarende halvparten av oljesektorens utslipp. 4,8 millioner tonn av dette er knyttet til skogforvaltning og avskoging skaper et utslipp på 2,9 millioner tonn CO2. En stans i nedbyggingen av natur vil både stanse utslippene og øke karbonopptaket og dermed gi dobbel gevinst.

Utvalget anbefaler at det arbeides videre med en klimaavgift på irreversibel omdisponering av areal, med intensjon om at en avgift innføres. Vi støtter dette forslaget, og utvalgets vurdering om at en slik avgift kan danne grunnlag for en utvidet naturavgift, som inkluderer andre negative eksterne effekter ved omdisponering av areal, eksempelvis tap av biomangfold.

Positivt å prise natur, men dette fratar ikke reguleringsansvar

Vi ser med interesse på utvalgets forslag om en naturavgift. Samtidig er utvalget selv inne på at det finnes vesentlige metodiske utfordringer i prissettingen av naturverdier på tvers av tid og sted. En naturavgift opphever ikke myndighetenes ansvar for å opptre som ansvarlige regulatorer der naturverdier er for komplekse for å fanges i tall. Vi viser til Sabimas prinsipper for arealnøytralitet som rammeverk for dette.

Vårt primære standpunkt er likevel at det må etableres et nasjonalt mål om arealnøytralitet innen 2025. Målet om netto null tap av natur og mål må suppleres med et mål om å være naturpositive innen 2030.

Arealnøytralitetsprinsippet innebærer at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ned mer natur, og at nedbygging av natur skal kompenseres ved restaurering av natur et annet sted. Å gå fra arealnøytral til naturpositiv vil innebære en forsterkning av konseptet og innebære at vi restaurerer mer natur enn det en bygger ned. Kostandene ved å tilbakeføre areal til natur vil være den faktiske kostnaden ved å bygge ned natur. Det vil fungere som en implisitt avgift. Det er sentralt at naturregnskapet kan måle nedbyggingen og restaureringen og at det tas høyde for den ulike verdien naturen har, i tråd med Naturpanelets rapport om verdi og verdsetting av natur.

En naturavgift lik dette utvalgets anbefaling ble også foreslått av grønn skattekommisjon i 2015, men det har hittil ikke vært politisk vilje til å innføre en slik avgift. Prinsippet om arealnøytralitet er provenynøytralt og har etter vårt syn en annen politisk appell, og kan realpolitisk være enklere å gjennomføre.

Avgift på nitrogen i mineralgjødsel

Utvalget er tydelige i prinsippet om at alle ikke-kvotepliktige utslipp bør prises, og at prisen bør være lik for alle sektorer. Utslipp av metan og lystgass i ikke-kvotepliktig sektor kommer primært fra jordbruket og utgjør om lag 4,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Det vil si at en betydelig andel av utslippene som i dag ikke er priset, kommer fra bruk av mineralgjødsel. Utvalget anbefaler at det innføres en avgift på nitrogenet i mineralgjødsel, i tråd med anbefalingene til Grønn skattekommisjon, og kommenterer samtidig at det i tilfeller med manglende kunnskap om utslipp ved ulik aktivitet kan være praktisk vanskelig å prise utslipp. «På bakgrunn av dette anbefaler utvalget også at produksjonsstøtten i jordbruket omlegges i mer klimavennlig retning i tråd med anbefalinger fra Grønn skattekommisjon».

Utvalget vurderer avgifter på metan og N2O fra mineralgjødsel, og anbefaler avgift på mineralgjødsel som mest treffsikker. Vi støtter intensjonen om å redusere de største utslippene i jordbruket, med den samtidige avveiningen om at avgiftsgrunnlaget må være praktisk målbart.

Det er imidlertid en svakhet at det ikke anbefales avgifter på animalske biologiske utslipp og kun på mineralgjødsel når klima-, miljø- og beredskapshensyn tilsier at vi burde øke norsk planteproduksjon og få ned utslipp fra husdyrhold. Lystgassutslippene fra mineralgjødsel vil variere med jordforholdene både under og etter gjødsling; for eksempel vil en bonde som har sikret god drenering av jorden ha langt lavere utslipp ved tilførsel av mineralgjødsel enn en som ikke har sikret god drenering. En innretting av en N2O-avgift må derfor ta høyde for ulike jordhelse- og dyrkingspraksiser. Vi mener at bruk av mineralgjødsel bedre reduseres gjennom subsidier til bruk av alternativer som naturgjødsel, kompost og biorest, samt til teknologiske løsninger for økt presisjon i gjødsling.

Vi mener utvalgets anbefaling om endringer i produksjonsstøtten er grepet som har størst potensiale til å kutte utslipp. Her mener vi noen av de viktigste produksjonstilskuddene å styrke kan være: tilskudd for grønnsaksdyrking og matkornvekst, arealtilskudd, beitetilskudd, regionale miljøprogram samt rådgivning til omstilling.

Vi trenger økt matvekstproduksjon og samtidig lavere utslipp fra husdyrhold. Nye skatter og avgifter bør stimulere til dette.

Utvalget gjennomgår avgiftsregelverk som kan stå til hinder for sirkulær bruk av ressursene. Ett av grepene som trekkes fram er dagens skatte- og avgiftsplikt som utløses ved donasjon av varer, og gir et insentiv til å kaste brukbare varer i stedet for å holde de lenger i bruk. Vi mener, i likhet med utvalget, at reglene må bedre legge til rette for donasjon og gaveutdelig framfor kasting. Donasjon av mat- og drikkevarer er unntatt merverdiavgft, ved vederlagsfri levering til en veldedig organisasjon. Et slikt unntak bør komme på plass også for andre varer.

Det er likevel verdt å merke seg at spesielt klesprodusenter benytter donasjon av sine usolgte varer som måte å håndtere overskuddslagre fra egen overproduksjon. I det henseende kan vi anta at fritak for avgift på donasjon muliggjør fortsatt overproduksjon, og det vil ikke redusere de negative eksternalitetene ved klesproduksjonen. Derfor mener vi at et slikt unntak ikke kan stå alene som eneste løsning, men må suppleres med insentiver for å sette færre nye varer på markedet, eksempelvis gjennom en tekstilavgift og en avgift på førstegangsbruk av naturressurser, jamfør utvalgets anbefaling.

Skatteutvalget gjennomgår en rekke andre avgiftsgrep, og vurderer at enkelte avgifter som primært har en fiskal begrunnelse også kan ha en klimaeffekt. Under følger våre vurderinger av to av disse avgiftene.

Flytrafikk er en voksende kilde til klimagassutslipp i Norge. Vår nye rapport Utslipp til himmels viser at det er store forskjeller på hvem som flyr, og hvor mye. Åtte prosent av de av oss som reiser med fly, reiser svært ofte. Dersom vi skal nå klimamålene, må vi omstille både luftfartsbransjen og våre egne reisevaner. FNs klimapanel foreller oss at for å nå målene må virkemiddelbruken utvides til å inkludere ikke bare tilbud, men også etterspørsel – altså forbruket vårt. En videreutvikling av flypassasjeravgiften er et egnet sted å starte.

Utvalget skriver i sitt kapittel om særavgifter at flypassasjeravgiften primært har en fiskal begrunnelse, men at den kan også ha en klimaeffekt ved at den reduserer etterspørselen etter flyreiser. «Flypassasjeravgiften har størst klimaeffekt når avgiften legges på flyreiser som ikke er omfattet av EUs kvotesystem. Flyreiser som er påbegynt i Norge og som har sluttdestinasjon utenfor Europa, er verken omfattet av kvotesystemet eller ilagt CO2-avgift». Framtiden i våre hender mener imidlertid at avgiften har en viktig funksjon også innad i EU, fordi den er et virkemiddel rettet mot forbruker og ikke primært mot næringen. Utvalget anbefaler imidlertid å øke flypassasjeravgiften for flygninger ut av Europa. Framtiden i våre hender er positiv til dette forslaget. Framtiden i våre hender foreslår i tillegg at flypassasjeravgiften videreutvikles som en frequent-flyer-avgift hvor den økes progressivtfor hver reise, slik at det blir mindre attraktivt å fly mye, men skåner kortbanenettet av distriktshensyn.

Som utvalget påpeker må vi fortsette arbeidet for å forsterke CORSIA-avtalen og ikke minst jobbe for at forbudet mot avgifter på drivstoff som ligger i Norges bilaterale luftfartsavtaler avvikles.

I utredningens kapittel 15 trekker utvalget fram veibruksavgiften som en fiskal begrunnet avgift som også kan ha klimaeffekt. Utvalget anbefaler at veibruksavgiften endres slik at alle kjøretøy som forårsaker eksterne kostnader, ilegges en avgift for veibruk. Vi støtter denne anbefalingen, og vurderingen om at det er behov for en mer presis prising enn det som er tilfellet med dagens veibruksavgift på drivstoff. Utvalget anbefaler også å utrede midlertidige tiltak for å sikre at også brukerne av elbiler og hybridbiler betaler en pris for veibruk, og på den måten tar hensyn til de eksterne kostnadene ved egen veibruk.

Framtiden i våre hender er kritiske til kuttene dagens regjering har lagt opp til i veibruksavgift for drivstoff, og ønsker å reversere disse. Det er i tråd med anbefalingene fra Menon Economics rapport om aksept for klimaavgifter, og foreslår å overføre provenyet til budsjettrammer som premierer klimavalg. Derfor støtter vi utvalgets forslag om at alle kjøretøy skal ilegges en veibruksavgift. Også el- og hybridbiler, med premiss om at intensjonen er å nå utfasingsmålet for 2025.

Utvalget ser også til i Skattedirektoratet og Statens vegvesen sin pågående utredning av et system for beregning av veibruksavgift. I utredningsarbeidet vil et posisjonsbasert veiprisingssystem bli vurdert, hvor det ved fastsettelse av avgift er mulig å ta hensyn til hvor og når bilkjøringen finner sted, og av hvilken type kjøretøy. Vi har store forventinger til en ny veiprisingsmodell.

Tidligere utvalg har dokumentert godt at prisingen av eksternaliteter i transportsektoren gjennom veibruksavgiften er for lav. Ettersom veibruksavgiften er lagt på drivstoff og det finnes ingen god måte å legge den på bruken av kjøretøyet. En overgang fra bompengesystem til veiprising åpner opp for muligheten til å legge veibruksavgiften fra drivstoffet og over på kjøretøybruken. Prisnivået bør i større grad enn i dag gjenspeile de faktiske samfunnskostnadene.

Det er svært positivt at utvalget har gjort en gjennomgang av virkemidler for en sirkulær økonomi, og anbefaler videre utredninger av aktuelle skatte- og avgiftsgrep.

Skatteutvalget legger som kjent til grunn at formålet med å fremme sirkulær økonomi er å redusere negative eksterne virkninger. NOUen Norge mot 2025 — Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien fastslår at

"Dagens økonomi medfører et stort forbruk av ressurser og medfølgende tap av biodiversitet og høye utslipp knyttet til utvinning og prosessering av naturressurser. Kjennetegn ved en sirkulær økonomi er at produktene skal vare så lenge som mulig, repareres, oppgraderes og brukes om igjen. (…) Prisen på de fleste varer reflekterer ikke de reelle kostnadene for samfunnet ved produksjon, bruk og kast, herunder kostnader for miljøet. Hvis priser i større grad hadde reflektert miljøkostnaden, ville sirkulariteten i økonomien økt."

I det henseende er det relevant at Norge gjennom FNs nye naturavtale har vedtatt en målsetning om å redusere forbruk som sier at vi skal «sikre at forbrukere kan gjøre bærekraftige valg, og redusere det globale avtrykket fra forbruk på en rettferdig måte – halvere matsvinn, redusere overforbruket og redusere avfallsmengden slik at vi kan leve i harmoni med naturen».

I OECDs (2022) gjennomgang av Norges innsats for klima og miljø fremgår det at Norge har et høyt materielt fotavtrykk per innbygger sammenlignet med andre land, og peker på at det materielle fotavtrykket fra norsk konsum delvis oppstår utenfor Norge. OECD anbefaler norske myndigheter å legge til rette for en overgang til en mer sirkulær økonomi i Norge, og at det skal tas hensyn til negativ miljøpåvirkning i andre land som følge av norsk konsum av varer.

Behovet for en kraftfull og rask omlegging av Norges økonomi viser seg fra flere kilder. Vi støtter derfor utvalgets forslag om en egen utredning på sirkulære virkemidler. En slik utredning kan ikke ha et ensidig fokus på materialgjenvinning, men følge avfallshierarkiet og ha forbruksreduksjon som øverste mål. Det må legges til rette for dele- og ombruksløsninger, reparasjonstjenester og gjenbruk av ressursene og materialene vi allerede har i omløp. Utslipp fra transport, bolig og matproduksjon må adresseres i en slik utredning.

Vi har tidligere i dette høringsinnspillet beskrevet en rekke skatte- og avgiftsgrep som bør være del av den brede sirkulære utredningen som utvalget anbefaler. Utover de ovennevnte punktene må en ny utredning inneholde elementer som sørger for:

Grønt skatteforlik nå

Framtiden i våre hender ser med stor forventing på en sirkulær utredning, og er beredt på å stille ressurser tilgjengelig i en eventuell referansegruppe. Samtidig mener vi, med IPCCs siste synteserapport i mente, at ikke alle tiltak trenger å vente på en ny utredning. Vi vet nok om flere av de mest effektive tiltakene til at regjeringen kan ta flere av anbefalingene videre uten videre utredning. Framtiden i våre hender mener Torvikutvagets utredningen bør danne grunnlag for et grønt og bredt skatteforlik som gir fart inn i omstillingen vi må igjennom. Vi skal ikke bare kutte klimagassutslipp, men sørge for at vi går fra en lineær til sirkulær økonomi uten sløsing av ressursene. Denne utredningen danner det faglige grunnlaget vi trenger.