Svar på høring angående endring i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven – Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv.
Forslaget innebærer at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem eller omsorgsboliger hvor personer under 50 år må dele oppholdsrom som kjøkken, bad og stue og lignende med personer som er betydelig eldre enn dem selv.
I høringsnotatet foreslås det følgende endringer: - Ny § 3-2 b i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). - Ny § 4-8 i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). - Nytt tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-2.
Ved behandling av trontalen til det 165. Storting 6. oktober 2020, fattet Stortinget blant annet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen fremme nødvendig lovendring som slår fast at ingen kommuner kan plassere mennesker mellom 0 og femti år, på sykehjem mot deres egen vilje. For barn vil det være nærmeste pårørendes vilje som må gjelde». (vedtak 9)
Den 16. februar 2021 vedtok Stortinget representantforslaget, (Innst. 242 S (2020-2021)) og fremmet følgende anmodningsvedtak overfor regjeringen etter løst forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav a, slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, barn ikke bosettes i sykehjem i strid med familiens ønske og barnets beste, samt pasienter mellom 18-49 år ikke bosettes i sykehjem i strid med eget eller vergens ønske». (vedtak 702)
I høringsnotatet vises det til at det pr. 31.12.2021 i hele landet var 8 barn under 18 år som bodde i sykehjem, men ingen av disse hadde et flytteønske som ikke er eller blir fulgt opp av kommunen . For personer i alderen 18-49 år var det 28 av 91 som hadde et flytteønske. Av de 28 personene med flytteønske har 14 en konkret flytteplan. Er det virkelig nødvendig med en lovendring for å ivareta disse 14? Er dette et forsøk på overstyre kommunenes frie skjønn og en mistillit til at kommunene er kompetente til å vurdere hva som er mulig i hver enkelt kommune i forhold til å gi forsvarlige tjenester?
Ingen kommuner vil vel legge inn et lite barn på et sykehjem uten at barnet trenger den faglige og medisinske oppfølgingen som gis på et sykehjem. Alternativt må kanskje barnet ligge på sykehus i en annen kommune langt fra hjemmet og familien. Eller at hjemmet må bli et minisykehus med flere pleiere som må oppholde seg der gjennom hele døgnet. Hva vil det medføre for familien og søsken at hjemmet blir «invadert» av mange fremmede personer? Det er kanskje årsaken til at ingen av 8 barna som var registret 31.12.2021 hadde et flytteønske? Skal så syke barn få et forsvarlig tilbud utenom sykehjem må kanskje kommunen skaffe en bolig med heldøgns bemanning. I dagens situasjon med mangel på både fagfolk og ufaglærte vil dette bli en svært utfordrende oppgave. Bruk av for eksempel sykepleiere i en bolig for et barn vil gå på bekostning av sykepleierdekningen i resten av kommunen. Det er allerede en stor mangel på sykepleiere, og kommunene må sørge for at de sykepleierne de får tak i jobber der de trengs aller mest for å gi faglig forsvarlige tjenester til flest mulig
I høringsnotatet vises det også til hva helsedirektoratet har fått svar fra statsforvalterne om hvorfor kommunene har personer mellom 18 og 49 år på sykehjem. Disse svarene viser at kommunene unntaksvis gir sykehjemsopphold, og at en del får opphold på sykehjem i påvente av å få til et annet forsvarlig tilbud. Det er jo slik at det kanskje både må skaffes en egnet bolig og det må rekrutteres personell som kan jobbe der. Dette tar tid, og nå er den største utfordringen å skaffe personell. Det vises også til at personer under 67 på sykehjem ofte har krevende diagnoser eller at pasienten har et omfattende og sammensatt hjelpebehov som trenger helsefaglig/ medisinsk kompetanse som det er vanskelig å få gitt i egen bolig / omsorgsbolig. Det står også at statsforvalterne ikke har mottatt klagesaker på vedtak om bosetting i sykehjem.
Ut fra dette mener vi at dette er en helt unødvendig lovendring, og at dagens lovverk ivaretar både pasient og pårørende tilfredsstillende.
Blir loven vedtatt vil dette medføre at kommunene vil få større utfordringer i forhold til økonomi, sikre forsvarlig bemanning og nok fagfolk i alle tjenester. Forslaget om at kommune skal ha inntil 60 dager på å etablere et annen forsvarlig tilbud er utopisk! Det er ikke slik at kommunen har ledig egnet lokale eller bolig stående ledig. Kommunen må kanskje kjøpe en bolig, og dette tar tid med anbud og offentlige anskaffelser. Rekruttere fagfolk gjør en heller ikke på 60 dager. Det er nå slik at både kommuner og helseforetak sliter med å rekruttere personell, og om en får søkere har disse gjerne tre måneders oppsigelsestid. Kommunene kan selvsagt bruke et vikarbyrå, men ansatte i vikarbyrå er ofte fra land utenfor Norge, noe som medfører blant annet språkproblemer og at de må skaffe et sted å bo. Vikarbyrå belaster jo kommunen mer økonomisk enn egne ansatte, og dermed belaster en allerede presser kommuneøkonomi. Noe annet er jo om det er etisk riktig at vi tapper andre land for fagfolk de trenger selv. Er det for eksempel ok at Norge nå bruker Ukrainske sykepleiere når landet må ha stort behov for de selv?
Svar på høring angående endring i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven – Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv.
Forslaget innebærer at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem eller omsorgsboliger hvor personer under 50 år må dele oppholdsrom som kjøkken, bad og stue og lignende med personer som er betydelig eldre enn dem selv.
I høringsnotatet foreslås det følgende endringer: - Ny § 3-2 b i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). - Ny § 4-8 i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). - Nytt tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-2.
Ved behandling av trontalen til det 165. Storting 6. oktober 2020, fattet Stortinget blant annet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen fremme nødvendig lovendring som slår fast at ingen kommuner kan plassere mennesker mellom 0 og femti år, på sykehjem mot deres egen vilje. For barn vil det være nærmeste pårørendes vilje som må gjelde». (vedtak 9)
Den 16. februar 2021 vedtok Stortinget representantforslaget, (Innst. 242 S (2020-2021)) og fremmet følgende anmodningsvedtak overfor regjeringen etter løst forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav a, slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, barn ikke bosettes i sykehjem i strid med familiens ønske og barnets beste, samt pasienter mellom 18-49 år ikke bosettes i sykehjem i strid med eget eller vergens ønske». (vedtak 702)
I høringsnotatet vises det til at det pr. 31.12.2021 i hele landet var 8 barn under 18 år som bodde i sykehjem, men ingen av disse hadde et flytteønske som ikke er eller blir fulgt opp av kommunen . For personer i alderen 18-49 år var det 28 av 91 som hadde et flytteønske. Av de 28 personene med flytteønske har 14 en konkret flytteplan. Er det virkelig nødvendig med en lovendring for å ivareta disse 14? Er dette et forsøk på overstyre kommunenes frie skjønn og en mistillit til at kommunene er kompetente til å vurdere hva som er mulig i hver enkelt kommune i forhold til å gi forsvarlige tjenester?
Ingen kommuner vil vel legge inn et lite barn på et sykehjem uten at barnet trenger den faglige og medisinske oppfølgingen som gis på et sykehjem. Alternativt må kanskje barnet ligge på sykehus i en annen kommune langt fra hjemmet og familien. Eller at hjemmet må bli et minisykehus med flere pleiere som må oppholde seg der gjennom hele døgnet. Hva vil det medføre for familien og søsken at hjemmet blir «invadert» av mange fremmede personer? Det er kanskje årsaken til at ingen av 8 barna som var registret 31.12.2021 hadde et flytteønske? Skal så syke barn få et forsvarlig tilbud utenom sykehjem må kanskje kommunen skaffe en bolig med heldøgns bemanning. I dagens situasjon med mangel på både fagfolk og ufaglærte vil dette bli en svært utfordrende oppgave. Bruk av for eksempel sykepleiere i en bolig for et barn vil gå på bekostning av sykepleierdekningen i resten av kommunen. Det er allerede en stor mangel på sykepleiere, og kommunene må sørge for at de sykepleierne de får tak i jobber der de trengs aller mest for å gi faglig forsvarlige tjenester til flest mulig
I høringsnotatet vises det også til hva helsedirektoratet har fått svar fra statsforvalterne om hvorfor kommunene har personer mellom 18 og 49 år på sykehjem. Disse svarene viser at kommunene unntaksvis gir sykehjemsopphold, og at en del får opphold på sykehjem i påvente av å få til et annet forsvarlig tilbud. Det er jo slik at det kanskje både må skaffes en egnet bolig og det må rekrutteres personell som kan jobbe der. Dette tar tid, og nå er den største utfordringen å skaffe personell. Det vises også til at personer under 67 på sykehjem ofte har krevende diagnoser eller at pasienten har et omfattende og sammensatt hjelpebehov som trenger helsefaglig/ medisinsk kompetanse som det er vanskelig å få gitt i egen bolig / omsorgsbolig. Det står også at statsforvalterne ikke har mottatt klagesaker på vedtak om bosetting i sykehjem.
Ut fra dette mener vi at dette er en helt unødvendig lovendring, og at dagens lovverk ivaretar både pasient og pårørende tilfredsstillende.
Blir loven vedtatt vil dette medføre at kommunene vil få større utfordringer i forhold til økonomi, sikre forsvarlig bemanning og nok fagfolk i alle tjenester. Forslaget om at kommune skal ha inntil 60 dager på å etablere et annen forsvarlig tilbud er utopisk! Det er ikke slik at kommunen har ledig egnet lokale eller bolig stående ledig. Kommunen må kanskje kjøpe en bolig, og dette tar tid med anbud og offentlige anskaffelser. Rekruttere fagfolk gjør en heller ikke på 60 dager. Det er nå slik at både kommuner og helseforetak sliter med å rekruttere personell, og om en får søkere har disse gjerne tre måneders oppsigelsestid. Kommunene kan selvsagt bruke et vikarbyrå, men ansatte i vikarbyrå er ofte fra land utenfor Norge, noe som medfører blant annet språkproblemer og at de må skaffe et sted å bo. Vikarbyrå belaster jo kommunen mer økonomisk enn egne ansatte, og dermed belaster en allerede presser kommuneøkonomi. Noe annet er jo om det er etisk riktig at vi tapper andre land for fagfolk de trenger selv. Er det for eksempel ok at Norge nå bruker Ukrainske sykepleiere når landet må ha stort behov for de selv?
Forslaget innebærer at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem eller omsorgsboliger hvor personer under 50 år må dele oppholdsrom som kjøkken, bad og stue og lignende med personer som er betydelig eldre enn dem selv.
I høringsnotatet foreslås det følgende endringer: - Ny § 3-2 b i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). - Ny § 4-8 i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). - Nytt tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-2.
Ved behandling av trontalen til det 165. Storting 6. oktober 2020, fattet Stortinget blant annet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen fremme nødvendig lovendring som slår fast at ingen kommuner kan plassere mennesker mellom 0 og femti år, på sykehjem mot deres egen vilje. For barn vil det være nærmeste pårørendes vilje som må gjelde». (vedtak 9)
Den 16. februar 2021 vedtok Stortinget representantforslaget, (Innst. 242 S (2020-2021)) og fremmet følgende anmodningsvedtak overfor regjeringen etter løst forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav a, slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, barn ikke bosettes i sykehjem i strid med familiens ønske og barnets beste, samt pasienter mellom 18-49 år ikke bosettes i sykehjem i strid med eget eller vergens ønske». (vedtak 702)
I høringsnotatet vises det til at det pr. 31.12.2021 i hele landet var 8 barn under 18 år som bodde i sykehjem, men ingen av disse hadde et flytteønske som ikke er eller blir fulgt opp av kommunen . For personer i alderen 18-49 år var det 28 av 91 som hadde et flytteønske. Av de 28 personene med flytteønske har 14 en konkret flytteplan. Er det virkelig nødvendig med en lovendring for å ivareta disse 14? Er dette et forsøk på overstyre kommunenes frie skjønn og en mistillit til at kommunene er kompetente til å vurdere hva som er mulig i hver enkelt kommune i forhold til å gi forsvarlige tjenester?
Ingen kommuner vil vel legge inn et lite barn på et sykehjem uten at barnet trenger den faglige og medisinske oppfølgingen som gis på et sykehjem. Alternativt må kanskje barnet ligge på sykehus i en annen kommune langt fra hjemmet og familien. Eller at hjemmet må bli et minisykehus med flere pleiere som må oppholde seg der gjennom hele døgnet. Hva vil det medføre for familien og søsken at hjemmet blir «invadert» av mange fremmede personer? Det er kanskje årsaken til at ingen av 8 barna som var registret 31.12.2021 hadde et flytteønske? Skal så syke barn få et forsvarlig tilbud utenom sykehjem må kanskje kommunen skaffe en bolig med heldøgns bemanning. I dagens situasjon med mangel på både fagfolk og ufaglærte vil dette bli en svært utfordrende oppgave. Bruk av for eksempel sykepleiere i en bolig for et barn vil gå på bekostning av sykepleierdekningen i resten av kommunen. Det er allerede en stor mangel på sykepleiere, og kommunene må sørge for at de sykepleierne de får tak i jobber der de trengs aller mest for å gi faglig forsvarlige tjenester til flest mulig
I høringsnotatet vises det også til hva helsedirektoratet har fått svar fra statsforvalterne om hvorfor kommunene har personer mellom 18 og 49 år på sykehjem. Disse svarene viser at kommunene unntaksvis gir sykehjemsopphold, og at en del får opphold på sykehjem i påvente av å få til et annet forsvarlig tilbud. Det er jo slik at det kanskje både må skaffes en egnet bolig og det må rekrutteres personell som kan jobbe der. Dette tar tid, og nå er den største utfordringen å skaffe personell. Det vises også til at personer under 67 på sykehjem ofte har krevende diagnoser eller at pasienten har et omfattende og sammensatt hjelpebehov som trenger helsefaglig/ medisinsk kompetanse som det er vanskelig å få gitt i egen bolig / omsorgsbolig. Det står også at statsforvalterne ikke har mottatt klagesaker på vedtak om bosetting i sykehjem.
Ut fra dette mener vi at dette er en helt unødvendig lovendring, og at dagens lovverk ivaretar både pasient og pårørende tilfredsstillende.
Blir loven vedtatt vil dette medføre at kommunene vil få større utfordringer i forhold til økonomi, sikre forsvarlig bemanning og nok fagfolk i alle tjenester. Forslaget om at kommune skal ha inntil 60 dager på å etablere et annen forsvarlig tilbud er utopisk! Det er ikke slik at kommunen har ledig egnet lokale eller bolig stående ledig. Kommunen må kanskje kjøpe en bolig, og dette tar tid med anbud og offentlige anskaffelser. Rekruttere fagfolk gjør en heller ikke på 60 dager. Det er nå slik at både kommuner og helseforetak sliter med å rekruttere personell, og om en får søkere har disse gjerne tre måneders oppsigelsestid. Kommunene kan selvsagt bruke et vikarbyrå, men ansatte i vikarbyrå er ofte fra land utenfor Norge, noe som medfører blant annet språkproblemer og at de må skaffe et sted å bo. Vikarbyrå belaster jo kommunen mer økonomisk enn egne ansatte, og dermed belaster en allerede presser kommuneøkonomi. Noe annet er jo om det er etisk riktig at vi tapper andre land for fagfolk de trenger selv. Er det for eksempel ok at Norge nå bruker Ukrainske sykepleiere når landet må ha stort behov for de selv?
Svar på høring angående endring i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven – Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv.
Forslaget innebærer at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem eller omsorgsboliger hvor personer under 50 år må dele oppholdsrom som kjøkken, bad og stue og lignende med personer som er betydelig eldre enn dem selv.
I høringsnotatet foreslås det følgende endringer: - Ny § 3-2 b i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). - Ny § 4-8 i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). - Nytt tredje ledd i pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-2.
Ved behandling av trontalen til det 165. Storting 6. oktober 2020, fattet Stortinget blant annet følgende vedtak: «Stortinget ber regjeringen fremme nødvendig lovendring som slår fast at ingen kommuner kan plassere mennesker mellom 0 og femti år, på sykehjem mot deres egen vilje. For barn vil det være nærmeste pårørendes vilje som må gjelde». (vedtak 9)
Den 16. februar 2021 vedtok Stortinget representantforslaget, (Innst. 242 S (2020-2021)) og fremmet følgende anmodningsvedtak overfor regjeringen etter løst forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav a, slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, barn ikke bosettes i sykehjem i strid med familiens ønske og barnets beste, samt pasienter mellom 18-49 år ikke bosettes i sykehjem i strid med eget eller vergens ønske». (vedtak 702)
I høringsnotatet vises det til at det pr. 31.12.2021 i hele landet var 8 barn under 18 år som bodde i sykehjem, men ingen av disse hadde et flytteønske som ikke er eller blir fulgt opp av kommunen . For personer i alderen 18-49 år var det 28 av 91 som hadde et flytteønske. Av de 28 personene med flytteønske har 14 en konkret flytteplan. Er det virkelig nødvendig med en lovendring for å ivareta disse 14? Er dette et forsøk på overstyre kommunenes frie skjønn og en mistillit til at kommunene er kompetente til å vurdere hva som er mulig i hver enkelt kommune i forhold til å gi forsvarlige tjenester?
Ingen kommuner vil vel legge inn et lite barn på et sykehjem uten at barnet trenger den faglige og medisinske oppfølgingen som gis på et sykehjem. Alternativt må kanskje barnet ligge på sykehus i en annen kommune langt fra hjemmet og familien. Eller at hjemmet må bli et minisykehus med flere pleiere som må oppholde seg der gjennom hele døgnet. Hva vil det medføre for familien og søsken at hjemmet blir «invadert» av mange fremmede personer? Det er kanskje årsaken til at ingen av 8 barna som var registret 31.12.2021 hadde et flytteønske? Skal så syke barn få et forsvarlig tilbud utenom sykehjem må kanskje kommunen skaffe en bolig med heldøgns bemanning. I dagens situasjon med mangel på både fagfolk og ufaglærte vil dette bli en svært utfordrende oppgave. Bruk av for eksempel sykepleiere i en bolig for et barn vil gå på bekostning av sykepleierdekningen i resten av kommunen. Det er allerede en stor mangel på sykepleiere, og kommunene må sørge for at de sykepleierne de får tak i jobber der de trengs aller mest for å gi faglig forsvarlige tjenester til flest mulig
I høringsnotatet vises det også til hva helsedirektoratet har fått svar fra statsforvalterne om hvorfor kommunene har personer mellom 18 og 49 år på sykehjem. Disse svarene viser at kommunene unntaksvis gir sykehjemsopphold, og at en del får opphold på sykehjem i påvente av å få til et annet forsvarlig tilbud. Det er jo slik at det kanskje både må skaffes en egnet bolig og det må rekrutteres personell som kan jobbe der. Dette tar tid, og nå er den største utfordringen å skaffe personell. Det vises også til at personer under 67 på sykehjem ofte har krevende diagnoser eller at pasienten har et omfattende og sammensatt hjelpebehov som trenger helsefaglig/ medisinsk kompetanse som det er vanskelig å få gitt i egen bolig / omsorgsbolig. Det står også at statsforvalterne ikke har mottatt klagesaker på vedtak om bosetting i sykehjem.
Ut fra dette mener vi at dette er en helt unødvendig lovendring, og at dagens lovverk ivaretar både pasient og pårørende tilfredsstillende.
Blir loven vedtatt vil dette medføre at kommunene vil få større utfordringer i forhold til økonomi, sikre forsvarlig bemanning og nok fagfolk i alle tjenester. Forslaget om at kommune skal ha inntil 60 dager på å etablere et annen forsvarlig tilbud er utopisk! Det er ikke slik at kommunen har ledig egnet lokale eller bolig stående ledig. Kommunen må kanskje kjøpe en bolig, og dette tar tid med anbud og offentlige anskaffelser. Rekruttere fagfolk gjør en heller ikke på 60 dager. Det er nå slik at både kommuner og helseforetak sliter med å rekruttere personell, og om en får søkere har disse gjerne tre måneders oppsigelsestid. Kommunene kan selvsagt bruke et vikarbyrå, men ansatte i vikarbyrå er ofte fra land utenfor Norge, noe som medfører blant annet språkproblemer og at de må skaffe et sted å bo. Vikarbyrå belaster jo kommunen mer økonomisk enn egne ansatte, og dermed belaster en allerede presser kommuneøkonomi. Noe annet er jo om det er etisk riktig at vi tapper andre land for fagfolk de trenger selv. Er det for eksempel ok at Norge nå bruker Ukrainske sykepleiere når landet må ha stort behov for de selv?