Mo Industripark AS

Mo Industripark er en av landets største industriparker. 110 bedrifter og 2500 ansatte gjør industriparken til det industrielle tyngdepunktet i nord. Vår visjon er å være en grønn industripark i verdensklasse. Vi tilrettelegger for ny grønn industri, samtidig som at vi skal bidra til å støtte opp under eksisterende industri. For øyeblikket er Mo Industripark lokasjon for den største investeringens i fastlandsindustrien i nyere tid, når Freyr nå bygger opp sin gigafabrikk for battericelleproduksjon i industriparken.

Den demografiske utviklingen i Nord-Norge er sterkt bekymringsverdig. Mens Norges befolkning har økt med 1,2 millioner mennesker siden 1986, har eksempelvis innbyggertallet i Nordland fylke gått ned. I tillegg blir befolkningen gradvis eldre, og det er nå flere over 60 år enn under 20 år som bor i fylket. Det skaper en selvforsterkende effekt, hvor det blir mindre attraktivt for unge å bosette seg her. Dette har igjen konsekvenser for verdiskaping og til syvende og sist for Norges suverenitetshevdelse i nord.

Industrien sitter med nøkkelen til å løse disse utfordringene. Selv om næringslivet i bredt har gode muligheter for å rekruttere og bygge samfunn, er det bare industrien som har planer og investeringer av den størrelsesorden som er nødvendig for å snu befolkningsutviklingen for en hel landsdel. Eksempelvis har Menon Economics i sin analyse av samfunnseffektene av Freyrs etablering i Mo i Rana anslått en befolkningsvekst i Rana kommune på 5000 mennesker fram mot 2028. Den største veksten er anslått i aldersgruppen 25-35 år.

Industrivekst, grønn omstilling og klimakutt, krever mer elektrisk kraft. Alle større planer for befolkningsvekst i nord krever mer kraft. Derfor er det dypt bekymringsverdig at det nå knapt er gitt en eneste ny konsesjon for ny fornybar kraft i Norge. Det betyr full stopp for industrietableringer etter hvert som kraftoverskuddet forsvinner. Det betyr også full stopp for regjeringens ambisjoner om befolkningsvekst i distriktene og om å halvere klimagassutslippene fram mot 2030. Det er kun vindkraft på land som kan gi Norge mer fornybar kraft raskt og billig nok til at vi skal kunne oppnå våre mål om omstilling, industribygging og utslippskutt.

Midt i denne krevende situasjonen har likevel regjeringen fremmet forslag om grunnrenteskatt på vindkraft på land. I tillegg er forslaget utformet med tilbakevirkende kraft. I utgangspunktet er det lett å støtte prinsippet om grunnrentebeskatning, der det finnes grunnrente og denne kan beskattes på en investeringsnøytral måte. Det er likevel krevende å se hvordan det er tenkt at utforming av forslaget, og tidspunkt for lanseringen av det, skal kunne hjelpe Norge med det grønne skiftet eller distriktskommuner med å bygge opp fremtidens næringsliv. Dette forslaget kan i fremtiden fort ende opp som et sentralt eksempel på en politikk som la et avgjørende hinder i veien for befolkningsvekst i distriktene.

Som nevnt over, støtter vi prinsippet om grunnrenteskatt der det er grunnrente, og der skattereglene kan utformes på en god måte. Som vi leser forslaget, er dette ikke tilfelle med regjeringens forslag. Allerede etablerte vindkraftanlegg på land rammes hardt av forslaget, særlig i nord. Vi risikerer at eksisterende anlegg går konkurs og at investeringer i fornybar kraft uteblir. Det hersker nå stor usikkerhet rundt allerede inngåtte kraftkjøpsavtaler mellom industriaktører og kraftprodusenter. Slike avtaler har vært svært viktig for å sikre industrien rimelig kraft, og legge til rette for industrietableringer.

En velfungerende grunnrenteskatt skal skattlegge ekstraordinært overskudd, men skal også fungere som en risikoavlastning for den enkelte selskap. Det kan sees på som et partnerskap mellom fellesskapet (staten) og næringslivet (kraftselskaper). En skatt som derimot hindrer investeringer i ny kraftproduksjon, kan ikke kalles en fungerende grunnrenteskatt.

Det er heller ikke åpenbart at det faktisk eksisterer et grunnlag for grunnrente i vindkraft på land i Norge, noe som særlig blir tydelig i de nordligste områdene.

1. Først og fremst bør forslaget til grunnrenteskatt endres slik at den faktisk blir investeringsnøytral. Et kjennetegn ved en fungerende grunnrenteskatt er at en investering som er lønnsom før skatt, skal være lønnsom etter skatt. Det er ikke tilfelle med regjeringens forslag.

2. For å unngå usikkerhet og bortfall av investeringer, må den delen av forslaget som gir tilbakevirkende kraft avlyses. Det vil si at eksisterende anlegg må få fritak, og at disse ikke får grunnrenteskatt før det eventuelt søkes om forlenget konsesjon – men bare der man da setter opp nye vindturbiner, eller vindturbiner på eksisterende fundament. Det er også mulig å utrede overgangsordninger for lange konsesjoner (eksempelvis 30 pluss 30 år).

3. For nye konsesjoner innføres det grunnrenteskatt fra første dag (forutsatt at denne er utformet investeringsnøytralt).

4. Hvis det ikke lar seg gjøre å innrette grunnrenteskatten på investeringsnøytral måte, bør hele skatteforslaget trekkes. Det må i så fall gis politiske garantier mot framtidig innføring av skatt med tilbakevirkende kraft, for å unngå at investeringer uteblir på grunn av usikkerhet om rammevilkår i framtiden.

Adm.dir. Mo Industripark AS