Mot en mer uttalt og formell rolle for norske museer i kulturmiljøvernet
Ny Kulturmiljølov, NOU 2025: 3 – høringsuttalelse fra Anno museum
Norske museer innenfor det nasjonale museumsnettverket (KUD-museene) er en betydelig eier og forvalter av fredete og vernet kulturminner- og miljøer i Norge. Museene er også viktige bidragsytere i kulturminneforvaltningen på alle nivå. Anno museum forvalter natur- og kulturminner av samtlige verne- og fredningskategorier i Innlandet. Alle fredningskategorier er representert i Anno museums samlinger, også urfolk og nasjonale minoriteter er representert. Forvaltningsansvaret inkluderer kulturmiljø, bygninger, arkeologiske automatisk fredete byområder og gjenstander, og kulturhistoriske gjenstander. Følgende uttalelse vektlegger museenes rolle i kulturminnevernet og hvilke muligheter og begrensninger det nye lovutkastet vil gi museene.
Museene nevnes ikke i utgreing til ny kulturmiljølov. Selv om KUD-museene ikke har en formell rolle i kulturminnevernet, spiller museene en avgjørende rolle i flere av lovforslagets momenter. Endringer i Kulturminneloven gir et mulighetsrom for museene, som også kan en del av løsningen for kompentasebehovet som vil oppstå i gjennomføringen av tiltak i lovforslaget. Lovforslaget tillegger fylkeskommunene større ansvar og oppgaver på felt hvor museene har regional kompetanse. Museene er gode på frivillig engasjement, har bred og god kontakt mot kommunene og lokalbefolkningen. Kulturmiljøloven vektlegger realisering av kulturmiljøenes kunnskapspotensial. Tidligere stortingsmeldinger har vektlagt KUD-museenes forskerkompetanse og krav om bedre og mer forskning. Vi ser at mye forskningsdata skapes i vår forvaltning av kulturmiljø- og minner, og det vil være naturlig at vi forsker i dette. Museene har direkte kontakt med problemstillinger tilknyttet kulturarven og førstehåndskontakt med materialet.
Lovforslaget peker på mangel på håndverkerkompetanse og materialer. Museene arbeider med tradisjonshåndverk og rekrutterer og bygger kompetanse på feltet. Bygningsvernrådgivertjenestene bør styrkes, da denne er bindeledd mellom forvaltning, museum og eiere. Museene har kontinuerlig tverrfaglig bemanning og muliggjør å se forskning, forvaltning og håndverk i sammenheng – en forutsetning for godt kulturminnevern. I tillegg har museene god formidlerkompetanse. Museene bærer kontinuiteten i denne bransjen i motsetning til lokale firma og enkeltpersoner. Med økonomiske stimuli kan museene være med på å bygge varig kompetanse som ingen andre. KUD-museene er allerede i dag sentrale for forvaltningen av kulturmiljø.
Anno museum forvalter restene etter Hamarkaupangen, én av de norske middelalderbyene. Hele museumsområdet er slik automatisk fredet middelalder bygrunn. Ansvarsforskriften krever arkeologiske undersøkelser ved inngrep i bakken, og gir samtidig NIKU monopol på arkeologiske undersøkelser. For museet gir dette en fordyrende og forsinkende effekt. Slik ansvarsfordeling er uheldig, og Anno museum ser positivt på en samling av arkeologisk virksomhet til universitetsmuseene i det nye lovforslaget. Dette vil gi en mer oversiktlig, raskere og forhåpentligvis billigere forvaltningspraksis av middelalderbyene. Anno museum deler lovutvalgets bekymring for antallet aktører i forvaltningen av middelalderbyene og utgraving i slike. Sett fra eiersiden vil samordningen av arkeologien gi mer oversiktlig, billigere og raskere saksbehandling. Anno museum støtter også en sammenslåing av middelalderarkeologien hos universitetsmuseene på faglig grunnlag. En oppdeling av middelalderens by og landsbygd er et uheldig, kunstig bilde.
Siden 2024 har Anno Domkirkeodden sammen med NIKU foretatt arkeologiske undersøkelser og forskningsgravinger i Hamarkaupangen. I prosessen opplever vi usikkerhet omkring KUD-museenes rolle og kompetanse. I dag gir Riksantikvaren tillatelse til forskningsgravinger, og det er forslått at fylkeskommunene bør overta dette ansvaret. Anno museum opplevde prosessen med dispensasjon for utgraving i Hamarkaupangen at museets og regionens øvrige kompetanse i liten grad ble vektlagt i prosessen. Vi støtter lovutvalgets forslag om at fylkeskommunene overtar denne rollen, gjerne i samråd med aktuelle museer, da disse kjenner bedre til regionale forhold til kompetanse og aktuelle problemstillinger og potensial for forskning basert i utgraving. Lovforslaget bør samtidig åpne for andre aktører på utgravingsfeltet og gi museene større tillit til å delta i forskningsgravinger.
Som den største eieren av antikvariske bygninger, både fredete og verneverdige, er KUD-museene i alle år unntatt offentlige tilskuddsordninger rettet mot fredede bygniner. Som en videreføring av lovforslaget bør tilskuddsforskriftene for fredete bygninger endres til også å omfatte museene. Slik vi har vist i arbeid med offentlige tilskudd, blant annet i forvaltning av middelalderruinene, så skaper museene mange merverdier som forskning og formidling som gavner kulturminnevernet som helhet. Antallet automatisk fredede bygninger i museenes eie vil vokse med utvidelse av fredningsgrensen, og en innskrenking i råderetten i samlingsforvaltningen til museene bør ledsages av økonomiske virkemidler for museene bygningsforvaltning, dersom lovforslagets intensjon om et generelt sterkere vern av bygninger fra perioden 1537-1850 skal realiseres.
Ny kulturmiljølov bør ta innover seg potensialet som ligger i KUD-museene innen det formelle kulturminnevernet i Norge. Museene har både eiendommer, enkeltobjekter og kompetanse som i liten grad er utnyttet i norsk kulturminnevern. En formalisering av museenes rolle ville være kjærkomment både for museene selv, men også Riksantikvaren, fylkeskommunene og andre aktører i bransjen. Denne rollen vil blir enda viktigere når grensen for automatisk fredning av bygninger strekkes nærmere vår egen tid, og det forsterkede vernet mot riving av hus eldre enn 1850 gis virkning i form av større saksmengde hos kulturmiljømyndigheten.
Anno museum ser derfor fram mot en mer uttalt rolle for norske museer i kulturmiljøvernet, og vil gjerne være en aktiv deltaker i en sterkere regional forvaltning av kulturminnene.
Norske museer innenfor det nasjonale museumsnettverket (KUD-museene) er en betydelig eier og forvalter av fredete og vernet kulturminner- og miljøer i Norge. Museene er også viktige bidragsytere i kulturminneforvaltningen på alle nivå. Anno museum forvalter natur- og kulturminner av samtlige verne- og fredningskategorier i Innlandet. Alle fredningskategorier er representert i Anno museums samlinger, også urfolk og nasjonale minoriteter er representert. Forvaltningsansvaret inkluderer kulturmiljø, bygninger, arkeologiske automatisk fredete byområder og gjenstander, og kulturhistoriske gjenstander. Følgende uttalelse vektlegger museenes rolle i kulturminnevernet og hvilke muligheter og begrensninger det nye lovutkastet vil gi museene.
Museene nevnes ikke i utgreing til ny kulturmiljølov. Selv om KUD-museene ikke har en formell rolle i kulturminnevernet, spiller museene en avgjørende rolle i flere av lovforslagets momenter. Endringer i Kulturminneloven gir et mulighetsrom for museene, som også kan en del av løsningen for kompentasebehovet som vil oppstå i gjennomføringen av tiltak i lovforslaget. Lovforslaget tillegger fylkeskommunene større ansvar og oppgaver på felt hvor museene har regional kompetanse. Museene er gode på frivillig engasjement, har bred og god kontakt mot kommunene og lokalbefolkningen. Kulturmiljøloven vektlegger realisering av kulturmiljøenes kunnskapspotensial. Tidligere stortingsmeldinger har vektlagt KUD-museenes forskerkompetanse og krav om bedre og mer forskning. Vi ser at mye forskningsdata skapes i vår forvaltning av kulturmiljø- og minner, og det vil være naturlig at vi forsker i dette. Museene har direkte kontakt med problemstillinger tilknyttet kulturarven og førstehåndskontakt med materialet.
Lovforslaget peker på mangel på håndverkerkompetanse og materialer. Museene arbeider med tradisjonshåndverk og rekrutterer og bygger kompetanse på feltet. Bygningsvernrådgivertjenestene bør styrkes, da denne er bindeledd mellom forvaltning, museum og eiere. Museene har kontinuerlig tverrfaglig bemanning og muliggjør å se forskning, forvaltning og håndverk i sammenheng – en forutsetning for godt kulturminnevern. I tillegg har museene god formidlerkompetanse. Museene bærer kontinuiteten i denne bransjen i motsetning til lokale firma og enkeltpersoner. Med økonomiske stimuli kan museene være med på å bygge varig kompetanse som ingen andre. KUD-museene er allerede i dag sentrale for forvaltningen av kulturmiljø.
Anno museum forvalter restene etter Hamarkaupangen, én av de norske middelalderbyene. Hele museumsområdet er slik automatisk fredet middelalder bygrunn. Ansvarsforskriften krever arkeologiske undersøkelser ved inngrep i bakken, og gir samtidig NIKU monopol på arkeologiske undersøkelser. For museet gir dette en fordyrende og forsinkende effekt. Slik ansvarsfordeling er uheldig, og Anno museum ser positivt på en samling av arkeologisk virksomhet til universitetsmuseene i det nye lovforslaget. Dette vil gi en mer oversiktlig, raskere og forhåpentligvis billigere forvaltningspraksis av middelalderbyene. Anno museum deler lovutvalgets bekymring for antallet aktører i forvaltningen av middelalderbyene og utgraving i slike. Sett fra eiersiden vil samordningen av arkeologien gi mer oversiktlig, billigere og raskere saksbehandling. Anno museum støtter også en sammenslåing av middelalderarkeologien hos universitetsmuseene på faglig grunnlag. En oppdeling av middelalderens by og landsbygd er et uheldig, kunstig bilde.
Siden 2024 har Anno Domkirkeodden sammen med NIKU foretatt arkeologiske undersøkelser og forskningsgravinger i Hamarkaupangen. I prosessen opplever vi usikkerhet omkring KUD-museenes rolle og kompetanse. I dag gir Riksantikvaren tillatelse til forskningsgravinger, og det er forslått at fylkeskommunene bør overta dette ansvaret. Anno museum opplevde prosessen med dispensasjon for utgraving i Hamarkaupangen at museets og regionens øvrige kompetanse i liten grad ble vektlagt i prosessen. Vi støtter lovutvalgets forslag om at fylkeskommunene overtar denne rollen, gjerne i samråd med aktuelle museer, da disse kjenner bedre til regionale forhold til kompetanse og aktuelle problemstillinger og potensial for forskning basert i utgraving. Lovforslaget bør samtidig åpne for andre aktører på utgravingsfeltet og gi museene større tillit til å delta i forskningsgravinger.
Som den største eieren av antikvariske bygninger, både fredete og verneverdige, er KUD-museene i alle år unntatt offentlige tilskuddsordninger rettet mot fredede bygniner. Som en videreføring av lovforslaget bør tilskuddsforskriftene for fredete bygninger endres til også å omfatte museene. Slik vi har vist i arbeid med offentlige tilskudd, blant annet i forvaltning av middelalderruinene, så skaper museene mange merverdier som forskning og formidling som gavner kulturminnevernet som helhet. Antallet automatisk fredede bygninger i museenes eie vil vokse med utvidelse av fredningsgrensen, og en innskrenking i råderetten i samlingsforvaltningen til museene bør ledsages av økonomiske virkemidler for museene bygningsforvaltning, dersom lovforslagets intensjon om et generelt sterkere vern av bygninger fra perioden 1537-1850 skal realiseres.
Ny kulturmiljølov bør ta innover seg potensialet som ligger i KUD-museene innen det formelle kulturminnevernet i Norge. Museene har både eiendommer, enkeltobjekter og kompetanse som i liten grad er utnyttet i norsk kulturminnevern. En formalisering av museenes rolle ville være kjærkomment både for museene selv, men også Riksantikvaren, fylkeskommunene og andre aktører i bransjen. Denne rollen vil blir enda viktigere når grensen for automatisk fredning av bygninger strekkes nærmere vår egen tid, og det forsterkede vernet mot riving av hus eldre enn 1850 gis virkning i form av større saksmengde hos kulturmiljømyndigheten.
Anno museum ser derfor fram mot en mer uttalt rolle for norske museer i kulturmiljøvernet, og vil gjerne være en aktiv deltaker i en sterkere regional forvaltning av kulturminnene.