Ikke museum, men bygg og anlegg i kontinuerlig bruk
Vi har forståelse for at når kirken ikke lenger er statskirke, så er det naturlig å gjøre endringer i dagens lov- og regelverk. Vi støtter derfor i utgangspunktet forslaget om at dagens ordning med forskrift med utgangspunkt i trossamfunnsloven skal erstattes med en forankring i kulturmiljøloven.
Når lovverket endres, er det viktig å sikre ivaretakelse av de verdiene som ligger i dagens ordninger, der en ivaretar kulturmiljøverdiene, men samtidig legger til rette for at trossamfunnets bruk kan fortsette med de tilretteleggingsbehov dette medfører. Til alle tider har innføring av nye liturgier eller nye endringer i trossamfunnet skapt behov for endringer – de gamle kirkene har en lang endringshistorie. I dag sikres dette gjennom et godt samarbeid mellom Riksantikvaren, biskopen og kirkebyggeierne.
Skal lokale kommuner og kirkeeiere også i fremtiden være villige til å legge ned den innsatsen som er nødvendig for å ivareta de lokale kirkebyggene, er det nødvendig å sikre at byggene ikke bare blir museer, men også fungerer for den daglige bruken.
Når lovverket endres, er det viktig å sikre ivaretakelse av de verdiene som ligger i dagens ordninger, der en ivaretar kulturmiljøverdiene, men samtidig legger til rette for at trossamfunnets bruk kan fortsette med de tilretteleggingsbehov dette medfører. Til alle tider har innføring av nye liturgier eller nye endringer i trossamfunnet skapt behov for endringer – de gamle kirkene har en lang endringshistorie. I dag sikres dette gjennom et godt samarbeid mellom Riksantikvaren, biskopen og kirkebyggeierne.
Skal lokale kommuner og kirkeeiere også i fremtiden være villige til å legge ned den innsatsen som er nødvendig for å ivareta de lokale kirkebyggene, er det nødvendig å sikre at byggene ikke bare blir museer, men også fungerer for den daglige bruken.
Ta vare på det beste fra dagens organisering
Dagens samarbeid mellom biskop, Riksantikvaren og den lokale kirkeeier mener vi håndterer balansen mellom bruk og vern på en god måte, både for fredete og listeførte kirker. Måten kirkebevaringsprogrammet er etablert på, med et nært samarbeid mellom kirken, Hovedorganisasjonen KA og Riksantikvaren, er også et godt eksempel på ivaretakelse av de ulike elementene i forvaltningen av et kirkebygg.
Når Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Klima og miljødepartementet, etablerte bevaringsstrategien for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg, ble det understreket at dette var «ei historisk satsing og eit historisk samarbeid mellom kyrkjelege og antikvariske styresmakter». Den store satsingen på kirkebevaringsprogrammet inkluderer også utvikling av det lokale engasjementet og den lokale deltakelsen.
Lovutvalget er opptatt av lokalt engasjement, og viser blant annet til Faro-konvensjonen: «Utvalet meiner at ein rett til medverknad er ein føresetnad for å oppnå målet om engasjement i kulturmiljøpolitikken. Eit overordna prinsipp som gjev offentleg forvaltning ei plikt til å leggje til rette for medverknad i den grad det er mogleg, vil kunne føre til både auka interesse for og høgare deltaking i kulturmiljøarbeidet. Tilgang til lokalkunnskap og oversyn over lokale kulturmiljø kan òg vere ein fordel for kulturmiljøstyresmaktene.»
I dagens ordning for listeførte kirker er det biskopen som formelt godkjenner tiltak ut over vanlig vedlikehold, etter at Riksantikvaren har gitt sin uttalelse.
Før biskopen gir sin godkjenning, påser hen at det også foreligger vedtak fra de demokratisk valgte organer for bruk og forvaltning av kirkebygget, menighetsråd og kirkelig fellesråd. Menighetsrådet og fellesrådet representerer eierne av kirkebygget, det lokale soknet.
Denne ordningen har sikret involvering av kulturminnekompetanse fra Riksantikvaren, liturgisk og teologisk kompetanse fra biskopen, og lokalt engasjement og medbestemmelse fra menighetsråd og kirkelig fellesråd. En tilsvarende involvering må også sikres i den nye loven.
Når Barne- og familiedepartementet i samarbeid med Klima og miljødepartementet, etablerte bevaringsstrategien for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg, ble det understreket at dette var «ei historisk satsing og eit historisk samarbeid mellom kyrkjelege og antikvariske styresmakter». Den store satsingen på kirkebevaringsprogrammet inkluderer også utvikling av det lokale engasjementet og den lokale deltakelsen.
Lovutvalget er opptatt av lokalt engasjement, og viser blant annet til Faro-konvensjonen: «Utvalet meiner at ein rett til medverknad er ein føresetnad for å oppnå målet om engasjement i kulturmiljøpolitikken. Eit overordna prinsipp som gjev offentleg forvaltning ei plikt til å leggje til rette for medverknad i den grad det er mogleg, vil kunne føre til både auka interesse for og høgare deltaking i kulturmiljøarbeidet. Tilgang til lokalkunnskap og oversyn over lokale kulturmiljø kan òg vere ein fordel for kulturmiljøstyresmaktene.»
I dagens ordning for listeførte kirker er det biskopen som formelt godkjenner tiltak ut over vanlig vedlikehold, etter at Riksantikvaren har gitt sin uttalelse.
Før biskopen gir sin godkjenning, påser hen at det også foreligger vedtak fra de demokratisk valgte organer for bruk og forvaltning av kirkebygget, menighetsråd og kirkelig fellesråd. Menighetsrådet og fellesrådet representerer eierne av kirkebygget, det lokale soknet.
Denne ordningen har sikret involvering av kulturminnekompetanse fra Riksantikvaren, liturgisk og teologisk kompetanse fra biskopen, og lokalt engasjement og medbestemmelse fra menighetsråd og kirkelig fellesråd. En tilsvarende involvering må også sikres i den nye loven.
Presisering av hva som er kulturhistorisk viktig i det enkelte bygg
Lovforslagets §16 og §31 gir føringer som vil gi eierne av et kulturminne en trygghet for hva som kan gjøres av vedlikehold og mindre endringer uten dispensasjonsvedtak. Dette vil medføre en forenkling og effektivisering av ivaretakelsen av kulturminnene, både for oss som forvalter kulturminnene og for de som skal behandle dispensasjonssøknader.
Mindretallets forslag til §31 er å foretrekke. Uansett valg av formulering forutsetter disse paragrafene at det avsettes ekstra ressurser for å utarbeide slike beskrivelser som paragrafene krever dersom loven vedtas som dette. Skal vi ha sukess med den store satsingen som kirkebevaringsprogrammet utgjør, er vi avhengig av nok ressurser hos Riksantikvaren til løpende saksbehandling og veiledning.
Mindretallets forslag til §31 er å foretrekke. Uansett valg av formulering forutsetter disse paragrafene at det avsettes ekstra ressurser for å utarbeide slike beskrivelser som paragrafene krever dersom loven vedtas som dette. Skal vi ha sukess med den store satsingen som kirkebevaringsprogrammet utgjør, er vi avhengig av nok ressurser hos Riksantikvaren til løpende saksbehandling og veiledning.