Høringsuttalelse fra Christopher McLees, phd.
Jeg er arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Jeg har over 40 års erfaring som arkeolog i Norge med spesialfelt byarkeologi. I 2009 ble jeg tildelt et doktorgradsstipend tilknyttet et større NFR-finansiert forskningsprosjekt ledet av NIKU: The post-medieval archaeological resource in and around Norwegian towns: heritage potential, protection and management . Hovedmålet var å belyse de forvaltningsrelaterte problemene tilknyttet fredningsgrensen ved 1537 og kunnskapsverdien av etterreformatorisk arkeologi i Norge. PhD-oppgaven min - Materialities of Modernity and Social Practice in Trondheim c. 1500-1800. An Archaeological Contribution to the Study of Post-Medieval Norway - ble forsvart i 2019.
Forskningsarbeidet mitt angående dette emnet har blitt drevet av et ønske om å opplyse forvaltningen, fagmiljøet og allmennheten om kunnskapspotensialet som ligger i arkeologisk materiale fra de siste 500 årene som ikke er fredet gjennom dagens kulturminnelov, samt danne et grunnlag for forbedret vern, forvaltning og faglig utnyttelse av denne kunnskapsressursen i fremtiden. Jeg har publisert en rekke faglige og populærvitenskapelige artikler med utspring i denne forskningen, og har omtalt emnet ved flere konferanse-, seminar- og workshopinnlegg nasjonalt og internasjonalt.
Forskningsarbeidet mitt angående dette emnet har blitt drevet av et ønske om å opplyse forvaltningen, fagmiljøet og allmennheten om kunnskapspotensialet som ligger i arkeologisk materiale fra de siste 500 årene som ikke er fredet gjennom dagens kulturminnelov, samt danne et grunnlag for forbedret vern, forvaltning og faglig utnyttelse av denne kunnskapsressursen i fremtiden. Jeg har publisert en rekke faglige og populærvitenskapelige artikler med utspring i denne forskningen, og har omtalt emnet ved flere konferanse-, seminar- og workshopinnlegg nasjonalt og internasjonalt.
Forslag til ny kulturmiljølov – mine kommentarer
Jeg vil begrense mine uttalelser til den delen av forslaget som omhandler den automatiske fredningsgrensen for arkeologi (jfr. Kap. 17 Vern av jordfaste kulturmiljø), med særlig fokus på begrunnelsene som er lagt frem for flytting av fredningsgrensen til enten 1650 (majoritetens forslag) eller 1850 (minoritetens forslag). Jeg vil imidlertid bemerke innledningsvis at endringer av lovverket vil ha spesielt stor betydning for forvaltningen av våre historiske byer som utgjør komplekse kulturmiljøer med sammensatte arkeologiske forhold og utviklinger i tid og rom, noe som krever spesialkompetanse i henhold til forvaltning, arkeologiske undersøkelser og forskning. Denne faglige ekspertisen – som er opparbeidet i løpet av de siste 5 tiårene - er i dag samlet i NIKU, sammen med nøkkelekspertise i kirkearkeologi og humanosteologi. Dersom den foreslåtte overføringen av ansvar for utgravnings- og forskningsvirksomhet til de regionale museene skjer uten å ta hensyn til de spesielle utfordringene tilknyttet by- og kirkearkeologiske praksis og forvaltning, samt ikke ivaretar den faglige kompetansen som finnes i NIKU, vil forvaltning, undersøkelse og forskning tilknyttet disse viktige kulturmiljøer stå i fare for å gå i oppløsning.
Kulturminnevern baseres på, og styres av, kunnskap
Først vil jeg berømme utvalget for å ha gjennomført en grundig og gjennomtenkt utredning, og for omsider å ha erkjent behovet for en endring i den arkeologiske fredningsgrensen, noe som tidligere har blitt underkjent av kulturminneforvaltningen. Det er i tillegg prisverdig at utvalget påpeker behovet for å styrke og finansiere arkeologiske forskning, samt behovet for utarbeidelse av nye faglige programmer og strategier som grunnlag for fremtidige forvaltning av, og forskning på arkeologiske levninger fra historisk tid.
Det er derimot beklagelig at visse argumentasjoner som tidligere er fremlagt for å begrense automatisk vern av arkeologi kronologisk, videreføres av utvalgets majoritet; nærmere bestemt, at antatte prohibitive kostnader tilknyttet vern og undersøkelse av arkeologiske levninger vil bli hemmende og ressurskrevende for samfunnet, samt at økning i mengder og omfang av skriftlige kilder etter 1650 gir et forsvarlig grunnlag for å begrense automatisk fredning av jordfaste kulturmiljøer til tiden før 1650. Jeg mener at disse begrunnelser for en fredning begrenset til 1650 står i sterk motsetning til kulturminnevernets - og utvalgets - uttalte verdier og målsetninger: nemlig at kulturminner er kilder til kunnskap, og at kunnskap skal underbygge den norske kulturarvens forvaltning.
Som jeg har argumentert for i flere faglige og populærvitenskapelige sammenhenger, utgjør arkeologiske materielle levninger etterlatt av generasjoner mennesker i de århundrene etter 1537 og frem til moderne tid, viktige, mangfoldige og unike kilder til kunnskap om vår nære fortid som ikke kan hentes fra andre kilder.
Materielle levninger som kilder til historisk kunnskap
Materialitet er av sentrale betydning for vår forståelse av fortiden. Sentralt i nyere samfunns- og historieforskning er erkjennelsen om at både enkelte menneskeliv og samfunnet som helhet, utformes gjennom samspillet mellom mennesker og materielle ting. Dette gjelder både i nåtid og fortid. Tidligere generasjoners mennesker var like avhengig som oss, av materielle ting for utfoldelsen av deres liv og handlinger. Mange av tingene de etterlot seg ligger bevart i kulturlagene som har akkumulert seg i byer og andre steder der folk har levd sine liv. Skal man prøve å forstå hvordan tidligere liv og samfunn har utfoldet seg, må vi også ta i betraktning disse etterlatte tingene. Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis vi ikke gjør det, fortrenger vi historiens kompleksitet. Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge.
At tilgang til skriftlige kilder øker ifølge utvalgets majoritet etter 1650, og at kunnskapsverdien av materielle levninger dermed står svakere og har mindre betydning i henhold til historieforståelse er en påstand som ikke holder mål i lyset av de skriftlige kildenes kjente begrensninger og de materielle levningenes mangfoldige kunnskapspotensiale også etter 1650. Som påpekt av minoriteten, er det skriftlige grunnlaget også etter 1650 manglende, begrenset og ikke representativt både iht demografi, samfunnsvirksomheter og praksiser. Materielle levninger kan derimot fylle tomrom og kunnskapshull etterlatt av manglende skriftlige kilder, samt utfylle, utdype og utfordre eksisterende historiske narrativer slik at man får en mer helhetlig og nyansert historisk forståelse (jfr. min ovenfornevnte doktorgradsavhandling).
Jeg er enig med minoriteten at flytting av den automatiske fredningsgrensen for arkeologi fremover i tid ved kun ca. 100 år til 1650 er kritikkverdig på flere måter, både i henhold til moderne internasjonale forvaltningspraksis, Norges forpliktelser overfor internasjonale konvensjoner, Norges kulturhistoriske og samfunnshistoriske utvikling, og den moderne historieforståelse. Den viderefører båstenkningen og sektorinndelingen som har hemmet det norske kulturminnevernets syn på verdien av den etterreformatoriske arkeologiske kulturarven siden den første kulturminneloven i 1905. Datoen 1650 er like mye som 1537 en vilkårlig utvalgt dato som har som målsetning å inndele historisk tid og materielle levninger i «verdifulle» og «mindre verdifulle» perioder. Som nyere historiske tenkning og forskning nasjonalt og internasjonalt for lengst har påvist, er det nettopp samspillet, motsetninger og spenninger som oppstår i et sammensatte kildegrunnlag som omfatter både lange og kortere historiske tidsrom og større (nasjonale og regionale) og mindre (lokale) kontekster som gir mest uttelling i henhold til en verdifull kunnskapsproduksjon. Majoritetens påstand om at økningen i mengde og omfang av skriftlige kilder etter 1650 gir et bedre grunnlag for vår forståelse og dermed gjør oss mindre avhengig av materielle kilder, foreviger et utdatert og anakronistisk syn. Dette vil bety at historien om de århundrene etter 1650 fortsatt vil skrives med utgangspunkt i et ufullstendig og skjevt kildegrunnlag. Historien om vår nære fortid vil bli skrevet stort sett av historikere og bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kildemateriale; nemlig tilfeldig bevarte skriftlige kilder, bygninger og anlegg.
Hverken skriftlige eller materielle kilder har monopol på kunnskapsverdi: begge kan og må ha anledning til å bidra til vår historieforståelse og fortellinger. Ved å holde fast på et utdatert syn og inndeling av historie i henhold til påståtte tidsmessige differensieringer i kildeverdier, vil Norge fortsatt stå utenfor all moderne internasjonale tenkning og praksis når det gjelder forvaltning av, og forskning på kildene til kunnskap om vår nære fortid. Landet vil således fortsette å neglisjere sine forpliktelser overfor Valletta konvensjonen når det gjelder å ivareta et representativt utvalg av sin kulturarv uansett alder .
Forvaltningsutfordringer og samfunnskostnader
Jeg vil i tillegg påpeke et vesentlig praktisk forvaltningsrelaterte problem ved å utpeke en bestemt dato som fredningsgrense: historiske datoer vises uhyre sjelden som materielt fenomen i arkeologiske kulturlag. Datoen 1650 er like mye som 1537 vanskelig – om ikke umulig - å påvise arkeologisk. Flere praktiske forvaltningsrelaterte problemer vil oppstå for de som er satt til å forvalte og utgrave levninger fra 1600-tallet: for eksempel, hvordan skal man håndtere jordfaste levninger tilknyttet en bygning som er bygget i årene før 1650, men fortsatt var bebodde og i bruk etter 1650, ja kanskje langt inn i 1700-tallet?
Majoriteten erkjenner selv at en fredningsgrense satt til 1650 ikke vil være tilstrekkelig nok til å «tette kunnskapshòla» og sikre kunnskapsverdiene til kulturlag og kulturmiljøer som dateres til perioden mellom 1650 og 1850. Disse vil imidlertid ifølge majoriteten kunne ivaretas ved bruk av visse nye «mekanismer» inkluderte nye særregler samt eksisterende tiltak som fredning ved vedtak og bruk av plan og bygningsloven. Som minoriteten påpeker – og som NIKUs forskningsprosjekt angående 1537 problematikken påvist - har noen av disse tiltak vært tilgjengelig til bruk i forbindelse med forvaltning av levninger yngre enn 1537, men har sjelden blitt benyttet grunnet byråkratisk treghet og uvillighet å komme i konflikt med andre forvaltningsrelaterte, kommunale og samfunnsøkonomiske prioriteringer. Det er en fare for at en nedprioritering av ikke-fredete jordfaste levninger vil foreviges også i henhold til levninger fra etter 1650, selv om utvalgets foreslåtte særregler og tiltak er på plass. Kunnskapsverdien tilknyttet materielle levninger som hører til dagliglivet og andre samfunnsaspekter som ikke omtales av skriftlige kilder etter 1650, vil kunne ofres der andre samfunnsøkonomiske hensyn prioriteres. At konflikter vil oppstå mellom kommersielle interesser, kommunale prioriteringer og bevaring/undersøkelse av arkeologiske levninger som ikke beskyttes ved automatisk fredning, er av erfaring en reell fare, som også minoriteten påpeker.
Det er klart – som tilfelle var ved revisjonen av kulturminneloven i 2000 som resultert i utvidelsen av fredningsgrensen for bygninger til 1650 – at majoritetens valg av samme dato er begrunnet i bekymringer om økte samfunnskostnader tilknyttet en utvidelse av fredningsgrense til 1850. Jeg vil berømme majoritetens åpenhet om at det er dette som de oppfatter som den avgjørende begrunnelsen, men forblir – som omtalt ovenfor - skuffet over at de allikevel har valgt å delvis rettferdiggjøre valget av datoen ved en foreldet form for differensiering og vektlegging av kildeverdier før og etter et vilkårlig utvalgt skille satt ved 1650.
Jeg vil også påstå at bekymringen for at samfunnet skal overbelastes med økte kostander tilknyttet forvaltning og undersøkelse av jordfaste levninger fra perioden frem til 1850 er noe overdrevet. Når det gjelder våre historiske byer, har volumet og omfanget av bevarte kulturlag tilhørende de århundrene etter 1537 blitt kraftig redusert av omfattende inngrep i bygrunnen forbundet med pågående byggevirksomhet i moderne tid og – ikke minst – som en konsekvens av manglende vern av arkeologiske levninger yngre enn 1537. Det er med andre ord, kun bevart en brøkdel av det som opprinnelig fant sted av jordfaste levninger i våre historiske byer. Dette faktum bør i seg selv utgjør et viktig imperativ for at brøkdelen som fortsatt er bevart i dag, får et omfattende vern.
Bekymringer om at en økning i mengden løse kulturminner (gjenstander osv.) fra utgravninger som vil måtte magasineres og dermed overbelaste museene, er i mine øyne også overdrevet. Nyere tids materiale fra utgravninger i bygrunnen f.eks., vil nok kunne omfatte forholdsvis et stort antall bruksgjenstander, særlig i form av avfall tilknyttet husholdninger, som matrester i form av dyrebein, knuste keramikkskår og drikkeglass fragmenter, bygningsavfall osv. Ved å utarbeide retningslinjer i samarbeid med museene - som jeg vil bemerke allerede er gjort i enkelte tilfeller der nyere tids materiale har blitt innsamlet av NIKU i Trondheim - vil man kunne velge ut og magasinere kun en mindre representativ andel av funnmateriale fra de aktuelle utgravningene, og hovedmengden vil kunne kasseres i etterkant. Kunnskapsverdien og forskningspotensialet av det utgravde funnmaterialet som helhet vil kunne ivaretas ved å kompilere foto- og databaser der materialet beskrives og kvantifiseres; en metodikk som NIKU har utviklet og praktisert de siste årene i Trondheim.
Dersom denne utvelgelsesprosessen tar utgangspunkt i et faglig program eller strategidokument som kartlegger den arkeologiske ressursens omfang og karakter samt ressursens forvaltningsbehov og forskningspotensiale, vil man effektivt kunne prioritere og begrense omfanget av ressursbruk tilknyttet både utgravningsvirksomhet og magasinering av gjenstandsmateriale fra nyere tid.
Til slutt, vil jeg si meg enig med minoriteten om at ved å sette fredningsgrensen ved 1850 vil man oppnå et helhetlig, ensartet og forståelig vern uten at man unødvendig belaster forvaltningen med mange unntak og særregler. Forutsigbarhet og klarhet er nøkkelbegrep for en moderne forvaltningspraksis som endelig vil kunne legge til rette for et fullverdig kunnskapsbasert vern og forståelse av et representativt mangfold av de materielle levninger av vår nære fortid.
Kulturminnevern baseres på, og styres av, kunnskap
Først vil jeg berømme utvalget for å ha gjennomført en grundig og gjennomtenkt utredning, og for omsider å ha erkjent behovet for en endring i den arkeologiske fredningsgrensen, noe som tidligere har blitt underkjent av kulturminneforvaltningen. Det er i tillegg prisverdig at utvalget påpeker behovet for å styrke og finansiere arkeologiske forskning, samt behovet for utarbeidelse av nye faglige programmer og strategier som grunnlag for fremtidige forvaltning av, og forskning på arkeologiske levninger fra historisk tid.
Det er derimot beklagelig at visse argumentasjoner som tidligere er fremlagt for å begrense automatisk vern av arkeologi kronologisk, videreføres av utvalgets majoritet; nærmere bestemt, at antatte prohibitive kostnader tilknyttet vern og undersøkelse av arkeologiske levninger vil bli hemmende og ressurskrevende for samfunnet, samt at økning i mengder og omfang av skriftlige kilder etter 1650 gir et forsvarlig grunnlag for å begrense automatisk fredning av jordfaste kulturmiljøer til tiden før 1650. Jeg mener at disse begrunnelser for en fredning begrenset til 1650 står i sterk motsetning til kulturminnevernets - og utvalgets - uttalte verdier og målsetninger: nemlig at kulturminner er kilder til kunnskap, og at kunnskap skal underbygge den norske kulturarvens forvaltning.
Som jeg har argumentert for i flere faglige og populærvitenskapelige sammenhenger, utgjør arkeologiske materielle levninger etterlatt av generasjoner mennesker i de århundrene etter 1537 og frem til moderne tid, viktige, mangfoldige og unike kilder til kunnskap om vår nære fortid som ikke kan hentes fra andre kilder.
Materielle levninger som kilder til historisk kunnskap
Materialitet er av sentrale betydning for vår forståelse av fortiden. Sentralt i nyere samfunns- og historieforskning er erkjennelsen om at både enkelte menneskeliv og samfunnet som helhet, utformes gjennom samspillet mellom mennesker og materielle ting. Dette gjelder både i nåtid og fortid. Tidligere generasjoners mennesker var like avhengig som oss, av materielle ting for utfoldelsen av deres liv og handlinger. Mange av tingene de etterlot seg ligger bevart i kulturlagene som har akkumulert seg i byer og andre steder der folk har levd sine liv. Skal man prøve å forstå hvordan tidligere liv og samfunn har utfoldet seg, må vi også ta i betraktning disse etterlatte tingene. Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis vi ikke gjør det, fortrenger vi historiens kompleksitet. Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge.
At tilgang til skriftlige kilder øker ifølge utvalgets majoritet etter 1650, og at kunnskapsverdien av materielle levninger dermed står svakere og har mindre betydning i henhold til historieforståelse er en påstand som ikke holder mål i lyset av de skriftlige kildenes kjente begrensninger og de materielle levningenes mangfoldige kunnskapspotensiale også etter 1650. Som påpekt av minoriteten, er det skriftlige grunnlaget også etter 1650 manglende, begrenset og ikke representativt både iht demografi, samfunnsvirksomheter og praksiser. Materielle levninger kan derimot fylle tomrom og kunnskapshull etterlatt av manglende skriftlige kilder, samt utfylle, utdype og utfordre eksisterende historiske narrativer slik at man får en mer helhetlig og nyansert historisk forståelse (jfr. min ovenfornevnte doktorgradsavhandling).
Jeg er enig med minoriteten at flytting av den automatiske fredningsgrensen for arkeologi fremover i tid ved kun ca. 100 år til 1650 er kritikkverdig på flere måter, både i henhold til moderne internasjonale forvaltningspraksis, Norges forpliktelser overfor internasjonale konvensjoner, Norges kulturhistoriske og samfunnshistoriske utvikling, og den moderne historieforståelse. Den viderefører båstenkningen og sektorinndelingen som har hemmet det norske kulturminnevernets syn på verdien av den etterreformatoriske arkeologiske kulturarven siden den første kulturminneloven i 1905. Datoen 1650 er like mye som 1537 en vilkårlig utvalgt dato som har som målsetning å inndele historisk tid og materielle levninger i «verdifulle» og «mindre verdifulle» perioder. Som nyere historiske tenkning og forskning nasjonalt og internasjonalt for lengst har påvist, er det nettopp samspillet, motsetninger og spenninger som oppstår i et sammensatte kildegrunnlag som omfatter både lange og kortere historiske tidsrom og større (nasjonale og regionale) og mindre (lokale) kontekster som gir mest uttelling i henhold til en verdifull kunnskapsproduksjon. Majoritetens påstand om at økningen i mengde og omfang av skriftlige kilder etter 1650 gir et bedre grunnlag for vår forståelse og dermed gjør oss mindre avhengig av materielle kilder, foreviger et utdatert og anakronistisk syn. Dette vil bety at historien om de århundrene etter 1650 fortsatt vil skrives med utgangspunkt i et ufullstendig og skjevt kildegrunnlag. Historien om vår nære fortid vil bli skrevet stort sett av historikere og bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kildemateriale; nemlig tilfeldig bevarte skriftlige kilder, bygninger og anlegg.
Hverken skriftlige eller materielle kilder har monopol på kunnskapsverdi: begge kan og må ha anledning til å bidra til vår historieforståelse og fortellinger. Ved å holde fast på et utdatert syn og inndeling av historie i henhold til påståtte tidsmessige differensieringer i kildeverdier, vil Norge fortsatt stå utenfor all moderne internasjonale tenkning og praksis når det gjelder forvaltning av, og forskning på kildene til kunnskap om vår nære fortid. Landet vil således fortsette å neglisjere sine forpliktelser overfor Valletta konvensjonen når det gjelder å ivareta et representativt utvalg av sin kulturarv uansett alder .
Forvaltningsutfordringer og samfunnskostnader
Jeg vil i tillegg påpeke et vesentlig praktisk forvaltningsrelaterte problem ved å utpeke en bestemt dato som fredningsgrense: historiske datoer vises uhyre sjelden som materielt fenomen i arkeologiske kulturlag. Datoen 1650 er like mye som 1537 vanskelig – om ikke umulig - å påvise arkeologisk. Flere praktiske forvaltningsrelaterte problemer vil oppstå for de som er satt til å forvalte og utgrave levninger fra 1600-tallet: for eksempel, hvordan skal man håndtere jordfaste levninger tilknyttet en bygning som er bygget i årene før 1650, men fortsatt var bebodde og i bruk etter 1650, ja kanskje langt inn i 1700-tallet?
Majoriteten erkjenner selv at en fredningsgrense satt til 1650 ikke vil være tilstrekkelig nok til å «tette kunnskapshòla» og sikre kunnskapsverdiene til kulturlag og kulturmiljøer som dateres til perioden mellom 1650 og 1850. Disse vil imidlertid ifølge majoriteten kunne ivaretas ved bruk av visse nye «mekanismer» inkluderte nye særregler samt eksisterende tiltak som fredning ved vedtak og bruk av plan og bygningsloven. Som minoriteten påpeker – og som NIKUs forskningsprosjekt angående 1537 problematikken påvist - har noen av disse tiltak vært tilgjengelig til bruk i forbindelse med forvaltning av levninger yngre enn 1537, men har sjelden blitt benyttet grunnet byråkratisk treghet og uvillighet å komme i konflikt med andre forvaltningsrelaterte, kommunale og samfunnsøkonomiske prioriteringer. Det er en fare for at en nedprioritering av ikke-fredete jordfaste levninger vil foreviges også i henhold til levninger fra etter 1650, selv om utvalgets foreslåtte særregler og tiltak er på plass. Kunnskapsverdien tilknyttet materielle levninger som hører til dagliglivet og andre samfunnsaspekter som ikke omtales av skriftlige kilder etter 1650, vil kunne ofres der andre samfunnsøkonomiske hensyn prioriteres. At konflikter vil oppstå mellom kommersielle interesser, kommunale prioriteringer og bevaring/undersøkelse av arkeologiske levninger som ikke beskyttes ved automatisk fredning, er av erfaring en reell fare, som også minoriteten påpeker.
Det er klart – som tilfelle var ved revisjonen av kulturminneloven i 2000 som resultert i utvidelsen av fredningsgrensen for bygninger til 1650 – at majoritetens valg av samme dato er begrunnet i bekymringer om økte samfunnskostnader tilknyttet en utvidelse av fredningsgrense til 1850. Jeg vil berømme majoritetens åpenhet om at det er dette som de oppfatter som den avgjørende begrunnelsen, men forblir – som omtalt ovenfor - skuffet over at de allikevel har valgt å delvis rettferdiggjøre valget av datoen ved en foreldet form for differensiering og vektlegging av kildeverdier før og etter et vilkårlig utvalgt skille satt ved 1650.
Jeg vil også påstå at bekymringen for at samfunnet skal overbelastes med økte kostander tilknyttet forvaltning og undersøkelse av jordfaste levninger fra perioden frem til 1850 er noe overdrevet. Når det gjelder våre historiske byer, har volumet og omfanget av bevarte kulturlag tilhørende de århundrene etter 1537 blitt kraftig redusert av omfattende inngrep i bygrunnen forbundet med pågående byggevirksomhet i moderne tid og – ikke minst – som en konsekvens av manglende vern av arkeologiske levninger yngre enn 1537. Det er med andre ord, kun bevart en brøkdel av det som opprinnelig fant sted av jordfaste levninger i våre historiske byer. Dette faktum bør i seg selv utgjør et viktig imperativ for at brøkdelen som fortsatt er bevart i dag, får et omfattende vern.
Bekymringer om at en økning i mengden løse kulturminner (gjenstander osv.) fra utgravninger som vil måtte magasineres og dermed overbelaste museene, er i mine øyne også overdrevet. Nyere tids materiale fra utgravninger i bygrunnen f.eks., vil nok kunne omfatte forholdsvis et stort antall bruksgjenstander, særlig i form av avfall tilknyttet husholdninger, som matrester i form av dyrebein, knuste keramikkskår og drikkeglass fragmenter, bygningsavfall osv. Ved å utarbeide retningslinjer i samarbeid med museene - som jeg vil bemerke allerede er gjort i enkelte tilfeller der nyere tids materiale har blitt innsamlet av NIKU i Trondheim - vil man kunne velge ut og magasinere kun en mindre representativ andel av funnmateriale fra de aktuelle utgravningene, og hovedmengden vil kunne kasseres i etterkant. Kunnskapsverdien og forskningspotensialet av det utgravde funnmaterialet som helhet vil kunne ivaretas ved å kompilere foto- og databaser der materialet beskrives og kvantifiseres; en metodikk som NIKU har utviklet og praktisert de siste årene i Trondheim.
Dersom denne utvelgelsesprosessen tar utgangspunkt i et faglig program eller strategidokument som kartlegger den arkeologiske ressursens omfang og karakter samt ressursens forvaltningsbehov og forskningspotensiale, vil man effektivt kunne prioritere og begrense omfanget av ressursbruk tilknyttet både utgravningsvirksomhet og magasinering av gjenstandsmateriale fra nyere tid.
Til slutt, vil jeg si meg enig med minoriteten om at ved å sette fredningsgrensen ved 1850 vil man oppnå et helhetlig, ensartet og forståelig vern uten at man unødvendig belaster forvaltningen med mange unntak og særregler. Forutsigbarhet og klarhet er nøkkelbegrep for en moderne forvaltningspraksis som endelig vil kunne legge til rette for et fullverdig kunnskapsbasert vern og forståelse av et representativt mangfold av de materielle levninger av vår nære fortid.