Landbruksdirektoratets rapport 47/2022 «Utredning av konkurransefremmende tiltak» er sendt på høring av Landbruks- og Matdepartementet den 15. desember 2022. Høringsfristen er den 27. januar 2023.
Det er en lang rapport som framstår som grundig og gjennomarbeidet . Den viser klart at konkurransen i meierisektoren har kommet for å bli , med eller uten konkurransepolitiske tilskudd. Aktørene som får konkurransepolitiske tilskudd, har vokst til store konsern og importen har økt. De konkurransepolitiske tilskuddene har ikke lokket til seg nye meierier . Tilfanget av gardsysterier har imidlertid vært betydelig , selv om disse ikke er subsidiert med konkurransepolitiske tilskudd .
På tross av utviklingen , klarer ikke Landbruksdirektoratet å konkludere klart på om subsidieringen av investordrevne selskaper bør avsluttes eller ei.
Hensynet til landbruk i hele landet og folk i distriktene har i denne sammenhengen fått alt for lite fokus. Opprettholdelse av konkurransepolitiske tilskudd er en trussel mot landbruk i hele landet og dyr for folk på småsteder som ikke kan få glede av ordningen . Det er på tide å oppheve dem.
Tine henter melk i hver krok i hele landet og sørger for lokal produksjon av fersk melk. Dette er nødvendig for landbruk i hele landet og et levende Norge. Det har imidlertid en kostnad . Alle vet at transport koster mer jo lenger melken må transporteres og at stordriftsfordelene er små på et lite anlegg. Dette er kostnader det ikke er mulig for Tine å dekke når subsidierte konkurr ente r , og særlig Q-meieriene, kan velge å konkurrere som de gjør – med produksjon i de mest melketette delene av landet og så å si alt salg i befolkningstette områder rundt storbyene .
De konkurransepolitiske tilskuddene, og særlig distribusjonstilskuddet, fungerer som en subsidie for leveranser til de store byene og befolkningstette områder. Dermed er det også bare i slike områder forbrukerne får en fordel av subsidiene , mens forbrukere i mindre sentrale områder må være med på å betale for subsidieringen. Det vil si en dobbelt ulempe for befolkningen på småsteder.
I tillegg kommer finansieringen av subsidiene, som fører til dyrere meieriprodukter uten at melkeprodusentene får noe igjen for kostnaden. Her kunne midlene isteden gått til hardt pressede melkebønder i distriktene , så de i større grad kan bidra til nettopp det vi trenger – levende bygder og et levende Norge – også der det er langt mellom folk.
Det er en lang rapport som framstår som grundig og gjennomarbeidet . Den viser klart at konkurransen i meierisektoren har kommet for å bli , med eller uten konkurransepolitiske tilskudd. Aktørene som får konkurransepolitiske tilskudd, har vokst til store konsern og importen har økt. De konkurransepolitiske tilskuddene har ikke lokket til seg nye meierier . Tilfanget av gardsysterier har imidlertid vært betydelig , selv om disse ikke er subsidiert med konkurransepolitiske tilskudd .
På tross av utviklingen , klarer ikke Landbruksdirektoratet å konkludere klart på om subsidieringen av investordrevne selskaper bør avsluttes eller ei.
Hensynet til landbruk i hele landet og folk i distriktene har i denne sammenhengen fått alt for lite fokus. Opprettholdelse av konkurransepolitiske tilskudd er en trussel mot landbruk i hele landet og dyr for folk på småsteder som ikke kan få glede av ordningen . Det er på tide å oppheve dem.
Tine henter melk i hver krok i hele landet og sørger for lokal produksjon av fersk melk. Dette er nødvendig for landbruk i hele landet og et levende Norge. Det har imidlertid en kostnad . Alle vet at transport koster mer jo lenger melken må transporteres og at stordriftsfordelene er små på et lite anlegg. Dette er kostnader det ikke er mulig for Tine å dekke når subsidierte konkurr ente r , og særlig Q-meieriene, kan velge å konkurrere som de gjør – med produksjon i de mest melketette delene av landet og så å si alt salg i befolkningstette områder rundt storbyene .
De konkurransepolitiske tilskuddene, og særlig distribusjonstilskuddet, fungerer som en subsidie for leveranser til de store byene og befolkningstette områder. Dermed er det også bare i slike områder forbrukerne får en fordel av subsidiene , mens forbrukere i mindre sentrale områder må være med på å betale for subsidieringen. Det vil si en dobbelt ulempe for befolkningen på småsteder.
I tillegg kommer finansieringen av subsidiene, som fører til dyrere meieriprodukter uten at melkeprodusentene får noe igjen for kostnaden. Her kunne midlene isteden gått til hardt pressede melkebønder i distriktene , så de i større grad kan bidra til nettopp det vi trenger – levende bygder og et levende Norge – også der det er langt mellom folk.