Å gi mer makt til lokalpolitikere til å si nei til friskoler vil føre til at i noen kommuner vil det bli umulig å starte nye friskoler. Det vil også bli vanskeligere å få godkjent flere elevplasser eller endre studietilbud på eksisterende friskoler. Det varsles også forslag om at at lokalpolitikere kan redusere antall godkjente plasser på den lokale friskolen hvis de mener det er nødvendig for kommuneøkonomien og den kommunale skolen. Dette kan føre til stor uforutsigbarhet og gjøre det vanskeligere for både elever, foreldre og ansatte ved friskolene. Jeg vil legge til at ved vår private kristne skole, så er det svært mange barn som er kommet netJeg er derfor uenig i at det skal bli vanskeligere enn i dag å få starte, drive og utvikle friskoler. Vi valgte kristen friskole fordi det ga en større trygghet på at barna våre bevares i tro, fordi den offentlige skolen har gått alt for langt andre veien med at alt skal være så nøytralt. Jeg ønsker ikke at mine barn skal måtte finne seg i å høre på udokumenterte ikke falig forankra påstander om flere kjønn og kjønnskifte og at alle kan velge kjønn. Flere land går heldigvis bort fra dette. Men det er viktig at noen verdier som dette landet faktisk er bygd opp på også bevares. Siden skolene i dag huser mange elever fra offentlig skole også, så syned jeg at det ville være urettferdig at private kristen skoler skal koste mer enn enn offentlig skolen for oss foreldre. Jeg er uenig at det skal bli vanskeligere å drive og starte friskole i Norge. Hva om heller regjeringen heller styrker økonomien til friskolene og sikre dem gode og forutsigbare driftsvilkår. For å få godkjent en ny friskole eller få godkjent endringer i en eksisterende friskole må man søkeom dette til Utdanningsdirektoratet (Udir). Kommunen/fylket skolen ligger i får en mulighet til å uttale seg. Dersom kommunen kan vise til at det får alvorlige konsekvenser for offentlig skole, så kan Udir avslå søknaden. Endringen regjeringen nå foreslår, er at Udir skal legge «vesentlig vekt på» uttalelsen fra kommunen. Hensikten med endringen er at færre friskoler skal bli godkjent. I praksis betyr det at kommunen ikke trenger å ha like gode argumenter som før. Statssekretæren i kunnskapsdepartementet har uttalt at de ønsker å gi lokalpolitikere mulighet til å stoppe et ønske om å starte en ny friskole av prinsipp – altså uten å måtte dokumentere at det får negative konsekvenser for offentlig skole i kommunen (i Kommunal rapport, 1/9 2022). I praksis vil dette bety at de politiske parti som ikke ønsker en friskole vil kunne stoppe den i kommunestyret hvis de har flertall der.
Er friskoler det motsatte av inkludering? Et premiss for kunnskapsministeren er at friskoler har homogene elevgrupper, i motsetning til offentlig skole, og at de bidrar til parallellsamfunn. I de kristne friskolene erfarer vi at dette ikke stemmer. Vi erfarer også at mange elever sier de opplever seg mer inkludert og ivaretatt i enfriskole enn de gjorde i den offentlige skolen. Det er i alle høyeste grad tilfelle hos oss, der vi hvert år hører nye historier der elever endelig har funnet sin plass, bort fra mobbing og utenforskap. Skal muligheten til å praktisere menneskerettigheter variere etter tykkelsen på lommeboken og politisk flertall i kommunen? Menneskerettighetene er tydelige på at foreldrene har fortrinn til å velge hvilken undervisning deres barn skal ha. Dette er en del av det som kalles «foreldreretten», og ble vedtatt allerede i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948 (artikkel 26-3). Foreldre kjenner sine barn best, og i dialog med sine barn har de rett til å ha siste ordet om hva slags undervisning de skal få. Dette er bekreftet og forsterket i senere menneskerettighets- konvensjoner. Det ser vi f.eks. i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13-3). Denne knytter retten til å velge skole for sine barn til retten foreldre har til å oppdra sine barn i tråd med egen religiøs og moralsk overbevisning. «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.» FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 26-3 Endringer i privatskoleloven Hensikten med privatskoleloven er å sørge for at menneskerettigheten til å velge skole for sitt barn skal være reell – at det skal være praktisk mulig. En friskoleplass i Norge er beregnet til å koste i gjennomsnitt ca. kr. 140.000 pr år. Godkjente friskoler får statstilskudd som dekker det meste av dette. Alternativ til en godkjent friskole vil være at foreldre må betale hele utgiften til skolen selv. Det ville ført til at menneskerettigheten til å velge en annen skole enn den offentlige i praksis kun ville være en rettighet for de aller rikeste. Regjeringens forslag betyr at det i de fleste tilfellene blir opp til lokale politikere om en menneskerett skal gjelde for alle i kommunen, eller bare for de aller rikeste. Det er viktig at menneskerettigheten til å velge en friskole er reell for alle – ikke bare for de rikeste . I hvilken grad menneskerettigheter er reelle i et lokalsamfunn, vil atlså være avhengig av hvilken politisk farge som har flertall i et kommunestyre? Høres merkelig ut. Hilsen Birgit Haugen, mor til barn på kristen friskole, og vil fortsatt ha mulighet til å velge det uten at det skal koste mer enn offentlig skole
Er friskoler det motsatte av inkludering? Et premiss for kunnskapsministeren er at friskoler har homogene elevgrupper, i motsetning til offentlig skole, og at de bidrar til parallellsamfunn. I de kristne friskolene erfarer vi at dette ikke stemmer. Vi erfarer også at mange elever sier de opplever seg mer inkludert og ivaretatt i enfriskole enn de gjorde i den offentlige skolen. Det er i alle høyeste grad tilfelle hos oss, der vi hvert år hører nye historier der elever endelig har funnet sin plass, bort fra mobbing og utenforskap. Skal muligheten til å praktisere menneskerettigheter variere etter tykkelsen på lommeboken og politisk flertall i kommunen? Menneskerettighetene er tydelige på at foreldrene har fortrinn til å velge hvilken undervisning deres barn skal ha. Dette er en del av det som kalles «foreldreretten», og ble vedtatt allerede i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948 (artikkel 26-3). Foreldre kjenner sine barn best, og i dialog med sine barn har de rett til å ha siste ordet om hva slags undervisning de skal få. Dette er bekreftet og forsterket i senere menneskerettighets- konvensjoner. Det ser vi f.eks. i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13-3). Denne knytter retten til å velge skole for sine barn til retten foreldre har til å oppdra sine barn i tråd med egen religiøs og moralsk overbevisning. «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.» FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 26-3 Endringer i privatskoleloven Hensikten med privatskoleloven er å sørge for at menneskerettigheten til å velge skole for sitt barn skal være reell – at det skal være praktisk mulig. En friskoleplass i Norge er beregnet til å koste i gjennomsnitt ca. kr. 140.000 pr år. Godkjente friskoler får statstilskudd som dekker det meste av dette. Alternativ til en godkjent friskole vil være at foreldre må betale hele utgiften til skolen selv. Det ville ført til at menneskerettigheten til å velge en annen skole enn den offentlige i praksis kun ville være en rettighet for de aller rikeste. Regjeringens forslag betyr at det i de fleste tilfellene blir opp til lokale politikere om en menneskerett skal gjelde for alle i kommunen, eller bare for de aller rikeste. Det er viktig at menneskerettigheten til å velge en friskole er reell for alle – ikke bare for de rikeste . I hvilken grad menneskerettigheter er reelle i et lokalsamfunn, vil atlså være avhengig av hvilken politisk farge som har flertall i et kommunestyre? Høres merkelig ut. Hilsen Birgit Haugen, mor til barn på kristen friskole, og vil fortsatt ha mulighet til å velge det uten at det skal koste mer enn offentlig skole