Høring - NOU 2025: 3 Ny kulturmiljølov
ICOMOS Norge viser til høring av NOU 2025: 3 Ny kulturmiljølov. Nedenfor følger vårt innspill til lovforslaget. Forslaget er utarbeidet av ICOMOS Norges ulike fagkomiteer og ICOMOS Norges styre.
ICOMOS Norge ICOMOS Norge er den norske nasjonalkomiteen for International Council on Monuments and Sites (ICOMOS), en global, uavhengig organisasjon for fagpersoner innen kulturminnevern, og rådgiver for UNESCO i spørsmål om verdensarv og kulturmiljøforvaltning.
Organisasjonen består av fagpersoner med høy kompetanse innen blant annet bygningsvern, arkeologi, immateriell kulturarv og landskap, og er tilknyttet de internasjonale vitenskapelige komiteene i ICOMOS-systemet. Dette gir ICOMOS Norge en tydelig rolle som faglig rådgiver, med mandat til å fremme kunnskapsbasert kulturminnevern i Norge og å bidra til at internasjonale konvensjoner og anbefalinger følges opp i nasjonal lovgivning og praksis.
Med dette som utgangspunkt vil ICOMOS Norges innspill til ny kulturminnelov særlig legge vekt på hvordan lovverket kan styrkes og forankres i lys av Norges internasjonale forpliktelser og bidra til en mer helhetlig, verdibasert og fremtidsrettet forvaltning av kulturarven.
Hovedtema Tema: Internasjonale forpliktelser og verdensarv
Norge er gjennom flere internasjonale konvensjoner forpliktet til å sikre en helhetlig, kunnskapsbasert og rettslig forankret forvaltning av kulturarv. Blant disse er UNESCOs Verdensarvkonvensjon (1972), som er juridisk bindende og forplikter Norge til å identifisere, bevare, beskytte og formidle kultur- og naturarv av fremragende universell verdi (OUV). Rapportering til UNESCO og oppfølging av verdensarvstatus er viktige deler av denne forpliktelsen (Regjeringen St.meld. nr. 16; UNESCO 1972; UNESCO 2024).
Lovforslaget legger ikke til rette for en tydelig operasjonalisering av disse forpliktelsene. Verken Verdensarvkonvensjonen, Haag-konvensjonen eller andre ratifiserte avtaler er nevnt i lovteksten. Det skaper usikkerhet om hvordan disse forpliktelser faktisk vil bli ivaretatt i praksis noe som er særlig uheldig sett i lys av UNESCOs forventning om klar og tydelig nasjonal forankring av verdensarvforvaltningen.
Et ytterligere problem er at mange sentrale bestemmelser i lovforslaget er utsatt til senere forskrifter. Det åpner for betydelig grad av usikkerhet og uforutsigbarhet, både nasjonalt og internasjonalt, om hvordan Norges forpliktelser vil bli fulgt opp.
Flere andre land har i større grad integrert UNESCOs verdensarvkonvensjon i sine nasjonale lovverk. Eksempler inkluderer (UNESCO 2025): • Ungarn, som har en egen verdensarvlov (Act LXXVII of 2011 on World Heritage) • Frankrike, som har innlemmet verdensarvbestemmelser i kulturminneloven (Code du patrimoine) • Japan, som har tilpasset sin lov om beskyttelse av kultureiendommer og etablert egne prosedyrer for vern og forvaltning av verdensarvsteder • Romania, som har utviklet egne mekanismer og institusjonelle strukturer for oppfølging av verdensarv
En annen utfordring som ICOMOS Norge ønsker å fremheve, er at mange kulturminner innenfor verdensarvområder i dag ikke har noen formell beskyttelse. Kommunene mangler ofte nødvendige verktøy og ressurser for å sikre en helhetlig og effektiv forvaltning av disse områdene. Verdensarvområdene representerer derfor et godt utgangspunkt for å teste ut nye forvaltningsmodeller og juridiske virkemidler. En slik tilnærming kan bidra til å utvikle en mer kunnskapsbasert og helhetlig nasjonal praksis for vern og forvaltning av kulturminner.
Eksempler som Vegaøyene viser hvordan uklarheter i forvaltningsstruktur og rettslig status skaper utfordringer. Verdensarvområdene bør i større grad brukes som case i konsekvensutredninger og i videre evaluering og utvikling av lovverket. Dette vil også være i tråd med ICOMOS’ prinsipp om bruk av pilotprosjekter og erfaringsbasert læring (se for eksempel: ICOMOS 2014).
Tema: Verdivurdering, vernekriterier og immateriell kulturarv
Lovforslaget til ny kulturmiljølov legger stor vekt på bruksverdi og bærekraftig bruk som en del av vern og forvaltning, samlet under begrepet «kulturhistorisk verdi». Loven skal ivareta kulturmiljøer som kilder til kunnskap, tilhørighet og opplevelse for både dagens og framtidige generasjoner. Samtidig er begrepet «kulturhistorisk verdi» definert bredt og uklart, noe som kan gi forvaltningen stort skjønnsrom, men også svekke tydeligheten rundt hvilke verdier som skal prioriteres. Dette kan føre til ubalanse, der bruksverdien vektlegges mer enn kunnskapsverdi, autentisitet og andre sentrale verneprinsipper, noe som strider mot internasjonale standarder for kulturminneforvaltning.
Internasjonale dokumenter som Venezia-charteret (1964) og Nara-dokumentet om autentisitet (1994) fastslår at vernevurderinger må bygge på en bred forståelse av verdier (ICOMOS 1964; WHC 1994). Autentisitet, integritet, kunnskapsverdi og sosiale, kulturelle og åndelige dimensjoner må vurderes i lys av både lokale og globale kontekster.
Lovforslaget gir heller ikke et tilstrekkelig grep om immateriell kulturarv. Til tross for at Norge har ratifisert UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003) (Lovdata 2003), er dette i liten grad reflektert i forslaget til ny lov. Det er behov for en tydeligere integrering av praksiser, tradisjoner, håndverk og lokal kunnskap som bærere av kulturarv, både i definisjonsgrunnlaget og i virkemiddelapparatet. Et eksempel er tørrfiskproduksjon, hvor materielle strukturer og immateriell kunnskap utgjør et uatskillelig hele, og må forvaltes i sammenheng for å sikre overføring og videreføring.
Norsk lovgivning har hatt et historisk fokus på fysiske kulturminner og kulturmiljø og dette videreføres i det nye forslaget (se §4), men forvaltningen må i større grad fange opp levende praksiser og bruk som gir kulturminner mening og verdi over tid. Uten dette perspektivet risikerer vi å miste kontakten med kulturarvens sosiale og kunnskapsmessige forankring.
Lovforslaget mangler også virkemidler og en tydelig ansvarsfordeling når det gjelder immateriell kulturarv (se §7). Det bør avklares hvordan Riksantikvaren skal samhandle med fagmiljøer innen håndverk, levende tradisjoner og kulturformidling, for å utvikle relevante forvaltningsverktøy.
Tema: Praktiske konsekvenser for forvaltningen Lovforslaget legger opp til en mer forenklet ordning for listeføring og vern av kulturminner, noe som i utgangspunktet kan bidra til bedre oversikt og raskere prosesser. Samtidig innebærer dette en betydelig økning i antall kulturminner som skal forvaltes, uten at det følger med tilsvarende forvaltningsressurser. Dette gjelder både økonomiske og faglige ressurser, og kan på sikt svekke kvaliteten på forvaltningen. Særlig bekymringsfullt er at ansvaret for kulturminneforvaltningen i større grad foreslås overført til kommuner og fylkeskommuner, uten at det er skissert hvordan disse skal bygge opp nødvendig kompetanse og kapasitet (se også senere avsnitt). Mange kommuner står allerede i dag uten tilstrekkelige kulturminnefaglige miljøer, og et utvidet ansvar kan forsterke ulik praksis og svekke forutsigbarhet og rettssikkerhet i kulturminneforvaltningen.
Forslaget om å fjerne den faste årstallsgrensen for automatisk fredning har potensial til å gi en mer fleksibel og kunnskapsbasert fredningspraksis. Likevel må en slik endring tilpasses ulike regionale kontekster, for eksempel i Nord-Norge hvor både samfunnsutvikling og materielle levninger følger andre historiske linjer enn i Sør-Norge. Uten en geografisk sensitiv tilnærming kan slike endringer føre til uheldige skjevheter i vernet.
Et annet område der lovforslaget er for svakt, gjelder håndteringen av flyttbare kulturminner, som historiske fartøy, vogner og transportmidler. Disse objektene faller ofte mellom ulike forvaltningsområder og har lenge vært dårlig ivaretatt. Den nye loven bør gi tydeligere bestemmelser for hvordan flyttbare kulturminner skal vurderes, vernes og forvaltes.
På et overordnet nivå er det avgjørende at loven bidrar til en mer sektorovergripende forvaltning. Kulturminner og kulturmiljøer eksisterer ikke isolert, men inngår i økologiske, sosiale og samfunnsmessige sammenhenger. For å unngå sektorisering og sikre en helhetlig forvaltning, bør den nye loven legge til rette for bedre samarbeid med andre relevante regelverk som for eksempel naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven og lovgivning knyttet til beredskap og samfunnssikkerhet. Dette samsvarer også med internasjonale føringer fra blant annet UNESCO og ICOMOS, som understreker behovet for integrerte forvaltningssystemer som ser kulturarv, natur og samfunnsutvikling i sammenheng (UNESCO 2024).
Tema: Bred forankring av kulturminnevern – mer enn verdensarvsteder
Det er viktig at kulturminneforvaltningen i Norge ikke snevres inn til å omfatte bare de mest kjente og profilerte verdensarvstedene. Selv om disse "stjerneeksemplene" har høy symbolverdi og internasjonal anerkjennelse, er det den mangfoldige, hverdagslige og ofte lite synlige kulturarven som utgjør fundamentet for lokal identitet og demokratisk forankring.
ICOMOS har uttrykt bekymring for at kulturminner i mange land i økende grad oppfattes som en belastning heller enn som en ressurs. Når kulturarv ikke integreres i samfunnsutviklingen, risikerer man at den mister både legitimitet og vern. For å unngå dette må kulturminnevern forankres bredt, både faglig og sosialt, og anerkjennes som en drivkraft for bærekraftige lokalsamfunn, trivsel og lokal verdiskaping (ICOMOS 2021).
Men skal slike ambisjoner realiseres i praksis, må de også følges opp med tilstrekkelige ressurser, kompetanse og virkemidler i forvaltningen.
Tema: Økonomi og insentiver – forutsetning for gjennomføring
Et bærekraftig og inkluderende kulturminnevern forutsetter ikke bare gode intensjoner i lovverket, men også tilstrekkelige økonomiske rammer og effektive virkemidler. I dag svekkes implementering av kulturminneloven av kutt i offentlige støtteordninger og manglende økonomisk kompensasjon. Uten nødvendige midler vil både bredden og kvaliteten i forvaltningen lide, og viktige kulturminner risikerer å forfalle eller bli glemt.
For å styrke både eierskap og bevaringsarbeid, bør det legges bedre til rette for offentlig-private samarbeid og vurderes innføring av skattemessige insentiver. Internasjonale erfaringer viser at slike virkemidler kan ha betydelig effekt, både når det gjelder engasjement og finansiering. Støtteordninger bør i tillegg differensieres etter både samfunnsverdi og eierens økonomiske kapasitet. For kulturminner med høy allmenn verdi, bør det være mulig å gi inntil 80–90 % offentlig støtte, slik at også eiere med begrensede ressurser kan bidra til bevaring og bruk.
Lovarbeidet i Norge bør se til vellykkede internasjonale modeller for hvordan slike økonomiske insentiver og partnerskap kan etableres. UNESCO og ICOMOS anbefaler eksplisitt at kulturminnevern må forankres bredt i samfunnet, og at både juridiske og økonomiske rammeverk må utformes slik at de muliggjør bred deltakelse og langsiktig, bærekraftig forvaltning.
Internasjonale eksempler: • Storbritannia tilbyr skattefordeler gjennom såkalte Heritage Maintenance Funds, som blant annet gir fritak for arveavgift og kapitalgevinstskatt dersom kulturminner vedlikeholdes etter nasjonale retningslinjer og åpnes for allmennheten (GOV.UK 2013).
• Frankrike gir eiere av fredede bygninger (Monuments Historiques) rett til skattefradrag for vedlikeholds- og restaureringskostnader. I enkelte tilfeller gis også fritak for formuesskatt (Ministère de la Culture 2025; French Property Guide 2025)
• Tyskland har etablert omfattende offentlig-private partnerskap, blant annet gjennom stiftelser som Deutsche Stiftung Denkmalschutz, hvor både offentlige og private midler benyttes til bevaring og formidling (Deutsche Stiftung Denmalschutz 2025). Tema: Kompetanse og gjennomføring
Med forslaget til ny kulturminnelov legges et økende ansvar på lokal forvaltning, uten tilsvarende styrking av kompetanse eller finansiering. Manglende faglig kapasitet på regionalt og lokalt nivå skaper allerede betydelige utfordringer, og disse vil forsterkes med utvidet ansvar. Det er derfor nødvendig å etablere et nasjonalt kompetansesystem med formelle krav til rådgivere og verdivurderinger. Et slikt system vil bidra til en mer profesjonell, faglig forankret og ensartet kulturminneforvaltning på alle nivåer.
Internasjonale konvensjoner og retningslinjer gir tydelige føringer for dette. UNESCOs verdensarvkonvensjon (1972, Art. 5e) pålegger statene å etablere opplærings- og forskningssentre for vern og formidling av kulturarv. ICOMOS’ Venezia-charter (1964, Art. 9), Florence-charteret (1982, Art. 15, 23 og 25) og Guidelines on Education and Training (1993) slår fast at restaurering og forvaltning skal utføres av kvalifiserte fagfolk, og anbefaler nasjonale systemer for godkjenning av kompetanse. UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv (2003, Art. 13 og 14) understreker viktigheten av å sikre videreføring av kunnskap og ferdigheter, mens ICOMOS Charter on the Built Vernacular Heritage (1999, Art. 7) vektlegger behovet for opplæring og videreutdanning innen tradisjonshåndverk og bygningsvern.
Praktiske eksempler fra Sverige (RISE 2024) og Estland (National Heritage Board 2024) viser at modeller med forhåndsgodkjente fagpersoner og formelle kompetansekrav er både gjennomførbare og effektive. Disse systemene gir økt kvalitet, forutsigbarhet og tillit i forvaltningen, og viser hvordan internasjonale forpliktelser kan operasjonaliseres i nasjonal praksis.
Referanser Deutsche Stiftung Denkmalschutz. (u.å.). Denkmalförderung. https://www.denkmalschutz.de/ueber-uns/die-deutsche-stiftung-denkmalschutz/aufgaben-ziele/denkmalfoerderung.html French Property Guide. (u.å.). Heritage properties in France. https://www.french-property.com/guides/france/building/renovation/heritage/ GOV.UK. (2013). Tax relief for national heritage assets. https://www.gov.uk/guidance/tax-relief-for-national-heritage-assets ICOMOS. (1964). The Venice Charter. http://www.icomos.org.tr/Dosyalar/ICOMOSTR_en0243704001536681730.pdf ICOMOS. (1982). The Florence Charter. https://www.into.org/app/uploads/2020/11/Florence-Charter.pdf ICOMOS. (1993). Guidelines on Education and Training in the Conservation of Monuments, Ensembles and Sites. https://cif.icomos.org/my-first-guideline/ ICOMOS. (1999). Charter on the Built Vernacular Heritage. https://journals.ub.uni-heidelberg.de/index.php/monsites/article/view/22627 ICOMOS. (2014). World heritage capacity building. https://icomos.ng/Publications/whcapacitybuilding_newsletter_4_en.pdf ICOMOS. (2021). Heritage and the Sustainable Development Goals: Policy Guidance for Heritage and Development Actors. https://www.icomos.org/images/DOCUMENTS/Secretariat/2021/SDG/ICOMOS_SDGs_Policy_Guidance_2021.pdf ICOMOS Norge. (u.å.). Offisiell nettside. https://www.icomos.no/ ICOMOS Norge. (u.å.). Nasjonale komiteer. https://www.icomos.no/komiteer/ Lovdata. (2003). UNESCO-konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003). https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2003-10-17-190 Ministère de la Culture. (2025). Subventions et dispositifs fiscaux. https://www.culture.gouv.fr/thematiques/monuments-sites/interventions-demarches/subventions-et-dispositifs-fiscaux National Heritage Board. (2024). Certificate of competence. https://www.muinsuskaitseamet.ee/teatised-taotlused-load-ja-toetused/teatised-taotlused-ja-load/padevustunnistus-ja Regjeringen. (2005). St.meld. nr. 16 (2004–2005). Leve med kulturminner. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-16-2004-2005-/id406291/?ch=11 RISE. (2024). Sakkunnig avseende kulturvärden (KUL). https://www.ri.se/sites/default/files/2024-01/CR%20Sakkunnig%20kulturv%C3%A4rden%20%28KUL2%29.pdf UNESCO. (1972). Convention concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage. https://whc.unesco.org/en/conventiontext/ UNESCO. (2003). Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage. https://ich.unesco.org/en/convention UNESCO. (2024). Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention. https://whc.unesco.org/en/guidelines/ UNESCO. (2025). UNESCO Database of National Cultural Heritage Laws Updated. https://www.unesco.org/en/articles/unesco-database-national-cultural-heritage-laws-updated World Heritage Committee (WHC). (1994). The Nara Document on Authenticity. https://whc.unesco.org/archive/nara94.htm
ICOMOS Norge ICOMOS Norge er den norske nasjonalkomiteen for International Council on Monuments and Sites (ICOMOS), en global, uavhengig organisasjon for fagpersoner innen kulturminnevern, og rådgiver for UNESCO i spørsmål om verdensarv og kulturmiljøforvaltning.
Organisasjonen består av fagpersoner med høy kompetanse innen blant annet bygningsvern, arkeologi, immateriell kulturarv og landskap, og er tilknyttet de internasjonale vitenskapelige komiteene i ICOMOS-systemet. Dette gir ICOMOS Norge en tydelig rolle som faglig rådgiver, med mandat til å fremme kunnskapsbasert kulturminnevern i Norge og å bidra til at internasjonale konvensjoner og anbefalinger følges opp i nasjonal lovgivning og praksis.
Med dette som utgangspunkt vil ICOMOS Norges innspill til ny kulturminnelov særlig legge vekt på hvordan lovverket kan styrkes og forankres i lys av Norges internasjonale forpliktelser og bidra til en mer helhetlig, verdibasert og fremtidsrettet forvaltning av kulturarven.
Hovedtema Tema: Internasjonale forpliktelser og verdensarv
Norge er gjennom flere internasjonale konvensjoner forpliktet til å sikre en helhetlig, kunnskapsbasert og rettslig forankret forvaltning av kulturarv. Blant disse er UNESCOs Verdensarvkonvensjon (1972), som er juridisk bindende og forplikter Norge til å identifisere, bevare, beskytte og formidle kultur- og naturarv av fremragende universell verdi (OUV). Rapportering til UNESCO og oppfølging av verdensarvstatus er viktige deler av denne forpliktelsen (Regjeringen St.meld. nr. 16; UNESCO 1972; UNESCO 2024).
Lovforslaget legger ikke til rette for en tydelig operasjonalisering av disse forpliktelsene. Verken Verdensarvkonvensjonen, Haag-konvensjonen eller andre ratifiserte avtaler er nevnt i lovteksten. Det skaper usikkerhet om hvordan disse forpliktelser faktisk vil bli ivaretatt i praksis noe som er særlig uheldig sett i lys av UNESCOs forventning om klar og tydelig nasjonal forankring av verdensarvforvaltningen.
Et ytterligere problem er at mange sentrale bestemmelser i lovforslaget er utsatt til senere forskrifter. Det åpner for betydelig grad av usikkerhet og uforutsigbarhet, både nasjonalt og internasjonalt, om hvordan Norges forpliktelser vil bli fulgt opp.
Flere andre land har i større grad integrert UNESCOs verdensarvkonvensjon i sine nasjonale lovverk. Eksempler inkluderer (UNESCO 2025): • Ungarn, som har en egen verdensarvlov (Act LXXVII of 2011 on World Heritage) • Frankrike, som har innlemmet verdensarvbestemmelser i kulturminneloven (Code du patrimoine) • Japan, som har tilpasset sin lov om beskyttelse av kultureiendommer og etablert egne prosedyrer for vern og forvaltning av verdensarvsteder • Romania, som har utviklet egne mekanismer og institusjonelle strukturer for oppfølging av verdensarv
En annen utfordring som ICOMOS Norge ønsker å fremheve, er at mange kulturminner innenfor verdensarvområder i dag ikke har noen formell beskyttelse. Kommunene mangler ofte nødvendige verktøy og ressurser for å sikre en helhetlig og effektiv forvaltning av disse områdene. Verdensarvområdene representerer derfor et godt utgangspunkt for å teste ut nye forvaltningsmodeller og juridiske virkemidler. En slik tilnærming kan bidra til å utvikle en mer kunnskapsbasert og helhetlig nasjonal praksis for vern og forvaltning av kulturminner.
Eksempler som Vegaøyene viser hvordan uklarheter i forvaltningsstruktur og rettslig status skaper utfordringer. Verdensarvområdene bør i større grad brukes som case i konsekvensutredninger og i videre evaluering og utvikling av lovverket. Dette vil også være i tråd med ICOMOS’ prinsipp om bruk av pilotprosjekter og erfaringsbasert læring (se for eksempel: ICOMOS 2014).
Tema: Verdivurdering, vernekriterier og immateriell kulturarv
Lovforslaget til ny kulturmiljølov legger stor vekt på bruksverdi og bærekraftig bruk som en del av vern og forvaltning, samlet under begrepet «kulturhistorisk verdi». Loven skal ivareta kulturmiljøer som kilder til kunnskap, tilhørighet og opplevelse for både dagens og framtidige generasjoner. Samtidig er begrepet «kulturhistorisk verdi» definert bredt og uklart, noe som kan gi forvaltningen stort skjønnsrom, men også svekke tydeligheten rundt hvilke verdier som skal prioriteres. Dette kan føre til ubalanse, der bruksverdien vektlegges mer enn kunnskapsverdi, autentisitet og andre sentrale verneprinsipper, noe som strider mot internasjonale standarder for kulturminneforvaltning.
Internasjonale dokumenter som Venezia-charteret (1964) og Nara-dokumentet om autentisitet (1994) fastslår at vernevurderinger må bygge på en bred forståelse av verdier (ICOMOS 1964; WHC 1994). Autentisitet, integritet, kunnskapsverdi og sosiale, kulturelle og åndelige dimensjoner må vurderes i lys av både lokale og globale kontekster.
Lovforslaget gir heller ikke et tilstrekkelig grep om immateriell kulturarv. Til tross for at Norge har ratifisert UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003) (Lovdata 2003), er dette i liten grad reflektert i forslaget til ny lov. Det er behov for en tydeligere integrering av praksiser, tradisjoner, håndverk og lokal kunnskap som bærere av kulturarv, både i definisjonsgrunnlaget og i virkemiddelapparatet. Et eksempel er tørrfiskproduksjon, hvor materielle strukturer og immateriell kunnskap utgjør et uatskillelig hele, og må forvaltes i sammenheng for å sikre overføring og videreføring.
Norsk lovgivning har hatt et historisk fokus på fysiske kulturminner og kulturmiljø og dette videreføres i det nye forslaget (se §4), men forvaltningen må i større grad fange opp levende praksiser og bruk som gir kulturminner mening og verdi over tid. Uten dette perspektivet risikerer vi å miste kontakten med kulturarvens sosiale og kunnskapsmessige forankring.
Lovforslaget mangler også virkemidler og en tydelig ansvarsfordeling når det gjelder immateriell kulturarv (se §7). Det bør avklares hvordan Riksantikvaren skal samhandle med fagmiljøer innen håndverk, levende tradisjoner og kulturformidling, for å utvikle relevante forvaltningsverktøy.
Tema: Praktiske konsekvenser for forvaltningen Lovforslaget legger opp til en mer forenklet ordning for listeføring og vern av kulturminner, noe som i utgangspunktet kan bidra til bedre oversikt og raskere prosesser. Samtidig innebærer dette en betydelig økning i antall kulturminner som skal forvaltes, uten at det følger med tilsvarende forvaltningsressurser. Dette gjelder både økonomiske og faglige ressurser, og kan på sikt svekke kvaliteten på forvaltningen. Særlig bekymringsfullt er at ansvaret for kulturminneforvaltningen i større grad foreslås overført til kommuner og fylkeskommuner, uten at det er skissert hvordan disse skal bygge opp nødvendig kompetanse og kapasitet (se også senere avsnitt). Mange kommuner står allerede i dag uten tilstrekkelige kulturminnefaglige miljøer, og et utvidet ansvar kan forsterke ulik praksis og svekke forutsigbarhet og rettssikkerhet i kulturminneforvaltningen.
Forslaget om å fjerne den faste årstallsgrensen for automatisk fredning har potensial til å gi en mer fleksibel og kunnskapsbasert fredningspraksis. Likevel må en slik endring tilpasses ulike regionale kontekster, for eksempel i Nord-Norge hvor både samfunnsutvikling og materielle levninger følger andre historiske linjer enn i Sør-Norge. Uten en geografisk sensitiv tilnærming kan slike endringer føre til uheldige skjevheter i vernet.
Et annet område der lovforslaget er for svakt, gjelder håndteringen av flyttbare kulturminner, som historiske fartøy, vogner og transportmidler. Disse objektene faller ofte mellom ulike forvaltningsområder og har lenge vært dårlig ivaretatt. Den nye loven bør gi tydeligere bestemmelser for hvordan flyttbare kulturminner skal vurderes, vernes og forvaltes.
På et overordnet nivå er det avgjørende at loven bidrar til en mer sektorovergripende forvaltning. Kulturminner og kulturmiljøer eksisterer ikke isolert, men inngår i økologiske, sosiale og samfunnsmessige sammenhenger. For å unngå sektorisering og sikre en helhetlig forvaltning, bør den nye loven legge til rette for bedre samarbeid med andre relevante regelverk som for eksempel naturmangfoldloven, plan- og bygningsloven og lovgivning knyttet til beredskap og samfunnssikkerhet. Dette samsvarer også med internasjonale føringer fra blant annet UNESCO og ICOMOS, som understreker behovet for integrerte forvaltningssystemer som ser kulturarv, natur og samfunnsutvikling i sammenheng (UNESCO 2024).
Tema: Bred forankring av kulturminnevern – mer enn verdensarvsteder
Det er viktig at kulturminneforvaltningen i Norge ikke snevres inn til å omfatte bare de mest kjente og profilerte verdensarvstedene. Selv om disse "stjerneeksemplene" har høy symbolverdi og internasjonal anerkjennelse, er det den mangfoldige, hverdagslige og ofte lite synlige kulturarven som utgjør fundamentet for lokal identitet og demokratisk forankring.
ICOMOS har uttrykt bekymring for at kulturminner i mange land i økende grad oppfattes som en belastning heller enn som en ressurs. Når kulturarv ikke integreres i samfunnsutviklingen, risikerer man at den mister både legitimitet og vern. For å unngå dette må kulturminnevern forankres bredt, både faglig og sosialt, og anerkjennes som en drivkraft for bærekraftige lokalsamfunn, trivsel og lokal verdiskaping (ICOMOS 2021).
Men skal slike ambisjoner realiseres i praksis, må de også følges opp med tilstrekkelige ressurser, kompetanse og virkemidler i forvaltningen.
Tema: Økonomi og insentiver – forutsetning for gjennomføring
Et bærekraftig og inkluderende kulturminnevern forutsetter ikke bare gode intensjoner i lovverket, men også tilstrekkelige økonomiske rammer og effektive virkemidler. I dag svekkes implementering av kulturminneloven av kutt i offentlige støtteordninger og manglende økonomisk kompensasjon. Uten nødvendige midler vil både bredden og kvaliteten i forvaltningen lide, og viktige kulturminner risikerer å forfalle eller bli glemt.
For å styrke både eierskap og bevaringsarbeid, bør det legges bedre til rette for offentlig-private samarbeid og vurderes innføring av skattemessige insentiver. Internasjonale erfaringer viser at slike virkemidler kan ha betydelig effekt, både når det gjelder engasjement og finansiering. Støtteordninger bør i tillegg differensieres etter både samfunnsverdi og eierens økonomiske kapasitet. For kulturminner med høy allmenn verdi, bør det være mulig å gi inntil 80–90 % offentlig støtte, slik at også eiere med begrensede ressurser kan bidra til bevaring og bruk.
Lovarbeidet i Norge bør se til vellykkede internasjonale modeller for hvordan slike økonomiske insentiver og partnerskap kan etableres. UNESCO og ICOMOS anbefaler eksplisitt at kulturminnevern må forankres bredt i samfunnet, og at både juridiske og økonomiske rammeverk må utformes slik at de muliggjør bred deltakelse og langsiktig, bærekraftig forvaltning.
Internasjonale eksempler: • Storbritannia tilbyr skattefordeler gjennom såkalte Heritage Maintenance Funds, som blant annet gir fritak for arveavgift og kapitalgevinstskatt dersom kulturminner vedlikeholdes etter nasjonale retningslinjer og åpnes for allmennheten (GOV.UK 2013).
• Frankrike gir eiere av fredede bygninger (Monuments Historiques) rett til skattefradrag for vedlikeholds- og restaureringskostnader. I enkelte tilfeller gis også fritak for formuesskatt (Ministère de la Culture 2025; French Property Guide 2025)
• Tyskland har etablert omfattende offentlig-private partnerskap, blant annet gjennom stiftelser som Deutsche Stiftung Denkmalschutz, hvor både offentlige og private midler benyttes til bevaring og formidling (Deutsche Stiftung Denmalschutz 2025). Tema: Kompetanse og gjennomføring
Med forslaget til ny kulturminnelov legges et økende ansvar på lokal forvaltning, uten tilsvarende styrking av kompetanse eller finansiering. Manglende faglig kapasitet på regionalt og lokalt nivå skaper allerede betydelige utfordringer, og disse vil forsterkes med utvidet ansvar. Det er derfor nødvendig å etablere et nasjonalt kompetansesystem med formelle krav til rådgivere og verdivurderinger. Et slikt system vil bidra til en mer profesjonell, faglig forankret og ensartet kulturminneforvaltning på alle nivåer.
Internasjonale konvensjoner og retningslinjer gir tydelige føringer for dette. UNESCOs verdensarvkonvensjon (1972, Art. 5e) pålegger statene å etablere opplærings- og forskningssentre for vern og formidling av kulturarv. ICOMOS’ Venezia-charter (1964, Art. 9), Florence-charteret (1982, Art. 15, 23 og 25) og Guidelines on Education and Training (1993) slår fast at restaurering og forvaltning skal utføres av kvalifiserte fagfolk, og anbefaler nasjonale systemer for godkjenning av kompetanse. UNESCOs konvensjon om immateriell kulturarv (2003, Art. 13 og 14) understreker viktigheten av å sikre videreføring av kunnskap og ferdigheter, mens ICOMOS Charter on the Built Vernacular Heritage (1999, Art. 7) vektlegger behovet for opplæring og videreutdanning innen tradisjonshåndverk og bygningsvern.
Praktiske eksempler fra Sverige (RISE 2024) og Estland (National Heritage Board 2024) viser at modeller med forhåndsgodkjente fagpersoner og formelle kompetansekrav er både gjennomførbare og effektive. Disse systemene gir økt kvalitet, forutsigbarhet og tillit i forvaltningen, og viser hvordan internasjonale forpliktelser kan operasjonaliseres i nasjonal praksis.
Referanser Deutsche Stiftung Denkmalschutz. (u.å.). Denkmalförderung. https://www.denkmalschutz.de/ueber-uns/die-deutsche-stiftung-denkmalschutz/aufgaben-ziele/denkmalfoerderung.html French Property Guide. (u.å.). Heritage properties in France. https://www.french-property.com/guides/france/building/renovation/heritage/ GOV.UK. (2013). Tax relief for national heritage assets. https://www.gov.uk/guidance/tax-relief-for-national-heritage-assets ICOMOS. (1964). The Venice Charter. http://www.icomos.org.tr/Dosyalar/ICOMOSTR_en0243704001536681730.pdf ICOMOS. (1982). The Florence Charter. https://www.into.org/app/uploads/2020/11/Florence-Charter.pdf ICOMOS. (1993). Guidelines on Education and Training in the Conservation of Monuments, Ensembles and Sites. https://cif.icomos.org/my-first-guideline/ ICOMOS. (1999). Charter on the Built Vernacular Heritage. https://journals.ub.uni-heidelberg.de/index.php/monsites/article/view/22627 ICOMOS. (2014). World heritage capacity building. https://icomos.ng/Publications/whcapacitybuilding_newsletter_4_en.pdf ICOMOS. (2021). Heritage and the Sustainable Development Goals: Policy Guidance for Heritage and Development Actors. https://www.icomos.org/images/DOCUMENTS/Secretariat/2021/SDG/ICOMOS_SDGs_Policy_Guidance_2021.pdf ICOMOS Norge. (u.å.). Offisiell nettside. https://www.icomos.no/ ICOMOS Norge. (u.å.). Nasjonale komiteer. https://www.icomos.no/komiteer/ Lovdata. (2003). UNESCO-konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003). https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2003-10-17-190 Ministère de la Culture. (2025). Subventions et dispositifs fiscaux. https://www.culture.gouv.fr/thematiques/monuments-sites/interventions-demarches/subventions-et-dispositifs-fiscaux National Heritage Board. (2024). Certificate of competence. https://www.muinsuskaitseamet.ee/teatised-taotlused-load-ja-toetused/teatised-taotlused-ja-load/padevustunnistus-ja Regjeringen. (2005). St.meld. nr. 16 (2004–2005). Leve med kulturminner. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-16-2004-2005-/id406291/?ch=11 RISE. (2024). Sakkunnig avseende kulturvärden (KUL). https://www.ri.se/sites/default/files/2024-01/CR%20Sakkunnig%20kulturv%C3%A4rden%20%28KUL2%29.pdf UNESCO. (1972). Convention concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage. https://whc.unesco.org/en/conventiontext/ UNESCO. (2003). Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage. https://ich.unesco.org/en/convention UNESCO. (2024). Operational Guidelines for the Implementation of the World Heritage Convention. https://whc.unesco.org/en/guidelines/ UNESCO. (2025). UNESCO Database of National Cultural Heritage Laws Updated. https://www.unesco.org/en/articles/unesco-database-national-cultural-heritage-laws-updated World Heritage Committee (WHC). (1994). The Nara Document on Authenticity. https://whc.unesco.org/archive/nara94.htm