Amnesty International i Norge takker Ytringsfrihetskommisjonen for denne viktige utredningen. I tillegg til kommisjonens viktige refleksjoner og menneskerettslige analyser, setter vi stor pris på den store mengden av verdifulle data og fakta som er blitt samlet inn. For Amnestys daglige arbeid for å fremme og forsvare ytringsfriheten i Norge er denne utredningen et svært nyttig referansedokument.
I innledningen fastslår kommisjonen at «internett er blitt den grunnleggende infrastrukturen for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten» i Norge. Dette er vi enige i, og i våre kommentarer vil vi i all hovedsak konsentrere oss på problemstillinger relatert til internett.
4 Ytringsfrihetens rettslige rammer
4.4.3 Vern av andres omdømme
I lys av den dominerende rollen internett (inkludert sosiale medier) spiller for vår kommunikasjon i dag, er retten til å bli beskyttet mot spredning av ærekrenkende rykter og påstander (EMK Art. 8, SPR Art. 17, CRC Art. 16, CRPD Art. 22) kanskje mer relevant enn noensinne før. Amnesty er ikke kritisk til at man i Norge ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for ærekrenkelser. Vi er imidlertid bekymret for at terskelen for å kunne forsvare seg mot sverting på nett – med alle de ofte svært alvorlige konsekvenser dette kan ha for livet til enkeltpersoner og deres pårørende – kan være veldig høy. Norske myndigheter må ta grep for å sikre at retten til vern mot den type overgrep ikke blir død rett. (Se også forslaget om et digital hjelpeportal, 6.8.3 under.)
5 Ytringsfrihetenes stilling i Norge
5.4 Erfaringer med ytringsfrihet
Vi deler kommisjonens observasjon at vi mangler tilstrekkelig kunnskap om omfanget av hat på nett som er integritetskrenkende eller undergraver ytringsfriheten. I lys av at regjeringen anerkjenner at «hatefulle ytringer og netthets kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet», burde vi kunne forvente at myndighetene gjør mye mer for å skaffe den type kunnskap.
Vi vil imidlertid understreke at spørsmålet om hvor omfattende problemet egentlig er ikke er avgjørende fra et menneskerettslig perspektiv. Selv om det bare skulle være et mindretall som blir hindret av hat eller hets på nett i å utøve rettigheter som ytringsfrihet, fysisk og mental integritet, rettssikkerhet eller demokratisk deltakelse, m.fl., må det tas på alvor og staten er forpliktet til å gjøre alt som er mulig for å hindre slike overgrep.
Det å tilhøre en marginalisert gruppe, eller en gruppe som av andre grunner er spesielt utsatt for diskriminering og andre krenkelser av sine rettigheter, vil ofte i seg selv utgjøre en barriere for å delta i samfunnsdebatten – og det vil bli ytterligere forverret av å bli møtt med identitetsbasert hets når man våger det allikevel. Undersøkelsene på netthets som Amnesty har foretatt både i Norge og andre land, viser – lite overraskende – at de som rammes verst er personer som tilhører flere utsatte grupper. (For eksempel risikerer kvinner med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn både å møte kjønnsbasert og rasistisk hets – i tillegg til at noen av dem også kan bli utsatt for sosial kontroll når de er synlige på nett.)
Netthets mot bestemte grupper undergraver ikke bare ytringsfriheten til de som blir hetset. Den kan også ha en nedkjølende effekt for andre som tilhører den samme gruppen og som sensurerer seg selv for å unngå å møte den samme trakasseringen. På denne måten kan hets mot representanter for en bestemt gruppe, selv om den rent statistisk sett ikke er spesielt omfattende, allikevel gå ut over synligheten og deltakelsen av gruppen i sin helhet.
Ytringsfrihetskommisjonens observasjon at det «finnes ingen større studier av samers erfaring med ytringsfrihet» er alarmerende, og regjeringen burde ta umiddelbare grep for å endre det. I lyset av den lange historien med diskriminering og marginalisering som samer i Norge har vært utsatt for, må vi ikke ta sjansen på at denne gruppen fortsatt blir presset ut av – eller av andre grunner er underrepresentert i – det offentlige ordskifte.
6 Deltakelse i offentligheten
6.5. Universell utforming
Det er veldig bra at Ytringsfrihetskommisjonen retter søkelyset mot mennesker med nedsatt funksjonsevne som en gruppe som kan være spesielt utsatt for begrensninger av sin ytringsfrihet. Som det påpekes i utredningen, blir barrierene som mennesker med funksjonsnedsettelser møter når de vil benytte seg av sine menneskerettigheter altfor fort bortforklart med at dette er en beklagelig, men «naturlig» følge av funksjonsnedsettelsen, istedenfor at offentlige instanser gjør alt som er mulig for å fjerne eller i det minste redusere slike barrierer.
Vi mener at punktet om at det kan være en høy terskel for å uttrykke kritikk mot en institusjon eller person som man er i et avhengighetsforhold til, fortjener spesiell oppmerksomhet. Det er helt grunnleggende at alle må ha mulighet til å si ifra om inngrep i sine eller andres menneskerettigheter uten å måtte frykte negative konsekvenser.
Vi støtter kommisjonens anbefaling om å innlemme FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. Vi vil i tillegg oppfordre til at Norge raskest mulig slutter seg til tilleggsprotokollen til konvensjonen for å gi mennesker i Norge adgang til å klage til CRPD-komiteen mot brudd på konvensjonen.
Vi støtter også oppfordringen til mediebransjen om å øke innsatsen for å gjøre sine tjenester best mulig tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det burde vurderes om ikke mediestøtteordningen kan brukes til å bistå spesielt mindre mediebedrifter med dette. I tillegg har mediene et ansvar for å sikre at de ikke bidrar til negative stereotypier gjennom måten mennesker med funksjonsnedsettelser fremstilles på.
6.8.3 Digital hjelpeportal
Vi støtter anbefalingen om å opprette en nasjonal digital hjelpeportal som både kan hjelpe med å forstå hva ytringsfrihet innebærer og hvor grensene går, men også gi konkret hjelp og veiledning til personer som enten opplever urimelige inngrep i sin egen ytringsfrihet, eller krenkelser av sine menneskerettigheter gjennom andres ytringer, spesielt på nett.
Som vi påpeker i vår kommentar til «vern av andres omdømme» (4.4.3) over, er vi bekymret for at det kan være vanskelig å forstå hvordan man kan forsvare seg når man blir utsatt for hets og andre krenkelser på digitale plattformer – alt fra enkelthendelser til organisert trakassering gjennom hatgrupper på sosiale medier – og hva man kan gjøre når et plattformselskap nekter å ta grep for å beskytte sine brukere mot hets. Det kan være like krevende å forsvare seg mot å bli urettmessig sensurert av et plattformselskap.
Hjelpeportalen burde være utformet slik at det kan være det første stedet som alle som trenger hjelp eller råd knyttet til ytringsfrihet eller netthets kan henvende seg til, og som enten gir direkte veiledning eller peker videre til andre steder som f.eks. politiet eller Likestillings- og diskrimineringsombudet.
7 Internett som infrastruktur for ytringsfriheten
Det at internett, som Ytringsfrihetskommisjonen påpeker, i dag er «den grunnleggende infrastrukturen for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten», gir de som har kontroll over plattformene der menings- og informasjonsutvekslingen foregår mye kontroll over våre liv. Dette er spesielt urovekkende siden mye av denne kontrollen er samlet hos et relativt lite antall private selskaper som styres ut fra en overordnet målsetning om å maksimere sin økonomiske gevinst, basert på en forretningsmodell som overvåker og kartlegger brukerne for å kunne manipulere dem så effektivt og lønnsomt som mulig.
Det er et tilleggsmoment at de mektigste av disse overvåkningsgigantene enten er basert i USA, der selskapenes inngrep i menneskerettighetene er svært lite begrenset, eller i Kina, der alle som jobber med kommunikasjon og informasjonsformidling er forpliktet til å bidra til statlig overvåkning og kontroll uten reell mulighet til å klage til uavhengige instanser.
Under punkt 7.9.2 tar Ytringsfrihetskommisjonen opp spørsmålet om plattformselskaper som leverer det som har blitt til grunnleggende digital infrastruktur også bør reguleres deretter. Vi mener bestemt at de skal det. Adgang til tjenester som er blitt helt grunnleggende for å kunne delta i samfunnet kan ikke bare bli styrt av interessene til profittorienterte private selskaper.
I det siste tiåret har EU vist økt oppmerksomhet for datagigantenes raskt voksende og nesten ukontrollerte makt og prøvd å ta grep for å begrense den. De nye EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) er et viktig steg i riktig retning, men mye vil være avhengig av hvordan den blir integrert i norsk lov og fulgt opp. Stortinget og norske myndigheter må sørge for at forordningene blir gjennomført i Norge på en måte som sikrer at norske brukere av digitale plattformer beskyttes mot datagigantenes overvåkningsbaserte forretningsmodell. Utover det som allerede ligger i DSA bør Norge innføre et forbud mot målrettet markedsføring som støtter seg på overvåking og kartlegging av brukernes interesser og adferd på digitale plattformer («overvåkningsbasert/adferdsbasert markedsføring»). Her viser vi til at et flertall i Personvernkommisjonen gikk inn for å utrede et slikt forbud, samt at Stortinget har pålagt regjeringen å utrede muligheten for et slikt forbud.
7.5.2 Datainnsamling og kommunikasjonskontroll fra myndighetene
Vi vil berømme Ytringsfrihetskommisjonen for å ta opp faren for at statlig overvåkning kan ha en nedkjølende effekt for ytringsfriheten i Norge. Det refereres spesielt til såkalt tilrettelagt innhenting som nylig ble innført ved lov i Norge og som gir den norske Etterretningstjenesten adgang til masseinnhenting av metadata om grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon, uavhengig av om de som utsettes for den slags overvåkning mistenkes for noe straffbart. Amnesty er svært kritisk til at E-tjenesten med dette i praksis gis fullmakt til å drive med masseovervåkning, noe vi mener er et urimelig inngrep både i retten til privatliv og til ytringsfrihet. Vi er bekymret for at spesielt personer som føler seg utsatt på grunn av sin gruppetilhørighet (f.eks. enkelte etniske eller religiøse minoriteter eller personer som har spesielle helseutfordringer) kan begynne å øve selvsensur av sin kommunikasjon på internett når de vet at staten har adgang til å kartlegge hvem de har kommunisert med eller hva slags informasjon de har oppsøkt.
7.9.6 Offentlige aktørers bruk av private plattformer
Vi er enige i at tilgang til offentlig informasjon eller tjenester ikke må være avhengig av at man utleverer seg plattformselskaper som Facebook eller Twitter. Vi viser også til den pågående diskusjonen om faren for et digitalt klasseskille i Norge der de som ikke har den nødvendige digitale kompetansen, eller de nødvendige tekniske rammebetingelsene, faller mer og mer utenfor.
Når offentlige organer tar i bruk sosiale medier for å kommunisere med befolkningen, må det være en forutsetning at de som gjør det er godt skolerte og forstår hvordan disse kanalene virker.
7.10.2 Krav om å vurdere effekt på ytringsfrihet ved beslutninger om statlige tiltak
Dette mener vi er et viktig forslag. Vurderinger av hvilken effekt enkelte tiltak vil ha for ytringsfriheten vil være viktig informasjon for politiske beslutningstakere, også i sammenheng med saker der det ikke er opplagt at ytringsfriheten kan bli berørt. I tillegg vil det bidra til å sikre at hensyn til ytringsfrihet alltid er med fra begynnelsen når forslag for statlige tiltak utarbeides.
8 Ansvar for ytringer på internett
Vi henviser til våre kommentarer til Digital Services Act (DSA), punkt 7 over.
Vi er enige i at staten må være varsom med å kreve at plattformselskaper sensurerer mer. Samtidig som vi ser de negative konsekvensene av uhindret hets på nett (se kommentarene til punkt 5 over), kan utfordringen med at plattformselskaper sensurerer innhold som er godt innenfor ytringsfrihet være minst like stor. Når plattformselskaper risikerer straff for å tillate innhold som myndighetene mener burde ha vært fjernet, vil det føre til oversensurering spesielt av politisk innhold.
Vi ser imidlertid også at det for den enkelte brukeren kan være svært vanskelig å forsvare seg mot enten hat eller urimelig sensur på sosiale medier. Den digitale hjelpeportalen som Ytringsfrihetskommisjonen foreslår, kan være et viktig bidrag til å bistå enkeltpersoner i å ivareta sine rettigheter. (se 6.8.3 over)
Vi støtter anbefalingen om en rask innlemming av DSA i norsk lov. (se kommentaren til 7 over) Vi mener imidlertid at det er rom for Stortinget å ta grep for å verne brukere i Norge utover minstenivået som DSA definerer, og vi oppfordrer til at Norge innfører et forbud mot overvåkningsbasert markedsføring. I desember 2022 påla Stortinget regjeringen å utrede muligheten for et slikt forbud, noe som bør avklares før DSA blir gjort til norsk rett.
8.8.6 Styrke det institusjonelle rammeverket
Vi støtter anbefalingen om å styrke tilsynsorganene.
I sammenheng med gjennomføringen av DSA oppfordrer vi til at det opprettes et eget algoritmetilsyn som kontrollerer virkningen av digitale plattformers anbefalingsalgoritmer og griper inn når algoritmene bidrar til å spre hat og andre overgrep.
Vi er enige i at plattformselskapene ikke gjør nok for å sørge for at innhold som sprer hat og vold eller på andre måter krenker menneskerettighetene, oppdages og fjernes raskt. Det er tydelig at plattformer som Facebook, Instagram, YouTube og Twitter har altfor få moderatorer som kan jobbe på andre enn hovedspråkene, som f.eks. norsk. Amnesty har dokumentert hvordan hat på nett har eskalert til vold i flere land, blant annet fordi sosiale medieplattformer var altfor trege med å gripe inn. (Se f.eks. Amnestys rapport fra 2022 om hat mot rohingya på Facebook i Myanmar.)
Innholdsmoderering for å oppdage og fjerne hatefullt innhold på sosiale medieplattformer vil også ofte stå i konkurranse med de samme plattformers anbefalingsalgoritmer som promoverer slikt innhold fordi det skaper mye engasjement. DSA legger opp til at plattformselskapene skal gi myndighetene innsyn i hvordan disse algoritmene virker, og endre dem når de virker på en måte som undergraver grunnleggende rettigheter. (Se anbefaling om å opprette et algoritmetilsyn, 8.8.6 over)
Vi er enige i at kryptering ikke bør forbys. Mens det ikke vil være spesielt vanskelig for organiserte kriminelle aktører å omgå et slikt forbud, vil det å frata enkeltpersoner muligheten til å beskytte sin kommunikasjon mot tredje parter gå på bekostning av ytrings- og informasjonsfriheten og retten til privatliv. Den vil ramme spesielt aktører som er avhengige av å kunne garantere fortrolighet til de de kommuniserer med, som f.eks. journalister, advokater, helse- eller menneskerettighetsarbeidere.
Vi støtter anbefalingen at Norges Bank Investment Management (NBIM) bør bruke sin innflytelse som medeier i plattformselskapene for å kreve at de utøver nødvendig aktsomhet for ikke å bidra til brudd på ytringsfrihet, spredning av hat eller andre krenkelser av menneskerettighetene.
9 Desinformasjon og feilinformasjon
9.9.2 Lovregulering av sannheten
Vi er enige i at det ikke kan være statens rolle å lovregulere sannheten. En situasjon der myndighetene sensurerer bort eller til og med straffer informasjon de ikke er enige i er det motsatte av ytringsfrihet.
Det mest effektive virkemiddelet mot spredning av rykter og feilinformasjon som påfører samfunnet skade er en godt informert og opplyst offentlighet, og åpne statlige institusjoner som man kan stole på. Meningskontroll undergraver tilliten og bidrar til å spre usikkerhet.
9.10.3 Regulering av plattformselskaper
Vi er enige i Ytringsfrihetskommisjonens refleksjoner rundt dette punktet og henviser til forslaget om et algoritmetilsyn, 8.8.6 over.
10 Straffbare ytringer
10.7.5 Styrke politiets kompetanse
Vi støtter anbefalingen om å styrke politiets kompetanse i arbeid med hatefulle ytringer. Det er viktig at politiet er trygge på når det må gripes inn fordi det er mistanke om en straffbar handling, men også at politiet kan gi råd og veiledning til de som henvender seg til dem om hjelp mot det de oppfatter som hat.
Det at politiet tydelig griper inn når personer som tilhører minoriteter utsettes for ulovlig hat, vil også bidra til å øke tilliten til politiet blant minoritetsgrupper.
I innledningen fastslår kommisjonen at «internett er blitt den grunnleggende infrastrukturen for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten» i Norge. Dette er vi enige i, og i våre kommentarer vil vi i all hovedsak konsentrere oss på problemstillinger relatert til internett.
4 Ytringsfrihetens rettslige rammer
4.4.3 Vern av andres omdømme
I lys av den dominerende rollen internett (inkludert sosiale medier) spiller for vår kommunikasjon i dag, er retten til å bli beskyttet mot spredning av ærekrenkende rykter og påstander (EMK Art. 8, SPR Art. 17, CRC Art. 16, CRPD Art. 22) kanskje mer relevant enn noensinne før. Amnesty er ikke kritisk til at man i Norge ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for ærekrenkelser. Vi er imidlertid bekymret for at terskelen for å kunne forsvare seg mot sverting på nett – med alle de ofte svært alvorlige konsekvenser dette kan ha for livet til enkeltpersoner og deres pårørende – kan være veldig høy. Norske myndigheter må ta grep for å sikre at retten til vern mot den type overgrep ikke blir død rett. (Se også forslaget om et digital hjelpeportal, 6.8.3 under.)
5 Ytringsfrihetenes stilling i Norge
5.4 Erfaringer med ytringsfrihet
Vi deler kommisjonens observasjon at vi mangler tilstrekkelig kunnskap om omfanget av hat på nett som er integritetskrenkende eller undergraver ytringsfriheten. I lys av at regjeringen anerkjenner at «hatefulle ytringer og netthets kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet», burde vi kunne forvente at myndighetene gjør mye mer for å skaffe den type kunnskap.
Vi vil imidlertid understreke at spørsmålet om hvor omfattende problemet egentlig er ikke er avgjørende fra et menneskerettslig perspektiv. Selv om det bare skulle være et mindretall som blir hindret av hat eller hets på nett i å utøve rettigheter som ytringsfrihet, fysisk og mental integritet, rettssikkerhet eller demokratisk deltakelse, m.fl., må det tas på alvor og staten er forpliktet til å gjøre alt som er mulig for å hindre slike overgrep.
Det å tilhøre en marginalisert gruppe, eller en gruppe som av andre grunner er spesielt utsatt for diskriminering og andre krenkelser av sine rettigheter, vil ofte i seg selv utgjøre en barriere for å delta i samfunnsdebatten – og det vil bli ytterligere forverret av å bli møtt med identitetsbasert hets når man våger det allikevel. Undersøkelsene på netthets som Amnesty har foretatt både i Norge og andre land, viser – lite overraskende – at de som rammes verst er personer som tilhører flere utsatte grupper. (For eksempel risikerer kvinner med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn både å møte kjønnsbasert og rasistisk hets – i tillegg til at noen av dem også kan bli utsatt for sosial kontroll når de er synlige på nett.)
Netthets mot bestemte grupper undergraver ikke bare ytringsfriheten til de som blir hetset. Den kan også ha en nedkjølende effekt for andre som tilhører den samme gruppen og som sensurerer seg selv for å unngå å møte den samme trakasseringen. På denne måten kan hets mot representanter for en bestemt gruppe, selv om den rent statistisk sett ikke er spesielt omfattende, allikevel gå ut over synligheten og deltakelsen av gruppen i sin helhet.
Ytringsfrihetskommisjonens observasjon at det «finnes ingen større studier av samers erfaring med ytringsfrihet» er alarmerende, og regjeringen burde ta umiddelbare grep for å endre det. I lyset av den lange historien med diskriminering og marginalisering som samer i Norge har vært utsatt for, må vi ikke ta sjansen på at denne gruppen fortsatt blir presset ut av – eller av andre grunner er underrepresentert i – det offentlige ordskifte.
6 Deltakelse i offentligheten
6.5. Universell utforming
Det er veldig bra at Ytringsfrihetskommisjonen retter søkelyset mot mennesker med nedsatt funksjonsevne som en gruppe som kan være spesielt utsatt for begrensninger av sin ytringsfrihet. Som det påpekes i utredningen, blir barrierene som mennesker med funksjonsnedsettelser møter når de vil benytte seg av sine menneskerettigheter altfor fort bortforklart med at dette er en beklagelig, men «naturlig» følge av funksjonsnedsettelsen, istedenfor at offentlige instanser gjør alt som er mulig for å fjerne eller i det minste redusere slike barrierer.
Vi mener at punktet om at det kan være en høy terskel for å uttrykke kritikk mot en institusjon eller person som man er i et avhengighetsforhold til, fortjener spesiell oppmerksomhet. Det er helt grunnleggende at alle må ha mulighet til å si ifra om inngrep i sine eller andres menneskerettigheter uten å måtte frykte negative konsekvenser.
Vi støtter kommisjonens anbefaling om å innlemme FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. Vi vil i tillegg oppfordre til at Norge raskest mulig slutter seg til tilleggsprotokollen til konvensjonen for å gi mennesker i Norge adgang til å klage til CRPD-komiteen mot brudd på konvensjonen.
Vi støtter også oppfordringen til mediebransjen om å øke innsatsen for å gjøre sine tjenester best mulig tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det burde vurderes om ikke mediestøtteordningen kan brukes til å bistå spesielt mindre mediebedrifter med dette. I tillegg har mediene et ansvar for å sikre at de ikke bidrar til negative stereotypier gjennom måten mennesker med funksjonsnedsettelser fremstilles på.
6.8.3 Digital hjelpeportal
Vi støtter anbefalingen om å opprette en nasjonal digital hjelpeportal som både kan hjelpe med å forstå hva ytringsfrihet innebærer og hvor grensene går, men også gi konkret hjelp og veiledning til personer som enten opplever urimelige inngrep i sin egen ytringsfrihet, eller krenkelser av sine menneskerettigheter gjennom andres ytringer, spesielt på nett.
Som vi påpeker i vår kommentar til «vern av andres omdømme» (4.4.3) over, er vi bekymret for at det kan være vanskelig å forstå hvordan man kan forsvare seg når man blir utsatt for hets og andre krenkelser på digitale plattformer – alt fra enkelthendelser til organisert trakassering gjennom hatgrupper på sosiale medier – og hva man kan gjøre når et plattformselskap nekter å ta grep for å beskytte sine brukere mot hets. Det kan være like krevende å forsvare seg mot å bli urettmessig sensurert av et plattformselskap.
Hjelpeportalen burde være utformet slik at det kan være det første stedet som alle som trenger hjelp eller råd knyttet til ytringsfrihet eller netthets kan henvende seg til, og som enten gir direkte veiledning eller peker videre til andre steder som f.eks. politiet eller Likestillings- og diskrimineringsombudet.
7 Internett som infrastruktur for ytringsfriheten
Det at internett, som Ytringsfrihetskommisjonen påpeker, i dag er «den grunnleggende infrastrukturen for utøvelsen av ytrings- og informasjonsfriheten», gir de som har kontroll over plattformene der menings- og informasjonsutvekslingen foregår mye kontroll over våre liv. Dette er spesielt urovekkende siden mye av denne kontrollen er samlet hos et relativt lite antall private selskaper som styres ut fra en overordnet målsetning om å maksimere sin økonomiske gevinst, basert på en forretningsmodell som overvåker og kartlegger brukerne for å kunne manipulere dem så effektivt og lønnsomt som mulig.
Det er et tilleggsmoment at de mektigste av disse overvåkningsgigantene enten er basert i USA, der selskapenes inngrep i menneskerettighetene er svært lite begrenset, eller i Kina, der alle som jobber med kommunikasjon og informasjonsformidling er forpliktet til å bidra til statlig overvåkning og kontroll uten reell mulighet til å klage til uavhengige instanser.
Under punkt 7.9.2 tar Ytringsfrihetskommisjonen opp spørsmålet om plattformselskaper som leverer det som har blitt til grunnleggende digital infrastruktur også bør reguleres deretter. Vi mener bestemt at de skal det. Adgang til tjenester som er blitt helt grunnleggende for å kunne delta i samfunnet kan ikke bare bli styrt av interessene til profittorienterte private selskaper.
I det siste tiåret har EU vist økt oppmerksomhet for datagigantenes raskt voksende og nesten ukontrollerte makt og prøvd å ta grep for å begrense den. De nye EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) er et viktig steg i riktig retning, men mye vil være avhengig av hvordan den blir integrert i norsk lov og fulgt opp. Stortinget og norske myndigheter må sørge for at forordningene blir gjennomført i Norge på en måte som sikrer at norske brukere av digitale plattformer beskyttes mot datagigantenes overvåkningsbaserte forretningsmodell. Utover det som allerede ligger i DSA bør Norge innføre et forbud mot målrettet markedsføring som støtter seg på overvåking og kartlegging av brukernes interesser og adferd på digitale plattformer («overvåkningsbasert/adferdsbasert markedsføring»). Her viser vi til at et flertall i Personvernkommisjonen gikk inn for å utrede et slikt forbud, samt at Stortinget har pålagt regjeringen å utrede muligheten for et slikt forbud.
7.5.2 Datainnsamling og kommunikasjonskontroll fra myndighetene
Vi vil berømme Ytringsfrihetskommisjonen for å ta opp faren for at statlig overvåkning kan ha en nedkjølende effekt for ytringsfriheten i Norge. Det refereres spesielt til såkalt tilrettelagt innhenting som nylig ble innført ved lov i Norge og som gir den norske Etterretningstjenesten adgang til masseinnhenting av metadata om grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon, uavhengig av om de som utsettes for den slags overvåkning mistenkes for noe straffbart. Amnesty er svært kritisk til at E-tjenesten med dette i praksis gis fullmakt til å drive med masseovervåkning, noe vi mener er et urimelig inngrep både i retten til privatliv og til ytringsfrihet. Vi er bekymret for at spesielt personer som føler seg utsatt på grunn av sin gruppetilhørighet (f.eks. enkelte etniske eller religiøse minoriteter eller personer som har spesielle helseutfordringer) kan begynne å øve selvsensur av sin kommunikasjon på internett når de vet at staten har adgang til å kartlegge hvem de har kommunisert med eller hva slags informasjon de har oppsøkt.
7.9.6 Offentlige aktørers bruk av private plattformer
Vi er enige i at tilgang til offentlig informasjon eller tjenester ikke må være avhengig av at man utleverer seg plattformselskaper som Facebook eller Twitter. Vi viser også til den pågående diskusjonen om faren for et digitalt klasseskille i Norge der de som ikke har den nødvendige digitale kompetansen, eller de nødvendige tekniske rammebetingelsene, faller mer og mer utenfor.
Når offentlige organer tar i bruk sosiale medier for å kommunisere med befolkningen, må det være en forutsetning at de som gjør det er godt skolerte og forstår hvordan disse kanalene virker.
7.10.2 Krav om å vurdere effekt på ytringsfrihet ved beslutninger om statlige tiltak
Dette mener vi er et viktig forslag. Vurderinger av hvilken effekt enkelte tiltak vil ha for ytringsfriheten vil være viktig informasjon for politiske beslutningstakere, også i sammenheng med saker der det ikke er opplagt at ytringsfriheten kan bli berørt. I tillegg vil det bidra til å sikre at hensyn til ytringsfrihet alltid er med fra begynnelsen når forslag for statlige tiltak utarbeides.
8 Ansvar for ytringer på internett
Vi henviser til våre kommentarer til Digital Services Act (DSA), punkt 7 over.
Vi er enige i at staten må være varsom med å kreve at plattformselskaper sensurerer mer. Samtidig som vi ser de negative konsekvensene av uhindret hets på nett (se kommentarene til punkt 5 over), kan utfordringen med at plattformselskaper sensurerer innhold som er godt innenfor ytringsfrihet være minst like stor. Når plattformselskaper risikerer straff for å tillate innhold som myndighetene mener burde ha vært fjernet, vil det føre til oversensurering spesielt av politisk innhold.
Vi ser imidlertid også at det for den enkelte brukeren kan være svært vanskelig å forsvare seg mot enten hat eller urimelig sensur på sosiale medier. Den digitale hjelpeportalen som Ytringsfrihetskommisjonen foreslår, kan være et viktig bidrag til å bistå enkeltpersoner i å ivareta sine rettigheter. (se 6.8.3 over)
Vi støtter anbefalingen om en rask innlemming av DSA i norsk lov. (se kommentaren til 7 over) Vi mener imidlertid at det er rom for Stortinget å ta grep for å verne brukere i Norge utover minstenivået som DSA definerer, og vi oppfordrer til at Norge innfører et forbud mot overvåkningsbasert markedsføring. I desember 2022 påla Stortinget regjeringen å utrede muligheten for et slikt forbud, noe som bør avklares før DSA blir gjort til norsk rett.
8.8.6 Styrke det institusjonelle rammeverket
Vi støtter anbefalingen om å styrke tilsynsorganene.
I sammenheng med gjennomføringen av DSA oppfordrer vi til at det opprettes et eget algoritmetilsyn som kontrollerer virkningen av digitale plattformers anbefalingsalgoritmer og griper inn når algoritmene bidrar til å spre hat og andre overgrep.
Vi er enige i at plattformselskapene ikke gjør nok for å sørge for at innhold som sprer hat og vold eller på andre måter krenker menneskerettighetene, oppdages og fjernes raskt. Det er tydelig at plattformer som Facebook, Instagram, YouTube og Twitter har altfor få moderatorer som kan jobbe på andre enn hovedspråkene, som f.eks. norsk. Amnesty har dokumentert hvordan hat på nett har eskalert til vold i flere land, blant annet fordi sosiale medieplattformer var altfor trege med å gripe inn. (Se f.eks. Amnestys rapport fra 2022 om hat mot rohingya på Facebook i Myanmar.)
Innholdsmoderering for å oppdage og fjerne hatefullt innhold på sosiale medieplattformer vil også ofte stå i konkurranse med de samme plattformers anbefalingsalgoritmer som promoverer slikt innhold fordi det skaper mye engasjement. DSA legger opp til at plattformselskapene skal gi myndighetene innsyn i hvordan disse algoritmene virker, og endre dem når de virker på en måte som undergraver grunnleggende rettigheter. (Se anbefaling om å opprette et algoritmetilsyn, 8.8.6 over)
Vi er enige i at kryptering ikke bør forbys. Mens det ikke vil være spesielt vanskelig for organiserte kriminelle aktører å omgå et slikt forbud, vil det å frata enkeltpersoner muligheten til å beskytte sin kommunikasjon mot tredje parter gå på bekostning av ytrings- og informasjonsfriheten og retten til privatliv. Den vil ramme spesielt aktører som er avhengige av å kunne garantere fortrolighet til de de kommuniserer med, som f.eks. journalister, advokater, helse- eller menneskerettighetsarbeidere.
Vi støtter anbefalingen at Norges Bank Investment Management (NBIM) bør bruke sin innflytelse som medeier i plattformselskapene for å kreve at de utøver nødvendig aktsomhet for ikke å bidra til brudd på ytringsfrihet, spredning av hat eller andre krenkelser av menneskerettighetene.
9 Desinformasjon og feilinformasjon
9.9.2 Lovregulering av sannheten
Vi er enige i at det ikke kan være statens rolle å lovregulere sannheten. En situasjon der myndighetene sensurerer bort eller til og med straffer informasjon de ikke er enige i er det motsatte av ytringsfrihet.
Det mest effektive virkemiddelet mot spredning av rykter og feilinformasjon som påfører samfunnet skade er en godt informert og opplyst offentlighet, og åpne statlige institusjoner som man kan stole på. Meningskontroll undergraver tilliten og bidrar til å spre usikkerhet.
9.10.3 Regulering av plattformselskaper
Vi er enige i Ytringsfrihetskommisjonens refleksjoner rundt dette punktet og henviser til forslaget om et algoritmetilsyn, 8.8.6 over.
10 Straffbare ytringer
10.7.5 Styrke politiets kompetanse
Vi støtter anbefalingen om å styrke politiets kompetanse i arbeid med hatefulle ytringer. Det er viktig at politiet er trygge på når det må gripes inn fordi det er mistanke om en straffbar handling, men også at politiet kan gi råd og veiledning til de som henvender seg til dem om hjelp mot det de oppfatter som hat.
Det at politiet tydelig griper inn når personer som tilhører minoriteter utsettes for ulovlig hat, vil også bidra til å øke tilliten til politiet blant minoritetsgrupper.