Vi viser til varsel 05.10.2022 om høring av NOU 2022:14 Inntektsmåling i jordbruket. TINE vil understreke følgende:
1) Melkeproduksjon, med tilhørende produksjon av storfekjøtt og fôr er bærebjelken i norsk landbruk. Det er avgjørende at denne produksjonen gis inntektsutvikling og inntektsmuligheter som sikrer en videreutvikling av denne produksjonen.
2) Utvalget dokumenterer lav inntekt i jordbruket generelt og i melkeproduksjon spesielt. Samlet inntekt gir ikke en tilstrekkelig godtgjøring av arbeidsinnsats og egenkapital, hverken hver for seg eller samlet.
3) Konsekvensen av den lave inntektsstimulansen gjenfinnes som en betydelig reduksjon i antall melkeproduksjonsforetak og en vesentlig underinvestering i nødvendige bygninger.
4) Vi understreker at melkeproduksjon er basert på brukere som henter en stor andel av inntekten sin fra gården og i liten grad henter inntekt utenom. Disse brukerne kan i liten grad kompensere for manglende eller varierende inntekt gjennom andre inntektskanaler.
5) Utvalget dokumenterer på en god måte inntektsspredning i ulike produksjoner. I melkeproduksjonen er inntektsspredningen lav. Lav spredning kombinert med lav gjennomsnittslønn innebærer at inntektsmulighetene er lave. En får i liten grad kompensert for ekstra innsats eller dyktighet. Dette er med på å forsterke vår bekymring for inntektene i melkeproduksjonen
6) Over tid vil de svake inntektsmulighetene i melkeproduksjonen bety at norsk landbruk ikke vil evne å oppfylle de landbrukspolitiske målene knyttet til matsikkerhet, bærekraft og bosetting.
7) For TINE er det avgjørende at dokumentasjonen fra NOUen utløser en tydelig vilje til å styrke investeringer og inntektsmuligheter i melkeproduksjonen
Grytten-utvalget har levert en NOU om inntektsmåling i jordbruket. NOUen peker på at bønder er selvstendig næringsdrivende og at sammenligning av inntekter er komplisert. NOUen slår fast at jordbruksproduksjon i Norge i gjennomsnitt ikke gir markedsmessig avkastning til både arbeid og egenkapital. Lav avkastning innebærer lav timelønn for innsats i jordbruket.
Dette er i seg selv alarmerende nok med tanke på målet om økt matproduksjon og selvforsyning i Norge. For melkeproduksjonen står det enda dårligere til med lavere inntektsmuligheter enn i andre produksjoner. Det blir i NOUen pekt på at melkeproduksjonen skiller seg ut ved at forholdstallene for beste halvpart, tredel og femdel er lavere enn det veide gjennomsnittet for jordbruket. Sektoren skiller seg også ut med lavere variasjon, og at de med best resultat gjør det om lag like mye bedre enn gjennomsnittet i alle størrelsesgrupper. Altså er både inntektene per årsverk i melkeproduksjonen lavere enn gjennomsnittet for jordbruket og melkebøndene har mindre mulighet til å bedre inntekten gjennom produksjonen, uavhengig av størrelse.
NOUen peker på at melkeproduksjon er både arbeidsintensivt og kapitalintensivt. I oversikten over gjennomsnittlig antall årsverk for bruker og partner kommer det frem at median i alle grupper av melkeproduksjon er over 1 årsverk. Dette gjenspeiler inntrykket vi har av vår verdikjede. Melkebønder må bruke arbeidstiden sin i drifta, og de henter derfor mindre inntekt utenom bruket. Og når de gjør det, arbeider de mer enn 1 årsverk.
Melkeproduksjon krever tilstedeværelse og fordrer ansvar hele tida. For mange er dette et eneansvar for et betydelig, og stadig økende, driftsomfang. Produksjonen har lange ledetider og bonden må bære investeringer og risiko. Det står i NOUen at det er lav risiko ved investeringer. Det oppleves ikke slik når gården, som også er familiens hjem, blir stilt som sikkerhet. Mange legger betydelige arbeidstimer utover 1 årsverk inn i gårdsdriften for å holde seg flytende etter investeringer. Vi ser dessverre at det av og til blir løftet for tungt, og at dette går ut over egen helse og familie. Norske melkebønder er dyktige til å maksimere inntekt fra sin produksjon, men det er ikke lenger nok. TINE har over tid gitt uttrykk for bekymring for inntektsnivået og rekrutteringen i norsk melkeproduksjon, og bekymringene har ikke blitt mindre av NOUen. TINE mener det er et stort behov for å redusere risiko og å øke lønnsomheten i norsk melkeproduksjon.
Melkeproduksjon er bærebjelken i norsk landbruk og en grunnleggende forutsetning for matproduksjon og levende bygdesamfunn i hele landet. Vi kjenner oss igjen i NOUens konklusjon om at inntektsmulighetene i dagens jordbruk ikke tilbyr tilstrekkelig avkastning til både arbeid og egenkapital. TINEs oppgave er å sikre melkebønder i hele landet mulige markedsinntekter. Denne oppgaven blir stadig mer krevende på grunn av redusert forbruk, økt import og politiske konkurransetiltak. Vi nærmer oss en grense for hvor effektivt TINE kan drive og samtidig hente melk i hele landet.
For å opprettholde melkeproduksjon i hele landet er det nødvendig med målrettede økonomiske virkemidler. Dette behovet er særlig stort for de som nylig har investert og de som skal investere. I 2021 anslo NIBIO et samlet investeringsbehov for norsk melkeproduksjon på 18-23 milliarder kroner fram mot løsdriftskravet i 2034. Denne summen har trolig ikke blitt mindre det siste året. Det er fremdeles rundt 3300 båsfjøs i norsk melkeproduksjon, og disse utgjør mellom 40% og 60% av fjøsene i hvert fylke. Norge vil forandre seg svært mye hvis vi ikke får med så mange som mulig av disse også etter 2034.
TINE er positive til en oppdatert modell for inntektsmåling i jordbruket, og vi ser utfordringene med å dele vederlaget til arbeid og egenkapital. Diskusjonen rundt inntekstmåling er viktig, og målingen bør baseres på så oppdaterte tall og modeller som mulig. Men oppdaterte tall og regnemåter bedrer i seg selv ikke den økonomiske situasjonen for norske bønder.
Måling av inntektsnivået i jordbruket må nødvendigvis forutsette en form for akkord. TINE understreker at det er viktig med en helhetlig modell for inntektsmåling og akkord, og at virkemiddelbruken stimulerer produksjon i tråd med markedskrav og politiske mål om en økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig matproduksjon i hele landet. Norge er et grasland og melkeproduksjon er den mest bærekraftige måten å omdanne gras til menneskemat. Vi er gode på dette og vi gjør det i hele landet. Det er stor forskjell på å drive med melkeproduksjon i ulike deler av landet, og på samme måte må modellen for måling av inntekt og fastsetting av akkord ta inn over seg ulike forutsetninger på ulike brukstyper og i ulike deler av landet.
For norsk melkeproduksjon er det avgjørende å løfte inntekten til melkebonden for arbeidet som gjøres på gården. Tid brukt i fjøs må prioriteres politisk høyere. Modell for inntektsmåling, akkord og virkemidler må utformes slik at matproduksjonen blir økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig. TINE mener NOUen gir en sterk faglig støtte til behovet for politisk prioritering av norsk melkeproduksjon og til et raskt og kraftig løft av inntektene i næringen.
1) Melkeproduksjon, med tilhørende produksjon av storfekjøtt og fôr er bærebjelken i norsk landbruk. Det er avgjørende at denne produksjonen gis inntektsutvikling og inntektsmuligheter som sikrer en videreutvikling av denne produksjonen.
2) Utvalget dokumenterer lav inntekt i jordbruket generelt og i melkeproduksjon spesielt. Samlet inntekt gir ikke en tilstrekkelig godtgjøring av arbeidsinnsats og egenkapital, hverken hver for seg eller samlet.
3) Konsekvensen av den lave inntektsstimulansen gjenfinnes som en betydelig reduksjon i antall melkeproduksjonsforetak og en vesentlig underinvestering i nødvendige bygninger.
4) Vi understreker at melkeproduksjon er basert på brukere som henter en stor andel av inntekten sin fra gården og i liten grad henter inntekt utenom. Disse brukerne kan i liten grad kompensere for manglende eller varierende inntekt gjennom andre inntektskanaler.
5) Utvalget dokumenterer på en god måte inntektsspredning i ulike produksjoner. I melkeproduksjonen er inntektsspredningen lav. Lav spredning kombinert med lav gjennomsnittslønn innebærer at inntektsmulighetene er lave. En får i liten grad kompensert for ekstra innsats eller dyktighet. Dette er med på å forsterke vår bekymring for inntektene i melkeproduksjonen
6) Over tid vil de svake inntektsmulighetene i melkeproduksjonen bety at norsk landbruk ikke vil evne å oppfylle de landbrukspolitiske målene knyttet til matsikkerhet, bærekraft og bosetting.
7) For TINE er det avgjørende at dokumentasjonen fra NOUen utløser en tydelig vilje til å styrke investeringer og inntektsmuligheter i melkeproduksjonen
Grytten-utvalget har levert en NOU om inntektsmåling i jordbruket. NOUen peker på at bønder er selvstendig næringsdrivende og at sammenligning av inntekter er komplisert. NOUen slår fast at jordbruksproduksjon i Norge i gjennomsnitt ikke gir markedsmessig avkastning til både arbeid og egenkapital. Lav avkastning innebærer lav timelønn for innsats i jordbruket.
Dette er i seg selv alarmerende nok med tanke på målet om økt matproduksjon og selvforsyning i Norge. For melkeproduksjonen står det enda dårligere til med lavere inntektsmuligheter enn i andre produksjoner. Det blir i NOUen pekt på at melkeproduksjonen skiller seg ut ved at forholdstallene for beste halvpart, tredel og femdel er lavere enn det veide gjennomsnittet for jordbruket. Sektoren skiller seg også ut med lavere variasjon, og at de med best resultat gjør det om lag like mye bedre enn gjennomsnittet i alle størrelsesgrupper. Altså er både inntektene per årsverk i melkeproduksjonen lavere enn gjennomsnittet for jordbruket og melkebøndene har mindre mulighet til å bedre inntekten gjennom produksjonen, uavhengig av størrelse.
NOUen peker på at melkeproduksjon er både arbeidsintensivt og kapitalintensivt. I oversikten over gjennomsnittlig antall årsverk for bruker og partner kommer det frem at median i alle grupper av melkeproduksjon er over 1 årsverk. Dette gjenspeiler inntrykket vi har av vår verdikjede. Melkebønder må bruke arbeidstiden sin i drifta, og de henter derfor mindre inntekt utenom bruket. Og når de gjør det, arbeider de mer enn 1 årsverk.
Melkeproduksjon krever tilstedeværelse og fordrer ansvar hele tida. For mange er dette et eneansvar for et betydelig, og stadig økende, driftsomfang. Produksjonen har lange ledetider og bonden må bære investeringer og risiko. Det står i NOUen at det er lav risiko ved investeringer. Det oppleves ikke slik når gården, som også er familiens hjem, blir stilt som sikkerhet. Mange legger betydelige arbeidstimer utover 1 årsverk inn i gårdsdriften for å holde seg flytende etter investeringer. Vi ser dessverre at det av og til blir løftet for tungt, og at dette går ut over egen helse og familie. Norske melkebønder er dyktige til å maksimere inntekt fra sin produksjon, men det er ikke lenger nok. TINE har over tid gitt uttrykk for bekymring for inntektsnivået og rekrutteringen i norsk melkeproduksjon, og bekymringene har ikke blitt mindre av NOUen. TINE mener det er et stort behov for å redusere risiko og å øke lønnsomheten i norsk melkeproduksjon.
Melkeproduksjon er bærebjelken i norsk landbruk og en grunnleggende forutsetning for matproduksjon og levende bygdesamfunn i hele landet. Vi kjenner oss igjen i NOUens konklusjon om at inntektsmulighetene i dagens jordbruk ikke tilbyr tilstrekkelig avkastning til både arbeid og egenkapital. TINEs oppgave er å sikre melkebønder i hele landet mulige markedsinntekter. Denne oppgaven blir stadig mer krevende på grunn av redusert forbruk, økt import og politiske konkurransetiltak. Vi nærmer oss en grense for hvor effektivt TINE kan drive og samtidig hente melk i hele landet.
For å opprettholde melkeproduksjon i hele landet er det nødvendig med målrettede økonomiske virkemidler. Dette behovet er særlig stort for de som nylig har investert og de som skal investere. I 2021 anslo NIBIO et samlet investeringsbehov for norsk melkeproduksjon på 18-23 milliarder kroner fram mot løsdriftskravet i 2034. Denne summen har trolig ikke blitt mindre det siste året. Det er fremdeles rundt 3300 båsfjøs i norsk melkeproduksjon, og disse utgjør mellom 40% og 60% av fjøsene i hvert fylke. Norge vil forandre seg svært mye hvis vi ikke får med så mange som mulig av disse også etter 2034.
TINE er positive til en oppdatert modell for inntektsmåling i jordbruket, og vi ser utfordringene med å dele vederlaget til arbeid og egenkapital. Diskusjonen rundt inntekstmåling er viktig, og målingen bør baseres på så oppdaterte tall og modeller som mulig. Men oppdaterte tall og regnemåter bedrer i seg selv ikke den økonomiske situasjonen for norske bønder.
Måling av inntektsnivået i jordbruket må nødvendigvis forutsette en form for akkord. TINE understreker at det er viktig med en helhetlig modell for inntektsmåling og akkord, og at virkemiddelbruken stimulerer produksjon i tråd med markedskrav og politiske mål om en økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig matproduksjon i hele landet. Norge er et grasland og melkeproduksjon er den mest bærekraftige måten å omdanne gras til menneskemat. Vi er gode på dette og vi gjør det i hele landet. Det er stor forskjell på å drive med melkeproduksjon i ulike deler av landet, og på samme måte må modellen for måling av inntekt og fastsetting av akkord ta inn over seg ulike forutsetninger på ulike brukstyper og i ulike deler av landet.
For norsk melkeproduksjon er det avgjørende å løfte inntekten til melkebonden for arbeidet som gjøres på gården. Tid brukt i fjøs må prioriteres politisk høyere. Modell for inntektsmåling, akkord og virkemidler må utformes slik at matproduksjonen blir økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig. TINE mener NOUen gir en sterk faglig støtte til behovet for politisk prioritering av norsk melkeproduksjon og til et raskt og kraftig løft av inntektene i næringen.