Til: Det kongelige landbruks- og matdepartement
Innspill til høring - NOU 2022:14 Inntektsmåling i jordbruket
Fra: Ungdomsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS):
Oskar Tørres Lindstad
I Hurdalsplattformen (Regjeringen, 2021, s. 19) står det at regjeringa vil «Leggje fram og gjennomføre ein opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.» SSB Rapport 2022-39 redegjør for utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020 skriver at (s. 7) «Andelen bønder under 45 år falt fra 37 til 28 prosent, mens andelen bønder over 65 år økte fra 6 til 15 prosent.» Det er helt nødvendig å snu denne trenden hvis målet om økt selvforsyning skal nås. Unge bønder og småbrukere må rekrutteres inn i næringa, samtidig som de eksisterende bøndene må tas vare på.
I Hurdalsplattformen står det videre at regjeringa vil «Sikre riktig talgrunnlag for jordbruksoppgjeret, irekna å måle inntektsnivået og ikkje berre inntektsutviklinga.» Dette tallgrunnlaget kommer i form av den såkalte Grytten-rapporten (NOU: 2022-14) som nå er på høring. Ungdomsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag representerer lagets medlemmer under 35 år, og for oss har inntektsnivået og inntektsutviklinga i landbruket alt å si. Det handler om vår felles framtid, og framtiden til norsk jordbruk. Rekruttering er avgjørende for å sikre norsk jordbruk. Lønnsomheten innen norsk landbruk, bøndenes sponsing av norsk matproduksjon og fjerning av effektiviseringskravet er momenter vi vil kommentere, med bakgrunn i at vi ønsker et levende landbruk i årene fremover, med sikker rekruttering og gode faglige og sosiale miljø.
Det norske jordbruket forvalter enorme verdier på vegne av fellesskapet. Flere viktige samfunnsoppdrag blir løst; å produsere mat og å holde jorda i hevd, slik at ressursene og tilgangen på de opprettholdes. Av de største utfordringene norsk landbruk står ovenfor i dag, er rekruttering. Færre og færre tar del i dette samfunnsoppdraget, de faglige og sosiale miljøene som motiverer og utvikler gårdbrukerne, samtidig som det forebygger ensomhet og psykisk uhelse, krymper. Desto færre det er som har et aktivt forhold til hvordan hele produksjonen fra frø til ferdig landbruksprodukt er, jo vanskeligere er det å få en bred oppslutning i samfunnet, og forståelse for hvilke interesser og faktorer som særlig påvirker jordbruket og de utfordringene som er der.
Ungdomsutvalget i NBS ønsker en demokratisk fordeling av jord- og skogressursene i Norge, og ser mørkt på at det er stadig færre jordbrukere som driver stadig større arealer, og som sørger for at driveplikta overholdes, jf. Jordlova. Den viktigste årsaken til at det blir stadig færre bønder er generell svak økonomi og fravær av lønnsomhet. Alternativene i øvrig arbeidsliv er vesentlig bedre. For eksempel vil krav om løsdrift stimulerer til økt produksjon fordi kostnadene ved ombygging ikke svarer seg til de lave kontantstrømmene. Gårdbrukeren som nylig har investert opplever at tallene er enda dårligere fordi kapitalen som innsatsfaktor ikke får avkastning.
Når man som gårdbruker må arbeide mange timer, hver eneste dag, hele året, uansett om det er høytid eller ferietid for resten av befolkningen, uten at man får godt betalt for det, så er det noe som ikke stemmer. Dersom vi skal lykkes med å rekruttere til fremtidens landbruk, er det en forutsetning at det legges til rette for tid og økonomi til ferieavvikling og fritid i hverdagen for å være med venner og familie. I Ruralis´ undersøkelse om trender i norsk landbruk for 2022, svarer respondentene, bestående av aktive bønder, blant annet på spørsmål vedrørende deres sosiale liv. 29% oppgir at de ofte føler seg ensomme (Ruralis, 2022, s.40). Medvirkende årsak til det er mangelen på ferier og fridager.
Ungdom vil inn i landbruket. Først og fremst fordi der får man blant annet gleden av å arbeide tett på naturen, med dyr, jord og planter. Men man får også være selvstendig næringsdrivende, og utvikle gårdens ressursgrunnlag gjennom en bærekraftig og i seg selv givende gårdsdrift. Man bidrar til å holde kulturlandskapet i hevd, og ikke minst, man bidrar i å løse et kritisk samfunnsoppdrag; produksjon av mat. Landbruket er i et kulturhistorisk perspektiv også den mest tradisjonsbundne næringen her til lands, og mange yngre føler på et ansvar for å videreføre det generasjoner før oss har bygd opp på gårdene.
42% av bøndene oppgir at inntekten fra gårdsdrifta har endret seg i negativ retning de siste 5 årene (Ruralis, 2022, s.6). Dette gir ikke fremtidstro for rekrutter som vil inn i landbruket. Uansett hvor idyllisk og givende det er å drive som bonde, så krever dagens samfunn at man strekker til økonomisk også. Hadde det ikke vært verdt å kjempe for en fremtid med større økonomisk frihet for gårdbrukerne, så hadde vi ikke brydd oss om å skrive dette høringsinnspillet heller.
Det som trekker ungdom mot landbruket, er i alle fall ikke muligheten for lettjente penger. Som Gryttens NOU også påpeker gjennom estimert vederlag for utført arbeid, så er det mye arbeid for lite penger. Og når det ikke er primærnæringen på bruket som sørger for at økonomien går rundt, må man ha arbeid utenom. Dette spiser av tiden hvor bonden får være bonde, og det kan gå utover både dyrevelferd, avlinger og familieliv.
Lønnsomhet er en viktig forutsetning for at en ny generasjon som skal inn i arbeidslivet skal vie livet sitt til å videreføre gårdsdriften, og holde jordressursene i hevd. I dag tjener man ikke penger nok på en gårdsdrift til at man sitter igjen med en inntekt det er motiverende å arbeide så mye for, eller det som det går an å leve av, forutsatt et minimum av et privat forbruk som ligner det øvrige i samfunnet. Bonden må ikke tape penger på å investere i drifta si. Vi erkjenner at gårdbrukeren er en selvstendig næringsdrivende som har næringsfrihet til å planlegge drifta si mot det formålet å sitte igjen med en respektabel avkastning. Problemet er bare at primærleddet, bonden, ikke har makt til å realisere en høyere inntekt hentet fra det vedkommende produserer. Da må driften på annet vis tilpasses usikkerheten rundt prisstigning på innsatsfaktorene. Landbruksøkonomi har planøkonomi på inntektssida, med fastsatte målpriser, kvotereguleringer og tilskudd, og markedsøkonomi på kostnadssida. Dette gjør at lønnsomheten ikke kan utbedres ved å justere inntekten når kostnadene øker.
Finansieringsmodellen av det samfunnskritiske landbruket, er ikke hovedproblemet. Problemet er at det ikke havner nok penger til primærleddet, selve landbrukeren. Vi erkjenner at det er globale handelsavtaler og et prisbevisst forbrukersamfunn som påvirker verdisettingen av norskprodusert mat. Likevel vil vi påpeke at det er den norske stat sitt ansvar å sikre norsk matproduksjon på egne jordressurser. Statlige midler over jordbruksavtalen er penger som går direkte til opprettholdelse av et levende landbruk og er samtidig en investering i næringsaktivitet i distriktene i Norge. Gårdbrukeren har gjerne familie og unger som går på den lokale skolen, som sysselsetter lærere der. Så handler bonden på nærbutikken, og kjøper tjenester av veterinærene, entreprenørene og andre tjenesteytere til landbruket som også får sitt sysselsettingsgrunnlag fra denne næringen. Det at bonden har lønnsomhet til å nytte disse tjenestene medfører synergier som hele lokalsamfunn drar nytte av!
Gryttens NOU synliggjør de økonomiske realitetene som sørger for at de fleste gårdbrukere taper penger på å produsere mat. Investeringene som gjøres i driften har en nåverdi mindre enn null. Differansen mellom den negative nåverdien og null er de enorme summene som bønder og småbrukere sponser norsk matproduksjon med. Dette burde NOUen synliggjort bedre. Hvis man legger opp til store endringer innen landbruket, for eksempel gjennom løsdriftskravet, pålegger man gårdene store omstillinger og ombygginger av fjøs. En slik investering er ikke forsvarlig selv om statlige tilskuddsordninger bidrar til selve ombyggingen, hvis ikke driften i årene fremover kaster av seg nok til å betale ned investeringen og i tillegg sørge for en markedsmessig grei nok avkastning som skal utvikle gården videre, og tas ut i lønn av bonden.
Ifølge Gryttens NOU må man effektivisere med 43% hvis man skal oppnå markedsmessig lik avkastning på investert kapital i jordbruket og tjene penger på norsk landbruk. Grytten presenterer en mulighet for å tjene penger ved å multiplisere medianen med 1,43%, som er så effektiv man må være hvis man skal tjene penger. Det vil si at man holder de samme kostnadene på innsatsfaktorene, men samtidig klarer å produsere 43% mer av det som genererer inntekt. Det er utopisk at det skal være et realistisk mål uten at det går alvorlig utover kvaliteten i bondens arbeidsoppgaver. Kua melker ikke noe mer, og sauen får ikke lenger ull og mer kjøttfylde selv om bonden løper 43% raskere, eller fordeler gårdens vinterfôrressurser på 43% flere dyr. Grensekostnadene er høyere enn grenseinntektene, og da blir resultatet heller dårlig.
NOU-en sin definisjon av bondens inntektsmuligheter fremstiller bonden som en lite rasjonell næringsaktør. Empirien dette forklares med stammer fra en rapport fra Sveits (Mann 2015). Den sveitsiske rapporten baserer seg på intervjuer av fire sveitsiske bønder. Dette resulterer i utvalgets valg av hybridmodellen, der politikerne kan vedta bondens inntekt i stedet for å faktisk måle den. Dette er betenkelig, og uheldig, da det ikke bidrar til å synliggjøre hvordan en opptrappingsplan for landbruket eller plan der økonomisk jamstilling med det øvrige samfunnet kan realiseres.
70-tallets effektiviseringskrav lovet at en reduksjon av antall gårdsbruk og mer effektiv drift ville man oppnå inntektsutjevning for de som var igjen. Men selv etter at 3% av gårdsbrukene har blitt lagt ned hvert år i 30 år og det har blitt gjort enorme investeringer i de gjenværende brukene som har mekanisert og økt produksjonen, står vi ovenfor en skrantende økonomi og et digert inntektsgap. Når effektiviserings- og stordriftsfordeler likevel uteblir, må vi se på årsakene til det. Økt produksjon gir økt leiejordandel, og økte frakt- og produksjonskostnader. Økt produksjon spiser av nabogårdens ressursgrunnlag, og mulighetene for økonomisk samarbeid gjennom felles utstyr elimineres. Økt produksjon krever investering i nytt driftsanlegg, og dekningsbidraget i den nye produksjonen er ofte ikke nok til å dekke de faste kostnadene, noe som gjør at nåverdien på hele investeringen ender opp med å bli negativ.
Vi er redd inntektsutvalget nå legger opp til et effektiviseringskrav i ny drakt. Et effektiviseringskrav som fortsetter å svekke mulighetene for økonomiske samarbeid, gjør at det blir færre og større gårdsenheter i drift, og at disse også vil få det vanskelig med å tjene penger.
Ungdomsutvalget mener at vi rett og slett ikke kan eller bør effektivisere mer! Dersom vi skal produsere mat på norske ressurser i hver krik og krok av landet, trenger vi flere, ikke færre bønder, som kan drifte både de mindre, mellomstore og store brukene. Det må lønne seg å bruke norsk jord for å fø folk og fe.
Vi mener at en videreføring av effektiviseringskravet går på akkord med de politisk vedtatte måla for landbrukspolitikken. Det truer bruken av jord i Norge, som har gått ned ettersom antall bruk i drift har gått ned. Det truer vår matsikkerhet og beredskap, som bør styrkes ikke bare fordi vi må kunne fø vår egen befolkning i krisetider, men også fordi andre lands selvforsyning og beredskap avhenger av at vi ikke beslaglegger landområder i eksportrettet produksjon. Effektiviseringskravet truer tradisjonell, generasjonell, stedsegen og praktisk, erfaringsbasert og kunnskapsrik bruk av hver enkelt jordteig og gård, og truer også lokalsamfunnenes eksistens.
Effektiviseringa og strukturrasjonaliseringa har ført til at jord som tidligere ble drevet av flere, nå drives av én. Dette har gått parallelt med at arbeidskraft har blitt erstatta med store investeringer i maskiner og teknologi. Disse investeringene står hver enkelt bonde for selv, noen ganger med et håp om økt fritid og sosialt samvær. Likevel materialiserer dette håpet seg sjeldent, ettersom investeringene kun kan forsvares ved å drive mer jord, utvide besetningen eller arbeide mer utenfor gården. Resultatet for den enkelte bonde blir ofte like mye, eller mer arbeid for å forsvare gjelda. Resultatet på papiret er oppnåelse av effektivitetskravet, men teorienes lovnader om økt lønnsomhet uteblir likevel. Resultatet for samfunnet er kritisk. Samfunnet sitter da igjen med utslitte bønder som driver gårder der produksjonen ikke er tilpasset ressursgrunnlaget. Samtidig blir det da færre med lokalkunnskap om åkerlappene, og da forringes et agronomisk forankret bruk av jorda.
Vi trenger et levende landbruk i framtida. Da må vi sørge for at det er noen som har lyst til å arbeide i næringen. Vi har beskrevet hvorfor det er fint å være bonde. Du arbeider med dyr og i naturen, og du produserer mat, noe alle bønder fremdeles ser på som en viktig oppgave. Spørsmålet er om politikken som påvirker landbrukets interesser baserer seg på det samme; at norsk matproduksjon og norsk jordbruk er viktig? Er svaret ja, må jordbrukeren få bedre betalt for varene og tjenestene de produserer. Er svaret nei, må vi få vite det, slik at vi slipper å lures inn i en næring hvor vi kommer til å måtte arbeide veldig mye, og sitte igjen med veldig lite. Slik det er i dag, tjener bonden for lite på å være bonde. Slik kan det ikke være hvis vi ønsker bønder i fremtida. Effektivisering er formålstjenlig til en viss grad, men ikke ytterligere mulig i dag, dersom vi skal opprettholde dagens nivå av blanding med små, mellomstore og store bruk. Mister vi de små og mellomstore bruka, mister vi mye for distrikts-Norge. Bonden kan ikke måtte effektivisere 43% for å kunne tjene penger. La bonden være bonde, og la bonden få tid til familie og venner. Legg mer penger på bordet i jordbruksforhandlingene, øk lønnsomheten i jordbruket, utvikle på den måten de fantastiske rurale strøkene i Norge, og sikre fremtidens generasjoner trygg, sunn og bærekraftig matproduksjon.
NOU 2022: 14. Inntektsmåling i jordbruket. Landbruks- og matdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-14/id2930144/
Regjeringen. 2021. Hurdalsplattformen for en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet 2021-2025 : https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/ , nedlastet 13.12.2022
S. Mann, 2015. " Deconstructing agricultural labour: a reflection on negative farm income ," Journal of Socio-Economics in Agriculture (Until 2015: Yearbook of Socioeconomics in Agriculture) , Swiss Society for Agricultural Economics and Rural Sociology, vol. 7(1), pages 70-75.
https://ideas.repec.org/a/cha/ysa001/v7y2014i1p70-75.html
Statistisk sentralbyrå. 2022. Utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020 (SSB Rapport 2022-39)
Zahl-Thanem, A., Melås, A. M. (2022). Trender i norsk landbruk: en nasjonal spørreundersøkelse blant bønder i Norge. (Ruralis Rapport 220) Institutt for rural- og regionalforskning.
https://bygdeforskning.wpenginepowered.com/wp-content/uploads/2022/10/r-10_22-trender-i-norsk-landbruk-2022-a--zahl-thanem-og-a-m--melas.pdf
Innspill til høring - NOU 2022:14 Inntektsmåling i jordbruket
Fra: Ungdomsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS):
Oskar Tørres Lindstad
I Hurdalsplattformen (Regjeringen, 2021, s. 19) står det at regjeringa vil «Leggje fram og gjennomføre ein opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.» SSB Rapport 2022-39 redegjør for utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020 skriver at (s. 7) «Andelen bønder under 45 år falt fra 37 til 28 prosent, mens andelen bønder over 65 år økte fra 6 til 15 prosent.» Det er helt nødvendig å snu denne trenden hvis målet om økt selvforsyning skal nås. Unge bønder og småbrukere må rekrutteres inn i næringa, samtidig som de eksisterende bøndene må tas vare på.
I Hurdalsplattformen står det videre at regjeringa vil «Sikre riktig talgrunnlag for jordbruksoppgjeret, irekna å måle inntektsnivået og ikkje berre inntektsutviklinga.» Dette tallgrunnlaget kommer i form av den såkalte Grytten-rapporten (NOU: 2022-14) som nå er på høring. Ungdomsutvalget i Norsk Bonde- og Småbrukarlag representerer lagets medlemmer under 35 år, og for oss har inntektsnivået og inntektsutviklinga i landbruket alt å si. Det handler om vår felles framtid, og framtiden til norsk jordbruk. Rekruttering er avgjørende for å sikre norsk jordbruk. Lønnsomheten innen norsk landbruk, bøndenes sponsing av norsk matproduksjon og fjerning av effektiviseringskravet er momenter vi vil kommentere, med bakgrunn i at vi ønsker et levende landbruk i årene fremover, med sikker rekruttering og gode faglige og sosiale miljø.
Det norske jordbruket forvalter enorme verdier på vegne av fellesskapet. Flere viktige samfunnsoppdrag blir løst; å produsere mat og å holde jorda i hevd, slik at ressursene og tilgangen på de opprettholdes. Av de største utfordringene norsk landbruk står ovenfor i dag, er rekruttering. Færre og færre tar del i dette samfunnsoppdraget, de faglige og sosiale miljøene som motiverer og utvikler gårdbrukerne, samtidig som det forebygger ensomhet og psykisk uhelse, krymper. Desto færre det er som har et aktivt forhold til hvordan hele produksjonen fra frø til ferdig landbruksprodukt er, jo vanskeligere er det å få en bred oppslutning i samfunnet, og forståelse for hvilke interesser og faktorer som særlig påvirker jordbruket og de utfordringene som er der.
Ungdomsutvalget i NBS ønsker en demokratisk fordeling av jord- og skogressursene i Norge, og ser mørkt på at det er stadig færre jordbrukere som driver stadig større arealer, og som sørger for at driveplikta overholdes, jf. Jordlova. Den viktigste årsaken til at det blir stadig færre bønder er generell svak økonomi og fravær av lønnsomhet. Alternativene i øvrig arbeidsliv er vesentlig bedre. For eksempel vil krav om løsdrift stimulerer til økt produksjon fordi kostnadene ved ombygging ikke svarer seg til de lave kontantstrømmene. Gårdbrukeren som nylig har investert opplever at tallene er enda dårligere fordi kapitalen som innsatsfaktor ikke får avkastning.
Når man som gårdbruker må arbeide mange timer, hver eneste dag, hele året, uansett om det er høytid eller ferietid for resten av befolkningen, uten at man får godt betalt for det, så er det noe som ikke stemmer. Dersom vi skal lykkes med å rekruttere til fremtidens landbruk, er det en forutsetning at det legges til rette for tid og økonomi til ferieavvikling og fritid i hverdagen for å være med venner og familie. I Ruralis´ undersøkelse om trender i norsk landbruk for 2022, svarer respondentene, bestående av aktive bønder, blant annet på spørsmål vedrørende deres sosiale liv. 29% oppgir at de ofte føler seg ensomme (Ruralis, 2022, s.40). Medvirkende årsak til det er mangelen på ferier og fridager.
Ungdom vil inn i landbruket. Først og fremst fordi der får man blant annet gleden av å arbeide tett på naturen, med dyr, jord og planter. Men man får også være selvstendig næringsdrivende, og utvikle gårdens ressursgrunnlag gjennom en bærekraftig og i seg selv givende gårdsdrift. Man bidrar til å holde kulturlandskapet i hevd, og ikke minst, man bidrar i å løse et kritisk samfunnsoppdrag; produksjon av mat. Landbruket er i et kulturhistorisk perspektiv også den mest tradisjonsbundne næringen her til lands, og mange yngre føler på et ansvar for å videreføre det generasjoner før oss har bygd opp på gårdene.
42% av bøndene oppgir at inntekten fra gårdsdrifta har endret seg i negativ retning de siste 5 årene (Ruralis, 2022, s.6). Dette gir ikke fremtidstro for rekrutter som vil inn i landbruket. Uansett hvor idyllisk og givende det er å drive som bonde, så krever dagens samfunn at man strekker til økonomisk også. Hadde det ikke vært verdt å kjempe for en fremtid med større økonomisk frihet for gårdbrukerne, så hadde vi ikke brydd oss om å skrive dette høringsinnspillet heller.
Det som trekker ungdom mot landbruket, er i alle fall ikke muligheten for lettjente penger. Som Gryttens NOU også påpeker gjennom estimert vederlag for utført arbeid, så er det mye arbeid for lite penger. Og når det ikke er primærnæringen på bruket som sørger for at økonomien går rundt, må man ha arbeid utenom. Dette spiser av tiden hvor bonden får være bonde, og det kan gå utover både dyrevelferd, avlinger og familieliv.
Lønnsomhet er en viktig forutsetning for at en ny generasjon som skal inn i arbeidslivet skal vie livet sitt til å videreføre gårdsdriften, og holde jordressursene i hevd. I dag tjener man ikke penger nok på en gårdsdrift til at man sitter igjen med en inntekt det er motiverende å arbeide så mye for, eller det som det går an å leve av, forutsatt et minimum av et privat forbruk som ligner det øvrige i samfunnet. Bonden må ikke tape penger på å investere i drifta si. Vi erkjenner at gårdbrukeren er en selvstendig næringsdrivende som har næringsfrihet til å planlegge drifta si mot det formålet å sitte igjen med en respektabel avkastning. Problemet er bare at primærleddet, bonden, ikke har makt til å realisere en høyere inntekt hentet fra det vedkommende produserer. Da må driften på annet vis tilpasses usikkerheten rundt prisstigning på innsatsfaktorene. Landbruksøkonomi har planøkonomi på inntektssida, med fastsatte målpriser, kvotereguleringer og tilskudd, og markedsøkonomi på kostnadssida. Dette gjør at lønnsomheten ikke kan utbedres ved å justere inntekten når kostnadene øker.
Finansieringsmodellen av det samfunnskritiske landbruket, er ikke hovedproblemet. Problemet er at det ikke havner nok penger til primærleddet, selve landbrukeren. Vi erkjenner at det er globale handelsavtaler og et prisbevisst forbrukersamfunn som påvirker verdisettingen av norskprodusert mat. Likevel vil vi påpeke at det er den norske stat sitt ansvar å sikre norsk matproduksjon på egne jordressurser. Statlige midler over jordbruksavtalen er penger som går direkte til opprettholdelse av et levende landbruk og er samtidig en investering i næringsaktivitet i distriktene i Norge. Gårdbrukeren har gjerne familie og unger som går på den lokale skolen, som sysselsetter lærere der. Så handler bonden på nærbutikken, og kjøper tjenester av veterinærene, entreprenørene og andre tjenesteytere til landbruket som også får sitt sysselsettingsgrunnlag fra denne næringen. Det at bonden har lønnsomhet til å nytte disse tjenestene medfører synergier som hele lokalsamfunn drar nytte av!
Gryttens NOU synliggjør de økonomiske realitetene som sørger for at de fleste gårdbrukere taper penger på å produsere mat. Investeringene som gjøres i driften har en nåverdi mindre enn null. Differansen mellom den negative nåverdien og null er de enorme summene som bønder og småbrukere sponser norsk matproduksjon med. Dette burde NOUen synliggjort bedre. Hvis man legger opp til store endringer innen landbruket, for eksempel gjennom løsdriftskravet, pålegger man gårdene store omstillinger og ombygginger av fjøs. En slik investering er ikke forsvarlig selv om statlige tilskuddsordninger bidrar til selve ombyggingen, hvis ikke driften i årene fremover kaster av seg nok til å betale ned investeringen og i tillegg sørge for en markedsmessig grei nok avkastning som skal utvikle gården videre, og tas ut i lønn av bonden.
Ifølge Gryttens NOU må man effektivisere med 43% hvis man skal oppnå markedsmessig lik avkastning på investert kapital i jordbruket og tjene penger på norsk landbruk. Grytten presenterer en mulighet for å tjene penger ved å multiplisere medianen med 1,43%, som er så effektiv man må være hvis man skal tjene penger. Det vil si at man holder de samme kostnadene på innsatsfaktorene, men samtidig klarer å produsere 43% mer av det som genererer inntekt. Det er utopisk at det skal være et realistisk mål uten at det går alvorlig utover kvaliteten i bondens arbeidsoppgaver. Kua melker ikke noe mer, og sauen får ikke lenger ull og mer kjøttfylde selv om bonden løper 43% raskere, eller fordeler gårdens vinterfôrressurser på 43% flere dyr. Grensekostnadene er høyere enn grenseinntektene, og da blir resultatet heller dårlig.
NOU-en sin definisjon av bondens inntektsmuligheter fremstiller bonden som en lite rasjonell næringsaktør. Empirien dette forklares med stammer fra en rapport fra Sveits (Mann 2015). Den sveitsiske rapporten baserer seg på intervjuer av fire sveitsiske bønder. Dette resulterer i utvalgets valg av hybridmodellen, der politikerne kan vedta bondens inntekt i stedet for å faktisk måle den. Dette er betenkelig, og uheldig, da det ikke bidrar til å synliggjøre hvordan en opptrappingsplan for landbruket eller plan der økonomisk jamstilling med det øvrige samfunnet kan realiseres.
70-tallets effektiviseringskrav lovet at en reduksjon av antall gårdsbruk og mer effektiv drift ville man oppnå inntektsutjevning for de som var igjen. Men selv etter at 3% av gårdsbrukene har blitt lagt ned hvert år i 30 år og det har blitt gjort enorme investeringer i de gjenværende brukene som har mekanisert og økt produksjonen, står vi ovenfor en skrantende økonomi og et digert inntektsgap. Når effektiviserings- og stordriftsfordeler likevel uteblir, må vi se på årsakene til det. Økt produksjon gir økt leiejordandel, og økte frakt- og produksjonskostnader. Økt produksjon spiser av nabogårdens ressursgrunnlag, og mulighetene for økonomisk samarbeid gjennom felles utstyr elimineres. Økt produksjon krever investering i nytt driftsanlegg, og dekningsbidraget i den nye produksjonen er ofte ikke nok til å dekke de faste kostnadene, noe som gjør at nåverdien på hele investeringen ender opp med å bli negativ.
Vi er redd inntektsutvalget nå legger opp til et effektiviseringskrav i ny drakt. Et effektiviseringskrav som fortsetter å svekke mulighetene for økonomiske samarbeid, gjør at det blir færre og større gårdsenheter i drift, og at disse også vil få det vanskelig med å tjene penger.
Ungdomsutvalget mener at vi rett og slett ikke kan eller bør effektivisere mer! Dersom vi skal produsere mat på norske ressurser i hver krik og krok av landet, trenger vi flere, ikke færre bønder, som kan drifte både de mindre, mellomstore og store brukene. Det må lønne seg å bruke norsk jord for å fø folk og fe.
Vi mener at en videreføring av effektiviseringskravet går på akkord med de politisk vedtatte måla for landbrukspolitikken. Det truer bruken av jord i Norge, som har gått ned ettersom antall bruk i drift har gått ned. Det truer vår matsikkerhet og beredskap, som bør styrkes ikke bare fordi vi må kunne fø vår egen befolkning i krisetider, men også fordi andre lands selvforsyning og beredskap avhenger av at vi ikke beslaglegger landområder i eksportrettet produksjon. Effektiviseringskravet truer tradisjonell, generasjonell, stedsegen og praktisk, erfaringsbasert og kunnskapsrik bruk av hver enkelt jordteig og gård, og truer også lokalsamfunnenes eksistens.
Effektiviseringa og strukturrasjonaliseringa har ført til at jord som tidligere ble drevet av flere, nå drives av én. Dette har gått parallelt med at arbeidskraft har blitt erstatta med store investeringer i maskiner og teknologi. Disse investeringene står hver enkelt bonde for selv, noen ganger med et håp om økt fritid og sosialt samvær. Likevel materialiserer dette håpet seg sjeldent, ettersom investeringene kun kan forsvares ved å drive mer jord, utvide besetningen eller arbeide mer utenfor gården. Resultatet for den enkelte bonde blir ofte like mye, eller mer arbeid for å forsvare gjelda. Resultatet på papiret er oppnåelse av effektivitetskravet, men teorienes lovnader om økt lønnsomhet uteblir likevel. Resultatet for samfunnet er kritisk. Samfunnet sitter da igjen med utslitte bønder som driver gårder der produksjonen ikke er tilpasset ressursgrunnlaget. Samtidig blir det da færre med lokalkunnskap om åkerlappene, og da forringes et agronomisk forankret bruk av jorda.
Vi trenger et levende landbruk i framtida. Da må vi sørge for at det er noen som har lyst til å arbeide i næringen. Vi har beskrevet hvorfor det er fint å være bonde. Du arbeider med dyr og i naturen, og du produserer mat, noe alle bønder fremdeles ser på som en viktig oppgave. Spørsmålet er om politikken som påvirker landbrukets interesser baserer seg på det samme; at norsk matproduksjon og norsk jordbruk er viktig? Er svaret ja, må jordbrukeren få bedre betalt for varene og tjenestene de produserer. Er svaret nei, må vi få vite det, slik at vi slipper å lures inn i en næring hvor vi kommer til å måtte arbeide veldig mye, og sitte igjen med veldig lite. Slik det er i dag, tjener bonden for lite på å være bonde. Slik kan det ikke være hvis vi ønsker bønder i fremtida. Effektivisering er formålstjenlig til en viss grad, men ikke ytterligere mulig i dag, dersom vi skal opprettholde dagens nivå av blanding med små, mellomstore og store bruk. Mister vi de små og mellomstore bruka, mister vi mye for distrikts-Norge. Bonden kan ikke måtte effektivisere 43% for å kunne tjene penger. La bonden være bonde, og la bonden få tid til familie og venner. Legg mer penger på bordet i jordbruksforhandlingene, øk lønnsomheten i jordbruket, utvikle på den måten de fantastiske rurale strøkene i Norge, og sikre fremtidens generasjoner trygg, sunn og bærekraftig matproduksjon.
NOU 2022: 14. Inntektsmåling i jordbruket. Landbruks- og matdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-14/id2930144/
Regjeringen. 2021. Hurdalsplattformen for en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet 2021-2025 : https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/ , nedlastet 13.12.2022
S. Mann, 2015. " Deconstructing agricultural labour: a reflection on negative farm income ," Journal of Socio-Economics in Agriculture (Until 2015: Yearbook of Socioeconomics in Agriculture) , Swiss Society for Agricultural Economics and Rural Sociology, vol. 7(1), pages 70-75.
https://ideas.repec.org/a/cha/ysa001/v7y2014i1p70-75.html
Statistisk sentralbyrå. 2022. Utviklingen i bønders inntekter mellom 2004 og 2020 (SSB Rapport 2022-39)
Zahl-Thanem, A., Melås, A. M. (2022). Trender i norsk landbruk: en nasjonal spørreundersøkelse blant bønder i Norge. (Ruralis Rapport 220) Institutt for rural- og regionalforskning.
https://bygdeforskning.wpenginepowered.com/wp-content/uploads/2022/10/r-10_22-trender-i-norsk-landbruk-2022-a--zahl-thanem-og-a-m--melas.pdf