Forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven mv. – strafferettslige reaksjoner og tvangsmidler for ungdom
Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 13. oktober 2022, med høringsfrist 13. januar 2023. Nummereringen her følger oppsettet i høringsnotatet.
2.3 Forholdet til FNs barnekonvensjon . 2
Rettens adgang til å fastsette riktig reaksjon ved brudd på vilkår . 2
2.4 De rettslige rammene for overføring av straffesaker til konfliktrådet 2
2.5 Særlig om samtykke til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging . 3
2.6 Adgang til å kombinere ungdomsstraff med andre straffer . 3
2.8 Anmerkning på politiattest 4
5.1 Mindreåriges rett til å utøve sine rettigheter ved konfliktrådsbehandling . 6
5.3 Brudd i behandling av mekling i straffesaker – konsekvenser av at fornærmede trekker samtykket 7
Noen lovtekniske merknader . 7
Til utkastet til endring i konfliktrådsloven § 24 tredje ledd . 7
Til konfliktrådsloven § 25 fjerde ledd . 8
Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 13. oktober 2022, med høringsfrist 13. januar 2023. Nummereringen her følger oppsettet i høringsnotatet.
2.3 Forholdet til FNs barnekonvensjon . 2
Rettens adgang til å fastsette riktig reaksjon ved brudd på vilkår . 2
2.4 De rettslige rammene for overføring av straffesaker til konfliktrådet 2
2.5 Særlig om samtykke til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging . 3
2.6 Adgang til å kombinere ungdomsstraff med andre straffer . 3
2.8 Anmerkning på politiattest 4
5.1 Mindreåriges rett til å utøve sine rettigheter ved konfliktrådsbehandling . 6
5.3 Brudd i behandling av mekling i straffesaker – konsekvenser av at fornærmede trekker samtykket 7
Noen lovtekniske merknader . 7
Til utkastet til endring i konfliktrådsloven § 24 tredje ledd . 7
Til konfliktrådsloven § 25 fjerde ledd . 8
Likhetsprinsippet
Som vi fremholdt i vårt høringssvar til Justis- og beredskapsdepartementets forrige høringsbrev (Politihøgskolen, 2020) , anser vi det som problematisk at en ordning – ungdomsstraff – som skal bidra til å oppfylle FNs barnekonvensjon, utelukkende tilbys til lovbrytere som har bosted i Norge. [1] Departementet tar ikke opp diskrimineringsspørsmålet i dette nye høringsbrevet, men vi håper spørsmålet blir grundig overveid når lovproposisjonen skrives. Vi viser til vår argumentasjon i dette tidligere høringssvaret, med videre henvisninger.
For det tilfelle at departementet likevel ikke skulle søke å løse spørsmålet om bosted generelt, nevner vi: Tidligere var det som kjent også et krav om bosted i Norge for at lovbryteren skulle kunne få samfunnsstraff, mens denne reaksjonsformen nå kan benyttes dersom lovbryteren har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige. [2] Etter vårt syn burde det i det minste fremgå av lovforarbeidene at om en lovbryter som i utgangspunktet skulle få ungdomsstraff, har bosted i et av de nordiske land, vil det være hensiktsmessig å anvende samfunnsstraff i stedet for ubetinget fengsel.
For det tilfelle at departementet likevel ikke skulle søke å løse spørsmålet om bosted generelt, nevner vi: Tidligere var det som kjent også et krav om bosted i Norge for at lovbryteren skulle kunne få samfunnsstraff, mens denne reaksjonsformen nå kan benyttes dersom lovbryteren har bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige. [2] Etter vårt syn burde det i det minste fremgå av lovforarbeidene at om en lovbryter som i utgangspunktet skulle få ungdomsstraff, har bosted i et av de nordiske land, vil det være hensiktsmessig å anvende samfunnsstraff i stedet for ubetinget fengsel.
Rettens adgang til å fastsette riktig reaksjon ved brudd på vilkår
Dersom den domfelte bryter vilkårene for ungdomsstraff, har retten i dag en meget begrenset adgang til å justere den opprinnelige straffutmålingen. Det synes å være i best harmoni med prinsippet om at det er retten som skal fastsette straffen at retten i fullbyrdingssaken kan velge en adekvat reaksjon, herunder gjøre den subsidiære fengselsstraffen betinget. Som kjent vil fengselsdommer mot unge lovbrytere ofte være deldommer, mens den subsidiære fengselsstraffen i en dom på ungdomsstraff ikke deles opp slik.
Vi viser til våre merknader i høringssvaret av 2020.
Dette spørsmålet blir enda viktigere dersom det innføres en ordning der det skal kunne idømmes ungdomsstraff mot den siktedes protest.
Vi viser til våre merknader i høringssvaret av 2020.
Dette spørsmålet blir enda viktigere dersom det innføres en ordning der det skal kunne idømmes ungdomsstraff mot den siktedes protest.
2.4 De rettslige rammene for overføring av straffesaker til konfliktrådet
2.4.1.2 Hjemler for overføring av straffesaker til konfliktrådet
Departementet foreslår at retten ikke lenger skal kunne sette overføring til ungdomsoppfølging som vilkår for betinget fengsel (straffeloven § 37 bokstav j).
Vi har forståelse for ønsket om at overføring til ungdomsoppfølging primært skal skje etter straffeprosessloven § 71 a. Derimot stiller vi oss tvilende til en ordning der retten ikke kan idømme ungdomsoppfølging. Det er nok så at de fleste sakene der ungdomsoppfølging brukes, er avgjort av påtalemyndigheten. Det er imidlertid uheldig om en domstol skal være avskåret fra å ilegge den reaksjonen retten finner riktig. Utviklingen går heller i retning av at domstolen skal ha minst de samme mulighetene som påtalemyndigheten vil å velge en adekvat reaksjon. Et eksempel er innføringen av straffutmålingsfrafall (straffeloven § 61), som ble innført ved straffeloven 2005.
Dersom påtalemyndigheten har valgt å reise sak for retten fordi den ikke anser ungdomsoppfølging som en adekvat reaksjon, vil retten etter forslaget ikke kunne velge ungdomsoppfølging. Da må retten velge mellom betinget fengsel (uten vilkår om ungdomsoppfølging), samfunnsstraff og ungdomsstraff. Selv med utvidelsen av området for ungdomsstraff vil dette være en prinsipielt betydelig strengere reaksjon enn ungdomsoppfølging. Dersom retten finner at betinget fengsel på vilkår av ungdomsoppfølging er den adekvate reaksjon, er det ingen grunn til at den skal være avskåret fra dette valget. Det er ikke noe i veien for å signalisere at det som hovedregel skal være påtalemyndigheten som beslutter overføring til ungdomsoppfølging, men retten bør her som ellers ha siste ord.
Disse argumentene gjelder der den siktede blir dømt i samsvar med tiltalen, men får ekstra stor betydning der retten vurderer forholdet som mindre alvorlig enn påtalemyndigheten har gjort, eller den siktede blir frifunnet for noen forhold.
Det er ikke helt klart hvordan departementet ser for seg at rettssystemet skal behandle saker som i dag ville blitt avgjort ved betinget fengsel på vilkår om ungdomsoppfølging (straffeloven § 37 første ledd bokstav j). Forslaget til endring i straffeloven § 52 a kan tale for at noen av sakene som i dag avgjøres med ungdomsoppfølging i retten, etter endringen vil ende med ungdomsstraff. En betinget dom står kortere på en ordinær politiattest enn en dom på ungdomsstraff (politiregisterloven § 40 nr. 6 bokstav a). I så fall vil dermed endringen få vandelsmessige konsekvenser for lovbryterne.
Departementet foreslår at retten ikke lenger skal kunne sette overføring til ungdomsoppfølging som vilkår for betinget fengsel (straffeloven § 37 bokstav j).
Vi har forståelse for ønsket om at overføring til ungdomsoppfølging primært skal skje etter straffeprosessloven § 71 a. Derimot stiller vi oss tvilende til en ordning der retten ikke kan idømme ungdomsoppfølging. Det er nok så at de fleste sakene der ungdomsoppfølging brukes, er avgjort av påtalemyndigheten. Det er imidlertid uheldig om en domstol skal være avskåret fra å ilegge den reaksjonen retten finner riktig. Utviklingen går heller i retning av at domstolen skal ha minst de samme mulighetene som påtalemyndigheten vil å velge en adekvat reaksjon. Et eksempel er innføringen av straffutmålingsfrafall (straffeloven § 61), som ble innført ved straffeloven 2005.
Dersom påtalemyndigheten har valgt å reise sak for retten fordi den ikke anser ungdomsoppfølging som en adekvat reaksjon, vil retten etter forslaget ikke kunne velge ungdomsoppfølging. Da må retten velge mellom betinget fengsel (uten vilkår om ungdomsoppfølging), samfunnsstraff og ungdomsstraff. Selv med utvidelsen av området for ungdomsstraff vil dette være en prinsipielt betydelig strengere reaksjon enn ungdomsoppfølging. Dersom retten finner at betinget fengsel på vilkår av ungdomsoppfølging er den adekvate reaksjon, er det ingen grunn til at den skal være avskåret fra dette valget. Det er ikke noe i veien for å signalisere at det som hovedregel skal være påtalemyndigheten som beslutter overføring til ungdomsoppfølging, men retten bør her som ellers ha siste ord.
Disse argumentene gjelder der den siktede blir dømt i samsvar med tiltalen, men får ekstra stor betydning der retten vurderer forholdet som mindre alvorlig enn påtalemyndigheten har gjort, eller den siktede blir frifunnet for noen forhold.
Det er ikke helt klart hvordan departementet ser for seg at rettssystemet skal behandle saker som i dag ville blitt avgjort ved betinget fengsel på vilkår om ungdomsoppfølging (straffeloven § 37 første ledd bokstav j). Forslaget til endring i straffeloven § 52 a kan tale for at noen av sakene som i dag avgjøres med ungdomsoppfølging i retten, etter endringen vil ende med ungdomsstraff. En betinget dom står kortere på en ordinær politiattest enn en dom på ungdomsstraff (politiregisterloven § 40 nr. 6 bokstav a). I så fall vil dermed endringen få vandelsmessige konsekvenser for lovbryterne.
2.5 Særlig om samtykke til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging
Vi er enig i at det ikke lenger skal være et vilkår om at den siktede samtykker til ungdomsstraff. Det er viktig at den siktedes eventuelle vegring mot å «erkjenne ansvar» i et møte med den fornærmede, ikke må føre til at han eller hun i stedet idømmes ubetinget fengsel. Det kan skape et press om å tilstå, eller i hvert fall snakke subjektivt usant i et møte med den fornærmede under gjennomføringen av reaksjonen. Dersom vilkårene ellers er til stede for å unnlate å idømme ubetinget fengsel, bør straffen heller bli samfunnsstraff.
Vi nevner også at det på grunn av foreldelsesreglene kan komme opp saker der den siktede er godt voksen. (Se for eksempel saksforholdet i HR-2017-579-A, der den siktede som 17-åring hadde hatt flere samleier med ei 13 år gammel jente. Han var ca. 20 år på domstidspunktet, men fikk ungdomsstraff.) Et slikt lovbrudd vil aldri foreldes, [3] og man kan derfor tenke seg at den siktede er langt eldre når et slikt forhold kommer til pådømmelse. Dersom det til tross for lang tid siden lovbruddet anses som en for mild straff å anvende betinget fengsel, [4] vil det være lite naturlig å anvende ungdomsstraff. Men da bør tidsforløpet ikke føre til at den siktede må sone fengselsstraff – samfunnsstraff vil være en mer naturlig reaksjon.
Vi er enige i at kravet om samtykke til ungdomsoppfølging beholdes så langt det er påtalemyndigheten som skal treffe beslutningen. Men som vi har drøftet nedenfor, kan fristelsen til å få en ren politiattest friste den mistenkte til å tilstå noe han eller hun ikke egentlig mener å ha gjort.
Vi nevner også at det på grunn av foreldelsesreglene kan komme opp saker der den siktede er godt voksen. (Se for eksempel saksforholdet i HR-2017-579-A, der den siktede som 17-åring hadde hatt flere samleier med ei 13 år gammel jente. Han var ca. 20 år på domstidspunktet, men fikk ungdomsstraff.) Et slikt lovbrudd vil aldri foreldes, [3] og man kan derfor tenke seg at den siktede er langt eldre når et slikt forhold kommer til pådømmelse. Dersom det til tross for lang tid siden lovbruddet anses som en for mild straff å anvende betinget fengsel, [4] vil det være lite naturlig å anvende ungdomsstraff. Men da bør tidsforløpet ikke føre til at den siktede må sone fengselsstraff – samfunnsstraff vil være en mer naturlig reaksjon.
Vi er enige i at kravet om samtykke til ungdomsoppfølging beholdes så langt det er påtalemyndigheten som skal treffe beslutningen. Men som vi har drøftet nedenfor, kan fristelsen til å få en ren politiattest friste den mistenkte til å tilstå noe han eller hun ikke egentlig mener å ha gjort.
2.6 Adgang til å kombinere ungdomsstraff med andre straffer
Etter vårt syn bør reglene om ungdomsstraff harmoniseres med reglene om samfunnsstraff. Som utgangspunkt bør derfor retten ha den samme adgangen til å kombinere reaksjonen med andre straffer som ved samfunnsstraff. Det medfører at vilkårene i straffeloven § 37 ikke er så aktuelle, mens adgangen til å fastsette vilkår i straffeloven § 50 og § 51 bør vurderes inkorporert i reglene om ungdomsstraff.
Et eget spørsmål som kan være verdt å vurdere på nytt, er om det er den beste løsningen at ungdomsstraff skal være en egen straffart. Barn- og straffutvalget (NOU 2008: 15) foreslo en felles reaksjon som skulle idømmes som vilkår for betinget fengsel, og det kunne være en ryddigere løsning enn en egen straffart.
Et eget spørsmål som kan være verdt å vurdere på nytt, er om det er den beste løsningen at ungdomsstraff skal være en egen straffart. Barn- og straffutvalget (NOU 2008: 15) foreslo en felles reaksjon som skulle idømmes som vilkår for betinget fengsel, og det kunne være en ryddigere løsning enn en egen straffart.
2.8 Anmerkning på politiattest
Det har vært en generell tendens til å særbehandle konfliktrådet i vandelsmessig sammenheng. Hensynet er primært å gi lovbryteren ekstra grunn til å gå inn på en konfliktrådsløsning. Det er imidlertid visse ulemper knyttet til at anmerkninger på en politiattest skal avhenge av hva slags prosessuell avgjørelse som brukes for å statuere straffeskyld. Det skaper en forskjell mellom lovbrytere basert på deres vilje eller anledning til å få avgjort sin straffesak med overføring til konfliktrådet. Når også forholdsvis alvorlige lovbrudd kan avgjøres ved overføring til konfliktrådet, kan det også føre til at politiattester gir en falsk trygghet for en arbeids- eller oppdragsgiver som har hjemmel – og i noen tilfeller plikt – til å be om slik attest.
Prinsipielt verre er det at det å lokke en mistenkt med en «blank» politiattest, kombinert med en avgjørelse utenfor rettsvesenet, kan friste vedkommende til å erkjenne skyld uten at det er grunnlag for det (Dervan & Edkins, 2013; Holmboe, 2016, s. 95-113) .
Gjenopprettende prosess er ment å ha et positivt innhold i seg selv. Det kan derfor spørres om ikke lovgiveren burde ha større tillit til at ordningene vil bli brukt, også der valget av reaksjon ikke får betydning for innholdet av politiattesten.
Et generelt spørsmål er om siktede under 18 år alltid burde få forsvarer der valg av reaksjon kan ha betydning for om forholdet vil bli anmerket på en uttømmende politiattest.
Prinsipielt verre er det at det å lokke en mistenkt med en «blank» politiattest, kombinert med en avgjørelse utenfor rettsvesenet, kan friste vedkommende til å erkjenne skyld uten at det er grunnlag for det (Dervan & Edkins, 2013; Holmboe, 2016, s. 95-113) .
Gjenopprettende prosess er ment å ha et positivt innhold i seg selv. Det kan derfor spørres om ikke lovgiveren burde ha større tillit til at ordningene vil bli brukt, også der valget av reaksjon ikke får betydning for innholdet av politiattesten.
Et generelt spørsmål er om siktede under 18 år alltid burde få forsvarer der valg av reaksjon kan ha betydning for om forholdet vil bli anmerket på en uttømmende politiattest.
2.8.2.1 Ungdomsoppfølging
Departementet foreslår at påtalemyndighetens beslutning om overføring til ungdomsoppfølging i konfliktrådet etter straffeprosessloven § 71 a ikke skal anmerkes på en uttømmende politiattest, se politiregisterloven § 41 første ledd nr. 1 bokstav c. Vi kan ikke slutte oss til dette forslaget. Det er i dårlig harmoni med regelen ellers, og kan føre til at forholdsvis alvorlige lovbrudd aldri blir anmerket selv på en uttømmende politiattest.
Det er allerede en manglende konsistens i politiregisterloven § 41 ved at en overføring til mekling eller ungdomsoppfølging etter straffeprosessloven § 71 a første ledd bare anmerkes på en uttømmende politiattest i to år (med mindre den siktede gjør seg skyldig i nye forhold). Derimot skal en ubetinget påtaleunnlatelse anmerkes dersom vilkårene i politiregisterforskriften § 30-3 andre ledd om politiattest til unge lovbrytere er oppfylt.
Gjennomføres departementets forslag, blir inkonsistensen enda tydeligere. Det vil normalt være slik at et lovbrudd som avgjøres med overføring til mekling i konfliktrådet, er mindre alvorlig enn et lovbrudd som avgjøres med overføring til ungdomsoppfølging . Allerede etter gjeldende rett er det slik at det eneste som kreves for å unngå at overføringen til ungdomsoppfølging blir varig anmerket på en uttømmende politiattest, er at lovbryteren holder seg fra ny kriminalitet (som har strafferamme på fengsel) [5] i to år fra ungdomsplanen er fastsatt. Og i mange tilfeller vil reglene i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav c jf. politiregisterforskriften § 30-3 gjøre at reaksjonen ikke anmerkes.
De eneste eksemplene der forslaget vil få betydning for unge lovbrytere, er der lovbryteren begår nye lovbrudd, eller begår så mange eller så alvorlige lovbrudd at de skal anmerkes. Det er vanskelig å se hvorfor man skal begrense bruken av politiattester slik. Mot dette kan man innvende at ungdomsoppfølging normalt vil bli brukt ved lovbrudd som ikke har høyere strafferamme enn at reaksjonen uansett ikke vil bli anmerket på en uttømmende politiattest, jf. politiregisterforskriften § 30-3. Men da er det vanskelig å se begrunnelsen for forslaget. I tillegg kommer at lovbryteren ved dagens ordning har en oppfordring til å avholde seg fra nye lovbrudd.
Det er viktig å se forslaget i lys av den generelle tendensen til å kreve politiattest for eksempel for å beskytte barn og unge, jf. politiregisterloven § 39. Allerede i dag er det slik at en ung lovbryter som får overført en sak om seksuell handling med barn under 16 år [6] eller seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år [7] til ungdomsoppfølging etter straffeprosessloven § 71 a, vil oppnå at reaksjonen ikke tas med på en uttømmende politiattest dersom lovbryteren ikke har mer enn lovbrudd til innen samme strafferamme før fylte 18 år. (Tilleggsfristen i politiregisterforskriften § 30-3 andre ledd nr. 3 får ikke betydning for reaksjoner som ikke anmerkes på ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40. En overføring etter straffeprosessloven § 71 a vil ikke anmerkes, jf. politiregisterloven § 40 nr. 3 bokstav e.)
Allerede i dag er det altså slik at en barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39 kan være uten merknader selv om lovbryteren har begått seksuallovbrudd rettet mot barn. Det er vanskelig å se hvorfor denne ordningen skal utvides ytterligere. Behovet for rehabilitering er godt ivaretatt ved dagens ordning, der både regelen i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav a og c vil føre til at lovbryteren innen rimelig tid kan legge saken bak seg såfremt han eller hun ikke begår nye lovbrudd innen visse frister.
Det er allerede en manglende konsistens i politiregisterloven § 41 ved at en overføring til mekling eller ungdomsoppfølging etter straffeprosessloven § 71 a første ledd bare anmerkes på en uttømmende politiattest i to år (med mindre den siktede gjør seg skyldig i nye forhold). Derimot skal en ubetinget påtaleunnlatelse anmerkes dersom vilkårene i politiregisterforskriften § 30-3 andre ledd om politiattest til unge lovbrytere er oppfylt.
Gjennomføres departementets forslag, blir inkonsistensen enda tydeligere. Det vil normalt være slik at et lovbrudd som avgjøres med overføring til mekling i konfliktrådet, er mindre alvorlig enn et lovbrudd som avgjøres med overføring til ungdomsoppfølging . Allerede etter gjeldende rett er det slik at det eneste som kreves for å unngå at overføringen til ungdomsoppfølging blir varig anmerket på en uttømmende politiattest, er at lovbryteren holder seg fra ny kriminalitet (som har strafferamme på fengsel) [5] i to år fra ungdomsplanen er fastsatt. Og i mange tilfeller vil reglene i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav c jf. politiregisterforskriften § 30-3 gjøre at reaksjonen ikke anmerkes.
De eneste eksemplene der forslaget vil få betydning for unge lovbrytere, er der lovbryteren begår nye lovbrudd, eller begår så mange eller så alvorlige lovbrudd at de skal anmerkes. Det er vanskelig å se hvorfor man skal begrense bruken av politiattester slik. Mot dette kan man innvende at ungdomsoppfølging normalt vil bli brukt ved lovbrudd som ikke har høyere strafferamme enn at reaksjonen uansett ikke vil bli anmerket på en uttømmende politiattest, jf. politiregisterforskriften § 30-3. Men da er det vanskelig å se begrunnelsen for forslaget. I tillegg kommer at lovbryteren ved dagens ordning har en oppfordring til å avholde seg fra nye lovbrudd.
Det er viktig å se forslaget i lys av den generelle tendensen til å kreve politiattest for eksempel for å beskytte barn og unge, jf. politiregisterloven § 39. Allerede i dag er det slik at en ung lovbryter som får overført en sak om seksuell handling med barn under 16 år [6] eller seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år [7] til ungdomsoppfølging etter straffeprosessloven § 71 a, vil oppnå at reaksjonen ikke tas med på en uttømmende politiattest dersom lovbryteren ikke har mer enn lovbrudd til innen samme strafferamme før fylte 18 år. (Tilleggsfristen i politiregisterforskriften § 30-3 andre ledd nr. 3 får ikke betydning for reaksjoner som ikke anmerkes på ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40. En overføring etter straffeprosessloven § 71 a vil ikke anmerkes, jf. politiregisterloven § 40 nr. 3 bokstav e.)
Allerede i dag er det altså slik at en barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39 kan være uten merknader selv om lovbryteren har begått seksuallovbrudd rettet mot barn. Det er vanskelig å se hvorfor denne ordningen skal utvides ytterligere. Behovet for rehabilitering er godt ivaretatt ved dagens ordning, der både regelen i politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav a og c vil føre til at lovbryteren innen rimelig tid kan legge saken bak seg såfremt han eller hun ikke begår nye lovbrudd innen visse frister.
2.8.2.2 Ungdomsstraff og samfunnsstraff
Vi er enig i at det skilles etter om den subsidiære fengselsstraffen er over eller under seks måneder, slik at ikke unge lovbrytere kommer dårligere ut enn voksne.
Ved brudd på vilkår for ungdomsstraff og samfunnsstraff må det forutsettes at det er den opprinnelige dommen som danner rammen for anmerkning på en ordinær politiattest.
Det bør avklares hvordan fristene skal beregnes dersom dommen gjelder forhold begått dels før, dels etter at den domfelte fylte 18 år . Det er særlig aktuelt for samfunnsstraff, men kan også skje ved ungdomsstraff (jf. HR-2017-579-A).
Vi er prinsipielt enig i at adgangen til informasjonsdeling bygges på lovregler, ikke bare på samtykke. Vi har imidlertid noen innvendinger til forslaget til konfliktrådsloven ny § 22 c.
Slik vi forstår utkastet, vil det også gjelde før det er tatt ut tiltale eller truffet beslutning om ungdomsoppfølging/avsagt dom på ungdomsstraff. Etter vårt syn bør man vurdere om det skal skilles mellom informasjonsdeling før og etter at ungdomsreaksjonen er ilagt.
Etter utkastet til § 22 c første ledd skal det kunne deles opplysninger uavhengig av lovbestemt taushetsplikt. Den mistenkte har ikke vetorett, og sensitive opplysninger kan derfor bli spredd uten den mistenktes samtykke. Etter ordlyden vil for eksempel barnevernet kunne dele opplysninger uavhengig av den ekstra strenge taushetsplikten i barnevernsloven 2021 § 13-1 (tidligere barnevernloven 1992 § 6-7). Etter § 13-1 tredje ledd kan barnevernet gi opplysninger til andre forvaltningsorganer «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». Vi holder åpent hvor langt man kan si at informasjonsdeling i forbindelse med en straffesak mot en ung mistenkt kan dekkes av denne formuleringen, jf. barnevernsloven § 1-1. Men det er etter vår mening uheldig å innføre en hjemmel som forutsetningsvis går lengre enn den avveiningen som er gjort ved vedtakelsen av barnevernsloven.
Etter utkastet til § 22 c andre ledd skal helsepersonell kunne dele personopplysninger uten hinder av taushetsplikt når det er «strengt nødvendig». Vi stiller oss tvilende til om dette er en hensiktsmessig måte å regulere helsepersonells taushetsplikt på. Forslaget må vurderes på bakgrunn av at det for ungdomsstraff foreslås at det ikke skal kreves at den mistenkte samtykker. Man kan altså prinsipielt komme i en situasjon der en mistenkt ungdom opplever at hans eller hennes behandlende helsepersonell deler opplysninger fra behandlingssituasjonen uten samtykke. Selv om slik deling ofte ikke vil bli gjennomført eller tillatt, er det prinsipielt betenkelig at slike opplysninger skal kunne gis uten et reelt og informert samtykke. Etter omstendighetene kan slike opplysninger også gjelde straffbare forhold utenfor rammen av saken. (Man kan for eksempel tenke seg at et helsepersonell deler opplysninger om tidligere rusbruk eller annen befatning med narkotika for å opplyse saken vedrørende den mistenktes evne til å gjennomføre en ungdomsreaksjon.) Noen slik utvisking av skillet mellom behandler og sakkyndig gjelder ikke ved ordinær straffegjennomføring eller etterforskning.
I helsepersonelloven § 27 er det gjort unntak fra taushetsplikten for sakkyndige, og det er en egen hjemmel for å kreve at helsepersonell tar blodprøve eller lignende rusprøve (helsepersonelloven § 12 tredje ledd). Etter vår oppfatning bør helsepersonells adgang til å dele informasjon forankres i helsepersonelloven, for eksempel ved at det klargjøres at helsepersonell som deltar i oppfølgningen, anses som sakkyndige.
Som vi redegjorde for i vårt høringssvar av 2020, er det tilslørende at den mistenkte kalles «ungdommen». Det er etter vårt syn viktig at den gode hensikt ved ungdomsreaksjoner ikke fører til at man taper av synet at saken er en straffesak der både hensynet til konfidensialitet og vern mot inkriminering må gjelde fullt ut.
Dersom departementet opprettholder forslaget i utkastet til § 22 c, bør man etter vårt syn innføre en vetorett for den mistenkte. Selv om samtykke ikke er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, er det etter vårt syn mye som taler for at samtykke bør være nødvendig .
Departementet foreslår igjen at opphold i hjemmet med elektronisk kontroll skal innføres som en form for varetekt, denne gangen uavhengig av alderen på den siktede. Som vi fremholdt i vårt høringssvar høsten 2020 (som departementet ikke nevner), savner vi et barneperspektiv i drøftelsen. Vi viser til våre merknader der, men vil særlig peke på:
Ordningen er kopiert fra såkalt hjemmesoning etter straffegjennomføringsloven § 16 a, men det er et par viktige forskjeller.
Meningen med en hjemmesoning er blant annet at den domfelte går ut til skole eller arbeid. Vi antar at dette ikke er aktuelt ved varetekt i hjemmet. Den siktede, som er mistenkt for forholdsvis alvorlig kriminalitet, vil derfor ikke få «luftet seg», med den frustrasjon som det kan føre til.
For at det skal være hjemmel for å beslutte varetektsfengsling, må det som kjent foreligge fare for flukt, bevisforspillelse eller gjentakelse. Ved gjentakelsesfare vil det nok oftest være fare for integritetskrenkelser som begrunner fengslingen.
Vi fastholder vårt syn på at en verge som ikke bor der hvor den siktede skal utholde varetektsoppholdet, må ha en rett til å nekte at hans eller hennes mindreårige barn skal bo under samme tak som en person som er fengslet. I det minste må han eller hun kunne kreve at barna ikke behøver å oppholde seg der i varetektsperioden, slik at den ordinære samværsordningen suspenderes mens bopelen brukes varetektsarrest.
Ved brudd på vilkår for ungdomsstraff og samfunnsstraff må det forutsettes at det er den opprinnelige dommen som danner rammen for anmerkning på en ordinær politiattest.
Det bør avklares hvordan fristene skal beregnes dersom dommen gjelder forhold begått dels før, dels etter at den domfelte fylte 18 år . Det er særlig aktuelt for samfunnsstraff, men kan også skje ved ungdomsstraff (jf. HR-2017-579-A).
Vi er prinsipielt enig i at adgangen til informasjonsdeling bygges på lovregler, ikke bare på samtykke. Vi har imidlertid noen innvendinger til forslaget til konfliktrådsloven ny § 22 c.
Slik vi forstår utkastet, vil det også gjelde før det er tatt ut tiltale eller truffet beslutning om ungdomsoppfølging/avsagt dom på ungdomsstraff. Etter vårt syn bør man vurdere om det skal skilles mellom informasjonsdeling før og etter at ungdomsreaksjonen er ilagt.
Etter utkastet til § 22 c første ledd skal det kunne deles opplysninger uavhengig av lovbestemt taushetsplikt. Den mistenkte har ikke vetorett, og sensitive opplysninger kan derfor bli spredd uten den mistenktes samtykke. Etter ordlyden vil for eksempel barnevernet kunne dele opplysninger uavhengig av den ekstra strenge taushetsplikten i barnevernsloven 2021 § 13-1 (tidligere barnevernloven 1992 § 6-7). Etter § 13-1 tredje ledd kan barnevernet gi opplysninger til andre forvaltningsorganer «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». Vi holder åpent hvor langt man kan si at informasjonsdeling i forbindelse med en straffesak mot en ung mistenkt kan dekkes av denne formuleringen, jf. barnevernsloven § 1-1. Men det er etter vår mening uheldig å innføre en hjemmel som forutsetningsvis går lengre enn den avveiningen som er gjort ved vedtakelsen av barnevernsloven.
Etter utkastet til § 22 c andre ledd skal helsepersonell kunne dele personopplysninger uten hinder av taushetsplikt når det er «strengt nødvendig». Vi stiller oss tvilende til om dette er en hensiktsmessig måte å regulere helsepersonells taushetsplikt på. Forslaget må vurderes på bakgrunn av at det for ungdomsstraff foreslås at det ikke skal kreves at den mistenkte samtykker. Man kan altså prinsipielt komme i en situasjon der en mistenkt ungdom opplever at hans eller hennes behandlende helsepersonell deler opplysninger fra behandlingssituasjonen uten samtykke. Selv om slik deling ofte ikke vil bli gjennomført eller tillatt, er det prinsipielt betenkelig at slike opplysninger skal kunne gis uten et reelt og informert samtykke. Etter omstendighetene kan slike opplysninger også gjelde straffbare forhold utenfor rammen av saken. (Man kan for eksempel tenke seg at et helsepersonell deler opplysninger om tidligere rusbruk eller annen befatning med narkotika for å opplyse saken vedrørende den mistenktes evne til å gjennomføre en ungdomsreaksjon.) Noen slik utvisking av skillet mellom behandler og sakkyndig gjelder ikke ved ordinær straffegjennomføring eller etterforskning.
I helsepersonelloven § 27 er det gjort unntak fra taushetsplikten for sakkyndige, og det er en egen hjemmel for å kreve at helsepersonell tar blodprøve eller lignende rusprøve (helsepersonelloven § 12 tredje ledd). Etter vår oppfatning bør helsepersonells adgang til å dele informasjon forankres i helsepersonelloven, for eksempel ved at det klargjøres at helsepersonell som deltar i oppfølgningen, anses som sakkyndige.
Som vi redegjorde for i vårt høringssvar av 2020, er det tilslørende at den mistenkte kalles «ungdommen». Det er etter vårt syn viktig at den gode hensikt ved ungdomsreaksjoner ikke fører til at man taper av synet at saken er en straffesak der både hensynet til konfidensialitet og vern mot inkriminering må gjelde fullt ut.
Dersom departementet opprettholder forslaget i utkastet til § 22 c, bør man etter vårt syn innføre en vetorett for den mistenkte. Selv om samtykke ikke er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, er det etter vårt syn mye som taler for at samtykke bør være nødvendig .
Departementet foreslår igjen at opphold i hjemmet med elektronisk kontroll skal innføres som en form for varetekt, denne gangen uavhengig av alderen på den siktede. Som vi fremholdt i vårt høringssvar høsten 2020 (som departementet ikke nevner), savner vi et barneperspektiv i drøftelsen. Vi viser til våre merknader der, men vil særlig peke på:
Ordningen er kopiert fra såkalt hjemmesoning etter straffegjennomføringsloven § 16 a, men det er et par viktige forskjeller.
Meningen med en hjemmesoning er blant annet at den domfelte går ut til skole eller arbeid. Vi antar at dette ikke er aktuelt ved varetekt i hjemmet. Den siktede, som er mistenkt for forholdsvis alvorlig kriminalitet, vil derfor ikke få «luftet seg», med den frustrasjon som det kan føre til.
For at det skal være hjemmel for å beslutte varetektsfengsling, må det som kjent foreligge fare for flukt, bevisforspillelse eller gjentakelse. Ved gjentakelsesfare vil det nok oftest være fare for integritetskrenkelser som begrunner fengslingen.
Vi fastholder vårt syn på at en verge som ikke bor der hvor den siktede skal utholde varetektsoppholdet, må ha en rett til å nekte at hans eller hennes mindreårige barn skal bo under samme tak som en person som er fengslet. I det minste må han eller hun kunne kreve at barna ikke behøver å oppholde seg der i varetektsperioden, slik at den ordinære samværsordningen suspenderes mens bopelen brukes varetektsarrest.
5.1 Mindreåriges rett til å utøve sine rettigheter ved konfliktrådsbehandling
Departementet foreslår at konfliktrådsloven §§ 11, 17 og § 24 skal endres slik at bestemmelsene viser til straffeprosessloven § 93 g. Vi er enig i at det generelt synes riktig å vise til straffeprosessloven § 93 g. Vi vil imidlertid reise spørsmålet om det er i god harmoni med vergemålslovens system å la en mindreårig fornærmet med bindende virkning godta en avtale om erstatning uten samtykke av vergen. Etter vergemålsloven § 9 kan en mindreårig ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt. Dersom en mindreårig fornærmet godtar en bindende avtale i konfliktrådet etter § 17, vil dette også avgjøre erstatningssaken mellom partene.
Vi er kjent med at loven åpner for at en mindreårig kan inngå en avtale i sivil sak uten samtykke fra vergene «hvis den mindreårige har rett til å inngå avtale på egenhånd». Men her er det nok særlig skadevolderens nedbetaling av gjeld ved arbeid for den skadelidte som er sentralt.
Vi stiller oss tvilende til om en mindreårig skadelidt med bindende virkning kan godta en avtale som avskjærer ytterligere erstatningskrav, uten samtykke fra vergen.
Riktig nok kan en mindreårig som nekter å kreve erstatning i en straffesak etter straffeprosessloven § 3, ikke overprøves av vergen i straffesaken (HR-2016-696-U). Men det å ikke ta med et erstatningskrav i en straffesak avskjærer ikke den skadelidte fra å reise sivil sak. Etter tvisteloven § 2-4 kan da vergen reise sak mot skadevolderen.
Etter vårt syn bør forholdet til vergemålslovens regler utredes nærmere dersom departementet ønsker å vurdere å ta inn en henvisning til straffeprosessloven § 93 g i konfliktrådsloven § 17.
Vi er kjent med at loven åpner for at en mindreårig kan inngå en avtale i sivil sak uten samtykke fra vergene «hvis den mindreårige har rett til å inngå avtale på egenhånd». Men her er det nok særlig skadevolderens nedbetaling av gjeld ved arbeid for den skadelidte som er sentralt.
Vi stiller oss tvilende til om en mindreårig skadelidt med bindende virkning kan godta en avtale som avskjærer ytterligere erstatningskrav, uten samtykke fra vergen.
Riktig nok kan en mindreårig som nekter å kreve erstatning i en straffesak etter straffeprosessloven § 3, ikke overprøves av vergen i straffesaken (HR-2016-696-U). Men det å ikke ta med et erstatningskrav i en straffesak avskjærer ikke den skadelidte fra å reise sivil sak. Etter tvisteloven § 2-4 kan da vergen reise sak mot skadevolderen.
Etter vårt syn bør forholdet til vergemålslovens regler utredes nærmere dersom departementet ønsker å vurdere å ta inn en henvisning til straffeprosessloven § 93 g i konfliktrådsloven § 17.
5.3 Brudd i behandling av mekling i straffesaker – konsekvenser av at fornærmede trekker samtykket
Bestemmelsen i konfliktrådsloven § 21 første ledd tredje punktum var en endring fra tidligere rettm og har den fordelen for den siktede at det ikke uten videre er avgjørende for hans eller hennes strafferettslige stilling om den fornærmede går med på en avtale. Departementet viser i høringsbrevet til at den siktede uansett ikke oppnår behandling i konfliktrådet dersom den fornærmede ikke samtykker, og reiser spørsmålet om vilkåret «grunnet siktede» bør tas ut av loven.
Dersom vilkåret tas ut av loven, innebærer det at den fornærmedes manglende vilje til å møte i konfliktrådet – etter å ha samtykket til konfliktråd – får strafferettslige og vandelsmessige konsekvenser for den siktede, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav a. Det taler for dagens ordning. På den annen side er det kanskje vel så urimelig at et eventuelt ublu krav fra den fornærmede fører til at det ikke kommer avtale i stand.
Det er ikke redegjort for store praktiske vanskeligheter med dagens ordning, og vi kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å endre loven på dette punktet.
Dersom vilkåret tas ut av loven, innebærer det at den fornærmedes manglende vilje til å møte i konfliktrådet – etter å ha samtykket til konfliktråd – får strafferettslige og vandelsmessige konsekvenser for den siktede, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1 bokstav a. Det taler for dagens ordning. På den annen side er det kanskje vel så urimelig at et eventuelt ublu krav fra den fornærmede fører til at det ikke kommer avtale i stand.
Det er ikke redegjort for store praktiske vanskeligheter med dagens ordning, og vi kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å endre loven på dette punktet.
Til utkastet til endring i konfliktrådsloven § 24 tredje ledd
Utkastet til konfliktrådsloven § 24 tredje ledd andre punktum lyder (høringsnotatet s. 111; departementet forslag til endring i kursiv):
«Fornærmede og fornærmedes verger har rett til å være til stede, med mindre fornærmede har fylt 15 år og selv utøver sine rettigheter i medhold avstraffeprosessloven § 93 g. Det samme gjelder forsvarer og bistandsadvokat som er oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 annet ledd og § 107 a første ledd bokstav d.»
Meningen med tilføyelsen må være at er det er den fornærmedes verger som ikke kan være til stede dersom den fornærmede ikke ønsker det. Språklig sett gir teksten imidlertid inntrykk av at heller ikke den fornærmede kan være til stede. Det blir også uklart om forsvarer og bistandsadvokat kan være til stede. Selvsagt vil man ikke tolke loven slik, men teksten bør omarbeides for å avspeile realiteten.
«Fornærmede og fornærmedes verger har rett til å være til stede, med mindre fornærmede har fylt 15 år og selv utøver sine rettigheter i medhold avstraffeprosessloven § 93 g. Det samme gjelder forsvarer og bistandsadvokat som er oppnevnt etter straffeprosessloven § 100 annet ledd og § 107 a første ledd bokstav d.»
Meningen med tilføyelsen må være at er det er den fornærmedes verger som ikke kan være til stede dersom den fornærmede ikke ønsker det. Språklig sett gir teksten imidlertid inntrykk av at heller ikke den fornærmede kan være til stede. Det blir også uklart om forsvarer og bistandsadvokat kan være til stede. Selvsagt vil man ikke tolke loven slik, men teksten bør omarbeides for å avspeile realiteten.
Til konfliktrådsloven § 25 fjerde ledd
Da konfliktrådsloven ble vedtatt i 2014, ble det ved en feilskrift skrevet «den betingede fengselsstraffen» i § 25 fjerde ledd, i stedet for «den subsidiære fengselsstraffen» (jf. straffeloven § 52 b første ledd bokstav b og § 52 c første ledd). Samme feil skjedde i konfliktrådsloven § 32 første ledd første punktum og andre ledd. Formuleringen kan forvirre leseren. Når først konfliktrådsloven gjennomgås, anbefaler vi at disse feilene rettes.
Dervan, Lucian E. & Edkins, Vanessa A. (2013). The innocent defendant's dilemma: An innovative empirical study of plea bargaining's innocence problem. The Journal of Criminal Law and Criminology , 103 (1), 1-48. http://www.jstor.org/stable/24615609
Holmboe, Morten. (2016). Fengsel eller frihet: Om teori og praksis i norsk straffutmåling, særlig i grenselandet mellom fengsel og mildere reaksjoner . Gyldendal Norsk Forlag.
NOU 2008: 15. Barn og straff - utviklingsstøtte og kontroll .
Politihøgskolen. (2020). Høringssvar – forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven, straffeprosessloven mv. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--forslag-til-endringer-i-konfliktradsloven-straffeloven-straffeprosessloven-mv.--strafferettslige-reaksjoner-og-tvangsmidler-for-ungdom/id2737600/
[1] Straffeloven § 52 a bokstav c.
[2] Straffeloven § 48 første ledd bokstav c.
[3] Se straffeloven § 91.
[4] Se for eksempel Rt. 2004 s. 1949.
[5] Jf. politiregisterforskriften § 30-1.
[6] Straffeloven § 304.
[7] Straffeloven § 305.
Politihøgskolens høringssvar er utarbeidet av professor Morten Holmboe.
Dervan, Lucian E. & Edkins, Vanessa A. (2013). The innocent defendant's dilemma: An innovative empirical study of plea bargaining's innocence problem. The Journal of Criminal Law and Criminology , 103 (1), 1-48. http://www.jstor.org/stable/24615609
Holmboe, Morten. (2016). Fengsel eller frihet: Om teori og praksis i norsk straffutmåling, særlig i grenselandet mellom fengsel og mildere reaksjoner . Gyldendal Norsk Forlag.
NOU 2008: 15. Barn og straff - utviklingsstøtte og kontroll .
Politihøgskolen. (2020). Høringssvar – forslag til endringer i konfliktrådsloven, straffeloven, straffeprosessloven mv. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--forslag-til-endringer-i-konfliktradsloven-straffeloven-straffeprosessloven-mv.--strafferettslige-reaksjoner-og-tvangsmidler-for-ungdom/id2737600/
[1] Straffeloven § 52 a bokstav c.
[2] Straffeloven § 48 første ledd bokstav c.
[3] Se straffeloven § 91.
[4] Se for eksempel Rt. 2004 s. 1949.
[5] Jf. politiregisterforskriften § 30-1.
[6] Straffeloven § 304.
[7] Straffeloven § 305.
Politihøgskolens høringssvar er utarbeidet av professor Morten Holmboe.