Høringsinnspill
Marte Spangen, førsteamanuensis, Kulturhistorisk museum, UiO
Irmelin Axelsen, postdoktor, Kulturhistorisk museum, UiO
Lene Melheim, førsteamanuensis, Kulturhistorisk museum, UiO
Vi ønsker å knytte noen kommentarer til metallsøking og de delene av lovforslaget som i realiteten vil innebære et forbud mot privat metallsøking. Slik vi leser forslaget vil man kunne søke med metalldetektor i Norge, men det vil være forbudt for detektoristen å grave opp funn som påvises med metalldetektor hvis de er eldre enn fredningsgrensen (jf. 27.6 Regulering av søkjeverksemd), noe man ikke kan vite før de graves fram. Dette blir dermed et de facto forbud mot detektering. Vi kan ikke se at dette er hensiktsmessig for utsatte løse kulturminner i dyrka mark.
Som forskere ansatt ved et universitetsmuseum, som alle har inngående kjennskap til sakskomplekset, erfarer vi at det er mye ved dagens lovverk og praksis som fungerer bra. Vi er videre opptatt av det enorme kunnskapspotensialet som ligger i metallsøkerfunn, både som massemateriale og som enkeltfunn. Det foregår i økende grad variert forskning her i Norge på enkeltfunn, funntyper, funndistribusjoner, funnkontekster, de videre implikasjonene av visse metallsøkerfunn og selve detektorvirksomheten (eksempelvis Heen-Pettersen 2021; Bondesson & Bondeson 2021; Glørstad 2023; Spangen og Kleppe 2023; Krokmyrdal & Henriksen 2024; Stylegar 2024; Thomas & Wessman 2024). Helt nye perspektiver kan utforskes basert på metallsøkerfunnene, fordi de har vist seg å ha en annen sammensetning og dermed gi annen informasjon enn gjenstandsfunnene som gjøres i arkeologiske utgravninger og andre kontekster.
Selv om museene på grunn av manglende ressurser p.t. opplever det problematisk å håndtere den store mengden innkomne metallsøkerfunn, mener vi at dette ikke kan være styrende for hvordan løse kulturminner i dyrka mark håndteres.
Når lovutkastet ikke innebærer noen endring mht. fortsatt rett til å drive jordbruk i områder der det finnes automatisk fredete jordfaste og løse kulturminner – noe vi vet at medfører at det stadig pløyes dypere uten at det reelt finnes mulighet til eller ønske om å gripe inn fra kulturminnemyndighetenes side – så innebærer dette dessverre at disse kulturminnene ødelegges.
Vi vil i det følgende vektlegge: 1) det manglende vernet til løse kulturminner i dyrka mark, og 2) selvmotsigelser i lovforslaget. Vi vil også understreke at vi støtter 3) et forbud mot søk i utmark. Til slutt vil vi berøre 4) samarbeidsrelasjoner med detektormiljøet og bruk av faglige programmer som styringsverktøy og 5) finansieringsproblematikken, samt 6) slutte oss til forslaget om endring av finnerlønnsordningen.
1) Det manglende vernet til løse kulturminner i dyrka mark
Arkeologiske kulturminner har gjennomgående et godt vern i Norge. Dette gjelder imidlertid ikke løsfunn og lokaliteter som ligger i dyrket mark. På grunn av stadig tyngre jordbruksmaskinell er dagens jordbruk en trussel for kulturminner som ligger i og under pløyelaget. Vi erfarer at kulturminner i dyrka mark utsettes for konstant slitasje og gradvis ødeleggelse. Dagens industrialiserte, maskinelle landbruk er fundamentalt annerledes enn det var da kulturminneloven fikk sin nåværende form i 1978/1979. Trenden med store sammenhengende produksjonsarealer i sentrale bygder medfører et kontinuerlig tap av kulturminner.
Forslaget til ny paragraf 18, den såkalte «åtferdsnorma» (Forbod mot tiltak og aktivitetar som kan påverke automatisk freda jordfaste kulturminne) erstatter nåværende lovs paragraf 3, og til tross for ny ordlyd er meningsinnholdet mer eller mindre uendret. I tredje ledd videreføres eksisterende lovs passus om bruk av jorda over et automatisk fredet kulturminne: «Dersom fylkeskommunen eller Sametinget ikkje gjer enkeltvedtak om noko anna, kan bruk av beitemark eller innmark over eit automatisk freda jordfast kulturminne halde fram. Pløying og anna jordarbeid som går djupare enn tidlegare, er forbode utan løyve».
Dersom man skal kunne ivareta kulturminner i dyrka mark, burde forbudet mot pløying og jordarbeid som går dypere enn tidligere ideelt sett vært skjerpet. Istedenfor å anerkjenne de skader det industrielle jordbruket påfører jordfaste og løse kulturminner, framhever lovutkastet skadepotensialet som ligger i metallsøking. Lovutvalget foreslår en ny paragraf, som spesifikt omhandler metallsøk: § 36 Søk etter jordfaste og lause kulturminne. Her understrekes det at det ikke kan søkes etter løse kulturminner dersom søket kan være til skade. I tillegg nevnes målrettede søk (herunder metallsøk) i forbindelse med paragraf 18 og forbud mot tiltak som kan skade jordfaste kulturminner.
Vi støtter utvalget i at det bare bør være kulturminnemyndighetene som skal kunne undersøke jordfaste kulturminner gjennom utgravning. Men kulturminner i pløyelaget er per definisjon ikke jordfaste, de er flyttet fra sin opprinnelige kontekst. I tillegg fører jordarbeid til at metallgjenstander i pløyelaget fragmenteres mer og mer over tid og at de får kontakt med oksygen, forurensning, kunstgjødsel og plantevernmidler som utsetter dem for ytterligere nedbrytning.
Med intensivert industrielt jordbruk, betyr dette at disse arkeologiske gjenstandene vil ha en begrenset levetid i sin nåværende kontekst og ikke vil bevares for utforskning og opplevelse for fremtidige generasjoner, som er en av hovedbegrunnelsene for prinsippet om in situ bevaring av kulturminner.
2) Selvmotsigelser i lovforslaget
Presiseringen om jordfaste kulturminner i lovutkastet er egnet til å skape forvirring, fordi det samtidig er snakk om jordmassene over kulturminnet. Et sentralt poeng i forskning på pløyelagsfunn er at disse oftest er løsrevet fra de jordfaste kulturminnene på stedet, enten fordi de er forflyttet horisontalt pga. jordarbeid, eller fordi de har kommet fra andre områder i form av påførte masser, for eksempel ved jordforbedring eller terrengendring (Martens & Ravn 2016; Sand-Eriksen m.fl. 2020). Den nye paragraf 36 nevner faren for skade på løse kulturminner, men uten at det framgår av forarbeidet hvordan opphenting av funn fra pløyelaget er egnet til å skade dem. Vi vil påpeke at de utsettes for sikrere og mer omfattende ødeleggelse ved å bli liggende i pløyelaget.
I 27.6 (Regulering av søkjeverksemd) legges det vekt på at den store økningen i metallsøkeraktivitet og at den store mengden detektorfunn noen universitetsmuseer mottar innebærer merarbeid for museene og andre aktører i kulturminnevernet. Likevel legges det tilsynelatende opp til at kulturmiljøstyresmaktene skal rykke ut til «moglege funn», noe som i praksis vil være et hvilket som helst utslag på metall ved detektorsøk, og ikke nødvendigvis et arkeologisk funn. Dette framstår som helt urealistisk og en selvmotsigelse dersom man ønsker å få ned arbeidsbyrden knyttet til metallsøkerfunn.
Det er dessuten vanskelig å forstå hvordan et forbud mot opptak av fredete løse kulturminner skal håndheves, all den tid søkevirksomheten i seg selv ikke forbys. Det vil ikke være mulig å slå ned på detektering uten å dokumentere opptak av fredete gjenstander, og detektorister vil ikke ha insentiver til å melde fra om funn av fredete kulturminner, da de med dette gjør seg selv til lovbrytere. Vi ser en fare for at dette forsøket på regulering i stedet vil føre til undergrunnsvirksomhet, et økende svart marked for kulturminner og dermed et stort tap for samfunnet både verdimessig og kunnskapsmessig.
Vi mener videre at det er en selvmotsigelse når lovutvalget legger opp til et inkluderende kulturminnevern der fellesskapet spiller en viktig rolle (ref. kulturmiljømeldinga om at «alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø»), for deretter å foreslå et forbud mot et av de mest synlige private bidragene til norsk arkeologisk kulturmiljøforvaltning. Dette går også på tvers av hva som har blitt signalisert i tidligere stortingsmeldinger som St. meld. nr. 23 Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid og Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet, Faro-konvensjonen (se spesielt artikkel 12), som Norge har forpliktet seg til å følge.
3) Forbud mot søk i utmark
Istedenfor å innføre et de facto generelt forbud mot søkevirksomhet mener vi at det er fornuftig å differensiere mellom dyrka mark – det vil si jordbruksjord som pløyes aktivt –og utmark, inkludert beitemark som for tiden ikke bearbeides. For utmark mener vi at et forbud mot aktiv søking er hensiktsmessig, fordi oppgraving av gjenstander her kan forstyrre intakte, jordfaste kontekster. Her er vi helt på linje med utvalget når de i 27.6 skriver at «Funn og oppgraving av gjenstandar som elles er trygt nedgravne på sin opphavlege plass «in situ», kan vere i konflikt med ei berekraftig forvaltning av kulturmiljøressursane».
Utvalget diskuterer ikke muligheten for en slik differensiering i detalj, men nevner at det er ett av de forslagene det har vurdert («…løyve ved bruk av metallsøkjar, magnetar eller andre typar søkjeverktøy, krav til sertifisering av dei som driv søkjeverksemd, eller eit forbod mot søk i utmark, og at område som allereie er pløgde, dyrka og i bruk, kan vere opne for private søk med samtykke frå grunneigaren»). De konkluderer med at alle disse forslagene vil være ressurskrevende for kulturminnevernet, noe vi er uenige i, da vi ikke kan se at det å operasjonalisere et skille mellom jordbruksjord som pløyes aktivt og utmark er særlig ressurskrevende.
4) Samarbeidsrelasjoner og faglige programmer
Flere universitetsmuseer har jobbet systematisk med å etablere gode samarbeidsrelasjoner med metallsøkermiljøet. Før Riksantikvarens retningslinjer for søk kom hadde for eksempel Kulturhistorisk museum utarbeidet en «Mønsterpraksis for detektoristar». Flere phd-avhandlinger har løftet fram fordelene med et slikt samarbeid (Axelsen 2020; Fredriksen 2023). KHM har de siste årene også hatt nær kontakt med detektoristklubbene, så vel som Riksantikvaren, Sametinget, alle fylkene og de andre universitetsmuseene i Norge, i forbindelse med utviklingen av et nytt digitalt registreringssystem for detektorfunn. Et slikt system vil lette og effektivisere funnregistrering og saksgang ved innleverte metallsøkerfunn og dermed gjøre denne delen av kulturminneforvaltningen mindre kostnadsdrivende.
Det vil være hensiktsmessig å videreutvikle de etablerte samarbeidsrelasjonene til å omfatte felles innsats for å ytterligere styrke kunnskapspotensialet i metallsøkerfunnene. Såkalte organiserte søk har vært foreslått av flere som en måte å regulere og styre søkevirksomheten på. Selv om vi stiller oss bak dette som et effektivt virkemiddel, er det ikke tvil om at også slike tiltak er svært arbeids- og ressurskrevende for kulturminnevernet. Vi mener derfor at det i stedet bør prioriteres å utarbeide faglige programmer på området, slik at kulturvernmyndighetene gjennom dialog med detektoristmiljøet i større grad kan styre søk i ønsket retning. Når det gjelder representativitetsproblematikken som nevnes i forarbeidet, vil faglige programmer kunne avhjelpe nettopp dette ved at man styrer søkevirksomheten mot faglige prioriteringer, og dermed imøtekommer utvalgets observasjon om at: «Det kan òg vere ei utfordring at privat søkjeverksemd krev oppfølging av kulturmiljøstyresmakta og dimed ressursbruk som ikkje er forankra i ei fagleg prioritering av kva kunnskapsbehov samfunnet har».
En annen mulig ytterligere regulering kan være forenklede løyver eller en meldeplikt, hvor detektorister informerer kulturmiljømyndighetene om at de har fått tillatelse fra grunneier(e) til å søke på deres eiendom, noe som vil være enkelt å rapportere og registrere dersom vi får på plass det planlagte digitale registreringssystemet. Dette kan sammen med faglige programmer føre til en mer enhetlig regulert praksis og faglig forankret privat metallsøking.
Omfanget av inngrep i kulturminner gjennom jordbruksaktivitet skaper enorme utfordringer for kulturminnevernet. Vi mener derfor at det bør utredes finansieringsordninger som bedre kan ivareta kunnskapsverdien til kulturminner i dyrket mark. Ideelt sett bør det knyttes midler til prosessering av metallsøkerfunn og innlemming av disse i universitetsmuseenes samlinger, noe som er en forutsetning for å utnytte dette materialet som ressurs i forskning og formidling. Det er imidlertid også behov for å styrke finansieringen av kulturminnevernets innsats knyttet til andre landbruksrelaterte inngrep, slik som drenering, som det per i dag ikke finnes tilstrekkelig ressurser til.
6) Endring av finnerlønnsordningen
Vi ser det som fornuftig at finnerlønnsordningen endres, slik at den kun brukes skjønnsmessig for gjenstander av særlig høy kulturhistorisk verdi. På denne måten vil arbeidsbelastningen for kulturminnevernet bli mindre, samtidig som det understreker at arkeologiske funn ikke primært kan måles i pengeverdi for den enkelte finner, men i deres kunnskaps- og opplevelsesverdi for hele samfunnet.
Avslutningsvis ønsket vi å stille oss til disposisjon for å komme med utdypende innspill dersom dette er ønskelig. Vi gjør oppmerksom på at også det europeiske nettverket av arkeologer og forskere som arbeider med metallsøkerfunn, European Public Finds Recording Network (EPFRN), stiller seg til disposisjon dersom det er relevant å få innspill om erfaringer med forbud og regulering i andre europeiske land.
Irmelin Axelsen, postdoktor, Kulturhistorisk museum, UiO
Lene Melheim, førsteamanuensis, Kulturhistorisk museum, UiO
Vi ønsker å knytte noen kommentarer til metallsøking og de delene av lovforslaget som i realiteten vil innebære et forbud mot privat metallsøking. Slik vi leser forslaget vil man kunne søke med metalldetektor i Norge, men det vil være forbudt for detektoristen å grave opp funn som påvises med metalldetektor hvis de er eldre enn fredningsgrensen (jf. 27.6 Regulering av søkjeverksemd), noe man ikke kan vite før de graves fram. Dette blir dermed et de facto forbud mot detektering. Vi kan ikke se at dette er hensiktsmessig for utsatte løse kulturminner i dyrka mark.
Som forskere ansatt ved et universitetsmuseum, som alle har inngående kjennskap til sakskomplekset, erfarer vi at det er mye ved dagens lovverk og praksis som fungerer bra. Vi er videre opptatt av det enorme kunnskapspotensialet som ligger i metallsøkerfunn, både som massemateriale og som enkeltfunn. Det foregår i økende grad variert forskning her i Norge på enkeltfunn, funntyper, funndistribusjoner, funnkontekster, de videre implikasjonene av visse metallsøkerfunn og selve detektorvirksomheten (eksempelvis Heen-Pettersen 2021; Bondesson & Bondeson 2021; Glørstad 2023; Spangen og Kleppe 2023; Krokmyrdal & Henriksen 2024; Stylegar 2024; Thomas & Wessman 2024). Helt nye perspektiver kan utforskes basert på metallsøkerfunnene, fordi de har vist seg å ha en annen sammensetning og dermed gi annen informasjon enn gjenstandsfunnene som gjøres i arkeologiske utgravninger og andre kontekster.
Selv om museene på grunn av manglende ressurser p.t. opplever det problematisk å håndtere den store mengden innkomne metallsøkerfunn, mener vi at dette ikke kan være styrende for hvordan løse kulturminner i dyrka mark håndteres.
Når lovutkastet ikke innebærer noen endring mht. fortsatt rett til å drive jordbruk i områder der det finnes automatisk fredete jordfaste og løse kulturminner – noe vi vet at medfører at det stadig pløyes dypere uten at det reelt finnes mulighet til eller ønske om å gripe inn fra kulturminnemyndighetenes side – så innebærer dette dessverre at disse kulturminnene ødelegges.
Vi vil i det følgende vektlegge: 1) det manglende vernet til løse kulturminner i dyrka mark, og 2) selvmotsigelser i lovforslaget. Vi vil også understreke at vi støtter 3) et forbud mot søk i utmark. Til slutt vil vi berøre 4) samarbeidsrelasjoner med detektormiljøet og bruk av faglige programmer som styringsverktøy og 5) finansieringsproblematikken, samt 6) slutte oss til forslaget om endring av finnerlønnsordningen.
1) Det manglende vernet til løse kulturminner i dyrka mark
Arkeologiske kulturminner har gjennomgående et godt vern i Norge. Dette gjelder imidlertid ikke løsfunn og lokaliteter som ligger i dyrket mark. På grunn av stadig tyngre jordbruksmaskinell er dagens jordbruk en trussel for kulturminner som ligger i og under pløyelaget. Vi erfarer at kulturminner i dyrka mark utsettes for konstant slitasje og gradvis ødeleggelse. Dagens industrialiserte, maskinelle landbruk er fundamentalt annerledes enn det var da kulturminneloven fikk sin nåværende form i 1978/1979. Trenden med store sammenhengende produksjonsarealer i sentrale bygder medfører et kontinuerlig tap av kulturminner.
Forslaget til ny paragraf 18, den såkalte «åtferdsnorma» (Forbod mot tiltak og aktivitetar som kan påverke automatisk freda jordfaste kulturminne) erstatter nåværende lovs paragraf 3, og til tross for ny ordlyd er meningsinnholdet mer eller mindre uendret. I tredje ledd videreføres eksisterende lovs passus om bruk av jorda over et automatisk fredet kulturminne: «Dersom fylkeskommunen eller Sametinget ikkje gjer enkeltvedtak om noko anna, kan bruk av beitemark eller innmark over eit automatisk freda jordfast kulturminne halde fram. Pløying og anna jordarbeid som går djupare enn tidlegare, er forbode utan løyve».
Dersom man skal kunne ivareta kulturminner i dyrka mark, burde forbudet mot pløying og jordarbeid som går dypere enn tidligere ideelt sett vært skjerpet. Istedenfor å anerkjenne de skader det industrielle jordbruket påfører jordfaste og løse kulturminner, framhever lovutkastet skadepotensialet som ligger i metallsøking. Lovutvalget foreslår en ny paragraf, som spesifikt omhandler metallsøk: § 36 Søk etter jordfaste og lause kulturminne. Her understrekes det at det ikke kan søkes etter løse kulturminner dersom søket kan være til skade. I tillegg nevnes målrettede søk (herunder metallsøk) i forbindelse med paragraf 18 og forbud mot tiltak som kan skade jordfaste kulturminner.
Vi støtter utvalget i at det bare bør være kulturminnemyndighetene som skal kunne undersøke jordfaste kulturminner gjennom utgravning. Men kulturminner i pløyelaget er per definisjon ikke jordfaste, de er flyttet fra sin opprinnelige kontekst. I tillegg fører jordarbeid til at metallgjenstander i pløyelaget fragmenteres mer og mer over tid og at de får kontakt med oksygen, forurensning, kunstgjødsel og plantevernmidler som utsetter dem for ytterligere nedbrytning.
Med intensivert industrielt jordbruk, betyr dette at disse arkeologiske gjenstandene vil ha en begrenset levetid i sin nåværende kontekst og ikke vil bevares for utforskning og opplevelse for fremtidige generasjoner, som er en av hovedbegrunnelsene for prinsippet om in situ bevaring av kulturminner.
2) Selvmotsigelser i lovforslaget
Presiseringen om jordfaste kulturminner i lovutkastet er egnet til å skape forvirring, fordi det samtidig er snakk om jordmassene over kulturminnet. Et sentralt poeng i forskning på pløyelagsfunn er at disse oftest er løsrevet fra de jordfaste kulturminnene på stedet, enten fordi de er forflyttet horisontalt pga. jordarbeid, eller fordi de har kommet fra andre områder i form av påførte masser, for eksempel ved jordforbedring eller terrengendring (Martens & Ravn 2016; Sand-Eriksen m.fl. 2020). Den nye paragraf 36 nevner faren for skade på løse kulturminner, men uten at det framgår av forarbeidet hvordan opphenting av funn fra pløyelaget er egnet til å skade dem. Vi vil påpeke at de utsettes for sikrere og mer omfattende ødeleggelse ved å bli liggende i pløyelaget.
I 27.6 (Regulering av søkjeverksemd) legges det vekt på at den store økningen i metallsøkeraktivitet og at den store mengden detektorfunn noen universitetsmuseer mottar innebærer merarbeid for museene og andre aktører i kulturminnevernet. Likevel legges det tilsynelatende opp til at kulturmiljøstyresmaktene skal rykke ut til «moglege funn», noe som i praksis vil være et hvilket som helst utslag på metall ved detektorsøk, og ikke nødvendigvis et arkeologisk funn. Dette framstår som helt urealistisk og en selvmotsigelse dersom man ønsker å få ned arbeidsbyrden knyttet til metallsøkerfunn.
Det er dessuten vanskelig å forstå hvordan et forbud mot opptak av fredete løse kulturminner skal håndheves, all den tid søkevirksomheten i seg selv ikke forbys. Det vil ikke være mulig å slå ned på detektering uten å dokumentere opptak av fredete gjenstander, og detektorister vil ikke ha insentiver til å melde fra om funn av fredete kulturminner, da de med dette gjør seg selv til lovbrytere. Vi ser en fare for at dette forsøket på regulering i stedet vil føre til undergrunnsvirksomhet, et økende svart marked for kulturminner og dermed et stort tap for samfunnet både verdimessig og kunnskapsmessig.
Vi mener videre at det er en selvmotsigelse når lovutvalget legger opp til et inkluderende kulturminnevern der fellesskapet spiller en viktig rolle (ref. kulturmiljømeldinga om at «alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø»), for deretter å foreslå et forbud mot et av de mest synlige private bidragene til norsk arkeologisk kulturmiljøforvaltning. Dette går også på tvers av hva som har blitt signalisert i tidligere stortingsmeldinger som St. meld. nr. 23 Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid og Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet, Faro-konvensjonen (se spesielt artikkel 12), som Norge har forpliktet seg til å følge.
3) Forbud mot søk i utmark
Istedenfor å innføre et de facto generelt forbud mot søkevirksomhet mener vi at det er fornuftig å differensiere mellom dyrka mark – det vil si jordbruksjord som pløyes aktivt –og utmark, inkludert beitemark som for tiden ikke bearbeides. For utmark mener vi at et forbud mot aktiv søking er hensiktsmessig, fordi oppgraving av gjenstander her kan forstyrre intakte, jordfaste kontekster. Her er vi helt på linje med utvalget når de i 27.6 skriver at «Funn og oppgraving av gjenstandar som elles er trygt nedgravne på sin opphavlege plass «in situ», kan vere i konflikt med ei berekraftig forvaltning av kulturmiljøressursane».
Utvalget diskuterer ikke muligheten for en slik differensiering i detalj, men nevner at det er ett av de forslagene det har vurdert («…løyve ved bruk av metallsøkjar, magnetar eller andre typar søkjeverktøy, krav til sertifisering av dei som driv søkjeverksemd, eller eit forbod mot søk i utmark, og at område som allereie er pløgde, dyrka og i bruk, kan vere opne for private søk med samtykke frå grunneigaren»). De konkluderer med at alle disse forslagene vil være ressurskrevende for kulturminnevernet, noe vi er uenige i, da vi ikke kan se at det å operasjonalisere et skille mellom jordbruksjord som pløyes aktivt og utmark er særlig ressurskrevende.
4) Samarbeidsrelasjoner og faglige programmer
Flere universitetsmuseer har jobbet systematisk med å etablere gode samarbeidsrelasjoner med metallsøkermiljøet. Før Riksantikvarens retningslinjer for søk kom hadde for eksempel Kulturhistorisk museum utarbeidet en «Mønsterpraksis for detektoristar». Flere phd-avhandlinger har løftet fram fordelene med et slikt samarbeid (Axelsen 2020; Fredriksen 2023). KHM har de siste årene også hatt nær kontakt med detektoristklubbene, så vel som Riksantikvaren, Sametinget, alle fylkene og de andre universitetsmuseene i Norge, i forbindelse med utviklingen av et nytt digitalt registreringssystem for detektorfunn. Et slikt system vil lette og effektivisere funnregistrering og saksgang ved innleverte metallsøkerfunn og dermed gjøre denne delen av kulturminneforvaltningen mindre kostnadsdrivende.
Det vil være hensiktsmessig å videreutvikle de etablerte samarbeidsrelasjonene til å omfatte felles innsats for å ytterligere styrke kunnskapspotensialet i metallsøkerfunnene. Såkalte organiserte søk har vært foreslått av flere som en måte å regulere og styre søkevirksomheten på. Selv om vi stiller oss bak dette som et effektivt virkemiddel, er det ikke tvil om at også slike tiltak er svært arbeids- og ressurskrevende for kulturminnevernet. Vi mener derfor at det i stedet bør prioriteres å utarbeide faglige programmer på området, slik at kulturvernmyndighetene gjennom dialog med detektoristmiljøet i større grad kan styre søk i ønsket retning. Når det gjelder representativitetsproblematikken som nevnes i forarbeidet, vil faglige programmer kunne avhjelpe nettopp dette ved at man styrer søkevirksomheten mot faglige prioriteringer, og dermed imøtekommer utvalgets observasjon om at: «Det kan òg vere ei utfordring at privat søkjeverksemd krev oppfølging av kulturmiljøstyresmakta og dimed ressursbruk som ikkje er forankra i ei fagleg prioritering av kva kunnskapsbehov samfunnet har».
En annen mulig ytterligere regulering kan være forenklede løyver eller en meldeplikt, hvor detektorister informerer kulturmiljømyndighetene om at de har fått tillatelse fra grunneier(e) til å søke på deres eiendom, noe som vil være enkelt å rapportere og registrere dersom vi får på plass det planlagte digitale registreringssystemet. Dette kan sammen med faglige programmer føre til en mer enhetlig regulert praksis og faglig forankret privat metallsøking.
Omfanget av inngrep i kulturminner gjennom jordbruksaktivitet skaper enorme utfordringer for kulturminnevernet. Vi mener derfor at det bør utredes finansieringsordninger som bedre kan ivareta kunnskapsverdien til kulturminner i dyrket mark. Ideelt sett bør det knyttes midler til prosessering av metallsøkerfunn og innlemming av disse i universitetsmuseenes samlinger, noe som er en forutsetning for å utnytte dette materialet som ressurs i forskning og formidling. Det er imidlertid også behov for å styrke finansieringen av kulturminnevernets innsats knyttet til andre landbruksrelaterte inngrep, slik som drenering, som det per i dag ikke finnes tilstrekkelig ressurser til.
6) Endring av finnerlønnsordningen
Vi ser det som fornuftig at finnerlønnsordningen endres, slik at den kun brukes skjønnsmessig for gjenstander av særlig høy kulturhistorisk verdi. På denne måten vil arbeidsbelastningen for kulturminnevernet bli mindre, samtidig som det understreker at arkeologiske funn ikke primært kan måles i pengeverdi for den enkelte finner, men i deres kunnskaps- og opplevelsesverdi for hele samfunnet.
Avslutningsvis ønsket vi å stille oss til disposisjon for å komme med utdypende innspill dersom dette er ønskelig. Vi gjør oppmerksom på at også det europeiske nettverket av arkeologer og forskere som arbeider med metallsøkerfunn, European Public Finds Recording Network (EPFRN), stiller seg til disposisjon dersom det er relevant å få innspill om erfaringer med forbud og regulering i andre europeiske land.
Referanser
Axelsen, I. 2021 What’s the deal with old things? An exploratory study of attitudes and practices towards certain old things among archaeologists and metal detectorists in Norway. Avhandlimg for graden philosophiae doctor (ph.d.). Universitetet i Oslo.
Axelsen, Irmelin (2022). Collaboration and Communication between Hobby Metal Detectorists and Archaeologists in Norway. Advances in Archaeological Practice. 10(3), s. 295–310. doi: 10.1017/aap.2022.14.
Axelsen, Irmelin & Fredriksen, Caroline (2024). Organically Grown Archaeological Databases and their 'Messiness': Hobby Metal Detecting in Norway. European Journal of Archaeology. doi: 10.1017/eaa.2024.10.
Bondesson, T., & Bondeson, L. 2021. Update on brooches with Balt traits in Norway: the map redrawn by metal detecting. Fornvännen 116(2):145-150.
Fredriksen, C. 2023. Funnet med metallsøker i dyrket mark»: En relasjonell studie av norsk praksis overfor privat metallsøking og pløyelagsfunn som vitenskapelig kildemateriale. Avhandlimg for graden philosophiae doctor (ph.d.). NTNU
Glørstad, Z.T. 2023. Crossing crafts, merging arts: A new find of a 9th century AD Oseberg-style hanging bowl suspension mount from Jarlsberg, Vestfold, southern Norway. Primitive tider (online) (25):137–140.
Heen-Pettersen, A.M. 2021. Evidence of Viking trade and ‘Danelaw’ connections? Inset lead weights from Norway and the western Viking World. Internet Archaeology (56). https://doi.org/10.11141/ia.56.10.
Krokmyrdal, T.-K., & Henriksen, J.E. 2024. Mynter fra tidsrommet 750-1355. Nye metallsøkerfunn, nye perspektiver. I R. Jørgensen, M. Skandfer, & I. Storli (red.) Fragmenter av Nord-Norges fortid .Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie B. Skrifter, 333–360. Stamsund: Orkana akademisk.
Martens, J. & Ravn, M. 2016. Pløyejord som kontekst. Nye utfordringer for forskning, forvaltning og formidling. Portal forlag.
Sand-Eriksen, A., Skre, D. & Stamnes, A.A. 2020. Hvordan har metallgjenstander funnet veien til pløyelaget?Resultater fra et metodisk prøveprosjekt på Storhov i Elverum. Primitive tider 22, s. 75–94. doi: 10.5617/pt.8395.
Spangen, M., & Kleppe, J.I. 2023. Jakten på Varangermarkedet: Søk etter flerkulturelle møter i et samisk landskap. Primitive tider (online) (25): 1–52.
Stylegar, F.-A.H. 2024. Noen nye funn av østlige belter og remutstyr fra sen vikingtid og tidlig middelalder i Norge. Fornvännen 2024(3):185–198.
Thomas, S., & Wessman, A. 2024. Archaeological object interviews as a method to study and engage with finder-collectors. Antiquity 98(400):1097–1106.
Axelsen, Irmelin (2022). Collaboration and Communication between Hobby Metal Detectorists and Archaeologists in Norway. Advances in Archaeological Practice. 10(3), s. 295–310. doi: 10.1017/aap.2022.14.
Axelsen, Irmelin & Fredriksen, Caroline (2024). Organically Grown Archaeological Databases and their 'Messiness': Hobby Metal Detecting in Norway. European Journal of Archaeology. doi: 10.1017/eaa.2024.10.
Bondesson, T., & Bondeson, L. 2021. Update on brooches with Balt traits in Norway: the map redrawn by metal detecting. Fornvännen 116(2):145-150.
Fredriksen, C. 2023. Funnet med metallsøker i dyrket mark»: En relasjonell studie av norsk praksis overfor privat metallsøking og pløyelagsfunn som vitenskapelig kildemateriale. Avhandlimg for graden philosophiae doctor (ph.d.). NTNU
Glørstad, Z.T. 2023. Crossing crafts, merging arts: A new find of a 9th century AD Oseberg-style hanging bowl suspension mount from Jarlsberg, Vestfold, southern Norway. Primitive tider (online) (25):137–140.
Heen-Pettersen, A.M. 2021. Evidence of Viking trade and ‘Danelaw’ connections? Inset lead weights from Norway and the western Viking World. Internet Archaeology (56). https://doi.org/10.11141/ia.56.10.
Krokmyrdal, T.-K., & Henriksen, J.E. 2024. Mynter fra tidsrommet 750-1355. Nye metallsøkerfunn, nye perspektiver. I R. Jørgensen, M. Skandfer, & I. Storli (red.) Fragmenter av Nord-Norges fortid .Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie B. Skrifter, 333–360. Stamsund: Orkana akademisk.
Martens, J. & Ravn, M. 2016. Pløyejord som kontekst. Nye utfordringer for forskning, forvaltning og formidling. Portal forlag.
Sand-Eriksen, A., Skre, D. & Stamnes, A.A. 2020. Hvordan har metallgjenstander funnet veien til pløyelaget?Resultater fra et metodisk prøveprosjekt på Storhov i Elverum. Primitive tider 22, s. 75–94. doi: 10.5617/pt.8395.
Spangen, M., & Kleppe, J.I. 2023. Jakten på Varangermarkedet: Søk etter flerkulturelle møter i et samisk landskap. Primitive tider (online) (25): 1–52.
Stylegar, F.-A.H. 2024. Noen nye funn av østlige belter og remutstyr fra sen vikingtid og tidlig middelalder i Norge. Fornvännen 2024(3):185–198.
Thomas, S., & Wessman, A. 2024. Archaeological object interviews as a method to study and engage with finder-collectors. Antiquity 98(400):1097–1106.