Stavanger kommune takker for muligheten til å avgi høringssvar og er meget positiv til en utvidelse av legemiddelberedskapen for primærhelsetjenesten, med den forutsetning at kommunehelsetjenesten er en del av primærhelsetjenesten.
Høringssvaret er bygd opp slik at generelle kommentarer gis først, og deretter kommenteres det på enkeltvise kapitler. Til slutt gis det innspill på legemiddellisten i vedlegg 1.
Generelle kommentarer til foreslått innretning
Stavanger kommune oppfatter at høringsnotatet ikke er helt tydelig når det kommer til kommunenes rolle i legemiddelberedskap for primærhelsetjenesten, mer presist om kommunene/kommunehelsetjenesten er inkludert eller ikke i beredskapsordningen. Høringsnotatet sier følgende: «Kommunene har beredskapsansvar for legemidler som brukes i kommunale institusjoner. For legemidler som utleveres i apotek og finansieres av trygd eller pasient, ivaretas beredskapsansvaret gjennom grossistforskriften § 5 som gir grossistene plikt til å lagre visse legemidler.» Kommunene betaler selv for legemidler som benyttes i kommunale institusjoner (eksempelvis sykehjem og legevakt) gjennom avtaler med legemiddelgrossist eller (lokalt) apotek. Sitatet over kan tolkes dithen at departementet mener at kommunene ikke er inkludert i den beskrevne innretning av legemiddelberedskap for primærhelsetjenesten.
I samme forbindelse bør det også nevnes at begrepet «kommunale institusjoner» skaper uklarhet rundt andre aktører som ideelle og private sykehjem med driftsavtale med kommunen, hvor kommunen har ansvaret for pasientene og deres legemiddelbehandling i respektive sykehjem. Når det videre i dette høringssvaret nevnes kommunale institusjoner, menes også private institusjoner med driftsavtaler med kommunen.
I forslag til ny forskriftsbestemmelse er det ingen begrensninger knyttet til om legemidlene selges via apotek til privatperson eller til kommunale institusjoner, eller direkte fra legemiddelgrossist til kommunale institusjoner. Den utvidede legemiddellisten oppgitt i vedlegg 1 er utarbeidet bl.a. av spesialistgruppen i B180 i oktober 2021. Denne er bevisst utvidet med legemidler som er mest relevant for kommunale institusjoner som sykehjem og legevakt. Stavanger kommunes kommunefarmasøyt har deltatt i dette arbeidet og har foreslått konkrete legemidler for å sikre nødvendig legemiddelberedskap til sykehjem og legevakt.
Stavanger kommune anser heller ikke at den foreslåtte kompensasjonsordningen er til hinder for at kommunehelsetjenesten er inkludert i den overordnede beredskapen for primærhelsetjenesten.
Stavanger kommune oppfatter således at departementet er tvetydig i sitt høringsnotat når forskriftsbestemmelsen og revidert legemiddelliste indikerer at kommunehelsetjenesten er inkludert i den nasjonale legemiddelberedskapen for primærhelsetjenesten, mens innledningen i høringsnotatet tilsynelatende ekskluderer kommunehelsetjenesten.
Legemiddelberedskap i Norge er et nasjonalt anliggende, og Stavanger kommune mener at ansvaret for den totale beredskapen i hele helsetjenesten må ligge på overordnet nivå. Kommunehelsetjenesten må også være inkludert, da det er uhensiktsmessig å overlate alt beredskapsansvar for legemidler brukt i kommunale institusjoner til kommunene selv. Dette vil medføre betydelig risiko for pasientene, da de færreste kommuner har kompetanse på legemiddelberedskap og håndtering av dette. En eventuell beredskapslagring av legemidler i kommunene i tilsvarende omfang som foreslått i denne høringen, vil høyst sannsynlig føre til store svinn pga. ukurans. Beredskapslagring vil også medføre betydelige kostnader for kommunene, både i direkte legemiddelkostnader, men også i ressursbruk for forvaltning av lageret.
Det vil være av vesentlig interesse for alle aktører i helsetjenestene, som har behov for samme legemidler angitt i legemiddellisten, at disse beredskapslagres hos grossist, og ikke hos sluttbruker. Det vil kunne gi mulighet for en mer optimal og rasjonell fordeling – både på tvers av primærhelsetjenesten, men også i samhandling med spesialisthelsetjenesten – i en eventuell mangelsituasjon hvor beredskapslageret blir benyttet. Dette er samme prinsipp som praktiseres i dagens beredskapsløsning for primærhelsetjenesten (som inkluderer kommunehelsetjenesten) gjennom B180-primær.
Stavanger kommune anser det heller ikke som hensiktsmessig at hver enkelt kommune gjennom sine avtaler med legemiddelgrossist eller apotek, skal sørge for tilsvarende beredskap som angis i legemiddellisten vedlegg 1 i disse avtalene. Anskaffelser av legemidler til kommunene følger ingen nasjonal standard, og det finnes flere titalls ulike avtaler med legemiddelgrossistene eller direkte med lokale apotek. Igjen er også kostnadsbildet av avgjørende betydning for at dette er urealistisk å få gjennomført for kommunene.
Stavanger kommune ser samtidig at den foreslåtte innretningen ikke vil dekke hele behovet kommunene har for legemiddelberedskap. Konkret veiledning og råd fra myndighetene når det kommer til hvilken beredskap kommunene bør ha ytterligere, er også nødvendig. Dette kan inkludere forslag til hvilke legemidler, og i hvilket omfang, kommunene anbefales å sikre lokalt i egne institusjoner. Eksempler på dette kan være for å dekke opp for essensielle legemidler ved uforutsette akutte krisesituasjoner, eller som en buffer ved kortvarig svikt i transportlinjer. Det kan også være råd og veiledning om forsyningssikkerhet på andre måter gjennom avtaler med grossist/apotek og samhandling med helseforetak m.m. Et eksempel på dette er råd om hvilke krav kommunene skal stille til forsyningssikkerhet av multidosepakkede legemidler fra multidoseapotek. Det kan også være veiledning i håndtering av mangelsituasjoner av legemidler som ikke brukes særlig ofte i primærhelsetjenesten, men allikevel er viktig for å forhindre høyere press på spesialisthelsetjenesten som antidotbehandling og CBRNE-hendelser eller antiviralia ved spesifikke utbrudd. Differensiering i foreslått volum og begrunnelse for dette er også relevant for kommunene å få informasjon om fra myndighetene. Kompetanse på legemiddelberedskap og legemiddelmangel er begrenset i kommunene, og sentral veiledning og føringer er essensielt for å sikre en tilfredsstillende, helhetlig legemiddelberedskap i primærhelsetjenesten.
Som et annet viktig ledd i håndtering av legemiddelberedskap, er det et betydelig behov for økt informasjon til primærhelsetjenesten omkring legemiddelforsyning og mangelsituasjoner, som også er direkte anvendbar i den kliniske hverdagen. Informasjon som finnes på Statens Legemiddelverks nettsider er av liten praktisk relevans for våre fastleger og sykehjemsleger. Kommunefarmasøyt i Stavanger deler informasjon og veileder leger og sykepleiere i enkeltsaker, og samhandler med legemiddelleverandør og multidoseapotek, men det er store begrensninger i handlingsrom og tilgang på nødvendig informasjon.
Mangelsituasjoner er tidkrevende for alle parter, og til frustrasjon for både helsepersonell og pasientene. Et konkret eksempel til illustrasjon: Stavanger kommune stod nylig i en akutt mangelsituasjon hvor amiodaron injeksjon ikke var mulig å få tak i hos vår leverandør. Etter en ringerunde til lokale apotek fikk legevakten rekvirert noen doser fra et apotek i nabokommunen. Av solidaritet konfererte overlegen med kollega på nabobyens legevakt for å sikre at de hadde nok legemiddel på lager, når Stavanger rekvirerte de siste få dosene som var tilgjengelig på alle lokale apotek i området. Dette eksemplet illustrerer godt mangel på nasjonal og overordnet styring og kommunikasjon i alvorlige mangelsituasjoner som går ut over liv og helse. Informasjonen på Legemiddelverkets hjemmesider beskrev at «alternativer er tilgjengelig», hvilket ikke var korrekt når det kom til den praktiske utøvelsen. En generell tilbakemelding fra legetjenesten er derfor at den enkelte fastlege, legevaktslege eller sykehjemslege ofte står alene om å vurdere reelle alternativer som kan sikre tilsvarende behandling til aktuell pasient, da informasjon fra myndighetene er begrenset. Mer spisset og praktisk anvendbar rådgivning vil være av betydelig relevans for legetjenesten.
Kommentarer til kapittel 3: Avgrensninger i høringen
I kapittel 3 angis avgrensninger i høringen. Her nevnes ulike legemidler og produkter som ikke inngår i den foreslåtte legemiddellisten fordi de dekkes gjennom andre ordninger. Stavanger kommune er ikke kjent med at det finnes andre ordninger for alle nevnte legemiddelgrupper/produkter som dekker primærhelsetjenesten. For eksempel er væsketerapi særdeles viktig å inkludere i legemiddellisten, da dette ikke dekkes gjennom andre ordninger i primærhelsetjenesten, kun i spesialisthelsetjenesten. Med væsketerapi mener vi både store infusjonsposer til bruk ved rehydrering, men også mindre volum som er nødvendig for administrering av parenterale legemidler. Forslag til produkter angis i avsnittet under om vedlegg 1 – legemiddellisten.
Råd og veiledning til primærhelsetjenesten fra myndighetene er essensielt når det kommer til andre produkter som medisinsk utstyr, medisinske gasser m.m. En lærdom fra pandemien er å sikre nasjonal beredskap på bl.a. oksygen og desinfeksjonsmidler. Det er også viktig å sikre nødvendig utstyr for å kunne administrere legemidler. F.eks. må man ha både forbruksmateriell, infusjonsvæske/injeksjonsvæske, og eventuell infusjonspumpe/sprøytepumpe, til å administrere legemidlene når parenteral antibiotikabehandling eller smertepumper skal benyttes.
Kommentarer til Kapittel 7: Nasjonalt legemiddelberedskapsråd
Stavanger kommune stiller seg bak forslaget om etablering av et nasjonalt legemiddelberedskapsråd. Spesielt er det viktig for å sikre tett samarbeid mellom legemiddelberedskap for primær- og spesialisthelsetjenesten når disse planlegges organisert separat (i motsetning til dagens organisering i B180). Representanter fra kommunene i rådet er avgjørende for helhetlig vurdering og oppfølging av nasjonal legemiddelberedskap.
Forslag til endringer i legemiddellisten i vedlegg 1
Stavanger kommune har noen forslag til endringer i vedlegg 1 – legemiddellisten. Noen av disse legemidlene benyttes kun i små volum i primærhelsetjenesten, men er nødvendige for å redde liv. Dersom legemidlene ikke inkluderes i vedlegg 1, anbefales det at det legges til rette for samhandling med B180-spesialist for utlevering av legemidler herfra, ved mangelsituasjoner som påvirker primærhelsetjenesten. Alternativet er økt dødelighet eller høyere belastning på spesialisthelsetjenesten. Eksempler på dette er:
Primærhelsetjenesten har ingen beredskap på væsketerapi per dags dato. Stavanger kommune foreslår derfor å legge til følgende injeksjonsvæsker og infusjonsvæsker:
Videre foreslår Stavanger kommune å vurdere legemidler og formulering som er mest brukt blant barn:
Tilsvarende kan det vurderes om transdermal smertebehandling (fentanyl og buprenorfin), som benyttes i stor grad av sykehjemspasienter, også bør inkluderes i legemiddellisten.
Som nevnt ovenfor etterlyses det føringer fra myndighetene på hvilken beredskap kommunene må ha i tillegg til det nasjonale beredskapslageret, f.eks for å håndtere akutte krisesituasjoner eller forhindre unødvendige sykehusinnleggelser. Noen av legemidlene over kan passe på en slik liste. Andre eksempler kan være lidokain gel og oksybuprokain øyedråper.
Stavanger kommune ønsker også å stille spørsmål ved hvordan revidering og oppdatering av vedlegg 1 planlegges fremover. Frem til nå har flere legemidler blitt fjernet fra legemiddellisten til grossistforskriftens §5, når disse har fått endret finansieringsordning fra folketrygd til helseforetak. Helsedirektoratet sendte 08.12.2021 på høring forslag om flere legemidler/legemiddelgrupper som skal endres fra folketrygdfinansiering til helseforetaksfinansiering. Dette inkluderer bl.a. parenterale antibiotika. [1] Departementet bes sørge for at slike endringer ikke medfører at legemidlene fjernes fra legemiddellisten som sikrer nødvendig beredskap i primærhelsetjenesten. For kommunale institusjonspasienter er parenteral antibiotika en viktig legemiddelgruppe å ha beredskap for.
Oppsummert ber Stavanger kommune om at departementet tydeliggjør at kommunehelsetjenesten er inkludert i den foreslåtte endringen i innretning av legemiddelberedskap i primærhelsetjenesten. Dette er essensielt for å sikre en samlet, oversiktlig og helhetlig legemiddelberedskap i Norge. I tillegg er det et sterkt ønske om tydelige, konkrete råd om nødvendig legemiddelberedskap i kommunene utover dette, samt tettere veiledning for håndtering av konkrete mangelsituasjoner.
Direktør helse og velferd
Dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur
[1] Utgående brev (helsedirektoratet.no)
Høringssvaret er bygd opp slik at generelle kommentarer gis først, og deretter kommenteres det på enkeltvise kapitler. Til slutt gis det innspill på legemiddellisten i vedlegg 1.
Generelle kommentarer til foreslått innretning
Stavanger kommune oppfatter at høringsnotatet ikke er helt tydelig når det kommer til kommunenes rolle i legemiddelberedskap for primærhelsetjenesten, mer presist om kommunene/kommunehelsetjenesten er inkludert eller ikke i beredskapsordningen. Høringsnotatet sier følgende: «Kommunene har beredskapsansvar for legemidler som brukes i kommunale institusjoner. For legemidler som utleveres i apotek og finansieres av trygd eller pasient, ivaretas beredskapsansvaret gjennom grossistforskriften § 5 som gir grossistene plikt til å lagre visse legemidler.» Kommunene betaler selv for legemidler som benyttes i kommunale institusjoner (eksempelvis sykehjem og legevakt) gjennom avtaler med legemiddelgrossist eller (lokalt) apotek. Sitatet over kan tolkes dithen at departementet mener at kommunene ikke er inkludert i den beskrevne innretning av legemiddelberedskap for primærhelsetjenesten.
I samme forbindelse bør det også nevnes at begrepet «kommunale institusjoner» skaper uklarhet rundt andre aktører som ideelle og private sykehjem med driftsavtale med kommunen, hvor kommunen har ansvaret for pasientene og deres legemiddelbehandling i respektive sykehjem. Når det videre i dette høringssvaret nevnes kommunale institusjoner, menes også private institusjoner med driftsavtaler med kommunen.
I forslag til ny forskriftsbestemmelse er det ingen begrensninger knyttet til om legemidlene selges via apotek til privatperson eller til kommunale institusjoner, eller direkte fra legemiddelgrossist til kommunale institusjoner. Den utvidede legemiddellisten oppgitt i vedlegg 1 er utarbeidet bl.a. av spesialistgruppen i B180 i oktober 2021. Denne er bevisst utvidet med legemidler som er mest relevant for kommunale institusjoner som sykehjem og legevakt. Stavanger kommunes kommunefarmasøyt har deltatt i dette arbeidet og har foreslått konkrete legemidler for å sikre nødvendig legemiddelberedskap til sykehjem og legevakt.
Stavanger kommune anser heller ikke at den foreslåtte kompensasjonsordningen er til hinder for at kommunehelsetjenesten er inkludert i den overordnede beredskapen for primærhelsetjenesten.
Stavanger kommune oppfatter således at departementet er tvetydig i sitt høringsnotat når forskriftsbestemmelsen og revidert legemiddelliste indikerer at kommunehelsetjenesten er inkludert i den nasjonale legemiddelberedskapen for primærhelsetjenesten, mens innledningen i høringsnotatet tilsynelatende ekskluderer kommunehelsetjenesten.
Legemiddelberedskap i Norge er et nasjonalt anliggende, og Stavanger kommune mener at ansvaret for den totale beredskapen i hele helsetjenesten må ligge på overordnet nivå. Kommunehelsetjenesten må også være inkludert, da det er uhensiktsmessig å overlate alt beredskapsansvar for legemidler brukt i kommunale institusjoner til kommunene selv. Dette vil medføre betydelig risiko for pasientene, da de færreste kommuner har kompetanse på legemiddelberedskap og håndtering av dette. En eventuell beredskapslagring av legemidler i kommunene i tilsvarende omfang som foreslått i denne høringen, vil høyst sannsynlig føre til store svinn pga. ukurans. Beredskapslagring vil også medføre betydelige kostnader for kommunene, både i direkte legemiddelkostnader, men også i ressursbruk for forvaltning av lageret.
Det vil være av vesentlig interesse for alle aktører i helsetjenestene, som har behov for samme legemidler angitt i legemiddellisten, at disse beredskapslagres hos grossist, og ikke hos sluttbruker. Det vil kunne gi mulighet for en mer optimal og rasjonell fordeling – både på tvers av primærhelsetjenesten, men også i samhandling med spesialisthelsetjenesten – i en eventuell mangelsituasjon hvor beredskapslageret blir benyttet. Dette er samme prinsipp som praktiseres i dagens beredskapsløsning for primærhelsetjenesten (som inkluderer kommunehelsetjenesten) gjennom B180-primær.
Stavanger kommune anser det heller ikke som hensiktsmessig at hver enkelt kommune gjennom sine avtaler med legemiddelgrossist eller apotek, skal sørge for tilsvarende beredskap som angis i legemiddellisten vedlegg 1 i disse avtalene. Anskaffelser av legemidler til kommunene følger ingen nasjonal standard, og det finnes flere titalls ulike avtaler med legemiddelgrossistene eller direkte med lokale apotek. Igjen er også kostnadsbildet av avgjørende betydning for at dette er urealistisk å få gjennomført for kommunene.
Stavanger kommune ser samtidig at den foreslåtte innretningen ikke vil dekke hele behovet kommunene har for legemiddelberedskap. Konkret veiledning og råd fra myndighetene når det kommer til hvilken beredskap kommunene bør ha ytterligere, er også nødvendig. Dette kan inkludere forslag til hvilke legemidler, og i hvilket omfang, kommunene anbefales å sikre lokalt i egne institusjoner. Eksempler på dette kan være for å dekke opp for essensielle legemidler ved uforutsette akutte krisesituasjoner, eller som en buffer ved kortvarig svikt i transportlinjer. Det kan også være råd og veiledning om forsyningssikkerhet på andre måter gjennom avtaler med grossist/apotek og samhandling med helseforetak m.m. Et eksempel på dette er råd om hvilke krav kommunene skal stille til forsyningssikkerhet av multidosepakkede legemidler fra multidoseapotek. Det kan også være veiledning i håndtering av mangelsituasjoner av legemidler som ikke brukes særlig ofte i primærhelsetjenesten, men allikevel er viktig for å forhindre høyere press på spesialisthelsetjenesten som antidotbehandling og CBRNE-hendelser eller antiviralia ved spesifikke utbrudd. Differensiering i foreslått volum og begrunnelse for dette er også relevant for kommunene å få informasjon om fra myndighetene. Kompetanse på legemiddelberedskap og legemiddelmangel er begrenset i kommunene, og sentral veiledning og føringer er essensielt for å sikre en tilfredsstillende, helhetlig legemiddelberedskap i primærhelsetjenesten.
Som et annet viktig ledd i håndtering av legemiddelberedskap, er det et betydelig behov for økt informasjon til primærhelsetjenesten omkring legemiddelforsyning og mangelsituasjoner, som også er direkte anvendbar i den kliniske hverdagen. Informasjon som finnes på Statens Legemiddelverks nettsider er av liten praktisk relevans for våre fastleger og sykehjemsleger. Kommunefarmasøyt i Stavanger deler informasjon og veileder leger og sykepleiere i enkeltsaker, og samhandler med legemiddelleverandør og multidoseapotek, men det er store begrensninger i handlingsrom og tilgang på nødvendig informasjon.
Mangelsituasjoner er tidkrevende for alle parter, og til frustrasjon for både helsepersonell og pasientene. Et konkret eksempel til illustrasjon: Stavanger kommune stod nylig i en akutt mangelsituasjon hvor amiodaron injeksjon ikke var mulig å få tak i hos vår leverandør. Etter en ringerunde til lokale apotek fikk legevakten rekvirert noen doser fra et apotek i nabokommunen. Av solidaritet konfererte overlegen med kollega på nabobyens legevakt for å sikre at de hadde nok legemiddel på lager, når Stavanger rekvirerte de siste få dosene som var tilgjengelig på alle lokale apotek i området. Dette eksemplet illustrerer godt mangel på nasjonal og overordnet styring og kommunikasjon i alvorlige mangelsituasjoner som går ut over liv og helse. Informasjonen på Legemiddelverkets hjemmesider beskrev at «alternativer er tilgjengelig», hvilket ikke var korrekt når det kom til den praktiske utøvelsen. En generell tilbakemelding fra legetjenesten er derfor at den enkelte fastlege, legevaktslege eller sykehjemslege ofte står alene om å vurdere reelle alternativer som kan sikre tilsvarende behandling til aktuell pasient, da informasjon fra myndighetene er begrenset. Mer spisset og praktisk anvendbar rådgivning vil være av betydelig relevans for legetjenesten.
Kommentarer til kapittel 3: Avgrensninger i høringen
I kapittel 3 angis avgrensninger i høringen. Her nevnes ulike legemidler og produkter som ikke inngår i den foreslåtte legemiddellisten fordi de dekkes gjennom andre ordninger. Stavanger kommune er ikke kjent med at det finnes andre ordninger for alle nevnte legemiddelgrupper/produkter som dekker primærhelsetjenesten. For eksempel er væsketerapi særdeles viktig å inkludere i legemiddellisten, da dette ikke dekkes gjennom andre ordninger i primærhelsetjenesten, kun i spesialisthelsetjenesten. Med væsketerapi mener vi både store infusjonsposer til bruk ved rehydrering, men også mindre volum som er nødvendig for administrering av parenterale legemidler. Forslag til produkter angis i avsnittet under om vedlegg 1 – legemiddellisten.
Råd og veiledning til primærhelsetjenesten fra myndighetene er essensielt når det kommer til andre produkter som medisinsk utstyr, medisinske gasser m.m. En lærdom fra pandemien er å sikre nasjonal beredskap på bl.a. oksygen og desinfeksjonsmidler. Det er også viktig å sikre nødvendig utstyr for å kunne administrere legemidler. F.eks. må man ha både forbruksmateriell, infusjonsvæske/injeksjonsvæske, og eventuell infusjonspumpe/sprøytepumpe, til å administrere legemidlene når parenteral antibiotikabehandling eller smertepumper skal benyttes.
Kommentarer til Kapittel 7: Nasjonalt legemiddelberedskapsråd
Stavanger kommune stiller seg bak forslaget om etablering av et nasjonalt legemiddelberedskapsråd. Spesielt er det viktig for å sikre tett samarbeid mellom legemiddelberedskap for primær- og spesialisthelsetjenesten når disse planlegges organisert separat (i motsetning til dagens organisering i B180). Representanter fra kommunene i rådet er avgjørende for helhetlig vurdering og oppfølging av nasjonal legemiddelberedskap.
Forslag til endringer i legemiddellisten i vedlegg 1
Stavanger kommune har noen forslag til endringer i vedlegg 1 – legemiddellisten. Noen av disse legemidlene benyttes kun i små volum i primærhelsetjenesten, men er nødvendige for å redde liv. Dersom legemidlene ikke inkluderes i vedlegg 1, anbefales det at det legges til rette for samhandling med B180-spesialist for utlevering av legemidler herfra, ved mangelsituasjoner som påvirker primærhelsetjenesten. Alternativet er økt dødelighet eller høyere belastning på spesialisthelsetjenesten. Eksempler på dette er:
Primærhelsetjenesten har ingen beredskap på væsketerapi per dags dato. Stavanger kommune foreslår derfor å legge til følgende injeksjonsvæsker og infusjonsvæsker:
Videre foreslår Stavanger kommune å vurdere legemidler og formulering som er mest brukt blant barn:
Tilsvarende kan det vurderes om transdermal smertebehandling (fentanyl og buprenorfin), som benyttes i stor grad av sykehjemspasienter, også bør inkluderes i legemiddellisten.
Som nevnt ovenfor etterlyses det føringer fra myndighetene på hvilken beredskap kommunene må ha i tillegg til det nasjonale beredskapslageret, f.eks for å håndtere akutte krisesituasjoner eller forhindre unødvendige sykehusinnleggelser. Noen av legemidlene over kan passe på en slik liste. Andre eksempler kan være lidokain gel og oksybuprokain øyedråper.
Stavanger kommune ønsker også å stille spørsmål ved hvordan revidering og oppdatering av vedlegg 1 planlegges fremover. Frem til nå har flere legemidler blitt fjernet fra legemiddellisten til grossistforskriftens §5, når disse har fått endret finansieringsordning fra folketrygd til helseforetak. Helsedirektoratet sendte 08.12.2021 på høring forslag om flere legemidler/legemiddelgrupper som skal endres fra folketrygdfinansiering til helseforetaksfinansiering. Dette inkluderer bl.a. parenterale antibiotika. [1] Departementet bes sørge for at slike endringer ikke medfører at legemidlene fjernes fra legemiddellisten som sikrer nødvendig beredskap i primærhelsetjenesten. For kommunale institusjonspasienter er parenteral antibiotika en viktig legemiddelgruppe å ha beredskap for.
Oppsummert ber Stavanger kommune om at departementet tydeliggjør at kommunehelsetjenesten er inkludert i den foreslåtte endringen i innretning av legemiddelberedskap i primærhelsetjenesten. Dette er essensielt for å sikre en samlet, oversiktlig og helhetlig legemiddelberedskap i Norge. I tillegg er det et sterkt ønske om tydelige, konkrete råd om nødvendig legemiddelberedskap i kommunene utover dette, samt tettere veiledning for håndtering av konkrete mangelsituasjoner.
Direktør helse og velferd
Dokumentet er elektronisk godkjent og sendes uten signatur
[1] Utgående brev (helsedirektoratet.no)