Dato: 23.11.2022 Høringssvar fra Arendal kommune Arendal bystyre vil særlig gjøre oppmerksom på at den store ulikheten kommunene har til å legge til rette for likeverdige tjenester basert på svært ulike inntekter. Inntektsutjevningen må økes for at kommuner i hele landet skal kunne gi gode og likeverdige tjenester Inntektssystemutvalgets forslag til endringer: Fortsatt et fattigdomsbevarende system Norske kommuner har ulike muligheter for å gi innbyggerne likeverdige tjenester. Det viktigste grepet for å sikre likeverdige tjenester i alle kommuner er å legge til rette for et likere inntektsgrunnlag gjennom utjevning av skatteinntektene i inntektssystemet til 100%, på samme måte som utgifts-utjevningen utjevner til 100 %. 1. Inntektsutjevningen Dagens inntektssystem for kommunene bygger på at utgiftene utjevnes 100% mens inntektene kun utjevnes i den grad at skattesvake kommuner blir løftet til ca. 94 % av landssnittet. Kommuner som har innbyggere med lave lønninger og liten sysselsettingsgrad forutsettes å levere likeverdige tjenester som kommuner med høye inntekter og høy sysselsettingsgrad og dermed høyere skatteinntekter. Dette forventes selv med inntekter som i snitt er 6 % lavere enn landet. For å illustrere hva dette betyr kan det nevnes at Arendal kommune i systemet for utgiftsutjevning i 2022 har en samlet faktor på 1,010 (0,999 etter inntektssystemutvalgets forslag). Det vil si et nærmest helt gjennomsnittlig utgiftsbehov. Ved at inntektsutjevningen kun utjevner til 94% må Arendal kommune drive ca. 90 mill. kroner billigere enn gjennomsnittskommunene. Det vil si at alle tjenester må produseres 6 % billigere enn andre kommuner. Dette er slik det er i dag, når vi kun ser på inntektene som pr. dags dato er inkludert i inntektsutjevningen. Før utjevning er Arendal kommunes skatteinntekter mellom 83 og 84 % av landssnittet. Grunnen til det lave skattenivået er innbyggere med lav inntekt og lav sysselsettingsgrad. Mange uføre, mange med helseproblemer av ulike slag, mange som ikke klarer å fullføre videregående skole og generelt lavt utdanningsnivå har i 30 år preget levekårsstatistikken i Arendal. Kommunen har i stadig større grad tilstrebet å få til bedre tverrfaglig og tidlig innsats. Men, med det lave inntektsnivået og alle føringene fra statlig hold med pedagognormer i skoler og barnehager, stillingsnormer i barnehagene, føringer på innholdet i omsorgstjenestene, straffegebyr for manglende mottak av ferdigbehandlede pasienter fra sykehuset osv. er det sterkt begrenset hva kommunens økonomi tillater av ekstra innsats overfor den befolkningen som trenger ekstra bistand når inntektene over en 10-12 årsperiode er omkring 1 mrd. kroner lavere enn gjennomsnittskommunen. Inntektssystemutvalget tar ikke tak i denne problemstillingen, men viderefører ordningen med delvis utjevning av inntekter, til ca. 94% av landssnittet. Utvalget vurderer likevel endringer knyttet til omfordeling av skatteinntekter som har lavere effekt. Utvalget retter fokus mot de kommunene som har ekstra inntekter utenfor inntektssystemet. Utvalget foreslår at 10% av konsesjonskraft-inntektene, havbruk-kompensasjonene og eiendomsskatt annen næring tas inn i inntektsutjevningen. Dette har en viss effekt for de kommunene som mister inntekter, men gevinsten fordeles på alle slik at utjevningseffekten blir marginal. Mesteparten av endringene som følger av at nevnte inntekter legges inn i potten vil gå til de virkelig folkerike kommunene. For skattesvake og fattige kommuner med lavinntektsbefolkning vil forslaget ha marginal betydning så lenge inntektsutjevningen fortsatt beholdes på omkring 94%. Begrunnelsen utvalget har for ikke å utjevne skatteinntektene til 100% er at utvalget mener lokal forankring av skatteinntektene er viktig. Altså er det viktigere at rike innbyggere har en rik kommune, enn at fattige kommuner blir satt i stand til å bistå sine fattige innbyggere. Verdien av de incitamenter som lav skatteinngang måtte gi kan knapt måles. De fleste Agderkommunene har vært lavinntektskommuner i en årrekke. Effekten av dette har vært at til tross for iherdig innsats på både næringsutvikling og tidlig innsats overfor barn og unge, har kommunene ikke bevegd seg nevneverdig på levekårsindikatorene. Kommunene i Agder har lave enhetskostnader og har gjennomgående god score på rangeringer hvor det som måles for kvaliteten på kommunens drift. Men til tross for dette, og mest sannsynlig av mangel på økonomisk evne, er kommunene i Agder (med unntak av dem som har konsesjonskraft-inntekter) fortsatt preget av en stor befolkningsandel med levekårutfordringer. 30 år med systematisk lavinntekt på grunn av høy ledighet, lav sysselsettingsandel og derav følgende levekårsutfordringer har forsterket utfordringene, ikke løst problemene. Incitamentet i lokal forankring av kommunenes skatteinntekter har altså ikke virket utjevnende. I stedet tyder alt på at manglende kommunale ressurser har forsterket problemene. Inntektssystemutvalget har ikke gitt noe forsøk på å dokumentere at den manglende 100%-utjevningen av kommunenes inntekter bidrar til å løse utfordringene som ligger til grunn for kommunal lavinntekt. Utvalget har heller ikke tatt inn over seg at staten har overtatt skatteinnfordringen, og dermed også fjernet innfordringsmotivet som begrunnelse for lokal forankring av skatteinntektene. Det kan være gode grunner til å se nærmere på inntektsnivået til de kommunene som har store inntekter utenom inntektssystemet. Det løser svært få, om noen, problemer ved å ta 10% av disse inntektene for å fordele dem til alle kommuner. Det kan se ut til at det meste går til kommuner som har mange innbyggere og også i de fleste tilfeller har høye inntekter fra skatt. Oppsummert Inntektsutjevningen i inntektssystemet bør endres slik at skattesvake kommuner løftes opp til landsgjennomsnittet (100%), ikke kun til ca. 94% slik både dagens og forslaget til nytt system gjør. At kommuner med inntekter utenom inntekts-systemet fratas 10 % av disse for fordeling til alle har helt marginal betydning for de inntektssvake kommunene. 2. Utgiftsutjevningen Heltidskriteriet Utdanningskriteriet skrotes som grunnlag for fordeling av barnehage-midlene. Et godt grep. Men i stedet innføres et kriterium som bygger på andel personer i hel stilling 25-54 år. Dette slår uheldig ut for mange av de kommunene som kom dårlig ut grunnet utdanningskriteriet. Lav utdanning i befolkningen gir som hovedregel utslag i lav sysselsettingsgrad og relativt mye deltid. Dermed kommer mange kommuner som tapte på utdanningskriteriet enda dårligere ut på heltidskriteriet. Spesielt tydelig er dette i Agder. Konsekvensen er at i de kommunene hvor det er spesielt viktig med tidlig innsats, for eksempel at barn går i barnehage, bidrar både dagens og den foreslått kostnadsnøkkelen for barnehage til å svekke det økonomiske grunnlaget for å satse ekstra på barnehage. Å bruke antall barn i barnehage som grunnlag for tildeling av «barnehagemidler» i inntektssystemet ville fjerne denne urimeligheten. PU- kriteriet og ordningen med ressurskrevende tjenester Utvalgets forslag til ny vekting av PU- kriteriet gir betydelig omfordelingseffekt. Dette rammer i særlig grad kommuner som av historiske årsaker har mange personer i gruppa. Flere av disse kommunene er små slik at konsekvensene blir særlig store. Utvalget foreslår at det gjøres et videre utredningsarbeid for å finne en annen måte å tildele ressurser på enn den individ-baserte modellen som benyttes i dag. Hvordan summen av endret vekting av PU og eventuell endring av tildelingssystemet for ressurskrevende tjenester blir er ikke mulig å vurdere i dag. Inntil hele dette komplekset er avklart bør ikke PU-vektingen endres som forslått. Videreføring av prinsipper i inntektssystemet Arendal kommune er enig i flere av prinsippene inntektssystemutvalget har videreført og lagt til grunn for sitt arbeid: Rammefinansiering fortsetter å være hovedsystemet, uten føringer på hvordan midlene skal brukes (Frie inntekter). Kommunen støtter at tilskudd pr. skole bør tas ut, dette strider med rammefinansieringen og legger seg opp i hvordan kommunens organiserer egen drift. Kommunen får økt fleksibilitet knyttet til å sette egen eiendomsskatt. Skattesatsene for skatt på inntekt og formue bør være faste satser, og kommunene bør ikke ha mulighet til å endre disse. Dersom kommunene fortsatt skal ha muligheten til å sette ulike skattesatser, må ikke kommuner som reduserer satsen få kompensasjon for dette. Forslaget legger opp til å inkludere inntekter fra vannkraft, havbruksfond og eiendomsskatt på kraft- og petroleumsanlegg som grunnlag for utjevning av inntekter, kommunen støtter dette forslaget, men det gir i praksis for lite omfordelende effekt. Utvalget mener at det fortsatt bør være full utjevning av ufrivillige kostnadsforskjeller mellom kommunene. Utvalget legger vekt på at mest mulig av rammetilskuddet bør fordeles etter de faste kriteriene i inntektssystemet, og foreslår derfor en reduksjon i skjønnstilskuddet og saker som gis med særskilt fordeling. Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
