Høringsuttalelse – NOU 2022:8 Ny minerallov
Vi viser til høring på Minerallovutvalgets utredning NOU 2022:8. Vi takker for muligheten til å gi innspill til det videre lovarbeidet. I det følgende er Norsk Industris høringsinnspill.
Lovens formålsparagraf (§ 1-1)
Utvalget foreslår at lovens formål skal være å sikre bærekraftig forvaltning og utvinning av mineralressurser som legger til rette for høyest mulig verdiskaping og ivaretar samfunnets behov for mineraler. Forvaltningen av mineralressurser skal skje i et langsiktig perspektiv og skal ivareta hensyn til naturmiljøet og klimaet, annen næringsvirksomhet, lokalmiljøet ellers og naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Forslaget til ny formålsparagraf innebærer en presisering av bærekraft- og ressursforvaltningsperspektivet. Angivelsen om at det skal tas hensyn til klimaet er nytt. Utvalget skriver at dette gjør kravene til utredninger tydeligere, og skaper forventninger til at disse perspektivene ivaretas i behandlingen av mineralsaker.
Norsk Industri støtter at lovens formålsparagraf inkluderer hensynet til samfunnets behov for mineraler. Vi er usikre på om det er hensiktsmessig at minerallovens formålsparagraf omfatter klimahensyn, men har ikke sterke synspunkter på dette. Dersom det konkluderes med at formålsparagrafen skal inkludere klimahensyn, må det også inkludere klimaeffekter knyttet til bruk av mineraler i grønn teknologi og produkter, der disse gir reduserte utslipp.
Retten til mineralforekomster og definisjoner (§§ 1-6 og 1-7)
Lovforslaget presiserer at statens mineraler tilhører staten, og at grunneiers mineraler tilhører eieren av grunnen der mineralet finnes. Utvalget vil altså opprettholde dagens skille mellom statens mineraler og grunneiers mineraler . Dagens minerallov innebærer at statens mineraler har forrang over grunneiers mineraler, uavhengig av verdi og samfunnsnytte. Det innebærer at det vil kunne oppstå situasjoner i fremtiden der det foretas prioriteringer mht. nye mineraluttak, som ikke nødvendigvis er optimale sett opp mot samfunnets behov for mineraler. Norsk Industri mener at derfor at konsekvensene av å evt. oppheve lovens skille mellom statens og grunneiers mineraler bør vurderes nærmere av departementet ifm. revisjon av mineralloven. Vi forutsetter at en evt. lovendring på dette området ikke kan ha tilbakevirkende kraft, dvs. at prosjekter som allerede har driftskonsesjon ikke påvirkes.
Etter det vi er kjent med skal EU-kommisjonen etter planen legge frem forslag til et nytt råvaredirektiv ila. våren 2023. Et norsk lovarbeid bør se hen til relevant europeisk regelverk. For eksempel bør m ineralloven inneholde henvisninger til EUs definisjoner av kritiske, samt evt. strategisk viktige, råmaterialer, i den grad dette vil defineres i europeisk regelverk. Det bør vurderes å innrette mineralloven slik at den gir mulighet til å kunne løfte frem mineralf orekomster av nasjonal og internasjonal interesse, og gi slike forekomster prioritet. Eksempler kan være mineraler som er avgjørende komponenter i grønne industrielle verdikjeder, slik som batterivirksomhet, sol- og vindkraft, elektrifisering i ulike sektorer, etc.
Det bør også vurderes å innføre føringer i lovverket som beskytter kritiske mineralressurser i Norge, som har internasjonal betydning, mot nedbygging eller båndlegging til annen bruk.
Differensiering mellom 1) statens mineraler, industrimineraler og lette mineraler og 2) byggeråstoff og naturstein (definisjoner i § 1-7, og bestemmelser i kapittel 4 og kapittel 5)
Utvalget foreslår å opprettholde lovens skille mellom ulike typer mineraler. Å definere en mineralforekomst etter bruksområde kan være kompliserende. For eksempel kan enkelte mineralforekomster og bergarter falle innenfor flere kategorier. I tillegg vil endringer i bruksområde kunne føre til endringer i rammebetingelser. I utgangspunktet bør lovverket være mest mulig likt og Norsk Industri antar at det vil kunne virke forenklende å fjerne dagens skiller mellom ulike typer mineraler. Det bør være tiltakets positive og negative effekter som er avgjørende for hvilke krav som skal stilles. Vi anbefaler at departementet vurderer konsekvensene av å evt. fjerne differensieringen mellom ulike mineralkategorier.
Samordning av saksbehandling (§ 1-8)
Utvalget foreslår at det innføres en generell samhandlingsplikt for myndigheter som behandler saker om mineralvirksomhet. Bestemmelsen pålegger mineralmyndighetene, planmyndighetene og forurensningsmyndigheten, samt evt. andre relevante myndigheter, å samordne søknadsbehandlingen i saker som gjelder mineralvirksomhet. Når tiltakshaver ber om det, skal behandlingen av en søknad om tillatelse til mineralvirksomhet som gjelder statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, samordnes med søknad om tillatelse etter forurensningsloven. Det foreslås å gi Direktoratet for mineralforvaltning myndighet til å innkalle tiltakshaveren og alle statlige og kommunale myndigheter til et oppstartsmøte i saker om mineralvirksomhet. Dette møtet kan avholdes før oppstarten av en planprosess.
Også grunneiere, rettighetshavere og andre som vil bli berørt av den aktiviteten det søkes om, kan inviteres til møtet der det er hensiktsmessig. Men, disse vil ikke ha plikt til å møte.
Norsk Industri støtter forslaget om å innføre krav til en koordinert konsesjonsbehandling. Vi mener at plan- og tillatelsesprosessene for større mineralprosjekter må samordnes og koordineres av én faginstans. Et krav til samordning vil føre til at prosessen for den som søker om tillatelse til et mineralprosjekt, blir mer forutsigbar og mindre ressurskrevende. Det er naturlig at Direktoratet for Mineralforvaltning får denne samordningsrollen. Vi vil tro at et samordningskrav også vil føre til lavere ressursbruk i forvaltningen, ved at grunnlaget for saksbehandlingen forbedres og at samme tematiske problemstilling ikke må behandles flere ganger. En samhandlingsplikt, slik utvalget foreslår, må i praksis innebære at den som søker om tillatelse til mineralvirksomhet ikke opplever at vurderinger som foretas, og vilkår som fastsettes, av en myndighet med spesialkompetanse, skal foretas på nytt på et senere tidspunkt. Vi mener at en forventning om god samordning av plan- og tillatelsesprosesser ved etablering av nye mineralprosjekter må komme klart til uttrykk i minerallovgivningen.
Regjeringen bør også vurdere endringer i andre lovverk ifm. revisjon av mineralloven. For eksempel oppleves arealregulering som tidskrevende og lite forutsigbart. Blant annet er det urimelig at kommunene iht. plan- og bygningsloven kan beslutte at et privat planinitiativ skal stoppes allerede etter oppstartsmøte, dvs. før konsekvensene av et tiltak er belyst. Det bør vurderes endringer i plan- og bygningsloven, som forenkler kommunale planprosesser.
Mineralnæring og samisk kulturutøvelse (§§ 2-7 til 2-11)
Utvalget har foreslått regler som skal ivareta samiske rettigheter i tradisjonelle samiske områder. I all hovedsak foreslår utvalget å ta gjeldende rett inn i mineralloven. Dette gjelder blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, som er internasjonale regelverk om urfolksrettigheter. Begge konvensjonene er en del av norsk rett, og innebærer blant annet at urfolk har rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene og til å bli konsultert, informert og delta i beslutningsprosesser som skal lede frem til vedtak som påvirker situasjonen deres. Dette betyr også at det ved tillatelser til mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder skal legges vekt på virkningen vedtaket vil ha for naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Samene har også rett til erstatning for tap de lider som følge av inngrep i naturgrunnlaget for tradisjonelle samiske næringer. I Norge vil dette normalt kunne være snakk om reindrift.
Norsk Industri anerkjenner at prosjekter for uttak av mineraler kan være lokalisert i områder med betydning for samisk reindrift. Reindrift er en del av samisk kulturutøvelse, og vil ha et vern mot inngrep. Samtidig er det ikke alle inngrep som vil rokke ved samisk kulturutøvelse og næringsgrunnlag. Andre samfunnsinteresser kan også representere et mothensyn til samiske hensyn. I sum betyr dette at det må tilrettelegges for god dialog mellom samiske interessenter og mineralindustrien ved utvikling av mineralprosjekter, der dette er relevant. Det er viktig at konsultasjon med samiske interessenter kan skje så tidlig som mulig, slik at det lettere kan finnes frem til løsninger som begge parter kan leve med.
Det må finnes frem til effektive saksbehandlingsprosesser, som både sikrer samisk deltagelse og vektlegger samiske hensyn, samtidig som saksbehandlingen gir fremdrift og forutsigbarhet for mineralnæringen. Det må settes tydelige tidsfrister i forbindelse med konsultasjoner, som gjelder for alle involverte parter. Vi mener at utvalgets forslag til samordning av saksbehandling (§ 1-8) også vil kunne bidra til å balansere disse hensynene.
Uttak av mineraler som hovedsakelig skjer ved annen bruk av grunnen (§ 7-4)
Utvalget foreslår å utvide minerallovens virkeområde, ved å innføre en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen enn utnytting av mineralforekomster, dersom uttaket overstiger 5000 m3. Dette vil for eksempel kunne omfatte uttak av masser fra samferdselsprosjekter, byggeprosjekter og andre større infrastrukturutbygginger. I dag er det problematisk at samferdselsprosjekter, infrastrukturutbygginger, mv. kan fungere som ordinære leverandører av byggeråstoffer, uten å være underlagt de samme reglene og kravene som resten av mineralnæringen. Dette gir en svært uheldig konkurransevridende effekt i forhold til de aktørene som driver ordinær produksjon av byggeråstoffer i et område. Norsk Industri støtter utvalgets forslag, og mener at dette vil føre til likere konkurransevilkår mellom leverandører av byggeråstoff.
Kapittel 9: Regler om ekspropriasjon
Utvalgets forslag til reglene om ekspropriasjon i forslag til kapittel 9 inneholder i hovedsak tre forslag som gir administrative og økonomiske konsekvenser. For det første foreslår utvalget å flytte myndigheten til å ekspropriasjonstillatelse for utvinning fra Nærings- og fiskeridepartementet til Direktoratet for mineralforvaltning. Norsk Industri anser dette forslaget som uproblematisk. Videre foreslår utvalget at driftstillatelse og ekspropriasjon av
utvinningsrett, grunn og rettigheter som er nødvendig for drift eller bearbeiding av mineraler normalt skal behandles samtidig. Norsk Industri har ikke sterke meninger om forslaget, men ser at samordning vil føre til redusert ressursbruk ifm. søknadsbehandlingen.
Videre foreslår utvalgets flertall å innføre en tilleggserstatning ut over den skjønnsfastsatte erstatningen ved ekspropriasjon av grunn og rettigheter til utvinning (forslag til § 9-3 tredje ledd). Dette vil innebære at eksproprianten bli pålagt å betale mer i erstatning enn i dagens situasjon. Konkret foreslår flertallet at det ved slik ekspropriasjon skal betales et tillegg på ti prosent. Norsk Industri ser ikke begrunnelsen for en slik regel og anbefaler, i likhet med utvalgets mindretall, at tredje ledd tas ut. Det er ingen grunn til at ikke evt. ekspropriasjon ifm. mineralutvinning skal følge de samme ekspropriasjonsreglene som ellers i samfunnet.
Kapittel 10: Regler om vederlag
Slik vi skjønner det har utvalget i utgangspunktet ikke foreslått endringer i lovens regler for gebyrer og vederlag. Unntaket er vederlag ved mineralutvinning i tradisjonelle samiske områder (§ 10-6). I dag er dette begrenset til Finnmarkseiendommens grunn, og omfatter kun statens mineraler. Utvalget foreslår nå at bestemmelsen om urfolksvederlag skal gjelde i tradisjonelle samiske områder i hele landet. Konsekvensene vil være at det kan kreves urfolksvederlag i flere områder og for flere uttak enn i dag. Det samlede vederlaget næringen må betale til samiske rettighetshavere vil øke, siden det foreslås urfolksvederlag for alle tradisjonelle samiske områder. Utover dette tar ikke utvalget stilling til satser for vederlag som skal gjelde for mineralnæringen. Norsk Industri vil presisere at lovarbeidet ikke må føre til at mineralnæringens økonomiske belastning i form av offentlige gebyrer og vederlag øker. Vi minner om at dette var utgangspunktet for lovu tvalgets mandat og arbeid.
Forenkling og effektivisering
Norsk Industri er opptatt av at revisjon av mineralloven fører til forenkling og mer effektive søknadsprosesser. Lovutvalget foreslår å innføre krav som vil gi merarbeid og øke ressursbehovet bl.a. i undersøkelsesfasen. Dette gjelder f.eks. forslag om at Direktoratet for mineralforvaltning skal gi undersøkelsestillatelse for industrimineraler og lette metaller (grunneiers mineraler), krav at undersøkelsesplan skal sendes på høring (og at evt. endringer utløser krav om ny godkjenning), at undersøkelsestillatelse og tillatelse til prøveuttak skal tinglyses, samt nye krav til rapporteringsplikt. Slik vi ser det vil ikke denne type bestemmelser gi en samfunnsmessig nytteverdi, som står i forhold til merkostnadene.
Flertallet i lovutvalget foreslår å innføre en bestemmelse om at undersøkelsestillatelse til statens mineraler krever samtykke fra grunneier (§ 4-3 annet ledd bokstav a). Slik vi forstår det vil forslaget i praksis kunne innebære at den som ønsker å undersøke statens mineraler må søke å avtale kommersielle vilkår for undersøkelse, uten å ha tilstrekkelig kunnskap om hva som befinner seg i grunnen. Dette vil kunne føre til at færre forekomster blir undersøkt.
Knut E. Sunde (sign.)
Vi viser til høring på Minerallovutvalgets utredning NOU 2022:8. Vi takker for muligheten til å gi innspill til det videre lovarbeidet. I det følgende er Norsk Industris høringsinnspill.
Lovens formålsparagraf (§ 1-1)
Utvalget foreslår at lovens formål skal være å sikre bærekraftig forvaltning og utvinning av mineralressurser som legger til rette for høyest mulig verdiskaping og ivaretar samfunnets behov for mineraler. Forvaltningen av mineralressurser skal skje i et langsiktig perspektiv og skal ivareta hensyn til naturmiljøet og klimaet, annen næringsvirksomhet, lokalmiljøet ellers og naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Forslaget til ny formålsparagraf innebærer en presisering av bærekraft- og ressursforvaltningsperspektivet. Angivelsen om at det skal tas hensyn til klimaet er nytt. Utvalget skriver at dette gjør kravene til utredninger tydeligere, og skaper forventninger til at disse perspektivene ivaretas i behandlingen av mineralsaker.
Norsk Industri støtter at lovens formålsparagraf inkluderer hensynet til samfunnets behov for mineraler. Vi er usikre på om det er hensiktsmessig at minerallovens formålsparagraf omfatter klimahensyn, men har ikke sterke synspunkter på dette. Dersom det konkluderes med at formålsparagrafen skal inkludere klimahensyn, må det også inkludere klimaeffekter knyttet til bruk av mineraler i grønn teknologi og produkter, der disse gir reduserte utslipp.
Retten til mineralforekomster og definisjoner (§§ 1-6 og 1-7)
Lovforslaget presiserer at statens mineraler tilhører staten, og at grunneiers mineraler tilhører eieren av grunnen der mineralet finnes. Utvalget vil altså opprettholde dagens skille mellom statens mineraler og grunneiers mineraler . Dagens minerallov innebærer at statens mineraler har forrang over grunneiers mineraler, uavhengig av verdi og samfunnsnytte. Det innebærer at det vil kunne oppstå situasjoner i fremtiden der det foretas prioriteringer mht. nye mineraluttak, som ikke nødvendigvis er optimale sett opp mot samfunnets behov for mineraler. Norsk Industri mener at derfor at konsekvensene av å evt. oppheve lovens skille mellom statens og grunneiers mineraler bør vurderes nærmere av departementet ifm. revisjon av mineralloven. Vi forutsetter at en evt. lovendring på dette området ikke kan ha tilbakevirkende kraft, dvs. at prosjekter som allerede har driftskonsesjon ikke påvirkes.
Etter det vi er kjent med skal EU-kommisjonen etter planen legge frem forslag til et nytt råvaredirektiv ila. våren 2023. Et norsk lovarbeid bør se hen til relevant europeisk regelverk. For eksempel bør m ineralloven inneholde henvisninger til EUs definisjoner av kritiske, samt evt. strategisk viktige, råmaterialer, i den grad dette vil defineres i europeisk regelverk. Det bør vurderes å innrette mineralloven slik at den gir mulighet til å kunne løfte frem mineralf orekomster av nasjonal og internasjonal interesse, og gi slike forekomster prioritet. Eksempler kan være mineraler som er avgjørende komponenter i grønne industrielle verdikjeder, slik som batterivirksomhet, sol- og vindkraft, elektrifisering i ulike sektorer, etc.
Det bør også vurderes å innføre føringer i lovverket som beskytter kritiske mineralressurser i Norge, som har internasjonal betydning, mot nedbygging eller båndlegging til annen bruk.
Differensiering mellom 1) statens mineraler, industrimineraler og lette mineraler og 2) byggeråstoff og naturstein (definisjoner i § 1-7, og bestemmelser i kapittel 4 og kapittel 5)
Utvalget foreslår å opprettholde lovens skille mellom ulike typer mineraler. Å definere en mineralforekomst etter bruksområde kan være kompliserende. For eksempel kan enkelte mineralforekomster og bergarter falle innenfor flere kategorier. I tillegg vil endringer i bruksområde kunne føre til endringer i rammebetingelser. I utgangspunktet bør lovverket være mest mulig likt og Norsk Industri antar at det vil kunne virke forenklende å fjerne dagens skiller mellom ulike typer mineraler. Det bør være tiltakets positive og negative effekter som er avgjørende for hvilke krav som skal stilles. Vi anbefaler at departementet vurderer konsekvensene av å evt. fjerne differensieringen mellom ulike mineralkategorier.
Samordning av saksbehandling (§ 1-8)
Utvalget foreslår at det innføres en generell samhandlingsplikt for myndigheter som behandler saker om mineralvirksomhet. Bestemmelsen pålegger mineralmyndighetene, planmyndighetene og forurensningsmyndigheten, samt evt. andre relevante myndigheter, å samordne søknadsbehandlingen i saker som gjelder mineralvirksomhet. Når tiltakshaver ber om det, skal behandlingen av en søknad om tillatelse til mineralvirksomhet som gjelder statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, samordnes med søknad om tillatelse etter forurensningsloven. Det foreslås å gi Direktoratet for mineralforvaltning myndighet til å innkalle tiltakshaveren og alle statlige og kommunale myndigheter til et oppstartsmøte i saker om mineralvirksomhet. Dette møtet kan avholdes før oppstarten av en planprosess.
Også grunneiere, rettighetshavere og andre som vil bli berørt av den aktiviteten det søkes om, kan inviteres til møtet der det er hensiktsmessig. Men, disse vil ikke ha plikt til å møte.
Norsk Industri støtter forslaget om å innføre krav til en koordinert konsesjonsbehandling. Vi mener at plan- og tillatelsesprosessene for større mineralprosjekter må samordnes og koordineres av én faginstans. Et krav til samordning vil føre til at prosessen for den som søker om tillatelse til et mineralprosjekt, blir mer forutsigbar og mindre ressurskrevende. Det er naturlig at Direktoratet for Mineralforvaltning får denne samordningsrollen. Vi vil tro at et samordningskrav også vil føre til lavere ressursbruk i forvaltningen, ved at grunnlaget for saksbehandlingen forbedres og at samme tematiske problemstilling ikke må behandles flere ganger. En samhandlingsplikt, slik utvalget foreslår, må i praksis innebære at den som søker om tillatelse til mineralvirksomhet ikke opplever at vurderinger som foretas, og vilkår som fastsettes, av en myndighet med spesialkompetanse, skal foretas på nytt på et senere tidspunkt. Vi mener at en forventning om god samordning av plan- og tillatelsesprosesser ved etablering av nye mineralprosjekter må komme klart til uttrykk i minerallovgivningen.
Regjeringen bør også vurdere endringer i andre lovverk ifm. revisjon av mineralloven. For eksempel oppleves arealregulering som tidskrevende og lite forutsigbart. Blant annet er det urimelig at kommunene iht. plan- og bygningsloven kan beslutte at et privat planinitiativ skal stoppes allerede etter oppstartsmøte, dvs. før konsekvensene av et tiltak er belyst. Det bør vurderes endringer i plan- og bygningsloven, som forenkler kommunale planprosesser.
Mineralnæring og samisk kulturutøvelse (§§ 2-7 til 2-11)
Utvalget har foreslått regler som skal ivareta samiske rettigheter i tradisjonelle samiske områder. I all hovedsak foreslår utvalget å ta gjeldende rett inn i mineralloven. Dette gjelder blant annet FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, som er internasjonale regelverk om urfolksrettigheter. Begge konvensjonene er en del av norsk rett, og innebærer blant annet at urfolk har rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene og til å bli konsultert, informert og delta i beslutningsprosesser som skal lede frem til vedtak som påvirker situasjonen deres. Dette betyr også at det ved tillatelser til mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder skal legges vekt på virkningen vedtaket vil ha for naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Samene har også rett til erstatning for tap de lider som følge av inngrep i naturgrunnlaget for tradisjonelle samiske næringer. I Norge vil dette normalt kunne være snakk om reindrift.
Norsk Industri anerkjenner at prosjekter for uttak av mineraler kan være lokalisert i områder med betydning for samisk reindrift. Reindrift er en del av samisk kulturutøvelse, og vil ha et vern mot inngrep. Samtidig er det ikke alle inngrep som vil rokke ved samisk kulturutøvelse og næringsgrunnlag. Andre samfunnsinteresser kan også representere et mothensyn til samiske hensyn. I sum betyr dette at det må tilrettelegges for god dialog mellom samiske interessenter og mineralindustrien ved utvikling av mineralprosjekter, der dette er relevant. Det er viktig at konsultasjon med samiske interessenter kan skje så tidlig som mulig, slik at det lettere kan finnes frem til løsninger som begge parter kan leve med.
Det må finnes frem til effektive saksbehandlingsprosesser, som både sikrer samisk deltagelse og vektlegger samiske hensyn, samtidig som saksbehandlingen gir fremdrift og forutsigbarhet for mineralnæringen. Det må settes tydelige tidsfrister i forbindelse med konsultasjoner, som gjelder for alle involverte parter. Vi mener at utvalgets forslag til samordning av saksbehandling (§ 1-8) også vil kunne bidra til å balansere disse hensynene.
Uttak av mineraler som hovedsakelig skjer ved annen bruk av grunnen (§ 7-4)
Utvalget foreslår å utvide minerallovens virkeområde, ved å innføre en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen enn utnytting av mineralforekomster, dersom uttaket overstiger 5000 m3. Dette vil for eksempel kunne omfatte uttak av masser fra samferdselsprosjekter, byggeprosjekter og andre større infrastrukturutbygginger. I dag er det problematisk at samferdselsprosjekter, infrastrukturutbygginger, mv. kan fungere som ordinære leverandører av byggeråstoffer, uten å være underlagt de samme reglene og kravene som resten av mineralnæringen. Dette gir en svært uheldig konkurransevridende effekt i forhold til de aktørene som driver ordinær produksjon av byggeråstoffer i et område. Norsk Industri støtter utvalgets forslag, og mener at dette vil føre til likere konkurransevilkår mellom leverandører av byggeråstoff.
Kapittel 9: Regler om ekspropriasjon
Utvalgets forslag til reglene om ekspropriasjon i forslag til kapittel 9 inneholder i hovedsak tre forslag som gir administrative og økonomiske konsekvenser. For det første foreslår utvalget å flytte myndigheten til å ekspropriasjonstillatelse for utvinning fra Nærings- og fiskeridepartementet til Direktoratet for mineralforvaltning. Norsk Industri anser dette forslaget som uproblematisk. Videre foreslår utvalget at driftstillatelse og ekspropriasjon av
utvinningsrett, grunn og rettigheter som er nødvendig for drift eller bearbeiding av mineraler normalt skal behandles samtidig. Norsk Industri har ikke sterke meninger om forslaget, men ser at samordning vil føre til redusert ressursbruk ifm. søknadsbehandlingen.
Videre foreslår utvalgets flertall å innføre en tilleggserstatning ut over den skjønnsfastsatte erstatningen ved ekspropriasjon av grunn og rettigheter til utvinning (forslag til § 9-3 tredje ledd). Dette vil innebære at eksproprianten bli pålagt å betale mer i erstatning enn i dagens situasjon. Konkret foreslår flertallet at det ved slik ekspropriasjon skal betales et tillegg på ti prosent. Norsk Industri ser ikke begrunnelsen for en slik regel og anbefaler, i likhet med utvalgets mindretall, at tredje ledd tas ut. Det er ingen grunn til at ikke evt. ekspropriasjon ifm. mineralutvinning skal følge de samme ekspropriasjonsreglene som ellers i samfunnet.
Kapittel 10: Regler om vederlag
Slik vi skjønner det har utvalget i utgangspunktet ikke foreslått endringer i lovens regler for gebyrer og vederlag. Unntaket er vederlag ved mineralutvinning i tradisjonelle samiske områder (§ 10-6). I dag er dette begrenset til Finnmarkseiendommens grunn, og omfatter kun statens mineraler. Utvalget foreslår nå at bestemmelsen om urfolksvederlag skal gjelde i tradisjonelle samiske områder i hele landet. Konsekvensene vil være at det kan kreves urfolksvederlag i flere områder og for flere uttak enn i dag. Det samlede vederlaget næringen må betale til samiske rettighetshavere vil øke, siden det foreslås urfolksvederlag for alle tradisjonelle samiske områder. Utover dette tar ikke utvalget stilling til satser for vederlag som skal gjelde for mineralnæringen. Norsk Industri vil presisere at lovarbeidet ikke må føre til at mineralnæringens økonomiske belastning i form av offentlige gebyrer og vederlag øker. Vi minner om at dette var utgangspunktet for lovu tvalgets mandat og arbeid.
Forenkling og effektivisering
Norsk Industri er opptatt av at revisjon av mineralloven fører til forenkling og mer effektive søknadsprosesser. Lovutvalget foreslår å innføre krav som vil gi merarbeid og øke ressursbehovet bl.a. i undersøkelsesfasen. Dette gjelder f.eks. forslag om at Direktoratet for mineralforvaltning skal gi undersøkelsestillatelse for industrimineraler og lette metaller (grunneiers mineraler), krav at undersøkelsesplan skal sendes på høring (og at evt. endringer utløser krav om ny godkjenning), at undersøkelsestillatelse og tillatelse til prøveuttak skal tinglyses, samt nye krav til rapporteringsplikt. Slik vi ser det vil ikke denne type bestemmelser gi en samfunnsmessig nytteverdi, som står i forhold til merkostnadene.
Flertallet i lovutvalget foreslår å innføre en bestemmelse om at undersøkelsestillatelse til statens mineraler krever samtykke fra grunneier (§ 4-3 annet ledd bokstav a). Slik vi forstår det vil forslaget i praksis kunne innebære at den som ønsker å undersøke statens mineraler må søke å avtale kommersielle vilkår for undersøkelse, uten å ha tilstrekkelig kunnskap om hva som befinner seg i grunnen. Dette vil kunne føre til at færre forekomster blir undersøkt.
Knut E. Sunde (sign.)