Statsautorisert tolk Taina Aellig

Å tolke er å overføre et budskap fra et språk til et annet presist og med alle nyanser intakt. Av en tolk kreves det foruten språkkunnskaper på et høyt nivå i minst to språk også situasjonsforståelse av de ulike arenaene det tolkes i, evne til raskt å sette seg inn i nye saksområder og saksforhold mm. samt høy profesjonalitet og etisk bevissthet for å kunne stå i situasjoner med asymmetriske maktforhold mellom det offentlige ved sine tjenesteytere og tjenestemottakerne. Likevel blir tolker ikke alltid møtt med den profesjonelle respekten de burde ha krav på.

Tolker er en sammensatt gruppe. Mange tolker har en bred akademisk bakgrunn fra Norge og utlandet uavhengig av sitt opprinnelsesland, og i tillegg tolkeutdanning. Dersom salæret skulle settes ned og tolker synes livsgrunnlaget blir for tynt, kan de enkelt finne seg stillinger enten i det offentlige eller i det private næringsliv. Flere innehar allerede nå faste stillinger i det offentlige for å sikre seg et jevnt inntekts- og pensjonsgrunnlag, og påtar seg tolkeoppdrag kun når de kan innpasses i arbeidsskjemaet for øvrig. Tolker på heltid er enten frilansere eller selvstendig næringsdrivende og dekker med sin godtgjørelse både inntekt, pensjonssikring, ferie, fravær ved eget og pårørendes sykdom, videreutdanning, utstyr og rom til å kunne utføre fjerntolkingsoppdrag profesjonelt, forberedelsestid, ufrivillig dødtid mellom oppdrag, administrasjon og regnskap mm. Utover dette påtar tolker seg frivillig vakt 24 timer i døgnet de fleste dager i året uten å få kompensasjon for denne jourtiden, det vil si at hvis politiet eller barnevernsvakten ringer midt på natten eller i helgene, står tolken til disposisjon. Tolkens salær er alltid det samme uten helge- eller nattillegg.

Norge har over flere tiår bygget opp og tilbudt utdanning i tolking i offentlig sektor, og det er nå mulig å ta bachelorutdanning som et landsomfattende studium ved OsloMet. Helt siden 1990-tallet har Norge også hatt en autorisasjonsordning og har statsautoriserte tolker i over 40 språk. Norge har hatt et nasjonalt tolkeregister lenge før EU-direktivet 2010/64/EU krevde registre over autoriserte tolker. I januar 2022 trådte tolkeloven (Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv.) i kraft.

Alt dette skulle tilsi at den norske stat er seg sitt ansvar bevisst som garantist for rettssikkerheten.

Også internasjonalt har Norge forpliktet seg til noen grunnprinsipper gjennom ratifiseringen av den europeiske menneskerettskonvensjon som inneholder konkrete bestemmelser om tolking ( Art. 6.3.a. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet og grunnen til siktelsen mot ham. og art. 6.3.e. Enhver som blir siktet for en straffbar handling skal ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.) .

I departementets høringsnotat, som for øvrig er påfallende kort og mangler en dypere analyse av forslagets eventuelle konsekvenser for bl.a. rettssikkerheten, står følgende: «Selv om godtgjørelsen reduseres, er departementets inntrykk at det fortsatt vil være attraktivt for kvalifiserte tolker å påta seg tolkeoppdrag i domstolene på grunn av oppdragenes varighet og forventet inntjening.» Departementet utdyper dessverre ikke hva som antas å være oppdragenes varighet. Av egen erfaring kan jeg nevne at det er sjeldent at et oppdrag varer i mer enn en dag, men oftest kun en time eller to. Etter at tolken har påtatt seg å stille seg til disposisjon i den ene timen, glipper muligheten til å påta seg lengre oppdrag på samme dag. I henhold til tolkeloven og i henhold til tolkenes yrkesetikk plikter tolken å stille forberedt til ethvert oppdrag. Forberedelsene til et kortere oppdrag tar ofte det mangedobbelte av den tiden selve oppdraget varer uten at tolken får godtgjøring for det. En god del av mine korte tolkeoppdrag er ikke korte rettssaker som for eksempel fengslingsmøter eller tilståelsessaker, men vitneforklaringer eller sakkyndiguttalelser i tunge tvistesaker eller i langvarige straffesaker om økonomisk kriminalitet o.l. Å tolke et sakkyndig vitne som forklarer seg om sin sakkyndigrapport, forutsetter selvfølgelig at tolken har satt seg grundig inn i selve rettssaken og i rapporten. Å påstå slik departementet gjør, at dette fortsatt vil være attraktivt selv etter at salæret er nedsatt, mangler enhver logikk og vitner dessuten om en ytterst nedsettende holdning overfor en hel profesjon.

Det bør også nevnes at salærforskriften er særdeles ugunstig for tolkene i tilfeller der et rettsmøte blir avlyst eller utsatt. Dersom tolkeoppdraget blir avlyst tidligere enn 78 timer før oppdragets start, får tolken ingen kompensasjon. Det finnes ingen statistikk over antall andre oppdragstilbud for samme tidsrom som tolken har måttet takke nei til.

Jeg er den første og foreløpig eneste tolk med statsautorisasjon i finsk. Jeg er også statsautorisert tolk i tysk. Heller ikke på tysk er det mange tolker med statsautorisasjon. Dersom jeg etter eventuell salærnedsettelse slutter å påta meg oppdrag som honoreres etter salærforskriften, vil ingen dommer få saker opplyst og tolket av en statsautorisert tolk i finsk, det være seg i straffesaker, saker etter barnevernsloven eller barneloven mm.

Under pkt. 4 Økonomiske og administrative konsekvenser anslår departementet besparelsen, men unngår å beregne økte administrative kostnader ved at saksbehandlere trenger mer tid til å finne kvalifiserte tolker som er villige til å jobbe for en lavere salærsats. Samtidig kan bruken av mindre kvalifiserte tolker eller tospråklige personer uten tolkekvalifikasjoner medføre lengre prosesstid og dermed gi økte kostnader i flere utgiftsposter.

I forslaget til statsbudsjett for 2023 står det at «Regjeringen foreslår å redusere kompensasjonen til tolker fra 4/5 til 2/3 av den offentlige salærsatsen fra 2023. Grunnen er at kompensasjonen tolker mottar i straffe- og sivile saker skal harmonisere bedre med kompensasjonen de mottar i forbindelse med andre offentlige oppdrag.» Med andre ord synes departementet det er riktig å redusere den totale inntekten til en hel yrkesgruppe i en tid med økte kostnader på de fleste av livets områder samtidig som skatten økes på aksje- og fondssparing, det vil si nesten den eneste muligheten frilanstolker har for å få mer enn minstepensjon for å kompensere for ujevn inntekt og ikke full opptjeningstid. Det kan for øvrig bemerkes at stadig flere offentlige etater øker tolkenes godtgjørelse for å få tak i de beste tolkene slik at deres tjenester som helhet er forsvarlige. At tolkene likevel antas å ville fortsette i yrket, kan bare forklares med at det underliggende synet på tolkeprofesjonen er at yrket velges på grunn av kall eller at yrkesutøverne ikke har andre valgmuligheter. Man har da også funnet at tolker, til tross for at de i mange sammenhenger blir lite verdsatt av tjenesteutøvere som er helt avhengig av tolking for å kunne yte lovpålagte tjenester, er utrolig dedikerte til sin oppgave. Å misbruke dette til å sette ned salæret virker som et gufs fra fortiden. I våre dager er man på andre fagområder gått bort fra oppfatningen om at kall ikke krever profesjonell bakgrunn og dermed heller ikke tilsvarende godtgjørelse, men synet på tolker som yrkesgruppe synes å være et annet.

Samtlige konsekvenser vil, slik jeg ser det, føre til at tolker slutter å stille seg til disposisjon for staten ved justissektoren. Det vil heller ikke lenger være attraktivt å investere tid og penger for å ta tolkestudiet eller å forberede seg til autorisasjonsprøven i tolking. Hvordan staten i en slik situasjon der stadig flere tolker slutter i yrket, klarer å overholde sin egen tolkelov, er høyst usikkert. Departementet kan for eksempel snarest lage en plan for å bøte på alle de nevnte ulempene knyttet til tolkenes arbeidssituasjon. I første omgang gjelder det å øke tolkenes godtgjøring.

Jeg oppfordrer derfor til å stryke samtlige punkter i statsbudsjettet for 2023 som omhandler redusering av tolkenes salær.