Dato: 11.08.2025 Svartype: Med merknad Høyringssvar frå Helse Vest RHF NOU 2025:2 Samfunnsvern og omsorg Helse Vest viser til brev frå Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet datert 3.4.25, med invitasjon til å gje uttale til Straffereaksjonsutvalet si utgreiing NOU 2025:2 Samfunnsvern og omsorg . Helse Vest har ikkje lagt opp til å gje ei samla høyringsuttale frå føretaksgruppa, men har i staden opna for at helseføretaka i regionen gjev eigne høyringsuttaler. Helse Vest og helseføretaka har samarbeidd i høyringsprosessen. Helse Førde, Helse Bergen og Helse Fonna sender inn eigne høyringssvar i tillegg til dette. Helse Stavanger sender ikkje eige svar, og støttar dette svaret. Utvalet understrekar at framlegga i utgreiinga inneber ei vesentleg utviding av oppgåver for psykisk helsevern og habiliteringstenestene. Helse Vest meiner det er avgjerande at eventuelle nye oppgåver vert følgde av nye midlar. Tilførsel av ressursar vil vere ein nødvendig føresetnad for at tiltaka skal kunne gjennomførast på ein forsvarleg måte. Innleiande kommentarar NOU 2025:2 Samfunnsvern og omsorg omhandlar eit samfunnsområde som er prega av kompleksitet, både juridisk, etisk og klinisk. Overordna sett belyser utgreiinga sakskomplekset godt, også med dei avgrensingane i tid og kunnskapsgrunnlag som utvalet sjølv peikar på. Ho peikar på relevante faglege og etiske dilemma, fremjar fleire gode framlegg til løysingar og løftar fram problemstillingar som bør utgreiast vidare. Helsetenestene på dette området har vore i sterk utvikling dei siste åra, men Helse Vest meiner det framleis står att mykje arbeid for å sikre at dei aktuelle pasientgruppene får eit likeverdig og berekraftig helsetilbod som òg tek omsyn til samfunnsvernet. Helse Vest meiner det er viktig å identifisere svakheiter i samspelet mellom juridiske, organisatoriske, økonomiske og pedagogiske verkemiddel i sektoren, slik at desse verkar samstemt. Utgreiinga peikar på fleire justeringar innanfor dagens verkemiddelapparat som vil gje betre føresetnader for å levere betre og meir heilskaplege helsetenester. Samtidig ønskjer Helse Vest å understreke at helsetilbodet til dei aktuelle pasientgruppene må sjåast i ein større kontekst. Samspelet mellom Kriminalomsorga, spesialisthelsetenesta og kommunane er avgjerande for å skape gode og heilskaplege pasientforløp for pasientar som er dømde til særreaksjonar og som sonar ordinære dommar. Eit godt samfunnsvern startar med førebygging på tvers av nivå og sektorar, og Helse Vest ønskjer å understreke at god og tverrsektoriell førebygging er ei nøkkelutfordring for desse pasientgruppene. Dette arbeidet bør prioriterast høgt. Kriminalomsorga si evne til å arbeide førebyggjande og skape gode soningsforhold for innsette er av avgjerande betydning for både behov, innretning og kvalitet på helsetenestene for desse pasientgruppene. Fleire av tilrådingane frå utvalet peikar på at Kriminalomsorga må ha tilstrekkelege ressursar og handlingsrom til å levere tenester som er helsefremjande, førebyggjande og rehabiliterande. Helse Vest meiner at utan ei større satsing på Kriminalomsorga vil mange av tiltaka som vert føreslått i helsetenesta ha avgrensa effekt. I tillegg vil kommunane vere ein sentral bidragsytar i forløpa for dei aktuelle pasientane. Kommunane si evne til å ivareta sine oppgåver for desse pasientgruppene må sikrast, slik at helseføretak og kommunar saman kan sørgje for gode pasientforløp gjennom god førebygging, god behandling, god omsorg og effektiv samhandling og oppgåvedeling. Fleire av forslaga i NOU-en bør utgreiast nærare for å få betre oversikt over mogelege følgjeverknader. Vi viser til kommentarane til dei ulike kapitla nedanfor. Fleire av forslaga vil krevje betydelege ressursar for å kunne setjast i verk. Utvalet sine framlegg inneber store økonomiske forpliktingar for spesialisthelsetenesta og kommunane. Helse Vest RHF støttar intensjonen bak utvalet sine framlegg, men understrekar at gjennomføring føreset tilstrekkelege ressursar, tydeleg ansvarsdeling og berekraftige finansieringsmodellar. Vi tilrår at det vert gjennomført grundige samfunnsøkonomiske analysar før tiltaka vert sette i verk. Vi vil særleg framheve: Forslaga om nye institusjonstypar og auka kapasitet i sikkerheitspsykiatrien krev langsiktig og føreseieleg finansiering. Det må unngåast at tenestene til særreaksjonsdømde går på kostnad av eksisterande pasientgrupper, og at utviklinga mot nye institusjonar og auka kapasitet forsterkar denne skeivfordelinga. Kostnadseffektivitet: Vi støttar utvalet si vurdering av at dagens refusjonsordning for prøvelauslating frå forvaring er lite berekraftig. Alternative løysingar som overgangsbustader i kriminalomsorga bør vurderast. Ressursbehov i implementeringsfasen: Oppbygging av nye tilbod vil krevje betydelege investeringar i både infrastruktur og kompetanse. Helse Vest meiner at tilbodet som skal givast innan habilitering bør sjåast i samanheng med tilbodet som vert gitt innan psykisk helsevern. Mange stader vil det vere meir naturleg med samdrift av stadlege tenester innanfor importmodellen, både i fengsel og inn i ulike former for kommunale institusjonar. Desse pasientgruppene vil kunne ha behov for tilbod innan psykisk helsevern, TSB og habilitering, ettersom overgangane mellom fagfelt er glidande, og pasientvoluma er små. Vi meiner at intensjonen i utvalet si utgreiing om ei styrking av habiliteringstenester til dei aktuelle pasientgruppene er god, men Helse Vest meiner at framlegget om overgangsbustader i habilitering kan vere problematisk både organisatorisk og fagleg. Vi meiner ein bør greie ut nærare om intensjonen i framlegget kan ivaretakast betre gjennom ulike former for samdrift av overgangsbustader med psykisk helsevern, auka bruk av RPUÅ-team og utbygging av ambulerande team som støttar tilbodet i kommunale institusjonar. Framlegget, og alternative løysingar på utfordringa, bør greiast ut nærare, eller justerast til å peike på «overgangsbustader med habiliteringskompetanse» snarare enn «overgangsbustader i habiliteringstenesta». I tillegg ønskjer Helse Vest å framheve at utvalet sine tilrådingar må vurderast i lys av helsetenesta sitt behov for kvalifisert personell – både særskilt i spesialisthelsetenesta, og samla på tvers av sjukehus og kommune. Arbeid med desse pasientgruppene krev både høgspesialisert kompetanse og høg bemanningsfaktor i det miljøterapeutiske arbeidet. Arbeidet kan innebere forhøga risiko for vårt personell, og må byggje på kontinuerleg fokus på HMS, valdssituasjonar og meistring av aggresjonsproblematikk. Ein må unngå at kommune og sjukehus konkurrerer om personell til å arbeide i desse tenestene, og ein må søkje samarbeids- og organisasjonsformer som gjev god felles utnytting av kvalifisert personell. I tillegg er geografisk nærleik ein viktig faktor for å sikre god tverrfaglegheit, rettleiingsordningar og effektiv samhandling og pasientflyt. I det følgjande gjev Helse Vest RHF ytterlegare spesifikke kommentarar til dei ulike tilrådingane i utgreiinga si Del V: Utvalet sine vurderingar og tilrådingar . Sentrale dilemma og utfordringar Helse Vest meiner at utvalet peikar på krevjande, men sentrale dilemma og utfordringar i arbeidet med desse pasientgruppene. Vi forventar at både lovverk og tenestetilbodet til dei aktuelle pasientgruppene vil måtte vurderast og reviderast jamleg også i framtida. Vi meiner ein brei offentleg diskusjon om menneskerettar for både utøvarar og offer for kriminelle handlingar og vald er nødvendig, og at denne diskusjonen òg omfattar ei nøktern og realistisk forståing av kva helsetenester kan førebyggje og forhindre. Utvalet sine vurderingar og tilrådingar om ivaretaking av helsa til innsette i fengsel Utvalet har mange gode framlegg, og Helse Vest trekkjer fram tre særleg viktige tilrådingar/vurderingar om ivaretaking av innsette si psykiske helse: Nok tilgjengeleg personell i fengsel Fengselsleiar nyttar høvet til å stå som innleggjingsbegjærar ved innlegging til psykisk helsevern Greie ut om pasient- og brukarrettslova skal opne for at fengselsleiar får tilgang til å klage til statsforvaltaren når den innsette sjølv ikkje er i stand til det Helse Vest vil her understreke det utgreiinga viser: at tilstrekkeleg personell i fengsel i nokon grad kan ivareta og førebyggje psykisk uhelse hos innsette. Ein viktig føresetnad for god psykisk helse i fengsel er mellom anna å unngå unødvendig isolasjon, leggje til rette for aktivitetar, og sikre kontakt med pårørande gjennom besøk og kommunikasjon. Det vil til ei kvar tid vere innsette i norske fengsel som har alvorlege psykiske lidingar/ruslidingar, eller lette til moderate lidingar. Dette må det planleggjast for, slik at fengsla har rammer til å ivareta psykisk sjuke innsette. Samstundes er det viktig med god tilgang på helsepersonell når innsette har behov for helsehjelp, anten frå kommunale tenester eller spesialisthelsetenesta. I dei tilfella der fengselet eller den innsette opplever å ikkje få forsvarleg helsehjelp, vert det føreslått at det vert greidd ut om pasient- og brukarrettslova skal opne for at fengselsleiar får tilgang til å klage til statsforvaltaren når den innsette sjølv ikkje er i stand til det. Helse Vest støttar framlegget. Når det gjeld innleggingar i psykisk helsevern, støttar Helse Vest at fengselsleiar i større grad nyttar høvet til å stå som innleggjingsbegjærar ved tilvising til innlegging etter psykisk helsevernlova kapittel 3. Dette for at fengselet då får rett til informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta den innsette. Kompetansebygging hos alle partar er viktige føresetnader for å forstå og førebyggje psykisk uhelse. Her finst det allereie mange gode tiltak som det bør byggjast vidare på, og det vidare utviklingsarbeidet bør vere meir systematisk. Helse Vest ser positivt på lengre utdanning for fengselsansatte, gjerne med tilhøyrande praksis i sikkerheitspsykiatriske avdelingar. Betre rammevilkår i kriminalomsorga og auke i døgnplassar i spesialisthelsetenesta vil gje betre moglegheit til å prioritere pasientar frå kriminalomsorga som treng døgnbehandling over lengre tid. I 2025 gjennomfører dei regionale helseføretaka, under leiing av Helse Vest RHF, ei evaluering av dei stadlege tenestene i fengsel, og det vert viktig å følgje opp resultata av evalueringa i åra som kjem. Sikta og domfelte i ein barnevernsinstitusjon Helse Vest er samd i utvalet sine tilrådingar og vurderingar, og trekkjer her fram to særleg viktige tilrådingar om sikta og domfelte i barnevernsinstitusjon: Det må vere ein føresetnad at barnet har behov for, og befinn seg i ei situasjon som etter barnevernlova dannar grunnlag for opphald i barnevernsinstitusjon, og at det ikkje er idømt fengselsstraff som er grunnlaget. Det kan vere føremålstenleg å gjennomføre ein dom i barnevernsinstitusjon dersom barnet allereie har opphald i ein slik institusjon, og institusjonen ikkje vert tillagt andre funksjonar enn det foreldre normalt har i eige heim. Utvalet sine vurderingar og tilrådingar om forvaring Helse Vest meiner at barn og unge under 18 år ikkje bør dømmast til forvaring. Helse Vest har elles ingen kommentarar til tilrådingane om forvaring. Utvalet sine vurderingar og tilrådingar om særreaksjonane Helse Vest stiller seg i hovudsak bak utvalet sine vurderingar og tilrådingar om særreaksjonane. Det er særleg viktig at dei juridiske rammene støttar ei god og tydeleg ansvarsfordeling mellom tenestene. Helseføretaka opplever at ulikskap i moglegheita til å utøve tvang mellom spesialisthelsetenesta og kommunane skaper store utfordringar i overgangane, og fører til at pasientar ofte må bli verande på eit høgt tryggleiksnivå lenger enn nødvendig. På denne bakgrunnen meiner vi at det bør vurderast nærare om det skal innførast nye, avgrensa heimlar for bruk av tvang i kommunale bustader. Utvalet peikar på at kommunane i større grad bør kunne bidra i gjennomføringa av tiltak for pasientar på dom til tvunge psykisk helsevern, samstundes som spesialisthelsetenesta framleis skal ha ansvar for gjennomføringa. Helse Vest støttar dette. Helse Vest vil òg framheve viktigheita av å få på plass eigne sikkerheitspsykiatriske tilbod for barn med døgnopphald så raskt som mogleg. Framlegg om nye overgangsbustader og sikkerheitsbustader for betre ivaretaking av samfunnsvernet og den enkelte Utvalet sine tilrådingar på dette området kviler i stor grad på helseføretaka si overordna plan for sikkerheitspsykiatri. Det er semje om behovet for overgangsbustader og sikkerheitsbustader for pasientar som ikkje treng å vere i døgnavdeling, og som kommunane ikkje kan ivareta på ein måte som sikrar samfunnsvernet. Helse Vest er samd i at desse tiltaka bør drivast i regi av – og administrativt vere underlagt – spesialisthelsetenesta. Det er viktig at det vert meir tydeleg kva som ligg i omgrepa overgangsbustad og sikkerheitsbustad, og at ein skil mellom forvaringsdømde og andre ved utforming av desse bustadene. Som tidlegare nemnt bør forvaringsdømde framleis vere under kriminalomsorga sitt ansvar. Vidare er det viktig at ein ytterlegare tydeleggjer heimlar og rammer for pasientarbeidet i desse institusjonane, og at institusjonane er i stand til å ivareta enkelte pasientar over lang tid. Vi viser elles til kommentarane om finansiering av desse institusjonane i innleiinga. Helse Vest meiner at framlegget om overgangsbustader i habilitering kan vere problematisk både organisatorisk og fagleg. Habiliteringstenesta har i stor grad bevega seg bort frå døgnbaserte habiliteringstenester, og tilbyr i større grad kompetanse inn mot kommunale butilbod. Desse pasientgruppene profiterer på stabile rammer over lengre tid, og eit tradisjonelt overgangsforløp frå døgninstitusjon i sjukehus til overgangsbustad og vidare til institusjon i kommune vil innebere etablering av mellombelse omsorgsrammer for ei særs sårbar gruppe. I tillegg er habiliteringstenestene i spesialisthelsetenesta per i dag i svært liten grad rigga for langvarige omsorgsoppgåver, og heller ikkje for bruk av tvang i tråd med lov om psykisk helsevern. Samstundes er den aktuelle pasientgruppa svært liten, og det vil vere krevjande å sikre god ressursutnytting av ei høgspesialisert døgnavdeling i habilitering der behandlingsprognosar og pasientvolum er usikre. Helse Vest vil framheve at tilbodet til dei aktuelle pasientgruppene med habiliteringsbehov bør styrkast, men innretninga og organiseringa av tilbodet bør tilpassast og særleg ta omsyn til at pasientgruppa er sårbar for fleire flyttingar. Habiliteringstenestene bør sjåast i samanheng med tenester frå psykisk helsevern og TSB, og ambulante team er gode måtar å tilføre denne kompetansen til institusjonar i andre sektorar. I tillegg vil Helse Vest framheve at fleire døgnbaserte tenester og fleire ambulerande team med habiliteringskompetanse vil krevje auka langsiktig og føreseieleg finansiering og satsing. Finansiering av særreaksjonane Ulike finansieringsmodellar for særreaksjonane kan gje uheldige vridningseffektar. Vi støttar difor utvalet si tilråding om å harmonisere modellane og leggje til rette for insentiv til samhandling. Helse Vest RHF viser til at NOU-en presenterer alternative modellar for finansiering av dom til tvunge psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg. Alle modellane har ulike fordelar og ulemper, og utvalet har ikkje konkludert med éi anbefalt løysing. Helse Vest RHF legg til grunn at eventuelle endringar i finansieringsmodellen må vere i tråd med det finansielle ansvarsprinsippet, og understrekar betydninga av føreseielegheit og kontroll over kostnader for dei regionale helseføretaka. Etter Helse Vest RHF sitt syn bør dagens ordning med 20 prosent medfinansiering frå RHF-ane for dom til tvungen omsorg avviklast. Dette fordi RHF-ane ikkje har reell moglegheit til å påverke eller styre omfanget av slike tiltak, og dermed heller ikkje kostnadsnivået. Når det gjeld dei føreslåtte alternativa, vert alternativ 1 vurdert som utfordrande, då det inneber ei overføring av ansvar for varige omsorgstiltak til spesialisthelsetenesta. Ei slik løysing kan på sikt føre til underfinansiering dersom talet på domfelte aukar. Alternativ 2, der finansieringa følgjer pasienten og likestiller dom til tvunge psykisk helsevern med dom til tvungen omsorg, vert vurdert som lite føremålstenleg. Ein justert versjon av alternativ 3, med delvis refusjonsordning òg for dom til tvunge psykisk helsevern, framstår som meir balansert. Ei slik modell vil i større grad kunne ivareta behovet for fleksibilitet og tilpassing ved endringar i talet på domfelte. Helse Vest RHF meiner òg at toppfinansieringsordninga ikkje bør avgrensast av pasienten sin alder for pasientar som er dømde til særreaksjonar. Pårørande som ressurs for helsetenestene og kriminalomsorga Helse Vest støttar tilrådingane om å sørgje for at pårørande i større grad vert ein ressurs både i helsetenestene og i kriminalomsorga. Økonomiske og administrative konsekvensar Utvalet sine framlegg inneber betydelege økonomiske forpliktingar for spesialisthelsetenesta og kommunane. Vi vil særleg framheve: Framlegga om nye institusjonstypar og auka kapasitet i sikkerheitspsykiatrien krev langsiktig og føreseieleg finansiering. Det må unngåast at dette går på kostnad av eksisterande pasientgrupper. Kostnadseffektivitet: Vi støttar utvalet si vurdering av at dagens refusjonsordning for prøvelauslating frå forvaring er lite berekraftig. Alternative løysingar som sikkerheitsbustader og overgangsbustader bør vurderast. Ressursbehov i implementeringsfasen: Oppbygging av nye tilbod vil krevje betydelege investeringar i både infrastruktur og kompetanse. Helse Vest RHF støttar intensjonen bak utvalet sine framlegg, men understrekar igjen at gjennomføring føreset tilstrekkelege ressursar, tydeleg ansvarsdeling og berekraftige finansieringsmodellar. Vi tilrår at det vert gjennomført grundige samfunnsøkonomiske analysar før tiltaka vert sette i verk. Justis- og beredskapsdepartementet Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
