Virkes høringssvar - NOU 2022: 7 Et forbedret pensjonssystem
Vi viser til departementets brev av 20. juni d.å.
Virke er glade for at det er bred enighet i utvalget om det meste. Stabilitet og forutsigbarhet er særs viktig for et godt pensjonssystem, bred politisk oppslutning over tid legger til rette for det.
Utvalget er tydelig på behovet for pensjonsreformen, på at den var nødvendig for å begrense veksten i utgiftene til alderspensjon fra folketrygden og bedre bærekraften i offentlige finanser, og på at disse utfordringene ikke er mindre enn tidligere, snarere tvert imot. Utvalget mener hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast, og at levealdersjusteringen er avgjørende for å sikre den økonomiske bærekraften til pensjonssystemet. Det er behov for justeringer, men hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast.
Virke slutter seg til dette.
Utvalget foreslår at aldersgrensene i pensjonssystemet skal øke i små skritt for personer født 1964 eller senere. Dette gjelder både laveste alder for å ta ut pensjon (62 år), alder for ubetinget rett til å ta ut pensjon (67 år) og øvre grense for opptjening av pensjon (75 år). Økningen skal skje i takt med økningen i forventet levealder slik at yrkesaktive som utsetter avgangen i takt med den økte aldersgrensen får fullt kompensert for levealdersjustering. Det innebærer at aldersgrensene må økes med to tredjedeler av økningen i forventet levealder. Det foreslås videre at aldersgrensene for å motta uføretrygd, AAP, sykepenger og dagpenger økes i takt med grensene i pensjonssystemet.
Virke støtter utvalgets forslag, og er enig i at økte aldersgrenser er en logisk videreføring av pensjonsreformen. Statistikk over avgang fra arbeidslivet etter 50 år tyder på at aldersgrensene virker normdannende og dermed har klar effekt på avgangsalderen. Økte aldersgrenser vil trolig bidra positivt både på økonomisk og sosial bærekraft.
Virke er også enig i at det bør vurderes om den nedre aldersgrensen over noen år skal øke raskere enn de øvrige aldersgrensene for å redusere avstanden til den normerte avgangsalderen.
Utvalget skriver: «Utvalget mener at dersom aldersgrensene i folketrygden øker, bør også aldersgrensene i tjenestepensjonsordninger, AFP-ordninger og individuelle pensjonsordninger økes.» Virke støtter intensjonen og mener dette bør ses nærmere på. Som utvalget skriver vil eventuelle endringer vil kreve endringer i flere ulike lover og/eller endringer i tariffavtaler, og konsekvenser for allerede opptjente rettigheter og ytelser må undersøkes/avklares.
Utvalget mener prinsipielt at minsteytelsene ved den normerte pensjoneringsalderen bør reguleres i takt med velstandsutviklingen i samfunnet og foreslår i tråd med dette at minsteytelsene skal reguleres med lønnsveksten. Utvalget tilrår ikke en generell økning av minsteytelsene i pensjonssystemet, og viser til at dette må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at minsteytelsene ved den normerte pensjoneringsalderen skal reguleres med lønnsveksten.
Virke en enig med utvalget. En sterk økning i minstenivåene vil være et lite treffsikkert virkemiddel for å forebygge fattigdom blant eldre – de som vil motta en avkortet garantipensjon vil også få høyere pensjon dersom minsteytelsene øker. Det vil videre svekke arbeidsinsentivene og også medføre at færre vil kunne ta ut pensjonen tidlig.
Virke støtter også utvalgets flertall i at alle løpende pensjoner reguleres på samme måte, dvs med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Årskullspesifikke minsteytelser opprettholder relasjonen til øvrige pensjonsytelser og vil være forenklende.
Alderspensjon til uføre
Virke støtter flertallet i at prinsippet bør være at uføres gjennomsnittlige pensjonsnivå stabiliseres i forhold til sammenliknbare arbeidsføres gjennomsnittlige pensjonsnivå, og er enig i at det er sannsynlig at arbeidsføre vil ta ut noe av velstandsveksten i form av mer fritid. Men hvor lenget arbeidsføre vil stå i arbeid er usikkert.
Vi slutter oss til flertallets løsning med at uføre får opptjening til 65 år i ny opptjeningsmodell for alderspensjon og at uføre fra 1964-kullet skjermes for mellom halvparten og to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering. Som utvalget skriver må dette vurderes etter en tid, i lys av hvordan arbeidsføre faktisk tilpasser seg.
Avsluttende merknader
Tiltakene som foreslås vil øke kostnadene sammenliknet med videreføring av dagens system, og utvalget skriver at det er sannsynlig at forslagene samlet vil svekke den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet. Virke støtter likevel utvalgets flertall på disse områdene, og er enig med utvalget i at kostnadene kan forsvares for å bedre den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.
Samtidig er vi bekymret over at flertallets samlede forslag i sum vil svekke statsfinansene. Vi vil trekker fram at dette må dekkes inn, enten gjennom innstramminger på andre utgiftsområder, gjennom andre innstramminger i pensjonssystemet eller økt skatt. Dette kan ikke forventes å bli enkelt ettersom det finanspolitiske handlingsrommet vil bli strammere i årene som kommer. Vi har som nevnt valgt å støtte flertallet i utvalget tross dette, ikke minst ut fra hensynet til behovet for bred politisk oppslutning om pensjonssystemet.
Særaldersgrensene har ligget utenfor utvalgets mandat. Tiden for å gjøre noe på dette området er overmoden. Virke antar at endringer på dette området bør kunne bidra til dekke inn noe av de økte kostnadene ettersom særaldersgrenser har stort omfang – ikke minst i offentlig sektor.
Mange av aldersgrensene er innført langt tilbake i tid, i en tid da både arbeidets art og arbeidstakers helse var en helt annen enn i dag. Særaldersgrenser uten god helsemessig eller sikkerhetsmessig begrunnelse bør fjernes. Det vil trolig være fornuftig å ha noen særaldersgrenser også i tiden som kommer, for disse bør det vurderes om gradvis økning tilsvarende det utvalget foreslår for normert pensjoneringsalder kan være en god løsning.
Virke mener det vil være viktig å følge opp utvalgets tilrådning om jevnlige, brede evalueringer av pensjonsreformen og det nye pensjonssystemet, og at eventuelle større endringer bør gjøres som følge av slike evalueringer. Arbeidslivets parter bør i denne sammenheng kunne spille en konstruktiv rolle, ikke minst når det gjelder forsknings- og kunnskapsbehov på pensjonssystemet og dets virkninger.
Lars Eivind Haartveit
Sjeføkonom og direktør
Vi viser til departementets brev av 20. juni d.å.
Virke er glade for at det er bred enighet i utvalget om det meste. Stabilitet og forutsigbarhet er særs viktig for et godt pensjonssystem, bred politisk oppslutning over tid legger til rette for det.
Utvalget er tydelig på behovet for pensjonsreformen, på at den var nødvendig for å begrense veksten i utgiftene til alderspensjon fra folketrygden og bedre bærekraften i offentlige finanser, og på at disse utfordringene ikke er mindre enn tidligere, snarere tvert imot. Utvalget mener hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast, og at levealdersjusteringen er avgjørende for å sikre den økonomiske bærekraften til pensjonssystemet. Det er behov for justeringer, men hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast.
Virke slutter seg til dette.
Utvalget foreslår at aldersgrensene i pensjonssystemet skal øke i små skritt for personer født 1964 eller senere. Dette gjelder både laveste alder for å ta ut pensjon (62 år), alder for ubetinget rett til å ta ut pensjon (67 år) og øvre grense for opptjening av pensjon (75 år). Økningen skal skje i takt med økningen i forventet levealder slik at yrkesaktive som utsetter avgangen i takt med den økte aldersgrensen får fullt kompensert for levealdersjustering. Det innebærer at aldersgrensene må økes med to tredjedeler av økningen i forventet levealder. Det foreslås videre at aldersgrensene for å motta uføretrygd, AAP, sykepenger og dagpenger økes i takt med grensene i pensjonssystemet.
Virke støtter utvalgets forslag, og er enig i at økte aldersgrenser er en logisk videreføring av pensjonsreformen. Statistikk over avgang fra arbeidslivet etter 50 år tyder på at aldersgrensene virker normdannende og dermed har klar effekt på avgangsalderen. Økte aldersgrenser vil trolig bidra positivt både på økonomisk og sosial bærekraft.
Virke er også enig i at det bør vurderes om den nedre aldersgrensen over noen år skal øke raskere enn de øvrige aldersgrensene for å redusere avstanden til den normerte avgangsalderen.
Utvalget skriver: «Utvalget mener at dersom aldersgrensene i folketrygden øker, bør også aldersgrensene i tjenestepensjonsordninger, AFP-ordninger og individuelle pensjonsordninger økes.» Virke støtter intensjonen og mener dette bør ses nærmere på. Som utvalget skriver vil eventuelle endringer vil kreve endringer i flere ulike lover og/eller endringer i tariffavtaler, og konsekvenser for allerede opptjente rettigheter og ytelser må undersøkes/avklares.
Utvalget mener prinsipielt at minsteytelsene ved den normerte pensjoneringsalderen bør reguleres i takt med velstandsutviklingen i samfunnet og foreslår i tråd med dette at minsteytelsene skal reguleres med lønnsveksten. Utvalget tilrår ikke en generell økning av minsteytelsene i pensjonssystemet, og viser til at dette må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at minsteytelsene ved den normerte pensjoneringsalderen skal reguleres med lønnsveksten.
Virke en enig med utvalget. En sterk økning i minstenivåene vil være et lite treffsikkert virkemiddel for å forebygge fattigdom blant eldre – de som vil motta en avkortet garantipensjon vil også få høyere pensjon dersom minsteytelsene øker. Det vil videre svekke arbeidsinsentivene og også medføre at færre vil kunne ta ut pensjonen tidlig.
Virke støtter også utvalgets flertall i at alle løpende pensjoner reguleres på samme måte, dvs med gjennomsnittet av pris- og lønnsveksten. Årskullspesifikke minsteytelser opprettholder relasjonen til øvrige pensjonsytelser og vil være forenklende.
Alderspensjon til uføre
Virke støtter flertallet i at prinsippet bør være at uføres gjennomsnittlige pensjonsnivå stabiliseres i forhold til sammenliknbare arbeidsføres gjennomsnittlige pensjonsnivå, og er enig i at det er sannsynlig at arbeidsføre vil ta ut noe av velstandsveksten i form av mer fritid. Men hvor lenget arbeidsføre vil stå i arbeid er usikkert.
Vi slutter oss til flertallets løsning med at uføre får opptjening til 65 år i ny opptjeningsmodell for alderspensjon og at uføre fra 1964-kullet skjermes for mellom halvparten og to tredjedeler av virkningen av levealdersjustering. Som utvalget skriver må dette vurderes etter en tid, i lys av hvordan arbeidsføre faktisk tilpasser seg.
Avsluttende merknader
Tiltakene som foreslås vil øke kostnadene sammenliknet med videreføring av dagens system, og utvalget skriver at det er sannsynlig at forslagene samlet vil svekke den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet. Virke støtter likevel utvalgets flertall på disse områdene, og er enig med utvalget i at kostnadene kan forsvares for å bedre den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.
Samtidig er vi bekymret over at flertallets samlede forslag i sum vil svekke statsfinansene. Vi vil trekker fram at dette må dekkes inn, enten gjennom innstramminger på andre utgiftsområder, gjennom andre innstramminger i pensjonssystemet eller økt skatt. Dette kan ikke forventes å bli enkelt ettersom det finanspolitiske handlingsrommet vil bli strammere i årene som kommer. Vi har som nevnt valgt å støtte flertallet i utvalget tross dette, ikke minst ut fra hensynet til behovet for bred politisk oppslutning om pensjonssystemet.
Særaldersgrensene har ligget utenfor utvalgets mandat. Tiden for å gjøre noe på dette området er overmoden. Virke antar at endringer på dette området bør kunne bidra til dekke inn noe av de økte kostnadene ettersom særaldersgrenser har stort omfang – ikke minst i offentlig sektor.
Mange av aldersgrensene er innført langt tilbake i tid, i en tid da både arbeidets art og arbeidstakers helse var en helt annen enn i dag. Særaldersgrenser uten god helsemessig eller sikkerhetsmessig begrunnelse bør fjernes. Det vil trolig være fornuftig å ha noen særaldersgrenser også i tiden som kommer, for disse bør det vurderes om gradvis økning tilsvarende det utvalget foreslår for normert pensjoneringsalder kan være en god løsning.
Virke mener det vil være viktig å følge opp utvalgets tilrådning om jevnlige, brede evalueringer av pensjonsreformen og det nye pensjonssystemet, og at eventuelle større endringer bør gjøres som følge av slike evalueringer. Arbeidslivets parter bør i denne sammenheng kunne spille en konstruktiv rolle, ikke minst når det gjelder forsknings- og kunnskapsbehov på pensjonssystemet og dets virkninger.
Lars Eivind Haartveit
Sjeføkonom og direktør