Høring- Forskrift om barns medvirkning i barnevernet på vegne av Barnehusene i Norge
Som ansatte på Statens barnehus møter vi daglig barn og unge som er utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep, enten fra omsorgspersoner eller andre. Barn og unge kommer til barnehuset for tilrettelagte avhør, eller til oppfølging etter tilrettelagte avhør.
Barneverntjenester og andre tjenester som møter barn og unge, ringer barnehuset for å drøfte saker der barn kan være utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep. Statens barnehus sin rolle er å være drøftingspartner, ikke gi direkte råd.
Vår høringsuttalelse bygger på erfaring fra barnehusenes spesialområde, barn og unge utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep.
Utredninga beskriver godt det komplekse utfordringsbildet som handler om å legge til rette for og praktisere barns medvirkning i barnevernet, på alle stadier i en barnevernssak. Den legger også til grunn at barn som har kontakt med barnevernet som gruppe er særlig sårbare. Utredningen har tatt inn et eget avsnitt, punkt 2.2. om Barnefaglig og traumeorientert perspektiv på medvirkning.
I dette avsnittet er de nyttige og hjelpsomme prosessene for barn og unge som resultat av involvering og medvirkning, godt beskrevet. Barn og unges forutsetninger for å uttale seg fritt, ha egne meninger og uttrykke egne behov, er mindre beskrevet. I tilrettelagte avhør av barn snakker spesialutdannet politi med barn om hendelser knyttet til familievold og seksuelle overgrep. Vi ser gang på gang at det er særdeles vanskelig for barn å uttale seg fritt om slike forhold, og særlig når foreldrene er mistenkte. Barn som over år har levd i familier der kontrollregime, maktmisbruk, trusler og represalier har vært en del av hverdagen, har i stor grad ikke lært å kjenne etter eller uttrykke egne ønsker og behov. Å finne tilbake til sin egen person og evnen til og uttrykke egne meninger, egen vilje, ønsker og behov er en lang prosess.
Det å få formulert forskriften slik at ovennevnte fenomen ivaretas synes vanskelig, men det er likevel viktig at disse fenomenene er beskrevet som bakgrunnsforståelse for § 5 Rett til å uttrykke seg fritt.
På side 26 i utredningen er potensielle negative konsekvenser av barns medvirkning omtalt. Det henvises mellom annet til FN s barnekomites generelle kommentar om retten til å bli hørt, og der står det blant annet:
"Partene må være oppmerksom på de potensielle negative konsekvensene av en tankeløs praktisering av denne rettigheten, særlig i tilfeller der det er snakk om små barn, eller der barnet har vært offer for en straffbar handling, seksuelt misbruk, vold eller andre former for mishandling. Partene må treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at retten til å bli hørt blir praktisert på en måte som sikrer full beskyttelse for barnet.»
Avsnittet ovenfor handler om potensielle negative konsekvenser av barns medvirkning samt barns rett til beskyttelse. Forskriften handler om barns medvirkning i barnevernet. Barnevernet er den instansen som er satt til å beskytte de mest sårbare i samfunnet, barn med foreldre som kan skade deres liv og helse. Det bør vurderes om barns behov for beskyttelse og omsorg, skulle vært nevnt som viktigere enn barns rett til medvirkning, i situasjoner der de to hensyn kan bli konkurrerende. Barn må med andre ord beskyttes og gis omsorg, selv om de verbalt og non-verbalt uttaler andre meninger, ønsker og behov. Dette bør vurderes tatt inn i § 1 Formål.
Det er noen saker som tydeligere enn andre begrenser barns rett til medvirkning. Vi tenker da på saker der ansatte i barnevernet får kjennskap til at barn utsettes for straffbare handlinger, f.eks alvorlig familievold og/eller seksuelle overgrep i nær familie. Avvergeplikten slik den er beskrevet i Straffeloven vil inntre, og barn og unges medvirkning vil reduseres. Mange kommuner har egne retningslinjer for hvordan slike saker håndteres, samt at det er utarbeidet sentrale veiledere. Forskriften kunne på en bedre måte enn forslaget viser, beskrevet hvordan medvirkning i slike saker påvirkes/reduseres, og kunne med fordel vært tatt inn i § 2 Hvem forskriften gjelder for.
Et nærliggende område er når ansatte i barnevernet kommer i kontakt med barn og unge med alvorlige psykiske lidelser. PTSD, angst og depresjon kan være slike alvorlige psykiske lidelser som barn utsatt for alvorlig omsorgssvikt, familievold og/eller seksuelle overgrep kan få. Da vil lovverk knyttet til psykisk helse, eventuelt tvunget psykisk helsevern slå inn, og begrense barn og unges rett til medvirkning.
Som ansatte på Statens barnehus møter vi daglig barn og unge som er utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep, enten fra omsorgspersoner eller andre. Barn og unge kommer til barnehuset for tilrettelagte avhør, eller til oppfølging etter tilrettelagte avhør.
Barneverntjenester og andre tjenester som møter barn og unge, ringer barnehuset for å drøfte saker der barn kan være utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep. Statens barnehus sin rolle er å være drøftingspartner, ikke gi direkte råd.
Vår høringsuttalelse bygger på erfaring fra barnehusenes spesialområde, barn og unge utsatt for familievold og/eller seksuelle overgrep.
Utredninga beskriver godt det komplekse utfordringsbildet som handler om å legge til rette for og praktisere barns medvirkning i barnevernet, på alle stadier i en barnevernssak. Den legger også til grunn at barn som har kontakt med barnevernet som gruppe er særlig sårbare. Utredningen har tatt inn et eget avsnitt, punkt 2.2. om Barnefaglig og traumeorientert perspektiv på medvirkning.
I dette avsnittet er de nyttige og hjelpsomme prosessene for barn og unge som resultat av involvering og medvirkning, godt beskrevet. Barn og unges forutsetninger for å uttale seg fritt, ha egne meninger og uttrykke egne behov, er mindre beskrevet. I tilrettelagte avhør av barn snakker spesialutdannet politi med barn om hendelser knyttet til familievold og seksuelle overgrep. Vi ser gang på gang at det er særdeles vanskelig for barn å uttale seg fritt om slike forhold, og særlig når foreldrene er mistenkte. Barn som over år har levd i familier der kontrollregime, maktmisbruk, trusler og represalier har vært en del av hverdagen, har i stor grad ikke lært å kjenne etter eller uttrykke egne ønsker og behov. Å finne tilbake til sin egen person og evnen til og uttrykke egne meninger, egen vilje, ønsker og behov er en lang prosess.
Det å få formulert forskriften slik at ovennevnte fenomen ivaretas synes vanskelig, men det er likevel viktig at disse fenomenene er beskrevet som bakgrunnsforståelse for § 5 Rett til å uttrykke seg fritt.
På side 26 i utredningen er potensielle negative konsekvenser av barns medvirkning omtalt. Det henvises mellom annet til FN s barnekomites generelle kommentar om retten til å bli hørt, og der står det blant annet:
"Partene må være oppmerksom på de potensielle negative konsekvensene av en tankeløs praktisering av denne rettigheten, særlig i tilfeller der det er snakk om små barn, eller der barnet har vært offer for en straffbar handling, seksuelt misbruk, vold eller andre former for mishandling. Partene må treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at retten til å bli hørt blir praktisert på en måte som sikrer full beskyttelse for barnet.»
Avsnittet ovenfor handler om potensielle negative konsekvenser av barns medvirkning samt barns rett til beskyttelse. Forskriften handler om barns medvirkning i barnevernet. Barnevernet er den instansen som er satt til å beskytte de mest sårbare i samfunnet, barn med foreldre som kan skade deres liv og helse. Det bør vurderes om barns behov for beskyttelse og omsorg, skulle vært nevnt som viktigere enn barns rett til medvirkning, i situasjoner der de to hensyn kan bli konkurrerende. Barn må med andre ord beskyttes og gis omsorg, selv om de verbalt og non-verbalt uttaler andre meninger, ønsker og behov. Dette bør vurderes tatt inn i § 1 Formål.
Det er noen saker som tydeligere enn andre begrenser barns rett til medvirkning. Vi tenker da på saker der ansatte i barnevernet får kjennskap til at barn utsettes for straffbare handlinger, f.eks alvorlig familievold og/eller seksuelle overgrep i nær familie. Avvergeplikten slik den er beskrevet i Straffeloven vil inntre, og barn og unges medvirkning vil reduseres. Mange kommuner har egne retningslinjer for hvordan slike saker håndteres, samt at det er utarbeidet sentrale veiledere. Forskriften kunne på en bedre måte enn forslaget viser, beskrevet hvordan medvirkning i slike saker påvirkes/reduseres, og kunne med fordel vært tatt inn i § 2 Hvem forskriften gjelder for.
Et nærliggende område er når ansatte i barnevernet kommer i kontakt med barn og unge med alvorlige psykiske lidelser. PTSD, angst og depresjon kan være slike alvorlige psykiske lidelser som barn utsatt for alvorlig omsorgssvikt, familievold og/eller seksuelle overgrep kan få. Da vil lovverk knyttet til psykisk helse, eventuelt tvunget psykisk helsevern slå inn, og begrense barn og unges rett til medvirkning.