Høringssvar fra barneverntjenesten i Stavanger angående forslag til ny forskrift knyttet til samtaleprosess.
Stavanger barneverntjeneste har behandlet høringsnotatet administrativt, med følgende høringssvar:
Barneverntjenesten støtter i all vesentlighet forslaget til forskrift for samtaleprosess, men har noen kommentarer og forslag som barneverntjenesten ønsker å fremme.
Forskriftene tydeliggjør saksforberedende nemndsleder sin rolle og ansvar i alle faser av samtaleprosessen. Barneverntjenesten vurderer at dette vil både styrke og utvikle samtaleprosess som et alternativ til ordinær nemndsbehandling.
Barnets beste og barns behov er det overordnet prinsipp for retningslinjene
Saksforberedende nemndsleder skal foreta en vurdering av om det er til det aktuelle barnets beste å igangsette en samtaleprosess. Stavanger barneverntjeneste foreslår at denne vurderingen gjøres skriftlig og deles med partene. Det samme vil gjelde for kommunens og de private parters vurdering av barnets beste. Dette kan enten skje skriftlig, eller muntlig i et planmøte. Det blir særskilt viktig å få fram barns egne uttalelser om hva som er det beste for dem. Dette vil kunne skape en felles plattform for partene i den videre prosessen, om partene ikke er enige i hverandres vurdering av hva som er barnets beste så vil partene og nemndsleder sin vurdering, og deres grunnlag for denne vurderingen, være kjent for alle partene. Et eventuelt samtykke eller ikke samtykke til en samtaleprosess vil da være godt gjennomarbeidet.
Saksforberedende nemndsleder skal tilrettelegge for barns medvirkning, sørge for at partene, inklusiv barna, er innforstått med hva samtaleprosess innebærer og de ulike utfall prosessen kan få. Nemndsleder skal sørge for at samtalemøtet tilrettelegges for å ivareta partene som deltar på møtet.
Barneverntjenesten foreslår at de private parter, som en rutine, får mulighet til å evaluere dette etter samtaleprosessen er avsluttet.
Barns medvirkning: (§3)
I høringsforslaget blir nemndsleder tillagt stort ansvar for å gi barnet informasjon, tilby møter, legge til rette for at barnets mening kommer klart fram, påse at barnet har fått og forstått informasjon. Barneverntjenesten foreslår at det konkretiseres bedre hvordan nemndsleder rent faktisk kan tilrettelegge for at barnet skal få uttale seg trygt på en slik måte at barnets mening kommer fram.
Barneverntjenesten ønsker å understreke at det skal være barna som avgjør om de ønsker å medvirke eller ikke og hvilken form deres medvirkning skal ha.
Barneverntjenesten foreslår at nemndsleder skal begrunne sine avgjørelser knyttet til barnas medvirkning og loggføre kontakten som eventuelt har funnet sted mellom nemndsleder og barnet. Opplysningene om kontakten skal være tilgjengelig for alle parter. Hva som skal gjengis fra disse samtalene utover at de har funnet sted, avgjør barnet.
For barn som ikke har partsrettigheter eller som ikke ønsker å delta i samtalemøtet foreslås det at nemndsleder skal gi barnet anledning til å uttale seg direkte til nemndleder eller en nemndleder utpeker. Barneverntjenesten mener at barnet selv kan utpeke sin støtteperson, det kan være en lærer, helsesykepleier, familievenn osv. Støttepersonen skal være en voksen som barnet har tillit til og som kjenner barnet godt.
Barneverntjenesten foreslår at barn, som en rutine, får mulighet til å evaluere om det er blitt tilrettelagt for deres medvirkning etter samtaleprosessen er avsluttet.
Avgjøre om saken skal foreslås til samtaleprosess: (§5)
Barneverntjenesten foreslår at saksforberedende nemndsleder skal begrunne sin avgjørelse enten nemndsleder finner saken egnet til samtaleprosess og at det er til barnets beste eller ikke. Dette for å forhindre at det blir automatikk i å foreslå samtaleprosess. Det er Barneverntjenesten sin erfaring at ikke alle saker egner seg for samtaleprosess. I tilfeller hvor kommunen ikke anser det som til barnets beste å gå inn for en samtaleprosess kan det oppstå situasjoner hvor partene opplever et press for å akseptere samtaleprosess framfor vanlig nemndsbehandling. Når saker som i utgangspunktet ble ansett som lite egnet til samtaleprosess av barneverntjenesten likevel går til samtaleprosess er det barneverntjenesten sin erfaring at disse sakene ofte går til vanlig nemndsbehandling etter hvert. Denne forsinkelsen kan medføre at barn blir værende i en uavklart og vanskelig omsorgssituasjon lenger enn nødvendig.
Midlertidige ordninger: (§9)
Det framgår av høringen at det skal settes klare og ikke for lange tidsrammer for midlertidige ordninger. Hva som er hensiktsmessig tidsramme vil variere fra sak til sak, og det kan være ulike meninger hos partene. Barneverntjenesten foreslår at det skal være kontaktpunkter hvor nemndsleder blir informert om framdriften i den midlertidige ordningen. Dette kan skje ved at partene i den midlertidige ordningen har kontakt halvveis i prøveperioden for å avdekke om det er noen av de midlertidige ordningene som ikke blir fulgt opp, og for å se om tiltak som prøves ut har en positiv innflytelse på barnets situasjon. Da kan midlertidige tiltak vare lenge nok til at en kan vurdere om det er tilstrekkelig for å endre barnets situasjon, eller avdekke at tiltakene ikke har den ønskete effekten og den midlertidige ordningen kan stanses.
Stavanger barneverntjeneste har behandlet høringsnotatet administrativt, med følgende høringssvar:
Barneverntjenesten støtter i all vesentlighet forslaget til forskrift for samtaleprosess, men har noen kommentarer og forslag som barneverntjenesten ønsker å fremme.
Forskriftene tydeliggjør saksforberedende nemndsleder sin rolle og ansvar i alle faser av samtaleprosessen. Barneverntjenesten vurderer at dette vil både styrke og utvikle samtaleprosess som et alternativ til ordinær nemndsbehandling.
Barnets beste og barns behov er det overordnet prinsipp for retningslinjene
Saksforberedende nemndsleder skal foreta en vurdering av om det er til det aktuelle barnets beste å igangsette en samtaleprosess. Stavanger barneverntjeneste foreslår at denne vurderingen gjøres skriftlig og deles med partene. Det samme vil gjelde for kommunens og de private parters vurdering av barnets beste. Dette kan enten skje skriftlig, eller muntlig i et planmøte. Det blir særskilt viktig å få fram barns egne uttalelser om hva som er det beste for dem. Dette vil kunne skape en felles plattform for partene i den videre prosessen, om partene ikke er enige i hverandres vurdering av hva som er barnets beste så vil partene og nemndsleder sin vurdering, og deres grunnlag for denne vurderingen, være kjent for alle partene. Et eventuelt samtykke eller ikke samtykke til en samtaleprosess vil da være godt gjennomarbeidet.
Saksforberedende nemndsleder skal tilrettelegge for barns medvirkning, sørge for at partene, inklusiv barna, er innforstått med hva samtaleprosess innebærer og de ulike utfall prosessen kan få. Nemndsleder skal sørge for at samtalemøtet tilrettelegges for å ivareta partene som deltar på møtet.
Barneverntjenesten foreslår at de private parter, som en rutine, får mulighet til å evaluere dette etter samtaleprosessen er avsluttet.
Barns medvirkning: (§3)
I høringsforslaget blir nemndsleder tillagt stort ansvar for å gi barnet informasjon, tilby møter, legge til rette for at barnets mening kommer klart fram, påse at barnet har fått og forstått informasjon. Barneverntjenesten foreslår at det konkretiseres bedre hvordan nemndsleder rent faktisk kan tilrettelegge for at barnet skal få uttale seg trygt på en slik måte at barnets mening kommer fram.
Barneverntjenesten ønsker å understreke at det skal være barna som avgjør om de ønsker å medvirke eller ikke og hvilken form deres medvirkning skal ha.
Barneverntjenesten foreslår at nemndsleder skal begrunne sine avgjørelser knyttet til barnas medvirkning og loggføre kontakten som eventuelt har funnet sted mellom nemndsleder og barnet. Opplysningene om kontakten skal være tilgjengelig for alle parter. Hva som skal gjengis fra disse samtalene utover at de har funnet sted, avgjør barnet.
For barn som ikke har partsrettigheter eller som ikke ønsker å delta i samtalemøtet foreslås det at nemndsleder skal gi barnet anledning til å uttale seg direkte til nemndleder eller en nemndleder utpeker. Barneverntjenesten mener at barnet selv kan utpeke sin støtteperson, det kan være en lærer, helsesykepleier, familievenn osv. Støttepersonen skal være en voksen som barnet har tillit til og som kjenner barnet godt.
Barneverntjenesten foreslår at barn, som en rutine, får mulighet til å evaluere om det er blitt tilrettelagt for deres medvirkning etter samtaleprosessen er avsluttet.
Avgjøre om saken skal foreslås til samtaleprosess: (§5)
Barneverntjenesten foreslår at saksforberedende nemndsleder skal begrunne sin avgjørelse enten nemndsleder finner saken egnet til samtaleprosess og at det er til barnets beste eller ikke. Dette for å forhindre at det blir automatikk i å foreslå samtaleprosess. Det er Barneverntjenesten sin erfaring at ikke alle saker egner seg for samtaleprosess. I tilfeller hvor kommunen ikke anser det som til barnets beste å gå inn for en samtaleprosess kan det oppstå situasjoner hvor partene opplever et press for å akseptere samtaleprosess framfor vanlig nemndsbehandling. Når saker som i utgangspunktet ble ansett som lite egnet til samtaleprosess av barneverntjenesten likevel går til samtaleprosess er det barneverntjenesten sin erfaring at disse sakene ofte går til vanlig nemndsbehandling etter hvert. Denne forsinkelsen kan medføre at barn blir værende i en uavklart og vanskelig omsorgssituasjon lenger enn nødvendig.
Midlertidige ordninger: (§9)
Det framgår av høringen at det skal settes klare og ikke for lange tidsrammer for midlertidige ordninger. Hva som er hensiktsmessig tidsramme vil variere fra sak til sak, og det kan være ulike meninger hos partene. Barneverntjenesten foreslår at det skal være kontaktpunkter hvor nemndsleder blir informert om framdriften i den midlertidige ordningen. Dette kan skje ved at partene i den midlertidige ordningen har kontakt halvveis i prøveperioden for å avdekke om det er noen av de midlertidige ordningene som ikke blir fulgt opp, og for å se om tiltak som prøves ut har en positiv innflytelse på barnets situasjon. Da kan midlertidige tiltak vare lenge nok til at en kan vurdere om det er tilstrekkelig for å endre barnets situasjon, eller avdekke at tiltakene ikke har den ønskete effekten og den midlertidige ordningen kan stanses.