Vi viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) sitt høringsnotat av 30. juni 2022, med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven § 1-2, «som skal gi hjemmel for å gi forskrift om at yrkesdykkere som har vært omfattet av skipsarbeidsloven (påmønstret mannskap), ved overføring til arbeidsmiljøloven skal opprettholde visse rettigheter som følger av skipsarbeidsloven.»
Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF), Norsk Sjømannsforbund (NSF) og Det norske maskinistforbund (Dnmf) inngir med dette felles høringssvar i saken.
1 Brudd på utredningsinstruksen
Det er etter vår vurdering store svakheter i forarbeidene til regelverket som utvider arbeidsmiljølovens virkeområde til å gjelde for alle dykkeoperasjoner i norske farvann.
Lovendringen bryter med det etablerte skillet mellom sjøfart og landbasert virksomhet i norsk og internasjonal rett. Lovendringen reiser flere prinsipielle spørsmål, som ikke er utredet i lovarbeidet, herunder 1) spørsmålet om ivaretakelse av folkerettslige forpliktelser og 2) spørsmål om lovstruktur og skillet mellom sjøfartslovgivningen og lovgivningen for landbasert virksomhet.
Det følger av utredningsinstruksen pkt. 2-2 Omfang og grundighet andre avsnitt at: «Dersom tiltaket berører prinsipielle spørsmål, skal utredningen drøfte disse på en balansert, systematisk og helhetlig måte.» Dette er ikke gjort for noen av de to ovennevnte områdene.
Maritim Labour Convention (MLC) sitt anvendelsesområde og sjøfolks rettigheter etter konvensjonen er ikke vurdert i lovforarbeidene, herunder Prop. 68 L, som ledet til endringslov av 7. mai 2021 nr. 29. Videre er bare enkelte sider ved EU/EØS-retten vurdert i Prop. 68 L, men ikke direktiv 2009/13/EF som gjennomfører MLC. Det er et klart brudd på utredningsinstruksen at forholdet til disse folkerettslige forpliktelsene ikke er drøftet av departementet i Prop. 68 L.
Forholdet til MLC og EU-retten burde vært vurdert i lovforarbeidene i henhold til utredningsinstruksen, hvor særlig forholdet til EU-retten vektlegges. Dette gjelder også skillet mellom sjøfartslovgivningen og lovgivningen for landbasert virksomhet. Det vises i denne forbindelse til juridisk betenkning om dykkerregelverket til sjøs av 28.10.21, utarbeidet av professor Sigmund Simonsen og advokat Roald M. Engeness (heretter «Juridisk betenkning»), som tidligere er oversendt og presentert for AID, hvor det også konkluderes med at departementets lovarbeid er i strid med utredningsinstruksen.
Før større lovarbeider som kan reise lovstrukturspørsmål blir satt i gang, skal saken forelegges Justis- og beredskapsdepartementet (JD), jf. utredningsinstruksens pkt. 4-2. Det fremgår ikke av AIDs høringsnotat eller andre dokumenter, hvorvidt AID har hatt slik kontakt med JD i saken. Vi ber uansett om at JD involveres i det videre arbeidet med hvordan regelverket skal organiseres.
Stortinget har gjennomgående rett til å gjøres kjent med faktiske opplysninger av betydning for saker som skal avgjøres. Som påpekt i NSOFs brev av 18.03.21 til tidligere arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, har regjeringen etter vår vurdering ikke oppfylt sin plikt til å gi Stortinget tilstrekkelig opplysninger, slik at representantene har et forsvarlig beslutningsgrunnlag. På bakgrunn av sakens viktighet og kompleksitet, anmoder vi igjen om at regjeringen gir Stortinget supplerende opplysninger som gir et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å behandle saken. Vi oppfordrer AID til å innhente og fremlegge faglige vurderinger fra Nærings- og fiskeridepartementet og Sjøfartsdirektoratet som ansvarlige for sjøfartsregelverket, før Stortinget skal fatte sitt vedtak.
2 Oppfyllelse av rettigheter etter MLC og direktiv 2009/13/EF
Når norske myndigheter gjennomførte MLC i 2013, rapporterte Norge til ILO at konvensjonen i all hovedsak var gjennomført i skipssikkerhetsloven og skiparbeidsloven. Arbeidsmiljøloven er således ikke særskilt tilrettelagt for gjennomføring av våre konvensjonsforpliktelser etter MLC, selv om loven på mange områder oppfyller konvensjonens vilkår.
I høringsnotatet foreslås to av forpliktelsene i MLC gjennomført, nemlig sal. §§ 4-4 og 2-4 (3). Det er fint at disse to bestemmelsene inntas i forskrift til arbeidsmiljøloven, men det er en katalog av rettigheter som følger av MLC og som er gjennomført i skipsarbeidsloven, som i så fall ikke vil gjelde. Vi kan ikke forstå annet enn at dette vil utgjøre et brudd på to folkerettslige forpliktelser, nemlig MLC og direktiv 2009/13/EF. MLC innebærer rettigheter for sjømann – «seafarer». Vi mener at det ikke er tvil om at sjøfolk i kombinasjonsstillinger der de også dykker skal ansees som «sjømann» etter MLC, og at de ikke kan unntas fra konvensjonen. Det vises i denne forbindelse til Juridisk betenkning s. 3, hvor det også konkluderes med at:
«De arbeidstakere det her er tale om, er å anse som sjøfolk etter MLC, EU-retten og gjeldende norsk rett, fordi de har en nær og naturlig tilknytning til skip slik at skipet er deres hovedarbeidsplass, jf. MLC artikkel II nr. 1, bokstav f (virkeområde og definisjon av «seafarer»), samt artikkel II nr. 2. (…)»
EU har gjennomført MLC i EU-retten med visse modifikasjoner, selv om EU ikke er part i konvensjonen. Denne EU gjennomføringen av MLC er gjort i direktiv 2009/13/EC, og selve MLC er inntatt i et bindende vedlegg til direktivet. Direktiv 2009/13/EC er inkludert i EØS-avtalen vedlegg 18. Dette innebærer at rettigheter og plikter som følger av MLC er gjort til rettigheter og plikter etter EØS-avtalen, og Norge er også gjennom EØS folkerettslig forpliktet til å oppfylle forpliktelsene etter MLC. Etter vårt syn er det derfor helt avgjørende at de øvrige bestemmelsene som departementet nevner i punkt 2.3.3 inntas i forskriften sammen med §§ 4-4 og 2-4 (3). Videre har de sjøfolk som i tillegg til sin ordinære tjeneste påtar seg dykkeroppdrag et like sterkt vernebehov i henhold til disse bestemmelsene som for sjøfolk som ikke dykker.
Vi vil for øvrig peke på at drøftelsen i høringsnotatet ikke ser ut til å ta innover seg at Norge er bundet til å følge konvensjonen for personell som har sitt arbeid om bord på skip «in any capacity», herunder kombinerte stillinger. Norge er imidlertid ikke forpliktet til å følge konvensjonen for rene yrkesdykkere som ikke har sitt arbeid om bord på skip, men som bruker skipet som en plattform til å utføre dykkerarbeid fra.
Når det gjelder sykelønnsbestemmelsen i sal. § 4-4, så er vi enig med departementet i at forskriftsutkastet kun vil innebære en videreføring av rettigheter, og ikke noe nytt. Historikken til sal. § 4-4 er lang og det har vært klare signaler fra lovgiver gjennom mange år om at sjøfolk, som gjennom lov har fått oppstilt høye krav til helse og utfører et fysisk krevende yrke, må ha særskilte sykepengerettigheter.
Departementet spør også om det er hensiktsmessig å videreføre rederiets forpliktelser om solidaransvar etter sal. § 2-4 (3). Vi vil minne om at MLC ikke nevner arbeidsgiver et eneste sted i konvensjonen, som kun kjenner ett rettssubjekt; rederiet (shipowner). Dersom Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter MLC, må solidaransvarsregelen videreføres i forskriften iht. arbeidsmiljøloven.
Departementet legger inn en forutsetning som vi ikke kan støtte, når det anføres at det som regel bare utføres innaskjærs dykking (dvs. i norsk territorialfarvann) fra skip. Dykking fra skip vil også kunne foregå utenfor norsk territorialfarvann, og det fremstår ved lovendringen uklart om aml. vil gjelde for dykkervirksomhet i økonomisk sone og på norsk sokkel.
3 Når skjer overføringen fra et lovverk til et annet?
Vi er enige med departementet i at skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven er gjensidig utelukkende. Sjøfolk er likevel ikke ukjent med å veksle mellom disse lovverkene. En ikke ubetydelig andel sjøfolk jobber f.eks. på land i friperioder underlagt arbeidsmiljøloven, mens de er underlagt skipsarbeidsloven når de er på sjøen i arbeidsperioder.
I punkt 2 i høringsnotatet uttales at «Påmønstrede dykkere er i dag omfattet av sjøfartsregelverket og ikke av arbeidsmiljøloven» og at «Ved overføring til arbeidsmiljøloven vil de aktuelle arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av skipsarbeidsloven…». Dette kan skape inntrykk av at det det finnes en ordning hvor noen ansatte har en «påmønstret stilling» som «dykker» og at man så «overfører» dette arbeidsforholdet til arbeidsmiljøloven. Slik er det imidlertid ikke.
Tidligere var det slik at en sjømann ble påmønstret og avmønstret iht. mønstringsloven for tjeneste om bord. Loven og ordningen med mønstring ble imidlertid avviklet i 2007. I dag plikter en arbeidsgiver som ansetter sjømann å benytte Sjøfartsdirektoratets skjema og på dette fylle ut hvilken stilling vedkommende er tilsatt i. Stillingen som oppføres i ansettelsesavtalen skal gjenspeile stillinger som finnes i tariffavtaler inngått mellom sjømannsorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene, noe som bl.a. er viktig fordi Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med at sjøfolk får oppfylt de vilkår som fremgår av tariffavtale. I de nevnte tariffavtalene er «dykker» ikke en stilling som er avtalt mellom partene. Det vil da følgelig også være feil å angi det i skjemaet til Sjøfartsdirektoratet. For en sjømann i havbruk vil dykking derimot kunne være en oppgave eller funksjon vedkommende har ved siden av sin faste stilling. Eksempelvis at man er ansatt som matros, men også har kompetanse som dykker og dermed kan delta i dykkeoperasjoner dersom arbeidsgiver skulle ønske det. At en styrmann eller matros på ansettelses-tidspunktet f.eks. har dykkersertifikater eller tidligere erfaring som dykker, innebærer altså ikke at vedkommende skal utføre dykkeroperasjoner, men det kan avtales. Dette innebærer dermed etter vårt syn at ved nyansettelser av mannskap på skip så plikter arbeidsgiver å ansette vedkommende på Sjøfartsdirektoratets skjema i den stilling som er avtalt og som er angitt i gjeldende tariffavtaler for sjøfolk.
Etter hvert som ansettelsesforholdet skrider frem, kan det fra arbeidsgivers side være ønskelig å bruke sjømannen til å utføre tjenester i en dykkeroperasjon fordi vedkommende har dykkerbevis i tillegg til sine maritime kvalifikasjoner og sertifikater. Situasjonen kan godt være, som NSF og NSOF har sett eksempler på, at sjømannen ikke lenger ønsker å delta i dykkeroperasjoner fordi det er krevende helsemessig. Vedkommende har altså kompetanse som dykker, men ønsker ikke å bruke den, noe arbeidsgiver også må akseptere. Også i et slikt tilfelle anser vi det som klart at vedkommende er underlagt skipsarbeidsloven, og ikke arbeidsmiljøloven.
Ansettes man derimot som ren dykker, dvs. yrkesdykker, så er vedkommende ikke sjømann og skal da heller ikke ansettes iht. Sjøfartsdirektoratets skjema. I et slikt tilfelle skal vedkommende ansettes i tråd med arbeidsmiljølovens regler om ansettelse. I et slikt tilfelle er det heller ingen tvil om hvilket lovverk som gjelder.
De situasjonene som vi mener krever avklaring fra lovgivers side er de tilfeller hvor en sjømann med dykkerkompetanse på et eller annet tidspunkt i ansettelsesforholdet utfører sin første dykkeroperasjon; når avsluttes da ansettelsesforholdet iht. skipsarbeidsloven og når «overføres» ansettelsesforholdet eventuelt tilbake til skipsarbeidsloven? Vi minner om at for svært mange arbeidstakere i kombinerte stillinger utgjør dykking, en svært liten del av jobben, normalt under 5 %. Her er noen eksempler som kan illustrere problemstillingene:
Eksempel 1: Sjømann A ansettes som matros i januar. A har også dykkerbevis, men ønsker helst ikke å dykke mer. Han ansettes helt korrekt på Sjøfartsdirektoratets skjema som matros, og Sjøfartsdirektoratet fant ved sin årlige inspeksjon i februar at A korrekt fikk sin lønn som matros utbetalt. I juni spør arbeidsgiver om sjømann A kan delta i en dykkeroperasjon neste dag. Sjømann A forklarer at han helst ikke vil det, men siden arbeidsgiver ikke kan finne en annen løsning, blir han med på operasjonen. Selve dykkeroperasjon starter kl. 12 og avsluttes kl. 17 på ettermiddagen. Slik vi forstår den vedtatte lovendringen avsluttes arbeidsforholdet til sjømannen etter skipsarbeidsloven kl. 12 den aktuelle dagen. Fra da av omfattes sjømann A av arbeidsmiljøloven, som gjelder «dykkeroperasjoner».
Spørsmål : Må vedkommende få en ny arbeidsavtale, jf. aml. § 14-6, eller kan vedkommende fortsette på sin opprinnelige ansettelsesavtale på Sjøfartsdirektoratets skjema?
Eksempel 2: Sjømann A i eksempel 1 ovenfor, føler seg uvel etter dykkeroperasjonen. Han blir sykmeldt 1 måned. Ettersom sal. § 4-4 også er gjort gjeldende i forskrift i medhold av aml, dekker rederiet differansen på hans avtalte lønn på 7 G og folketrygdlovens makstak på 6 G. Når sjømann A kommer tilbake etter friskmelding i august måned, gir han beskjed til arbeidsgiver at det ikke kommer på tale å delta i flere dykkeoperasjoner og at A heretter kun vil jobbe som matros. Arbeidsgiver aksepterer dette.
Spørsmål : Hvis sjømann A ikke lenger skal utføre dykkeroperasjoner, opphører da arbeidsmiljøloven å gjelde for vedkommende slik at skipsarbeidsloven igjen får anvendelse, og hvis ja; hvordan skal partene rent praktisk klargjøre at skipsarbeidsloven nå gjelder igjen og hvem har ansvaret for det?
Eksempel 3: Sjømann B har dykkerbevis, og når han ansettes som matros, er det avtalt at han også skal delta i dykkeroperasjoner som en tilleggsfunksjon. Det er imidlertid ikke skriftlig avtalt at han også skal delta i dykkeroperasjoner. Arbeidsgiver informerer B om at det ikke vil bli aktuelt å dykke før etter ca. 3 måneder og at han således kun skal jobbe som matros de første tre månedene.
Spørsmål : Ansettes sjømann B iht. arbeidsmiljøloven fra første dag fordi han har dykkerbevis, eventuelt fordi det er avtalt at han skal utføre dykkeoperasjoner som en tilleggsfunksjon, eller ansettes han iht. aml. først etter tre måneder når han deltar i sin første dykkeroperasjon?
Eksempel 4: Sjømann C har ikke dykkerbevis når han ansettes som matros. Etter to års ansettelse i rederiet tar C dykkerkurs og får dykkerbevis. Han avtaler med arbeidsgiver at han kan delta i dykkeroperasjoner ved behov og får straks sjansen til det.
Spørsmål : Avsluttes arbeidsforholdet iht. skipsarbeidsloven idet den første dykkeroperasjonen starter, eller på et annet tidspunkt?
Eksempel 5: Sjømann C, som altså deltar i sin første dykkeroperasjon 2 år ut i ansettelsesforholdet, får tilbakemelding fra arbeidsgiver om sterk misnøye med hans utførelse av dykkeroperasjonen. Arbeidsgiver gir beskjed til sjømann C om at han heretter bare vil bli brukt dersom noen blir syke, slik at han i realiteten blir vikar for dykkerfunksjonen.
Spørsmål : Avsluttes arbeidsforholdet etter aml. når arbeidsgiver gir uttrykk for at sjømann C eventuelt bare skal delta i dykkeroperasjoner som vikar ved behov?
Eksemplene ovenfor er helt reelle praktiske problemstillinger som kommer til å melde seg straks lovendringen settes i kraft. Slik vi ser det, er det behov for en klargjøring fra lovgivers side om disse spørsmålene og hvordan partene skal forholde seg til lovendringen. Helt sentralt spørsmål er:
- Når går arbeidstaker ut av skipsarbeidsloven og over til arbeidsmiljøloven?
- Når kommer arbeidstaker eventuelt tilbake til skipsarbeidsloven?
Dersom dykkeroperasjoner skal gjennomføres må hele besetningen delta i dykkeroperasjonen, jf. forskrift om dykking fra skip (FOR-2020-04-27-876) jf. forskrift om utførelse av arbeid ( FOR-2011-12-06-1357 ) kap. 26, som krever deltakelse fra minst fire personer; en dykkerleder, en lineholder, en beredskapsdykker og en dykker. Følgelig vil hele besetningen bli omfattet av lovendringen. Spørsmålene om når ansettelsesforholdet avsluttes iht. skipsarbeidsloven og når det eventuelt «overføres» tilbake til skipsarbeidsloven, vil derfor oppstå for hele besetningen på skipet.
Vi mener det må være notoritet rundt disse sentrale spørsmålene og at det ikke kan overlates til føringer i forarbeider om hva som er rettstilstanden for den enkelte arbeidstaker.
For det prinsipielle spørsmål om grensedragning mot maritim virksomhet, vil vi understreke at i tillegg til servicefartøy i havbruk, vil også flere andre segmenter kunne bli berørt av lovendringen, herunder bergingsfartøy. Videre synes også mannskap som utfører dykking som endel av vedlikehold, inspeksjoner og arbeid på eget skip nå som omfattet av arbeidsmiljøloven, uten at skillet for overføring til dette regelverket er klargjort fra AIDs side.
4 Forholdet til skipssikkerhetsloven, herunder bl.a. skipsførerens ansvarsforhold og sikkerhetsstyring
Vi mener det er avgjørende å avklare forholdet til skipssikkerhetsloven, og at dette må gjøres i forskriften som nå skal utarbeides. Vi forutsetter at avklaringen gjøres i samarbeid med NFD og Sjøfartsdirektoratet, og at også JD trekkes inn i arbeidet for å sikre et brukervennlig regelverk.
Departementet uttaler at ssl. §§ 23 og 24 om arbeids- og hviletid ikke er forenlig med arbeidsmiljølovens regler og at de to bestemmelsene må vike. Det er vi enige i. Men det er også andre bestemmelser i ssl. kapittel 4 som kan være uforenlig med arbeidsmiljølovens kapittel 4, noe som bør klargjøres.
I ssl. kapittel 4 og forskrifter fastsatt i medhold av kapitlet, er det utformet særlige forskrifter om arbeidsmiljøet om bord, herunder lugarer, oppholdsrom, tilrettelegging av arbeidet mv (se særlig ssl. §§ 21, 22 og 25). Vi mener det vil være et tilbakesteg for arbeidstakernes sikkerhet og helse om de spesialutviklede sikkerhetsreglene for skipsfarten må vike for arbeidsmiljølovens generelle regler. Etter vårt syn bør det derfor fremgå klart av forskriften at ssl. kapittel 4 fortsatt gjelder, og at kapitlet går foran aml. kapittel 4 ved eventuell motstrid.
Paragrafene 26 og 27 i ssl. kapittel 4 antas å ikke ha noen motstykker i aml. og forrang vil således ikke by på utfordringer. Ssl. § 28 om verneombud og verne- og miljøutvalg har mer eller mindre like bestemmelser som arbeidsmiljøloven og kan derfor anvendes i stedet for arbeidsmiljølovens tilsvarende regler. Så langt er det kun ssl. §§ 23 og 24 i kapittel 4 som må vike for aml. for å unngå regelkonflikt.
4.1 Skipsførerens ansvarsforhold
Ssl. § 28 a har en særbestemmelse om at arbeidsgiveren har en medvirkningsplikt for et forsvarlig arbeidsmiljø, mens skipsføreren etter ssl. § 29 skal sørge for at arbeidet er tilrettelagt og at hviletiden overholdes. Skipsføreren har altså et strengere ansvar her enn arbeidsgiver, noe som avviker fra arbeidsmiljølovens regler. Samtidig uttaler departementet at skipsføreren er «arbeidsgivers leder om bord». Sistnevnte uttalelse kan bare være korrekt dersom det legges til grunn at arbeidsgiver og rederiet er samme rettssubjekt, noe vi vet det ofte ikke er i skipsfarten. Sjøretten for øvrig er nemlig basert på at skipsføreren er rederens fullmektig (jf. sjøloven kapittel 6), mens skipssikkerhetsloven har definerte plikter for rederi, skipsfører og arbeidsgiver, som ikke har paralleller i arbeidsmiljøloven. Vi kan her bl.a. vise til at rederiet er hovedpliktsubjektet i ssl., og at det har en plikt til å påse at hele kapittel 4 er oppfylt.
Rederiet har gjennom ssl. og sal. fått et tydeligere og større ansvar for skipsikkerheten enn i tidligere tider. Det er først og fremst rederiet som må påse og sørge for at skipssikkerheten er god nok, og at «forholdene legges til rette for at alle som har sitt arbeid om bord , har mulighet til å oppfylle sine forpliktelser etter loven», jf. ssl. § 6. Dette har vært et bevisst valg fra Stortinget ved vedtakelsen av de to lovene. Vi forutsetter at departementet i sitt videre arbeid med dykkerregelverket til sjøs, og før reglene trer i kraft, rydder opp i den uklarhet om ansvarsforhold ved dykkeroperasjoner som er skapt gjennom uttalelsene i høringsnotatet, herunder uttalelsen under pkt. 3.2. om at «Departementet legger for øvrig til grunn at skipsfører i en arbeidsmiljølovkontekst vil regnes som arbeidsgiver om bord («den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten»), jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd andre punktum.»
Etter vårt syn adresserer ikke departementet godt nok hvem som har ansvar for sikkerheten når det gjelder dykkeroperasjoner. Det må bl.a. avklares om skipsfører nå har ansvaret for alle de plikter som i dag etter forskrift om utførelse av arbeid ( FOR-2011-12-06-1357 ) kap. 26 tilligger arbeidsgiver. Dette må i tilfelle klargjøres i forskriften.
Skipssikkerhetsloven kapittel 4 er lagt til grunn å gjelde fra departementets side, med unntak av §§ 23 og 24. Dette er vi enige i, men det må fastslås uttrykkelig i forskriften hva som da ikke gjelder i arbeidsmiljøloven kapittel 4 og forskrifter gitt i medhold av kapitlet for å unngå dobbeltregulering og regelkonflikt. Ikke minst når det gjelder spørsmål om ileggelse av straff, kan det ikke være tvil om hvem som er ansvarssubjekt og hvilke konkrete plikter som gjelder for vedkommende. Samtidig er det et en svakhet med lovforslaget at skipssikkerhetslovens klare regler om plikter og ansvar skal gjelde helse, miljø og sikkerhet generelt, mens helt andre plikter og ansvar gjelder mht. arbeids- og hviletid.
Et krevende spørsmål når det gjelder arbeids- og hviletidsreglene, er klarhet om når ssl. §§ 23 og 24 igjen får anvendelse når det ikke lenger skal utføres dykkeroperasjoner. Vi viser da til eksemplene foran og legger til grunn at svaret på spørsmålene som der er stilt vedrørende stillingsvern, må besvares på samme måte når det gjelder arbeids- og hviletid.
Skipssikkerhetsloven kapittel 3 har ingen bestemmelser som kan medføre konflikt med arbeidsmiljøloven og vil dermed gjelde fullt ut parallelt med arbeidsmiljøloven.
4.2 Sikkerhetsstyring
Skipssikkerhetsloven kapittel 2, nærmere bestemt §§ 7 og 8, omhandler sikkerhetsstyringssystemer. Etablering av slike systemer er fundamentet for god sikkerhet til sjøs og ble viet særlig stor oppmerksomhet av Skipssikkerhetslovutvalget i sin utredning, samt av Nærings- og fiskeridepartementet i dets oppfølging. Også arbeidsmiljøloven har regler om internkontroll som dels samsvarer med skipssikkerhetslovens forskrifter, men som dels avviker fra disse. Bl.a. er det til sjøs, i motsetning til på land, systematisk etablert et offentlig tilsyn med sikkerhetsstyringssystemene. Vi mener det vil være en betydelig svekkelse av sikkerheten om §§ 7 og 8 ikke skal få anvendelse, og vi har heller ikke sett at departementet har tatt til orde for det. Imidlertid bør departementet i forskriften klargjøre at disse reglene gjelder, og at internkontrollregelverket iht. arbeidsmiljøloven ikke gjelder for å unngå dobbeltregulering og eventuelt motstrid.
Gjennomgående mener vi derfor forskriften må være klargjørende mht. hva som gjelder av aml, ssl. og sal; hvem som er plikt- og ansvarssubjekter; når får ulik lovgivning anvendelse; og at løsningen på disse spørsmålene ikke står uavklart eller overlates til føringer i proposisjoner, innstillinger fra Stortinget og departementets høringsbrev, slik det hittil er lagt opp til fra departementets side.
5 Presisering overfor fremmedflagget skip
Når det gjelder arbeidsmiljølovens virkeområde på dykkeoperasjoner, så var det helt klart forutsatt i Prop. 68 L (s.17) at arbeidsmiljøloven skulle gjelde også utenlandske skip. Det bør av hensyn til klarhet for brukeren derfor presiseres i forskriften at den også gjelder utenlandske skip.
Hilde Flåten, viseadm. dir. og advokat NSOF
Terje Hernes Pettersen, advokat NSF
Knut Walle-Hansen, advokat Dnmf
Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF), Norsk Sjømannsforbund (NSF) og Det norske maskinistforbund (Dnmf) inngir med dette felles høringssvar i saken.
1 Brudd på utredningsinstruksen
Det er etter vår vurdering store svakheter i forarbeidene til regelverket som utvider arbeidsmiljølovens virkeområde til å gjelde for alle dykkeoperasjoner i norske farvann.
Lovendringen bryter med det etablerte skillet mellom sjøfart og landbasert virksomhet i norsk og internasjonal rett. Lovendringen reiser flere prinsipielle spørsmål, som ikke er utredet i lovarbeidet, herunder 1) spørsmålet om ivaretakelse av folkerettslige forpliktelser og 2) spørsmål om lovstruktur og skillet mellom sjøfartslovgivningen og lovgivningen for landbasert virksomhet.
Det følger av utredningsinstruksen pkt. 2-2 Omfang og grundighet andre avsnitt at: «Dersom tiltaket berører prinsipielle spørsmål, skal utredningen drøfte disse på en balansert, systematisk og helhetlig måte.» Dette er ikke gjort for noen av de to ovennevnte områdene.
Maritim Labour Convention (MLC) sitt anvendelsesområde og sjøfolks rettigheter etter konvensjonen er ikke vurdert i lovforarbeidene, herunder Prop. 68 L, som ledet til endringslov av 7. mai 2021 nr. 29. Videre er bare enkelte sider ved EU/EØS-retten vurdert i Prop. 68 L, men ikke direktiv 2009/13/EF som gjennomfører MLC. Det er et klart brudd på utredningsinstruksen at forholdet til disse folkerettslige forpliktelsene ikke er drøftet av departementet i Prop. 68 L.
Forholdet til MLC og EU-retten burde vært vurdert i lovforarbeidene i henhold til utredningsinstruksen, hvor særlig forholdet til EU-retten vektlegges. Dette gjelder også skillet mellom sjøfartslovgivningen og lovgivningen for landbasert virksomhet. Det vises i denne forbindelse til juridisk betenkning om dykkerregelverket til sjøs av 28.10.21, utarbeidet av professor Sigmund Simonsen og advokat Roald M. Engeness (heretter «Juridisk betenkning»), som tidligere er oversendt og presentert for AID, hvor det også konkluderes med at departementets lovarbeid er i strid med utredningsinstruksen.
Før større lovarbeider som kan reise lovstrukturspørsmål blir satt i gang, skal saken forelegges Justis- og beredskapsdepartementet (JD), jf. utredningsinstruksens pkt. 4-2. Det fremgår ikke av AIDs høringsnotat eller andre dokumenter, hvorvidt AID har hatt slik kontakt med JD i saken. Vi ber uansett om at JD involveres i det videre arbeidet med hvordan regelverket skal organiseres.
Stortinget har gjennomgående rett til å gjøres kjent med faktiske opplysninger av betydning for saker som skal avgjøres. Som påpekt i NSOFs brev av 18.03.21 til tidligere arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, har regjeringen etter vår vurdering ikke oppfylt sin plikt til å gi Stortinget tilstrekkelig opplysninger, slik at representantene har et forsvarlig beslutningsgrunnlag. På bakgrunn av sakens viktighet og kompleksitet, anmoder vi igjen om at regjeringen gir Stortinget supplerende opplysninger som gir et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å behandle saken. Vi oppfordrer AID til å innhente og fremlegge faglige vurderinger fra Nærings- og fiskeridepartementet og Sjøfartsdirektoratet som ansvarlige for sjøfartsregelverket, før Stortinget skal fatte sitt vedtak.
2 Oppfyllelse av rettigheter etter MLC og direktiv 2009/13/EF
Når norske myndigheter gjennomførte MLC i 2013, rapporterte Norge til ILO at konvensjonen i all hovedsak var gjennomført i skipssikkerhetsloven og skiparbeidsloven. Arbeidsmiljøloven er således ikke særskilt tilrettelagt for gjennomføring av våre konvensjonsforpliktelser etter MLC, selv om loven på mange områder oppfyller konvensjonens vilkår.
I høringsnotatet foreslås to av forpliktelsene i MLC gjennomført, nemlig sal. §§ 4-4 og 2-4 (3). Det er fint at disse to bestemmelsene inntas i forskrift til arbeidsmiljøloven, men det er en katalog av rettigheter som følger av MLC og som er gjennomført i skipsarbeidsloven, som i så fall ikke vil gjelde. Vi kan ikke forstå annet enn at dette vil utgjøre et brudd på to folkerettslige forpliktelser, nemlig MLC og direktiv 2009/13/EF. MLC innebærer rettigheter for sjømann – «seafarer». Vi mener at det ikke er tvil om at sjøfolk i kombinasjonsstillinger der de også dykker skal ansees som «sjømann» etter MLC, og at de ikke kan unntas fra konvensjonen. Det vises i denne forbindelse til Juridisk betenkning s. 3, hvor det også konkluderes med at:
«De arbeidstakere det her er tale om, er å anse som sjøfolk etter MLC, EU-retten og gjeldende norsk rett, fordi de har en nær og naturlig tilknytning til skip slik at skipet er deres hovedarbeidsplass, jf. MLC artikkel II nr. 1, bokstav f (virkeområde og definisjon av «seafarer»), samt artikkel II nr. 2. (…)»
EU har gjennomført MLC i EU-retten med visse modifikasjoner, selv om EU ikke er part i konvensjonen. Denne EU gjennomføringen av MLC er gjort i direktiv 2009/13/EC, og selve MLC er inntatt i et bindende vedlegg til direktivet. Direktiv 2009/13/EC er inkludert i EØS-avtalen vedlegg 18. Dette innebærer at rettigheter og plikter som følger av MLC er gjort til rettigheter og plikter etter EØS-avtalen, og Norge er også gjennom EØS folkerettslig forpliktet til å oppfylle forpliktelsene etter MLC. Etter vårt syn er det derfor helt avgjørende at de øvrige bestemmelsene som departementet nevner i punkt 2.3.3 inntas i forskriften sammen med §§ 4-4 og 2-4 (3). Videre har de sjøfolk som i tillegg til sin ordinære tjeneste påtar seg dykkeroppdrag et like sterkt vernebehov i henhold til disse bestemmelsene som for sjøfolk som ikke dykker.
Vi vil for øvrig peke på at drøftelsen i høringsnotatet ikke ser ut til å ta innover seg at Norge er bundet til å følge konvensjonen for personell som har sitt arbeid om bord på skip «in any capacity», herunder kombinerte stillinger. Norge er imidlertid ikke forpliktet til å følge konvensjonen for rene yrkesdykkere som ikke har sitt arbeid om bord på skip, men som bruker skipet som en plattform til å utføre dykkerarbeid fra.
Når det gjelder sykelønnsbestemmelsen i sal. § 4-4, så er vi enig med departementet i at forskriftsutkastet kun vil innebære en videreføring av rettigheter, og ikke noe nytt. Historikken til sal. § 4-4 er lang og det har vært klare signaler fra lovgiver gjennom mange år om at sjøfolk, som gjennom lov har fått oppstilt høye krav til helse og utfører et fysisk krevende yrke, må ha særskilte sykepengerettigheter.
Departementet spør også om det er hensiktsmessig å videreføre rederiets forpliktelser om solidaransvar etter sal. § 2-4 (3). Vi vil minne om at MLC ikke nevner arbeidsgiver et eneste sted i konvensjonen, som kun kjenner ett rettssubjekt; rederiet (shipowner). Dersom Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter MLC, må solidaransvarsregelen videreføres i forskriften iht. arbeidsmiljøloven.
Departementet legger inn en forutsetning som vi ikke kan støtte, når det anføres at det som regel bare utføres innaskjærs dykking (dvs. i norsk territorialfarvann) fra skip. Dykking fra skip vil også kunne foregå utenfor norsk territorialfarvann, og det fremstår ved lovendringen uklart om aml. vil gjelde for dykkervirksomhet i økonomisk sone og på norsk sokkel.
3 Når skjer overføringen fra et lovverk til et annet?
Vi er enige med departementet i at skipsarbeidsloven og arbeidsmiljøloven er gjensidig utelukkende. Sjøfolk er likevel ikke ukjent med å veksle mellom disse lovverkene. En ikke ubetydelig andel sjøfolk jobber f.eks. på land i friperioder underlagt arbeidsmiljøloven, mens de er underlagt skipsarbeidsloven når de er på sjøen i arbeidsperioder.
I punkt 2 i høringsnotatet uttales at «Påmønstrede dykkere er i dag omfattet av sjøfartsregelverket og ikke av arbeidsmiljøloven» og at «Ved overføring til arbeidsmiljøloven vil de aktuelle arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av skipsarbeidsloven…». Dette kan skape inntrykk av at det det finnes en ordning hvor noen ansatte har en «påmønstret stilling» som «dykker» og at man så «overfører» dette arbeidsforholdet til arbeidsmiljøloven. Slik er det imidlertid ikke.
Tidligere var det slik at en sjømann ble påmønstret og avmønstret iht. mønstringsloven for tjeneste om bord. Loven og ordningen med mønstring ble imidlertid avviklet i 2007. I dag plikter en arbeidsgiver som ansetter sjømann å benytte Sjøfartsdirektoratets skjema og på dette fylle ut hvilken stilling vedkommende er tilsatt i. Stillingen som oppføres i ansettelsesavtalen skal gjenspeile stillinger som finnes i tariffavtaler inngått mellom sjømannsorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene, noe som bl.a. er viktig fordi Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med at sjøfolk får oppfylt de vilkår som fremgår av tariffavtale. I de nevnte tariffavtalene er «dykker» ikke en stilling som er avtalt mellom partene. Det vil da følgelig også være feil å angi det i skjemaet til Sjøfartsdirektoratet. For en sjømann i havbruk vil dykking derimot kunne være en oppgave eller funksjon vedkommende har ved siden av sin faste stilling. Eksempelvis at man er ansatt som matros, men også har kompetanse som dykker og dermed kan delta i dykkeoperasjoner dersom arbeidsgiver skulle ønske det. At en styrmann eller matros på ansettelses-tidspunktet f.eks. har dykkersertifikater eller tidligere erfaring som dykker, innebærer altså ikke at vedkommende skal utføre dykkeroperasjoner, men det kan avtales. Dette innebærer dermed etter vårt syn at ved nyansettelser av mannskap på skip så plikter arbeidsgiver å ansette vedkommende på Sjøfartsdirektoratets skjema i den stilling som er avtalt og som er angitt i gjeldende tariffavtaler for sjøfolk.
Etter hvert som ansettelsesforholdet skrider frem, kan det fra arbeidsgivers side være ønskelig å bruke sjømannen til å utføre tjenester i en dykkeroperasjon fordi vedkommende har dykkerbevis i tillegg til sine maritime kvalifikasjoner og sertifikater. Situasjonen kan godt være, som NSF og NSOF har sett eksempler på, at sjømannen ikke lenger ønsker å delta i dykkeroperasjoner fordi det er krevende helsemessig. Vedkommende har altså kompetanse som dykker, men ønsker ikke å bruke den, noe arbeidsgiver også må akseptere. Også i et slikt tilfelle anser vi det som klart at vedkommende er underlagt skipsarbeidsloven, og ikke arbeidsmiljøloven.
Ansettes man derimot som ren dykker, dvs. yrkesdykker, så er vedkommende ikke sjømann og skal da heller ikke ansettes iht. Sjøfartsdirektoratets skjema. I et slikt tilfelle skal vedkommende ansettes i tråd med arbeidsmiljølovens regler om ansettelse. I et slikt tilfelle er det heller ingen tvil om hvilket lovverk som gjelder.
De situasjonene som vi mener krever avklaring fra lovgivers side er de tilfeller hvor en sjømann med dykkerkompetanse på et eller annet tidspunkt i ansettelsesforholdet utfører sin første dykkeroperasjon; når avsluttes da ansettelsesforholdet iht. skipsarbeidsloven og når «overføres» ansettelsesforholdet eventuelt tilbake til skipsarbeidsloven? Vi minner om at for svært mange arbeidstakere i kombinerte stillinger utgjør dykking, en svært liten del av jobben, normalt under 5 %. Her er noen eksempler som kan illustrere problemstillingene:
Eksempel 1: Sjømann A ansettes som matros i januar. A har også dykkerbevis, men ønsker helst ikke å dykke mer. Han ansettes helt korrekt på Sjøfartsdirektoratets skjema som matros, og Sjøfartsdirektoratet fant ved sin årlige inspeksjon i februar at A korrekt fikk sin lønn som matros utbetalt. I juni spør arbeidsgiver om sjømann A kan delta i en dykkeroperasjon neste dag. Sjømann A forklarer at han helst ikke vil det, men siden arbeidsgiver ikke kan finne en annen løsning, blir han med på operasjonen. Selve dykkeroperasjon starter kl. 12 og avsluttes kl. 17 på ettermiddagen. Slik vi forstår den vedtatte lovendringen avsluttes arbeidsforholdet til sjømannen etter skipsarbeidsloven kl. 12 den aktuelle dagen. Fra da av omfattes sjømann A av arbeidsmiljøloven, som gjelder «dykkeroperasjoner».
Spørsmål : Må vedkommende få en ny arbeidsavtale, jf. aml. § 14-6, eller kan vedkommende fortsette på sin opprinnelige ansettelsesavtale på Sjøfartsdirektoratets skjema?
Eksempel 2: Sjømann A i eksempel 1 ovenfor, føler seg uvel etter dykkeroperasjonen. Han blir sykmeldt 1 måned. Ettersom sal. § 4-4 også er gjort gjeldende i forskrift i medhold av aml, dekker rederiet differansen på hans avtalte lønn på 7 G og folketrygdlovens makstak på 6 G. Når sjømann A kommer tilbake etter friskmelding i august måned, gir han beskjed til arbeidsgiver at det ikke kommer på tale å delta i flere dykkeoperasjoner og at A heretter kun vil jobbe som matros. Arbeidsgiver aksepterer dette.
Spørsmål : Hvis sjømann A ikke lenger skal utføre dykkeroperasjoner, opphører da arbeidsmiljøloven å gjelde for vedkommende slik at skipsarbeidsloven igjen får anvendelse, og hvis ja; hvordan skal partene rent praktisk klargjøre at skipsarbeidsloven nå gjelder igjen og hvem har ansvaret for det?
Eksempel 3: Sjømann B har dykkerbevis, og når han ansettes som matros, er det avtalt at han også skal delta i dykkeroperasjoner som en tilleggsfunksjon. Det er imidlertid ikke skriftlig avtalt at han også skal delta i dykkeroperasjoner. Arbeidsgiver informerer B om at det ikke vil bli aktuelt å dykke før etter ca. 3 måneder og at han således kun skal jobbe som matros de første tre månedene.
Spørsmål : Ansettes sjømann B iht. arbeidsmiljøloven fra første dag fordi han har dykkerbevis, eventuelt fordi det er avtalt at han skal utføre dykkeoperasjoner som en tilleggsfunksjon, eller ansettes han iht. aml. først etter tre måneder når han deltar i sin første dykkeroperasjon?
Eksempel 4: Sjømann C har ikke dykkerbevis når han ansettes som matros. Etter to års ansettelse i rederiet tar C dykkerkurs og får dykkerbevis. Han avtaler med arbeidsgiver at han kan delta i dykkeroperasjoner ved behov og får straks sjansen til det.
Spørsmål : Avsluttes arbeidsforholdet iht. skipsarbeidsloven idet den første dykkeroperasjonen starter, eller på et annet tidspunkt?
Eksempel 5: Sjømann C, som altså deltar i sin første dykkeroperasjon 2 år ut i ansettelsesforholdet, får tilbakemelding fra arbeidsgiver om sterk misnøye med hans utførelse av dykkeroperasjonen. Arbeidsgiver gir beskjed til sjømann C om at han heretter bare vil bli brukt dersom noen blir syke, slik at han i realiteten blir vikar for dykkerfunksjonen.
Spørsmål : Avsluttes arbeidsforholdet etter aml. når arbeidsgiver gir uttrykk for at sjømann C eventuelt bare skal delta i dykkeroperasjoner som vikar ved behov?
Eksemplene ovenfor er helt reelle praktiske problemstillinger som kommer til å melde seg straks lovendringen settes i kraft. Slik vi ser det, er det behov for en klargjøring fra lovgivers side om disse spørsmålene og hvordan partene skal forholde seg til lovendringen. Helt sentralt spørsmål er:
- Når går arbeidstaker ut av skipsarbeidsloven og over til arbeidsmiljøloven?
- Når kommer arbeidstaker eventuelt tilbake til skipsarbeidsloven?
Dersom dykkeroperasjoner skal gjennomføres må hele besetningen delta i dykkeroperasjonen, jf. forskrift om dykking fra skip (FOR-2020-04-27-876) jf. forskrift om utførelse av arbeid ( FOR-2011-12-06-1357 ) kap. 26, som krever deltakelse fra minst fire personer; en dykkerleder, en lineholder, en beredskapsdykker og en dykker. Følgelig vil hele besetningen bli omfattet av lovendringen. Spørsmålene om når ansettelsesforholdet avsluttes iht. skipsarbeidsloven og når det eventuelt «overføres» tilbake til skipsarbeidsloven, vil derfor oppstå for hele besetningen på skipet.
Vi mener det må være notoritet rundt disse sentrale spørsmålene og at det ikke kan overlates til føringer i forarbeider om hva som er rettstilstanden for den enkelte arbeidstaker.
For det prinsipielle spørsmål om grensedragning mot maritim virksomhet, vil vi understreke at i tillegg til servicefartøy i havbruk, vil også flere andre segmenter kunne bli berørt av lovendringen, herunder bergingsfartøy. Videre synes også mannskap som utfører dykking som endel av vedlikehold, inspeksjoner og arbeid på eget skip nå som omfattet av arbeidsmiljøloven, uten at skillet for overføring til dette regelverket er klargjort fra AIDs side.
4 Forholdet til skipssikkerhetsloven, herunder bl.a. skipsførerens ansvarsforhold og sikkerhetsstyring
Vi mener det er avgjørende å avklare forholdet til skipssikkerhetsloven, og at dette må gjøres i forskriften som nå skal utarbeides. Vi forutsetter at avklaringen gjøres i samarbeid med NFD og Sjøfartsdirektoratet, og at også JD trekkes inn i arbeidet for å sikre et brukervennlig regelverk.
Departementet uttaler at ssl. §§ 23 og 24 om arbeids- og hviletid ikke er forenlig med arbeidsmiljølovens regler og at de to bestemmelsene må vike. Det er vi enige i. Men det er også andre bestemmelser i ssl. kapittel 4 som kan være uforenlig med arbeidsmiljølovens kapittel 4, noe som bør klargjøres.
I ssl. kapittel 4 og forskrifter fastsatt i medhold av kapitlet, er det utformet særlige forskrifter om arbeidsmiljøet om bord, herunder lugarer, oppholdsrom, tilrettelegging av arbeidet mv (se særlig ssl. §§ 21, 22 og 25). Vi mener det vil være et tilbakesteg for arbeidstakernes sikkerhet og helse om de spesialutviklede sikkerhetsreglene for skipsfarten må vike for arbeidsmiljølovens generelle regler. Etter vårt syn bør det derfor fremgå klart av forskriften at ssl. kapittel 4 fortsatt gjelder, og at kapitlet går foran aml. kapittel 4 ved eventuell motstrid.
Paragrafene 26 og 27 i ssl. kapittel 4 antas å ikke ha noen motstykker i aml. og forrang vil således ikke by på utfordringer. Ssl. § 28 om verneombud og verne- og miljøutvalg har mer eller mindre like bestemmelser som arbeidsmiljøloven og kan derfor anvendes i stedet for arbeidsmiljølovens tilsvarende regler. Så langt er det kun ssl. §§ 23 og 24 i kapittel 4 som må vike for aml. for å unngå regelkonflikt.
4.1 Skipsførerens ansvarsforhold
Ssl. § 28 a har en særbestemmelse om at arbeidsgiveren har en medvirkningsplikt for et forsvarlig arbeidsmiljø, mens skipsføreren etter ssl. § 29 skal sørge for at arbeidet er tilrettelagt og at hviletiden overholdes. Skipsføreren har altså et strengere ansvar her enn arbeidsgiver, noe som avviker fra arbeidsmiljølovens regler. Samtidig uttaler departementet at skipsføreren er «arbeidsgivers leder om bord». Sistnevnte uttalelse kan bare være korrekt dersom det legges til grunn at arbeidsgiver og rederiet er samme rettssubjekt, noe vi vet det ofte ikke er i skipsfarten. Sjøretten for øvrig er nemlig basert på at skipsføreren er rederens fullmektig (jf. sjøloven kapittel 6), mens skipssikkerhetsloven har definerte plikter for rederi, skipsfører og arbeidsgiver, som ikke har paralleller i arbeidsmiljøloven. Vi kan her bl.a. vise til at rederiet er hovedpliktsubjektet i ssl., og at det har en plikt til å påse at hele kapittel 4 er oppfylt.
Rederiet har gjennom ssl. og sal. fått et tydeligere og større ansvar for skipsikkerheten enn i tidligere tider. Det er først og fremst rederiet som må påse og sørge for at skipssikkerheten er god nok, og at «forholdene legges til rette for at alle som har sitt arbeid om bord , har mulighet til å oppfylle sine forpliktelser etter loven», jf. ssl. § 6. Dette har vært et bevisst valg fra Stortinget ved vedtakelsen av de to lovene. Vi forutsetter at departementet i sitt videre arbeid med dykkerregelverket til sjøs, og før reglene trer i kraft, rydder opp i den uklarhet om ansvarsforhold ved dykkeroperasjoner som er skapt gjennom uttalelsene i høringsnotatet, herunder uttalelsen under pkt. 3.2. om at «Departementet legger for øvrig til grunn at skipsfører i en arbeidsmiljølovkontekst vil regnes som arbeidsgiver om bord («den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten»), jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd andre punktum.»
Etter vårt syn adresserer ikke departementet godt nok hvem som har ansvar for sikkerheten når det gjelder dykkeroperasjoner. Det må bl.a. avklares om skipsfører nå har ansvaret for alle de plikter som i dag etter forskrift om utførelse av arbeid ( FOR-2011-12-06-1357 ) kap. 26 tilligger arbeidsgiver. Dette må i tilfelle klargjøres i forskriften.
Skipssikkerhetsloven kapittel 4 er lagt til grunn å gjelde fra departementets side, med unntak av §§ 23 og 24. Dette er vi enige i, men det må fastslås uttrykkelig i forskriften hva som da ikke gjelder i arbeidsmiljøloven kapittel 4 og forskrifter gitt i medhold av kapitlet for å unngå dobbeltregulering og regelkonflikt. Ikke minst når det gjelder spørsmål om ileggelse av straff, kan det ikke være tvil om hvem som er ansvarssubjekt og hvilke konkrete plikter som gjelder for vedkommende. Samtidig er det et en svakhet med lovforslaget at skipssikkerhetslovens klare regler om plikter og ansvar skal gjelde helse, miljø og sikkerhet generelt, mens helt andre plikter og ansvar gjelder mht. arbeids- og hviletid.
Et krevende spørsmål når det gjelder arbeids- og hviletidsreglene, er klarhet om når ssl. §§ 23 og 24 igjen får anvendelse når det ikke lenger skal utføres dykkeroperasjoner. Vi viser da til eksemplene foran og legger til grunn at svaret på spørsmålene som der er stilt vedrørende stillingsvern, må besvares på samme måte når det gjelder arbeids- og hviletid.
Skipssikkerhetsloven kapittel 3 har ingen bestemmelser som kan medføre konflikt med arbeidsmiljøloven og vil dermed gjelde fullt ut parallelt med arbeidsmiljøloven.
4.2 Sikkerhetsstyring
Skipssikkerhetsloven kapittel 2, nærmere bestemt §§ 7 og 8, omhandler sikkerhetsstyringssystemer. Etablering av slike systemer er fundamentet for god sikkerhet til sjøs og ble viet særlig stor oppmerksomhet av Skipssikkerhetslovutvalget i sin utredning, samt av Nærings- og fiskeridepartementet i dets oppfølging. Også arbeidsmiljøloven har regler om internkontroll som dels samsvarer med skipssikkerhetslovens forskrifter, men som dels avviker fra disse. Bl.a. er det til sjøs, i motsetning til på land, systematisk etablert et offentlig tilsyn med sikkerhetsstyringssystemene. Vi mener det vil være en betydelig svekkelse av sikkerheten om §§ 7 og 8 ikke skal få anvendelse, og vi har heller ikke sett at departementet har tatt til orde for det. Imidlertid bør departementet i forskriften klargjøre at disse reglene gjelder, og at internkontrollregelverket iht. arbeidsmiljøloven ikke gjelder for å unngå dobbeltregulering og eventuelt motstrid.
Gjennomgående mener vi derfor forskriften må være klargjørende mht. hva som gjelder av aml, ssl. og sal; hvem som er plikt- og ansvarssubjekter; når får ulik lovgivning anvendelse; og at løsningen på disse spørsmålene ikke står uavklart eller overlates til føringer i proposisjoner, innstillinger fra Stortinget og departementets høringsbrev, slik det hittil er lagt opp til fra departementets side.
5 Presisering overfor fremmedflagget skip
Når det gjelder arbeidsmiljølovens virkeområde på dykkeoperasjoner, så var det helt klart forutsatt i Prop. 68 L (s.17) at arbeidsmiljøloven skulle gjelde også utenlandske skip. Det bør av hensyn til klarhet for brukeren derfor presiseres i forskriften at den også gjelder utenlandske skip.
Hilde Flåten, viseadm. dir. og advokat NSOF
Terje Hernes Pettersen, advokat NSF
Knut Walle-Hansen, advokat Dnmf