OsloMet - Storbyuniversitetet

OsloMet- Storbyuniversitetet takker for invitasjonen til å komme med innspill til Kunnskapsdepartementets forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven (UH-loven). Forslaget er sendt på intern høring til fakultetene, sentrene, divisjoner, Studentparlamentet og hovedsammenslutningene, for å sikre et godt forankret høringssvar.

Fakultet for helsevitenskap (HV), fakultet for samfunnsvitenskap (SAM), fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) og fakultet for teknologi, kunst og design (TKD) har alle levert høringssvar. Endringsforslaget er videre behandlet i universitetets ledermøter.

Samlet sett medfører forslagene til endringer i universitets- og høyskoleloven en reduksjon i universiteter- og høyskolers mulighet til å fatte beslutninger om egen virksomhet. OsloMet mener dette er uheldig, og på sikt vil kunne føre til lavere kvalitet på institusjonenes samfunnsoppdrag.

OsloMets tilbakemeldinger til departementet gis kapittel for kapittel.

OsloMet støtter departementets forslag til endring av kravet om to sensorer for punkt a) og c).

For punkt b) ønsker vi å bemerke at en rent kvantitativ grense ikke nødvendigvis fører til at institusjonene sørger «for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte», jf. uh-lovens § 3-9 første ledd. Å sikre forsvarlig vurdering av alle våre kandidater på tvers av våre hundrevis av emner oppnås best ved å gjøre substansielle og spesifikke vurderinger, snarere enn påbud om kvantitet og distanse fra fagmiljø. Ved å kvantifisere bestemmelsen kan man i stedet ende opp med utilsiktede konsekvenser, som for eksempel en oppdeling av emner i mindre enheter for å oppnå en økonomisk besparelse i bruken av to sensorer. Med tanke på arbeidet med utdanningskvalitet mener vi derfor at sektoren bør jobbe ut fra andre kriterier enn antall studiepoeng ved krav til bruk av to sensorer.

Samlet sett er departementets forslag til oppmykning av kravene om to sensorer likevel en forbedring fra kravet om to sensorer slik det ble vedtatt i 2021. Endringene slik de er foreslått vil etter vår vurdering være håndterbare.

OsloMet er enig i Regjeringens målsetting om å redusere bruken av midlertidige ansettelser i staten. Forslagene i høringsnotatet tar imidlertid ikke hensyn til universitets- og høyskolesektorens egenart, som er årsaken til at vi har særskilte bestemmelser om ansettelser i en egen spesiallov. De anses også lite egnet til å oppnå målsettingen om en reduksjon av midlertidighet. Et eksempel på dette finner man på side 15 i høringsnotatet, hvor det tallfestes at stipendiater og postdoktorer – som det naturlig nok ikke foreslås å gjøre noe med – utgjør til sammen 86% av årsverkene i åremålsstillinger i 2021. Bistillinger som foreslås fjernet utgjør kun 1,15%. Som det fremgår av høringsnotatet er midlertidigheten høyest i undervisnings- og forskerstillinger, spesielt i ulike lektor- og lærerstillinger. Vi opplever at departementets forslag til tiltak treffer områder som i svært liten grad er problematiske, og som for sektoren utgjør viktige premisser for at vi skal kunne levere på samfunnsoppdraget vårt.

I tillegg må det bemerkes at departementets resonnementer flere steder ser ut til å bygge på en feilaktig lovforståelse, som gjør det vanskelig å forstå hva som tenkes oppnådd med de enkelte tiltakene. Vi kommenterer dette konkret i det følgende.

Det første forslaget som departementet adresserer i høringsnotatet er å «begrense åremålsperioden for postdoktor i uhl. § 6-4 e til bare én periode» i tråd med Aune-utvalgets forslag. Vi merker oss at det foregår en debatt i media om hvordan dette forslaget er å forstå. Mener departementet å begrense adgangen til å ta stilling som postdoktor til én periode i løpet av yrkeskarrieren? Eller er det kun snakk om å løfte regelen som allerede finnes i forskrift om ansettelse i stilling som stipendiat, postdoktor og vitenskapelig assistent, om at man kun kan være ansatt i én periode ved samme institusjon? All den tid dette adresseres som en «begrensning» i høringsnotatet og en «endring» i Aune-utvalgets rapport, er det vanskelig å tolke dette på annen måte enn at det siktes på en mer omfattende begrensning enn den som allerede følger av norsk lov. Med dette som forutsetning vil vi fastholde vårt standpunkt fra høringsrunden i 2020: Vi støtter ikke forslaget, og mener forslaget vil legge unødvendige hindringer i veien for en fleksibel bruk av postdoktorstillingene i henhold til intensjonen om kvalifisering til toppstillinger. I tillegg mener vi at begrensningen vil gå utover den enkelte arbeidstaker og ikke bidra til redusert bruk av hjemmelen fra institusjonenes side.

Til pkt 3.3.2 ÅremålDepartementet ber om innspill til hvorvidt hjemmelen for ansettelse av leder for avdeling og grunnenhet på åremål kan fjernes.

OsloMet mener det fortsatt er behov for denne hjemmelen. Rollene som dekan, instituttleder og studieleder krever personer som har forskererfaring fra akademia. Oppdatert forskningskunnskap og erfaring som aktiv forsker bidrar til å gi lederrollen troverdighet og legitimitet i fagmiljøet som skal ledes. Åremålsstillinger bidrar til dette ved å gi ledere mulighet til å komme inn i rollen med oppdatert og relevant vitenskapelig kompetanse, erfaring og nettverk. Et annet hensyn er den enkelte leders mulighet for videre forskerkarriere. Hvis man opphever åremålsstillingene vil det bli tydeligere separate karriereveier for forskere og ledere, og vi kan miste samspillet og vekselbruket som dagens ordning med åremålsstillinger skaper muligheter for. Lange åremålsperioder eller faste stillinger kan gjøre veien tilbake til en forskerkarriere krevende, og over tid blir det vanskeligere for en leder å gå tilbake til en forskerstilling.

Det er heller ikke praktisk mulig å ansette disse lederne midlertidig ihht statsansatteloven § 9 slik departementet skisserer, da disse stillingene sjelden eller aldri vil være av midlertidig karakter.

Til departements forslag om å korte ned på antall åremålsperioder eller periodenes lengder vil vi bemerke at dette nødvendigvis ikke vil ha noen effekt på midlertidighet, og kun vil ramme den enkelte arbeidstaker som potensielt vil miste sin stilling tidligere enn ønsket.

Til 3.3.3 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Departementet foreslår å fjerne hjemmelen for midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstilling i påvente av kvalifisering til fast stilling, samt hjemmel for midlertidig ansettelse på lavere nivå for å dekke undervisningsbehovet.

Vi mener heller ikke dette er et godt tiltak for å redusere midlertidighet. Kvalifiseringsstillinger har fast stilling, ikke midlertidighet, som hovedmål, og vil i realiteten kunne få antall midlertidige stillinger ned fordi man slipper midlertidig ansettelse i påvente av kvalifiserte søkere. I tillegg er denne typen stillinger et viktig virkemiddel for å gjøre akademisk karriere i Norge attraktivt, i et arbeidsmarked med knappe ressurser. Vi mener videre at forslaget om å fjerne muligheten til midlertidig ansettelse for å dekke undervisningsbehov der det ikke finnes kvalifiserte søkere, rammer feil. Særlig vil en fjerning av denne muligheten gå utover de fagområdene som allerede er i en tøff konkurransesituasjon, og ikke får nok kvalifiserte søkere. Dette gjelder også mindre fagmiljøer der den akademiske kompetansen ikke er så utbredt innenfor flere områder i bransjen, noe som gjør det meget krevende å ansette i førstestillinger, særlig professorstillinger.

Våre undervisningsstillinger er knyttet til juridisk bindende kontrakter mellom lærestedet og studentene vi har tatt opp på våre studier. En reduksjon av adgangen til å ansette midlertidig må ikke bli så omfattende at vi mister adgangen til å rekruttere undervisere når det i perioder er vanskelig å finne kvalifiserte og gode søkere til faste stillinger. Det vil kunne få alvorlige konsekvenser. Muligheten til å ansette midlertidig i slike stillinger bidrar til å ivareta studenter som i verste fall kan miste progresjon i sitt utdanningsløp. Fjernes denne muligheten, vil alternativet paradoksalt nok resultere i økt bruk av midlertidighet med enda løsere tilknytning til institusjonene, gjennom for eksempel timelærere. Forslaget bidrar ikke til flere faste stillinger.

Vi må også kommentere at departementets forslag om å ansette fast i en lavere stillingskode uten ny utlysning strider mot kvalifikasjonsprinsippet. Det samme gjelder forslaget i 3.3.3.2 om å ansette fast en som ikke fyller kvalifikasjonskravene til en utlyst stilling.

Ingen av de omtalte hjemlene for midlertidighet er i så omfattende bruk at det vil utgjøre en forskjell på midlertidighetsstatistikken å fjerne dem. De er allikevel praktisk viktige og bør derfor opprettholdes.

Til 3.3.3.4 Vikariater Departementets forslag knyttet til uhl § 6-5 fjerde ledd er uklar. På den ene siden argumenteres det for å fjerne særbestemmelsen om at vikar for åremålsansatt må fratre når den åremålsansatte gjeninntrer i sin faste stilling, selv om det er gått mer enn tre år. På den annen side argumenteres det for å begrense vikarens rett til å sitte i vikariatet til én åremålsperiode á fire år.

Det hevdes i høringsnotatet at vi kan ansette en vikar for en åremålsansatt i tre år for å omgå retten til fast ansettelse. Det er vår oppfatning at dette er i strid med statsansattlovens regel og intensjon. Det er det midlertidige behovet som definerer lengden på en midlertidig ansettelse, ikke en omgåelse av retten til fast ansettelse. Det hevdes også at vi kan la vikaren fratre for så å lyse ut vikariatet på nytt. Dette mener vi også strider mot gjeldende rett som 1) gir en midlertidig ansatt rett til å fortsette i stillingen når det midlertidige behovet fortsatt er til stede (typisk her hvor vikariatet faktisk varer lenger) og 2) setter forbud mot å erstatte en midlertidig ansatt med en annen midlertidig.

Vi mener også at fjerning eller begrensning av unntaket i § 6-5 fjerde ledd vil gå på bekostning av arbeidstakers interesser. At en vikar for en åremålsansatt får rett til fast ansettelse innebærer at vedkommende må sies opp når den åremålsansatte gjeninntrer. En oppsigelse er vesentlig mer belastende for en arbeidstaker enn å måtte fratre en midlertidig stilling som har en klar og uttalt varighet helt fra starten. Oppsigelser i staten er også svært ressurs- og tidkrevende og legger belastning på det administrative apparatet.

Til 3.3.4 BistillingerDepartementet foreslår å oppheve hjemmelen for ansettelse i bistilling i § 6-6. Vi støtter ikke dette forslaget.

Det er vanskelig å se hvordan det å oppheve denne hjemmelen skal påvirke midlertidighetsstatistikken i nevneverdig grad. Som departementet selv viser til innledningsvis, utgjør bistillinger en forsvinnende liten andel av de midlertidige ansatte i sektoren. Argumentet om arbeidstakers behov for fast tilknytning til arbeidsstedet har heller ingen relevans, all den tid det her er snakk om arbeidstakere som har sin faste tilknytning til en annen hovedarbeidsgiver.

Bistillinger er en viktig ressurs for sektoren og ordningen blir ofte brukt for å knytte til seg fremragende forskere blant annet fra næringslivet og fra utlandet. En innskrenkning av ordningen til potensielt innebære at Norsk UH-sektor vil miste tilgang til viktig kunnskap. Dette gjelder særlig for fagområder i rask utvikling, som for eksempel teknologi og ingeniørfag . Disse stillingene utgjør spisskompetanse universitetet har behov for, både i undervisning og forskning. Bistillingene rekrutteres oftest fra forskningsnettverk. Vi mener forenklet ansettelse bidrar til interessen for stillingene, og gjør at vi klarer å ansette i denne type stillinger.

Som departementet er inne på så dekker ofte, men ikke alltid, disse stillingene et varig behov hos institusjonene. Dermed vil det gjerne ikke være anledning til midlertidig ansettelse etter reglene i statsansattlovens § 9. Dersom vi må gå til fast ansettelse av disse arbeidstakerne vil det medføre en betydelig økt belastning administrativt – både i tilknytning til utlysning og ansettelse, men ikke minst i tilknytning til avslutningen av arbeidsforholdene. Det er også en utfordring av fast ansatt deltidsansatte har rettigheter som midlertidig ansatte ikke har. Dette er en gruppe arbeidstakere som ikke har behov for disse rettighetene, all den tid de er fast ansatt ved annen institusjon.

Også i tilknytning til dette punktet bygger departementet delvis på en lovforståelse som vi ikke kjenner igjen. Det henvises til at det allerede er hjemmel i dagens regelverk for å ansette i disse små stillingsandelene administrativt og uten utlysning. Det siste stemmer ikke, da statsansattloven § 7 ikke inneholder noe unntak fra utlysningsplikten. Vi har tidligere etterspurt en egen hjemmel i uhl § 6-6 for å unnta bistillinger fra utlysningsplikten, og fastholder dette da det vil forenkle ansettelsen i disse svært ettertraktede stillingene.

Forslaget er et inngrep og signal om reduksjon i myndighet til å fatte viktige beslutninger om egen virksomhet. Forslaget sentraliserer beslutningsmyndighet, og gjør at avgjørelser flyttes lengre unna berørte ansatte og studenter. Politisk ledelse i departementet har allerede i dag tilstrekkelige hjemler for å utøve nødvendig styring, gjennom eksisterende regelverk. Å ytterligere svekke universiteters og høyskolers egen mulighet til å styre til beste for egen virksomhet, virker derfor som en både uheldig og unødig innskrenkning.

En lovfesting – slik departementet foreslår – vil aktivt redusere mulighetene til å oppfylle lovens krav om økonomisk forsvarlig drift. Det er krevende å ta ansvar for helheten og sikre nasjonale målsettinger om tilgang til høyere utdanning i hele landet, samt bedre arbeidsdeling mellom institusjonene, hvis beslutningsmyndigheten avgrenses til nyetableringer, mens nedleggelse må avgjøres av Regjeringen. Ofte vil nedleggelse av et studium og opprettelse av et nytt studium stå i sammenheng til hverandre. Forslaget vil virke konserverende og øke risikoen med å drive faglig utvikling innen nye fagområder, og utvikle seg i takt med demografiske endringer i samfunnet. Det er ikke gitt at dagens plassering av studiesteder er den mest ideelle om 5, 10 eller 20 år. OsloMet ser et behov for å ha et system som gir institusjonene selv muligheten til å skalere opp og ned utdanningskapasitet og utdanningstilbud utfra både faglige og regionale behov, og den gjeldende økonomiske situasjonen for virksomheten. Institusjonsstyrene må ha et lovfestet helhetlig ansvar for å kunne ta et helhetlig ansvar.

OsloMet mener dette forslaget verken er tilstrekkelig utredet eller begrunnet. I tillegg er det vanskelig å forstå høringsnotatets definisjon av sentrale profesjonsutdanninger som noe annet enn “tidligere høgskoleutdanninger”. Vi minner om at profesjonsutdanninger er et langt videre begrep, som også omfatter medisin, teologi, juss, odontologi og psykologi. De fleste av disse utdanningene har også et betydelig antall studenter. De er like sentrale for velferdsstatens tjenestetilbud. OsloMet mener at vi må kunne forvente at det er gjort en avgrensning gjennom definisjonen som ikke skaper en situasjon hvor nesten samtlige nedleggelser av studier i realiteten må avklares med departementet på forhånd. Det foreligger heller ikke noen klar definisjon av hva som utgjør “studiested”, og som tydelig avgrenser dette fra løsere geografiske lokalisering, gjennom eksempelvis studiesentre.

OsloMet støtter derfor ikke en lovfesting hvor nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag avgjøres i Kongen i statsråd. OsloMet vil sterkt oppfordre til å utrede forslaget grundigere før eventuell lovfesting. OsloMet støtter departementets vurdering av at det, hvis forslaget likevel vedtas, eventuelt kun gjøres gjeldende for allerede etablerte studiesteder og sentrale profesjonsfag.

I kapittel 5 i høringsnotatet drøfter departementet om Felles klagenemnd bør gis mulighet til å ilegge strengere reaksjon enn institusjonene i saker om fusk mv. OsloMet støtter her alternativ 3 i saker som gjelder utestengelse, med forutsetning om at studenten fortsatt er utestengt på det tidspunktet klagen behandles i Felles klagenemnd:

3) Innføre en særregel i universitets- og høyskoleloven om forlengelse av fristen i forvaltningsloven § 34 tredje ledd andre punktum, slik at Felles klagenemnd kan vedta strengere reaksjon i ni måneder fra saken ble påklaget.

OsloMet er enige i at det i praksis er vanskelig for Felles klagenemnd å ilegge en strengere straff enn lokal nemnd innenfor dagens frister i forvaltningsloven, selv når saksbehandlingstiden er på normalt nivå. Studentene har i dag derfor ingenting å tape på å klage sin sak videre, samtidig som det er få saker som blir omgjort etter behandling i Felles klagenemnd. OsloMet støtter derfor KDs vurdering om at en slik hjemmel kan påvirke studentenes motivasjon til å klage på vedtak, og bidra til å redusere antallet klagesaker, samtidig som Felles klagenemnd gjennom sine vedtak kan bidra til en mer ensartet praksis i sektoren.

OsloMet støtter ikke en innføring av «generelt opptaksgrunnlag» som nytt begrep. Generell studiekompetanse kan i dag oppnås på ulike måter, der fullført og bestått videregående skole som gir generell studiekompetanse er et av flere alternativer. Forslaget innebærer å beholde et veletablert og kjent begrep kun for en alternativ vei, mens øvrige veier til generell studiekompetanse (23/5-regelen, opptak på grunnlag av høyere utdanning, fullført toårig fagskole) ikke defineres med egne begreper. I tillegg kommer realkompetanse som da er en alternativ vei som ikke inngår i generelt opptaksgrunnlag. Vi mener at å innføre «generelt opptaksgrunnlag» bidrar til at det snarere blir mindre, og ikke mer, tydelig begrepsbruk enn dagens ordning, der generell studiekompetanse kan oppnås på ulike måter.

Til forslaget om å fjerne bestemmelsen om åpne studier i § 3-6 sjette ledd ønsker OsloMet å spille inn at det er viktig å beholde en hjemmel i uh-loven for å gjenbruke vedtak om generell studiekompetanse på tvers av institusjonene.

OsloMet støtter at det innføres en lovregel om at institusjoner som har et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, også har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk, slik det diskuteres under høringsnotatets del 7.3.4.

Når det gjelder norsk som fagspråk, viser departementet til at regjeringen har som mål å sørge for at norsk språk blir løftet frem i høyere utdanning og forskning. Etter dagens UH-lov § 1-7 har universitetene og høyskolene ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk.

OsloMet viser i denne forbindelse til hva vi spilte inn under forrige høringsrunde, knyttet til spørsmålet: Å videreføre lovfesting av universiteter og høgskolers ansvar for utvikling og vedlikehold av norsk fagspråk er svært viktig for å sikre at norsk forblir et fullverdig vitenskapelig fagspråk også i fremtiden. Norsk er - og har lenge vært - under press i høyere utdanning og forskning. Å opprettholde og videreutvikle norsk som vitenskaps- og fagspråk, inkludert det å utvikle og oppdatere fagterminologier, har ringvirkninger i samfunnet langt utover den virksomheten som drives ved universiteter og høgskoler. Dette er således en del av de høyere utdanningsinstitusjonenes samfunnsmandat som må bringes videre.

Etter OsloMets syn er ansvaret for å videreutvikle og vedlikeholde norsk fagspråk dermed en rolle som universitetene og høyskolene naturlig bør ta og kjenne ansvar for. Vi er videre enig i utvalgets vurdering om at en del av de språkpolitiske tiltakene Språkrådet foreslår i innspill til departementet, ikke bør inn i selve loven.

Språkrådets innspill – og departementets vurdering av enkelte av tiltakene i høringsnotatets del 7.2.3 – går langt i å detaljregulere uttrykksform for det enkelte fagområde. Forslagene, spesielt der det er snakk om å hjemle krav i lovregel, bryter med universitetenes autonomi, jf. tidligere merknader i vårt høringssvar. OsloMet mener tiltak for å styrke norsk som fagspråk i stedet i stor grad bør vurderes og bestemmes ut fra institusjonenes egne fagporteføljer, også for å ikke utilsiktet innsnevre mulighetene til fagmiljøer som er avhengig av internasjonalt samarbeid, rekruttering og eksternfinansiering.

OsloMet støtter at fuskebegrepet ikke defineres nærmere i uh-loven. Felles klagenemnd bidrar til å sikre likebehandling i fuskesaker på tvers av institusjonene, og OsloMet støtter at HK-dir, som sekretariat for Felles klagenemnd, får oppdraget om å utarbeide en nasjonal veileder for behandling av fuskesaker. Det er ønskelig at institusjonene får anledning til å komme med innspill til en slik veiledning.

OsloMet har ingen kommentarer til forslagene i dette kapittelet.

I tidligere høringssvar fra OsloMet er det understreket at tilsyn og kravene til akkreditering er unødvendig komplisert regulert. Aune-utvalget omtaler lovreguleringen av NOKUTs oppgaver som omfangsrik. Dette står også i motsetning til reguleringen av oppgavene til Kunnskapsdepartementets andre underliggende organer. Det er videre uheldig med to forskrifter, studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften, med bestemmelser for samme tematikk, og det å «løfte» utfyllende bestemmelser til lov kompliserer rettskildebilde ytterligere. Det er uheldig at rettskildebildet er så omfangsrikt og fragmentert. Institusjonene mister oversikten og opplever regelverket som omfattende og skjønnsmessig. OsloMet vil med det bl.a. anbefale at § 2-1 (6) som ramser opp forskriftshjemler innen NOKUTs oppgaver og myndighet opprettholdes. Dette gir lovleser en rask oversikt, som vil forsvinne hvis dette flyttes til enkelte paragrafer.

OsloMet vil understøtte Aune-utvalgets anbefaling om at det ikke er behov for å ha en egen lovbestemmelse om NOKUTs oppgaver utover en bestemmelse om hvilke oppgaver organet er faglig uavhengig i, og at lovfestingen av at: «NOKUT kan benytte andre virkemidler og gjennomføre andre tiltak» skal tas ut. Dette er en unødvendig presisering som kan gi inntrykk av at NOKUT har ett større handlingsrom enn hva loven tilsier.

Loven bør ikke gi detaljerte saksbehandlingsregler på vegne av et forvaltningsorgan. Forslaget om en ny og svært omstendelig bestemmelse om institusjonens bistand -og opplysningsplikt er et unødvendig tillegg. Det samme gjelder forslaget departementet har til innføring av nye regler om kvalitetsarbeidet (kap. 12). Uh-lovens § 1-6 om kvalitetssikring er dekkende, kvalitetssikring som et vilkår for akkreditering er overflødig og kravet til ESG dekkes av forskrift.

Loven bør inneholde en bestemmelse om bruk av karantene på inntil 2 år, men dette bør bli under uh-lovens § 3-1, ellers beskriver forslag til ny 3-3 a kun behandlingsmåten for tilsyn som bør komme frem i forskrift. Vår vurdering er at det er bedre å ha de detaljerte reglene ett sted, og at de best hører hjemme i en forskrift. OsloMet er enig i at uh-lovens § 3-1 (4) bør rettes fra skal til kan NOKUT trekke akkrediteringen av institusjonen eller studietilbudet tilbake.

Det er uryddig at NOKUT som et underliggende organ skal vedta en forskrift som spesifiserer departementets forskrift. Forskriftene utdyper hverandre og omhandler litt det samme, men har nyanser som institusjonene må dokumentere. OsloMet vil foreslå at Aune-utvalgets forslag om at forskriftene bør gjennomgås for å vurdere om disse kan slås sammen til én forskrift gjennomføres.

OsloMet støtter å innføre en ny lovbestemmelse som angir gradssystemet i Norge, men forslår å ta ut formuleringen, «som i hovedsak følge strukturen osv.» og heller angi gradssystemet i kulepunkt som i gradsforskriften og hvor også normert studietid vises:

Bestemmelsen om grader bør, som i dag, komme etter kravene om akkreditering. OsloMet er enig i at myndigheten til å etablere nye grader kan overføres til departement, men vil ellers videreføre dagens lovtekst i § 3-2 (1), og det vil også bety å beholde § 3-2 (4) som angir at inntil 20 studiepoeng kan fastsettes av departementet i en grad.

Innføring av gradssystemet i loven gjør at gradsforskriften er foreldet. Når hele gradsstrukturen kan beskrives i loven som presentert i høringsnotatet reguleres kapasitetsutnyttelse bedre gjennom andre styringsmidler enn en gradsforskrift, blant annet gjennom budsjett, øremerkede midler og utviklingsavtaler. Det å sikre riktig nasjonal kompetanse er allerede ivaretatt gjennom universitets -og høyskolelovens bestemmelser om faglige fullmakter, og studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften krav til kvalitet og regler for tilsyn.

Det er derfor ikke behov for en mer «åpen» hjemmel» slik regjeringen foreslår for å sette krav til alle grader. Bestemmelsene om omfang av selvstendig arbeid og antall studiepoeng er presiseringer av departementets myndighet, som nettopp må forbli spesifikke for å ivareta institusjonenes faglige fullmakter.

Hensynet bak gradsforskriften har vært myndighetenes nasjonale styring av ulike typer utdanninger ved å fordele retten til å tildele grader. En slik overordnet styring er i konflikt med institusjonens autonomi og er utdatert etter endringene i gradsstrukturen og institusjonslandskapet etter Kvalitetsreformen. Gradsforskriften er et hinder for institusjonens sitt samfunnsoppdrag med å møte regionale og nasjonale kompetansebehov, bl.a. mangler 1 av 5 kommuner lovpålagt psykologikompetanse.

Forslaget til ny 3 -x støttes ikke, og ses som et overflødig og ytterligere kompliserende innskudd i lovteksten. Det er mye lettere for institusjonene å oppfylle loven hvis reglene de skal håndheve er klart og godt formulert.

Christen Krogh rektor